Samfunnsforskere fra Universitetet i Agder (UiA) og andre universiteter setter i en ny bok et kritisk søkelys på hvorfor stadig flere unge faller utenfor. Og det til tross for at det aldri tidligere har vært gjort mer for å få bukt med utenforskapet.
Et hovedspørsmål er om for mange faller utenfor – eller om rammene for å være innenfor er blitt for trange.
– Vi definerer stadig flere folk i bekymringskategorier, sier professor Ann Christin E. Nilsen ved UiA.
– Utenforskap er vanskelig for den enkelte og familien. Men det er ikke et individuelt problem. Og da kan det ikke løses bare med tiltak som skal endre den enkelte, sier professor Ove Skarpenes ved UiA.
En samfunnsskapt utfordring
Sammen har Nilsen og Skarpenes redigert boken Det samfunnsskapte utenforskapet.
Allerede tittelen signaliserer at forskerne ser på utenforskap som et strukturelt samfunnsproblem; ikke som individuelle feil og mangler.
– Vi problematiserer utenforskap og spør hva det egentlig er, hvem som definerer det og hva det betyr for de tiltakene som settes inn, sier Nilsen.
Gjennom bokens 11 kapitler skriver 15 forskere om flyktningbarn, skolefravær, ungdomskriminalitet og andre bekymringer knyttet til utenforskap.
Psykologi og økonomi dominerer
Samfunnsforskerne er kritisk til at psykologi og økonomi har definisjonsmakten på feltet. Når regjering og departementer bestiller rapporter og utredninger om utenforskap, er det som regel fagfolk derfra som leder arbeidet.
– De ender gjerne med å se utenforskap som et individuelt problem som må repareres. Men vi tror like gjerne det er et standardisert samfunn som må endre på måtene skole og arbeidsliv er innrettet, sier Nilsen.
Mer skole enn tidligere
Nilsen minner om at skolen har endret seg betraktelig de siste 30 årene.
Barn og unge går i dag lenger på skolen. De har flere timer per dag. Skoletimene preges av mer teori enn tidligere. Allerede i barnehagen skal barna lære. Og allerede i barnehagen kartlegges barnas språkutvikling og kroppsbeherskelse.
– Kartlegging og statistikk er ikke nøytrale hjelpemidler. De beskriver virkeligheten og foreskriver samtidig hvilke idealer vi bør jobbe mot. Det er for eksempel fra statistikken vi henter gjennomsnittet, sier Nilsen.
Kategoriene skaper virkelighet
Et sentralt poeng i boken er at måten vi snakker om utenforskap på, slett ikke er en nøytral talemåte. Samfunnsviterne ser kategorier som utenforskap og gutteproblemer som samfunnsskapte – en konstruert virkelighet.
– Når vi sier at barn er i risikosonen, har vi både beskrevet saken samtidig som vi forsterker bekymringen for disse barna. Vi må jo hjelpe dem ut derfra, sier Skarpenes.
Forskerne viser blant til den kanadiske forskeren Ian Hacking når de begrunner dette. Han har utviklet teorier som viser hvordan vi aktivt tilpasser oss våre egne og andres beskrivelser av hvordan vi er.
– Vi forstår oss selv opp mot kategorier og klassifikasjoner. Noen ganger fremstår uttrykk som drop out og barn i risikogrupper rett og slett som roller man tilskriver folk og som man kan søke tilflukt i, sier Skarpenes.
Ønsker bred debatt
Boken retter seg både mot studenter, byråkrater, politikere og allmennheten.
– Boken er et innspill til den offentlige debatten, og vi håper både foreldre, lærere og andre interesserte vil diskutere det vi tar opp, sier Skarpenes.
Han og kollegene har først og fremst ønsket å problematisere hva utenforskap er, uten å komme med løsninger.
– Vi tror ikke det finnes noen kvikke måter å fikse dette på, men flere av forskerne i boken argumenterer for at samfunnet må akseptere flere avvik i skole, barnehage og andre institusjoner, sier Skarpenes.
– Før skulket vi skolen som en slags motstand mot systemet. Nå heter det skolevegring. Men kan vi også se vegringen som en måte å gjøre motstand mot systemet, spør Nilsen.
Referanse
Antologien Det samfunnsskapte utenforskapet er redigert av professor Ann Christin E. Nilsen og Ove Skarpenes og professor ved Universitetet i Agder.