Arbeidshverdagen til mange norske rektorer er preget av toppstyring, uklare linjer og høyt press. Dette begrenser evnen deres til å utvikle skolene, og påvirker både trivselen til skolelederne og resultatene til elevene.
Det viser en stor undersøkelse blant norske skoleledere som er gjennomført av forskere ved Universitetet i Agder (UiA) på vegne av Skolelederforbundet. 539 ledere fra grunnskoler og videregående skoler deltok, noe som gjør resultatene representative for hele landet.
Om undersøkelsen
- Rapporten er bestilt av Skolelederforbundet, og har tittelen Skolene i den kommunale styringskjeden, og betydningen for skolelederes arbeidsvilkår.
- Forskningen er gjort av Harald Baldersheim, Linda Hye og Morten Øgård ved Senter for anvendt kommunalforskning ved Universitetet i Agder.
- Rapporten handler om skoleledere i offentlige grunnskoler og videregående skoler, og deres erfaringer med kommunal og fylkeskommunal styring.
- Tallene baserer seg på en spørreundersøkelse til skoledere i hele landet. 539 svarte, i hovedsak rektorer og enhetsledere. Dette gir en responsrate på 45 prosent.
- Rapporten ble offentliggjort under et arrangement på Arendalsuka den 16. august.
Halvparten har ingen skolepolitikk
– 70 prosent av skolelederne beskriver sitt eget arbeid som helsefarlig. De får begrenset støtte fra kommunene, og opplever at det statlige regelverket presser dem knallhardt. Det er lett å forstå at mange velger å forlate yrket, mens andre mulige ledere velger å ikke søke på disse stillingene, sier professor Morten Øgård på UiA.
Han viser til at halvparten av norske kommuner ikke har en etablert skolepolitikk.
– Hva skal da disse rektorene forholde seg til? Mange får ikke en retning fra kommunen, og har ikke handlingsrom for å utøve ledelse. Og når de først gjør det, blir flere kontrollert i hjel av toppstyrte organisasjoner som heller vil kontrollere og administrere enn å stimulere til nytenkning, sier Øgård.
Han kaller funnene oppsiktsvekkende.
– Dette er et system der en betydelig andel av norske kommuner sliter med ledelse- og styringsutfordringer. Trekkene vi har avdekket peker i retning av funn rapportert særlig i Sverige, men også i Danmark, sier han.
Også forbundsleder Stig Johannessen i Skolelederforbundet reagerer på funnene.
– Det må handles nå. Vi har en rektorkrise hvor mange velger å slutte i jobben eller ikke søke på rektorstillinger. Kommunene må ta ansvar, og høstens valg må bli et valg for gode skoler og barnehager. Kommunene må prioritere barn og unge sier han.
– Kommunene må ta grep
Opplæringsloven skaper mye stress for skolelederne. Dette gjelder særlig paragraf 9A, som handler om skolemiljø og mobbing.
– Denne skaper vansker i hverdagen for skolelederne, og det drar ned motivasjonen. Flere av rektorene som må holde i en slik juridisk prosess, slutter i etterkant, sier forsker Linda Hye på UiA.
Hun mener det som trengs er at norske kommunedirektører bygger støtte rundt rektorene, og gir dem klarere rammer for hva de har lov til å gjøre og hva som forventes av dem.
– Det er kanskje det viktigste budskapet vårt: Det må ryddes i kommunenes styring og ledelseslinjer hvis de vil beholde skolelederne sine og få det beste ut av dem, sier Hye.
Mangelfullt rapporteringsregime
Forskerne finner flere interessante paradokser i hvordan skolelederne beskriver arbeidssituasjonen sin.
Rektorene har nemlig stor frihet til å påvirke det pedagogiske utviklingsarbeidet. Men mulighetene deres til å påvirke er i virkeligheten få.
De kan i svært liten grad påskjønne godt utført eller innovativt pedagogisk arbeid. De kan i liten grad bruke budsjettet sitt til å gjennomføre satsinger. Og de har flere begrensninger på hvordan de kan bruke personalet sitt.
– Dette handlingsrommet følges opp av et kommunalt rapporteringsregime som i flere kommuner er utfordrende. Systemet er veldig opptatt av økonomi og fraværsstatistikker, noe som enkelt kan hentes ut fra sentrale registre. Det vi vet betyr noe for skolens utvikling – som pedagogisk utviklingsarbeid og resultater – spørres det etter i mindre grad, sier Øgård.
Resultatet er at skolelederne må bruke mye tid på å rapportere på tingene de har minst kontroll på.
– Utviklingsarbeidet som skolelederne faktisk ønsker å gjøre, og som vi vet fra store internasjonale undersøkelser er det viktigste vi kan gjøre for å påvirke barns læring og utvikling, begrenses som følge av at rektorene ikke klarer å prioritere det.
Han sier at dette gjør stillingen som skoleleder «utfordrende».
– Her har både staten og de folkevalgte i mange kommuner en vei å gå. Skolene blir fort dilettantiske forvaltningsenheter som prøver å gjøre det beste ut av de økonomiske rammene som stilles til rådighet; null strategisk retning; og få muligheter for handling med tanke på å utvikle skoleinstitusjonen som pedagogiske utviklingsorganisasjoner, sier Øgård.
Handler ikke om penger
Likevel er det flere skoleledere og kommuner som lykkes. Forskerne trekker frem spesielt tre ting som kjennetegner dem:
- De har en klar strategi på hvor de vil, og har en tett kobling til kommunene som administrerer dem
- De har politikere som forstår og interesserer seg for skolepolitikk.
- De utøver lederskap og klarer å mobilisere kollegaene sine for å ta i bruk mulighetene.
– Det viktigste rapporten vår viser, er at dette ikke handler om penger. Her må vi bruke klassisk organisasjons- og ledelsesteori for å skape organisasjoner som gir et handlingsrom for ledelse, sier Hye.