Kan du fortelle litt om din akademiske bakgrunn og karriereveien du har gått for å komme dit du er i dag? Hvordan ble du interessert i pedagogikk og utdanningsforskning?
Jeg har grunnfag i spansk og historie og hovedfag i medievitenskap fra Universitetet i Oslo. Jeg arbeidet et år som vitenskapelig assistent i medievitenskap før jeg begynte å jobbe med nettbasert fjernundervisning i daværende NKS-Gruppen (nåværende Høyskolen Kristiania). Dette var omkring tusenårsskiftet og IKT i utdanning var veldig i vinden. At jeg hadde erfaring fra nettopp dette, brakte meg inn i stillingen som forlagsredaktør for pedagogikk og lærerutdanning i Høyskoleforlaget (nåværende Cappelen Damm) her i Kristiansand i 2002. I 2004 fikk jeg en stipendiatstilling finansiert av Sørlandets Kompetansefond, for å forske på pedagogisk bruk av IKT. Stillingen var ved daværende Fakultet for pedagogikk. Så en kan si at jeg ble interessert i pedagogikk og utdanningsforskning via medieutviklingen. Jeg disputerte ved NTNU i 2008 med avhandlingen Mimesis, didaktikk og digitale læremidler. Avhandlingen er teoretisk og pedagogisk-filosofisk. Avhandlingens bidrag til forskningsfeltet er at den kommer opp med en ny fortolkning av danningsteoretisk allmenndidaktikk, som jeg kaller mimetisk didaktikk. I ettertid har jeg videreutviklet den mimetiske didaktikken i kunnskapsteoretisk og kritisk retning, samt anvendt den i kontekster som lærerutdanning, opplæring i arbeidslivet, lesehund i skolen og flerkulturell undervisning.
Jeg har ellers jobbet som klasseromsforsker i et drøyt tiår nå. Det første store empiriske prosjektet jeg var med i var Lærende regioner, som undersøkte kvalitet i skolen i lys av resultater på Nasjonale prøver, og der vår forskningsgruppe Allmenndidaktikk og utdanningspolitikk var tungt inne. En kan si at dette var startskuddet for vårt miljøs bidrag til empirisk basert kritikk av resultatstyringa av skolen, der politiske forventninger, styringsinstrumenter og skolekultur gir ulike forutsetninger for å kunne skape meningsfull undervisning. Særlig har jeg vært opptatt av at danningsbegrepet har blitt erstattet av kompetansebegrepet i utdanningspolitikken, hvilket er meget uheldig.
Kompetansebegrepet og resultatstyrt skolepolitikk er noe du har vært kritisk til i forskningen din, sier du. Kan du si litt om hva du tenker kan være problematisk med kompetansebegrepet og hvilke utfordringer du ser ved nasjonale og internasjonale kunnskapstester?
Hovedproblemet med kompetansebegrepet i skolen er at det ikke er et pedagogisk begrep, det vil si at det ikke er pedagogisk legitimt. Begrepet ble skapt under framveksten av det såkalte kunnskapssamfunnet etter krigen, der Vesten så for seg at siden industrien flagget ut til Østen så skulle vi leve av «kompetanse, innovasjon og kreativitet». Hva «de menneskelige ressursene», det vil si befolkningen, er i stand til å gjøre, ble statenes største ressurs i konkurransen på verdensmarkedet. Kompetansebegrepet svarer på etterspørselen etter et mål på hva folk er i stand til å gjøre. OECDs egen definisjon er at det betyr å kunne løse problemer, det vil si å kunne handle i en kontekst. I utdanningssammenheng betyr det at en setter opp kompetansemål som skal være oppnådd etter det og det utdanningsnivået. I skolen, og i høyere utdanning også forresten, skaper dette flere problemer. For det første fordi en ikke kan vite på forhånd hva noen vil være i stand til å gjøre fram i tid, ei heller hva som er ønskelig at de skal gjøre og ikke minst; skal ikke de fremtidige generasjoner selv kunne avgjøre hva de skal gjøre? Kompetanse bryter med ideen om oppdragelse til selvstendighet. Derfor er det ikke pedagogisk legitimt. Det som er viktig her er at kompetanse er noe annet enn kunnskap eller forståelse. Jeg er ikke imot vurdering i utdanning. Men kompetanse er en drøm å kunne måle problemløsning som ikke er mulig å gjennomføre i utdanningssammenheng.
Kompetanse er for øvrig heller ikke valid fra et psykologisk vitenskapelig perspektiv. Det som psykologene har mye mer forskning på, er begrepet skills. Dette medvirker til det som jeg hevder i min forskning, det vil si at kompetansetenkningen fører til å lede oppmerksomheten i undervisning over mot at elevene hele tiden skal vise hva de kan, framfor de undrende, utforskende og nysgjerrighetsdrevne sidene ved undervisning. Dette kan medføre prestasjonspress, kjedsomhet og mistrivsel. Dette er uheldig, da det ikke bygger den selvstendigheten og det fellesskapet som er nødvendig for å kunne fungere i et demokrati. Resultatstyrt undervisning henger sammen med økt individualisering, samt et fokus på læring framfor undervisning. Et paradoks er videre at når kreativitet og innovasjon er det en ønsker, så implementerer en dette som et rigid system for overvåkning.
Er det noen spesifikke verk, teorier, konsepter eller tilnærminger innenfor eksempel pedagogikk eller pedagogisk filosofi som du anser som særlig nyttige i arbeidet ditt, eller som har vært sentrale for din utvikling som forsker?
I doktoravhandlingen min anvendte jeg medieteoretiske, estetiske og litteraturvitenskapelige perspektiver til å videreutvikle Wolfgang Klafkis danningsteoretiske allmenndidaktikk. Det teoretiske fundamentet for arbeidet er det aristotelisk-ricoeurske mimesisbegrepet og medieestetikk i tradisjonen fra Marshall McLuhan. Kjernen i den mimetiske didaktikken er at undervisning, hvis den skal kunne gi mening for elevene, må appellere til forestillingsevnen gjennom å skape en ‘som om’-opplevelse ved hjelp av sansestimuli (estetikk). Undervisning kan gi et bidrag til elevenes danning hvis de blir gitt muligheten til å forestille seg en sammenheng mellom fagstoffet og noe de kjenner fra før som er viktig for dem. For å skape en slik opplevelse av relevans trenger undervisningen å til rette legge for det uvisse, for undring og for nysgjerrighet. Disse perspektivene får jeg fram ved hjelp av estetiske perspektiver. Og derfor fungerer også perspektivet mitt som kritikk av resultatstyring. Heldigvis ser vi nå at myndighetene viser tegn til å lette litt på vurderingspresset.
Hva jobber du med for tiden?
Akkurat nå jobber jeg blant annet sammen med flere andre fra forskningsgruppa Allmenndidaktikk og utdanningspolitikk om å skrive en oversiktsartikkel om resultatstyringskritisk forskning fra år 2000 og framover. Vi har avgrenset oss til å ta med artikler kun om skolen, og til fagfellevurderte tidsskriftartikler. Likevel er mengden med treff enorm. Og ideelt sett skulle vi gått enda lenger tilbake i tid. Den første kritikken av «teach to the test» er faktisk fra 1929. Ellers har jeg stor glede av å arbeide som hovedredaktør for Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk.
Er det noen kommende utgivelser, konferanser, seminarer eller andre akademiske begivenheter som du ser frem til?
Jeg gleder meg veldig til å få ut artikkelen om resultatstyringskritisk forskning. I tillegg ser jeg også fram til å gi ut en lærebok om danningsteoretisk allmenndidaktikk for lærerstudenter. Den kommer forhåpentligvis til neste år.