Kan du fortelle litt om din akademiske bakgrunn og karriereveien du har gått for å komme dit du er i dag? Hvordan ble du interessert i digital teknologi og lese- og skriveopplæring?
I dag jobber jeg på institutt for nordisk og mediefag, og det var her den akademiske bakgrunnen min startet også. Jeg var nordiskstudent på UiA på begynnelsen av 2000-tallet og drømte allerede da om å få muligheten til å jobbe her en gang. Det tok sin tid – etter endt mastergrad i nordisk språk og litteraturvitenskap gikk ferden videre til det private næringslivet. Jeg jobbet i nærmere 10 år med prosjektgjennomføring i en global teknologibedrift med hovedkontor i Kristiansand. Etterhvert søkte jeg tilbake til akademia, og det har jeg aldri angret på. Det var som å komme hjem. Først jobbet jeg noen år som lærer i videregående skole, og deretter tok jeg doktorgradsutdanning og fikk jobb på UiA. Prosjektet mitt dreide seg om skriving med digitale teknologier i skolen, og det har jeg jobbet med siden. Jeg har alltid vært interessert i digital teknologi og skriving, helt fra jeg var barn – i dag får jeg lov til å jobbe med det på fulltid. Det er et privilegium!
Hva jobber du med for tiden?
De siste to årene har kunstig intelligens tatt skole- og undervisningssektoren med storm, og det er stort sett KI-relaterte prosjekter jeg jobber med nå. En del av stillinga mi bruker jeg i de såkalte tiltaksordningene, der jeg samarbeider på vegne av UiA med skoler om kompetanseøkning og pedagogisk bruk av kunstig intelligens. Sammen med lærere og elever tester jeg ut ulike måter en kan bruke KI i undervisningsforløp på, vi evaluerer hva som er nyttig og unyttig – og jeg tar med meg materiale tilbake som jeg forsker på. For tida ser jeg særlig på hva slags rolle prateroboter tar når de snakker med elever under skolearbeid og skriveoppgaver – oppfører de seg som lærere eller som assistenter? Det kan ha ganske stor betydning for om teknologien er læringsfremmende eller læringshemmende.
Du er aktuell med boken Samskriving i skolen: dialogisk skriveopplæring med og utan kunstig intelligens. Kan du dele noen tanker om hvordan du tror KI har endret eller kommer til å endre skriveopplæring i skolen de neste årene?
De fleste som jobber i skolen vil nok være enige i at KI, det vil si prateroboter som genererer tekst, allerede har endret skolehverdagen. På den ene sida gir KI alle mennesker en fantastisk støtte til å diskutere, oversette, forenkle tekster, gi forklaringer, lage oppsummeringer, stille spørsmål, og så videre. Men i skolen gir den ofte for mye hjelp. Her jo poenget oftest ikke å lage en god tekst, men å lære. Det å skrive har alltid innebært en viss form for samarbeid, men i dag kan maskinen gjøre nesten hele jobben. Dette er en stor pedagogisk utfordring i skolen. Løsninga på KI-krisa ser ut til å gå i to spor: regulering og opplæring. Det første sporet dreier seg om å styre eller begrense tilgangen til hjelp. Dersom formålet er å øve på å lese, skrive, eller lære seg noe utenat, må tilgangen til digitale teknologier som utfører elevens arbeid begrenses. På mange skoler registrerer jeg økt bruk av ark og blyant. Det kan også gjøres som elevsamarbeid i smågrupper. Kanskje det høres gammeldags ut, men vi må ikke glemme at håndskrift har vært den foretrukne måten å utvikle tanke og tekst på for mennesker i flere tusen år – kanskje ikke bare på grunn av mangel på alternative teknologier, men også fordi det fungerer godt. Det andre sporet dreier seg om å bruke datamaskinen rett. I samtale med en praterobot må elever skrive rette instruksjoner. Det innebærer for eksempel å spørre om hjelp til å forklare en oppgave, framfor å spørre om hjelp til å utføre den. Og det innebærer også å vite hva slags informasjon språkmodellen består av, hva en kan stole på er sant og hva som ikke er det. Det er svært vanskelig å vite om KI-generert informasjon er korrekt eller ikke, og enkelte elever leser ikke en gang det datamaskinen skriver – de bare kopierer det med seg videre. Her har vi mye å gå på i skolen for å få teknologien til å fungere til læring. Jeg tror at elevene må ha med seg en del grunnleggende lese- og skriveferdigheter i bånn for at KI skal fungere i skolen. Slik jeg ser det, bør samskriving med kunstig intelligens gradvis innføres som pedagogisk støtte for elevene fra ungdomsskolealder og oppover.
Hvor viktig vil du si at samarbeid med lærere og skolemyndigheter er eller har vært i forskningen din?
Med tanke på samfunnsnytte, er jeg helt avhengig av å samarbeide med lærere og skoleledere for å finne fram til de områdene vi trenger mer forskning på. Praksisfeltet kjenner best til hvor skoen trykker, og det er oftest i klasserommet jeg får gode forskningsidéer. Universitetet strekker seg langt utover kampusene våre, og jeg ser det både som et privilegium og en plikt å delta med undervisnings- og forskningsaktivitet på skoler i hele Agder.
Er det noen spesifikke verk, teorier, konsepter eller metoder innen f.eks. pedagogikk eller norskdidaktikk som du anser som særlig nyttige i arbeidet ditt, eller som har vært sentrale for din utvikling som forsker?
I doktorgradsarbeidet mitt hadde jeg stor nytte av å bruke aktør-nettverksteori for å forstå hvordan mennesker, maskiner, programvarer og tekster henger sammen i et stort, sammenkoplet nettverk. Bevegelser i den ene enden av nettverket fører til at resten av nettverket følger etter, som ved å trekke i en tråd i en spindelvev. Noen tror at slike posthumane perspektiver degraderer mennesket til å bare bli en brikke i systemet, men dette medfører ikke riktighet. Snarere tvert imot, vil jeg si. I dag er teknologideterminsme et stort problem i den offentlige debatten om KI og teknologier i skolen. Men aktør-nettverksteori og andre sosiomaterielle eller sosialkonstruktivistiske teorier og metoder synliggjør den effekten vi mennesker faktisk kan ha på de sammenhengene teknologier danner i samfunnet. Når vi samarbeider, er vi langt sterkere enn gjenstandene som omgir oss. Enkeltmennesker kan ha stor innflytelse og effekt på verden, dersom de lykkes i å overtale andre aktører til å bevege seg samtidig. Når det gjelder forskning på KI mer spesifikt, tror jeg for øvrig at Mikhail Bakhtins teorier om det dialogiske får en fornyet aktualitet. Dette har jeg forsøkt å skrive noe om i boka Samskriving i skolen.
Er det noen kommende utgivelser, konferanser, seminarer eller andre akademiske begivenheter som du ser frem til?
I desember i fjor arrangerte Udforsk en svært vellykket forskerkonferanse om generativ kunstig intelligens i skole og utdanning. Jeg ønsker å følge opp konferansen med en vitenskaplig antologi med tilsvarende tematikk. Akkurat nå prøver vi å sette rammene for utgivelsen, og rekruttere bidragsytere. Dersom dette prosjektet materialiserer seg forteller jeg gjerne mer om det ved en senere anledning!