Selv den mest tålmodige student som har sittet gjennom forelesninger i slitte auditorier sammen med hundrevis av andre, vet hvor monologisk undervisning gjerne kan oppleves. Det er dialogisk undervisning, derimot, som er nøkkelen til god undervisning. Denne tanken danner utgangspunkt for Åsmund Hennigs (red.) nye utgivelse Samtaler om litteratur – hva kan lærerstudenter lære oss? (2025).
Med dialogisk undervisning menes ikke én enkeltmetode, som for eksempel klassesamtale, men heller et repertoar av arbeidsmåter som har til felles at lærer og elever sammen kommer fram til meningsfull kunnskap og nye idéer. En forutsetning for dialogisk undervisning er derfor at elevene eller studentene forblir aktive deltakere i undervisningen. I Samtaler om litteratur er det grunnskolelærerstudenter som utgjør deltakerne. Gjennom sine litteraturstudier, som her tar form av samtaler, er det studentene som har autoritet over den litterære fortolkningen, mens fagpersonene inntar en perifer rolle. Da jeg plukket opp Hennigs bok var det først og fremst dette omvendte maktforholdet som appellerte til meg, for i motsetning til tradisjonell litteraturundervisning, er innflytelsen til forelesere her lagt til side, mens studentene tar styringen.
Samtaler om litteratur viderefører Hennigs tidligere arbeid innen litteraturdidaktikk og hans faglige interesse for lesing som sosial handling og dialog. Boken tar utgangspunkt i en femårig studie av grunnskolelærerstudenters samtaler om litteratur og dialogisk litteraturundervisning. I samtalene, som bokens bidragsytere har transkribert og analysert, diskuterer studentene både tekster, egen opplæring og framtidig undervisningspraksis som norsklærere. Gjennom tolv kapitler drøfter Hennig og hans medforfattere studentenes tolkninger i møte med ulike tekster og deres metarefleksjoner om lesing og dialog som arbeidsmåte. Avslutningskapitlene gir en grundig oppsummering av prosjektet og hovedtrekkene ved samtalene. Resultatet er en innholdsrik bok som både belyser utfordringer og løfter fram potensialet ved dialogisk litteraturundervisning.
Stikkordet her er altså dialog, og i den forbindelse anvendes Louise Rosenblatts transaksjonsteori som teoretisk fundament for studien. Rosenblatt, som var aktiv innen litteraturforskning rundt midten av forrige århundre, kan i dag anses som en slags pioner innen reader-response-kritikk. For Rosenblatt er lesing en transaksjon mellom tekst og leser: heller enn at iboende kvaliteter ved en tekst bestemmer en objektiv betydning, så konstruerer leseren mening og forestillingsverdener gjennom sin bearbeidelse av teksten. Denne opplevelsen er dynamisk og alltid i bevegelse – leseren påvirkes hele tiden av endringer, omgivelser og andre leseres oppfatninger, noe som resulterer i nye responser og endrede perspektiver. Litterær lesing kan på denne måten forstås som dialog, og leseprosessen – særlig hvis den blir komplettert av dialogisk litteraturundervisning – kan føre til forandring av både leseren, litteraturen og kulturen. Fra dette perspektivet kan dialogisk litteraturundervisning forstås som en «grunnleggende demokratiserende virksomhet», påpeker Hennig (26).
Boken vektlegger først og fremst fortolkningsprosessen og studentenes dialoger, heller enn noen form for nærlesning av verkene som samtalene springer ut fra. Selv om Rosenblatt utgjør hovedtyngden av det teoretiske rammeverket, finner man også spor av kognitiv narratologi, som fokuserer på mentale prosesser hos leseren, samt impulser fra Rita Felskis postkritikk, som også framhever rollen til mottaker i estetiske opplevelser. Det mest engasjerende aspektet ved boken, slik jeg ser det, er dens framstilling og drøfting av studentens samtaler. Alle studentene refereres til gjennom pseudonymer, og etter hvert begynner man å gjenkjenne de samme studentene og personlighetene deres. Utsnitt fra transkripsjonene gir inntrykk av autentisiteten ved samtalene, og det er fascinerende å få innblikk i gruppedynamikken, fellesskapet og de mange aha-opplevelsene som studentene får gjennom lesing og samtaler. Studentene tilbyr mange innsiktsfulle refleksjoner, både om tekstene og litteraturundervisning generelt.
At et flertall av studentene mot slutten av studien uttrykker entusiasme ved tanken på å bruke dialogiske arbeidsmåter i framtidig litteraturundervisning, vitner om at Hennig og medforfattere har lyktes i å formidle en litteraturdidaktikk som treffer studentene. Boken framstår overbevisende om potensialet som ligger i dialogisk litteraturundervisning, deriblant det demokratiserende aspektet, samt at studenter (og elever) blir aktive – og dermed mer motiverte – deltakere i egen opplæring. Det er oppløftende å lese studentenes visjoner om å selv legge til rette for en aktiviserende og inkluderende litteraturundervisning – noe som potensielt kan stimulere elevenes leselyst. Samtidig får man også gjennom boken innblikk i hva noen av utfordringene ved litteratursamtaler kan være. Et eksempel er kapittelet som oppsummerer erfaringene fra pandemi-året hvor samtalene måtte gjennomføres på Zoom, hvor forfatterne oppfatter at den digitale rammen skapte usikkerhet og brudd i dialogene. En annen utfordring forfatterne peker på er nødvendigheten av å fostre samtalekompetanse for å få til dialogisk litteraturundervisning. Utvikling av elevers og studenters samtalekompetanse forutsetter bevisstgjøring, aktiv øving og etablering av trygge omgivelser fra lærer sin side.
Når det gjelder tekstutvalget som utgjør kildematerialet for studentenes samtaler, savner jeg mer variasjon. Boken legger vekt på begrepet multiperspektivisme – at dialogisk utforsking av litteratur alltid innebærer ulike perspektiver – men et spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boken er hvilken grad av ulike perspektiver studentene egentlig har blitt konfrontert med gjennom studien. Verkene som diskuteres, fra George Orwells 1984 til Frode Gryttens twitternoveller, er alle skrevet av mannlige vestlige forfattere. Hvis det er dette smale tekstutvalget lærerstudentene møter på studiet, hvilke tekster tar de da med seg ut i skolen? Litteratursamtalene kunne kanskje ha utviklet seg i enda mer interessante og multiperspektivistiske retninger dersom lærerstudentene hadde fått mer mangfold i kildematerialet sitt. Et annet fravær i boken er implikasjonene av nyutviklingen representert av KI. Hvis studentene i økende omfang lener seg på litterære fortolkninger gitt av samtaleroboter, hva har så dette ekstra leddet å si for transaksjonen mellom leser og tekst? Hennig nevner riktignok dette spørsmålet i en fotnote, men i en tid hvor KI er det store buzz-ordet, burde kanskje dette temaet fått større plass i boken.
Et viktig spørsmål som Samtaler om litteratur aktualiserer, men ikke svarer på er hva den ideelle balansen er mellom lærers påvirkning og elevers medvirkning og selvbestemmelse i litteraturundervisningen. Skal elevene/studentene selv få velge tekstene de jobber med, eller burde lærer velge og veilede? Og i hvor stor grad burde lærer være til stede i de litterære samtalene? Hennig og de andre forskerne i studien erfarte selv at studentene var langt mer reserverte dersom faglærer var med som lytter i samtalen. Men selv om dialogen ble friere og studentene mer engasjerte uten faglærer til stede, merker man i forfatternes analyse av samtalene en viss underliggende frustrasjon over mangel på «gode analytiske observasjoner» (120). Som forfatterne skriver:
«Studentene har fine samtaler, men vi kan fundere over om de kunne blitt enda mer givende og interessante dersom flere tilnærminger fikk bryte fram» (88).
Kanskje løsningen da kunne vært at faglærer bidro med enda flere veiledende oppfordringer enn studentene hadde for hånden. Spenningen mellom studentenes selvbestemmelse og faglærers innflytelse gjør derimot bare boken mer interessant. Samtaler om litteratur kan anbefales til både lærerstudenter, litteraturdidaktikere og alle som er opptatt av lesing i skolen og i høyere utdanning.