Når flyet nærmer seg øya, kan vi som har vindusplass se hvor nært den ligger fastlandet. Det er bare noen kilometer som skiller Hellas` tredje største øy, Lesbos, også kalt flyktningenes øy, fra Tyrkia. Klosteret, som jeg kjenner til gjennom en filmskaper-venn og som er reisens mål, ligger en times busstur nordover på øy-innlandet. Jeg har hatt mange skriveopphold i klostre, både aktive og omgjorte, også etter at jeg i 2017 utga en bok om abbedisse Baugeid Dagsdatter i det historiske Gimsøy kloster i min hjemby Skien. Men med årene, i takt med verdenssituasjonen og personlig endring, har ambivalensen blitt større enn gleden ved å reise til nye steder for å skrive, særlig utenlands med lengre flyreiser og til land hvor en eller annen form for krise er synligere enn i Norge. Hvorfor skulle jeg hit igjen, spør jeg meg selv, til Lesbos og akkurat dette klosteret, kalt Metochi, som skal være omgjort til et arbeidssenter?
Jeg kikker ned på det glitrende blå havet som omringer denne sagnomsuste øya. Bare navnet utløser en indre reise, først langt bakover i tid. Drar jeg ikke hit fordi det var her Sapfo skrev sine sanselige og erotiske dikt, fordi Aristoteles og Epikur skal ha hatt lengre arbeidsopphold her, og fordi Odyssevs nødvendigvis må ha seilt forbi her på sin velkjente etterkrigsodyssé fra Troja i øst på vei mot Attika i vest? Lesbos´ plassering mellom to storriker gjør den til et stedsvitne, ikke bare til den europeiske kulturarvens begynnelse, men også til historiens gjentakende konflikter og tragedier. Den seneste store krisen som rammet øya, er flommen av båtflyktninger som kom i 2015 og 2016, og endte opp i den beryktede Moria-leiren. Befolkningens store mobilisering for å hjelpe til, med å hente opp døde fra vannet, redde overlevende, gi dem tepper og mat, bygge flyktningmottak, bunner i deres egen fortid som flyktninger. I 1923, som følge av den gresk-tyrkiske krigen etter første verdenskrig, ble Lesbos hardt rammet av den store «folkebyttingen», da Tyrkia fastsatte nye grenser blant annet ved å gjennomføre en etnisk omplassering av folk. Alle grekere i Tyrkia, det vil si ortodokse kristne, ble flyttet til Hellas, mens de som hadde tyrkisk avstamming, det vil si muslimer som bodde i Hellas, ble flyttet til Tyrkia. Hundretusener av mennesker ble jaget fra hjemmene sine og omplassert med makt. Med andre ord bærer Lesbos dype spor etter krig og humane kriser, men – også etter menneskehetens evne til oppbyggelig, humanistisk adferd.
Flyet lander i Mytilene, hovedstaden med omtrent 60 000 innbyggere, og fra den tette bebyggelsen som klatrer opp langs dalsiden, føres vi innover den fjellrike øya med en gammel buss uten setebelter. Jeg er ikke aleine. 17-18 nordmenn, fra forskjellige norske universitet og forskningsstillinger, skal være én uke sammen i det som heter Metochiklosteret. De som har fått innvilget søknaden, reiser hit for å jobbe. Enten delta på et forskningsseminar eller sannsynligvis skrive på en akademisk tekst. Jeg kikker ut på det tørre, buskkledde landskapet, åpne daler med oliventrær gir god sikt mot de største toppene, Lepetymnos og Olympus, på rundt 1000 meter. Jeg ser husrester, rustne lastebilvrak og det som ligner forlatte gårder. Her er lite spor av masseturismen som fins på de fleste andre greske øyer, fattigdommen er markant – selv om flyktningleirene er borte. Hvorfor til et arbeidskloster akkurat her, på denne herjede, fredfulle øya?
I min forrige diktbok fra 2024, Begynnelsen er nær, er det et klagedikt til Sapfo. Jeg hadde lenge strevd med og til sist forkastet et romanmanus. Motløs hermet jeg Sapfos klassiske formspråk: «Å kom til meg igjen, Sapfo, du vår/ jordiske diktergudinne fra Eresos/ på Lesbos...». Jeg ba til en formor, om nye krefter til å fortsette skrivearbeidet, om å finne ny glød, slik Sapfo gjør i Fragment 1, det eneste fullstendig overleverte diktet, hvor hun i kjærlighetssorg påkaller Afrodite; «hjelp meg, viss du nokon gong før har lytta». Én av forestillingene om Sapfo er at hun skal ha vært korleder og drevet en musikkskole for jenter. Jeg påkalte Sapfo «forkledt» som hennes korelev; «stemmen min er urein og melodien et råttent eple». Da jeg ikke fikk til å skrive romanen oppstod et behov for å gå til kilden av diktning, altså begynnelsen på vår skriftkultur (som tittelen på boka også antyder), og Sapfo står igjen som et av svært få kvinnenavn i den greske litteraturarven. Fragmenter, enkeltstående ord og noen hele vers har blitt gjendiktet fra gammel-gresk, igjen og igjen ettersom språk har utviklet seg, til norsk senest for fem år siden (i Gyldendals Kanon-serie av Per-Esben Myren-Svelstad).
«Fortell meg hva som plager deg», er min omskriving av Sapfos linje «Fortel meg kven som plagar deg, Sapfo» i Fr. 1. Denne enkle setningen, nedtegnet i selvtrøst av et menneske for over 2500 år siden, ærligheten og nærheten, som om jeg hører stemmen hennes, treffer meg hver gang. Jeg har ikke kjærlighetssorg, så hva er det som plager meg nå? Til og med på en buss på Lesbos, selv om sola skinner, selv om det er litt penger på kortet, buldrer spørsmålsplagene i meg som vanlig: Hvorfor, i vår kriserammede tid, bruke tid på å fordype seg i noe så unyttig som gammelgreske tekster? Når det knapt fins studenter som vil studere humanistiske fag, når det litteraturvitenskapelige fagfeltet i Oslo stort sett har professorer på over 60 år og det ikke finnes noen nye phd-stillinger, når KI er i ferd med å overta alt språkarbeid, hvorfor i det hele tatt skrive og lese, tenke og gruble, sitte time etter time, år etter år med ord, formuleringer og rytme, ja hvorfor skrive dikt – når verden raser sammen av kriger, flyktninger og skogbranner, og hvorfor i all verden skulle jeg, en norsk smått desillusjonert poet, hit til Lesbos?
Det siste stykket inn til klosteret humper bussen seg innover en avsidesliggende dal på en støvete kjerrevei, forbi smågårder og gjennom alleer av lavendelbusker. Endelig går vi ut i den tettpakkede solheten, drar trillekofferter over steiner og sand, forbi et forfallent kapell, meterhøye nåletrær, et valnøttre, og et fikentre klatrende langs murveggen, opp mot den åpne porten, og inn gjennom den meterdype steinportalen til det som må kunne kalles fredelighetens skyggefulle oase. Vi trer inn i halv-atriet og den intense lyden av sirisser og tyrkerduer. Mellom salviebusker, sukkulenter og småtrær ser vi lekende, halvville katter og store keramikkrukker med nyvannede blomster. Lange spisebord og sittebenker er omsorgsfullt plassert under tak av slyngplanter, i skyggen av furutrær som åpenbart har stått her i mange, mange år. Det er dette som er det norsk-drevne arbeids- og fordypningssenteret Metochi. Et restaurert anneks tilhørende det store Limonos-klosteret litt lenger opp i dalen, opprinnelig fra bysantinsk tid og fremdeles aktivt. Metochi var nærmere en ruin da Universitet i Agder, etter år med forarbeid, begynte å leie stedet i 1993. I løpet av de snart femogtredve årene har stedet blitt brukt som sommerkurs for exphil og diverse seminarer, studenter og forskere har kommet og reist, år etter år med forelesninger, studiesirkler, samtaler og selvstendig fordypning. Den uvanlige auraen som omhyller stedet kommer ikke bare av de vakre omgivelsene og den omsorgsfulle driften – med lokale arbeidsfolk som tilbereder tre vidunderlige måltider hver dag, og vasker de 25 rommene, toalettene, dusjene og de andre fellesarealene. Heller ikke av UiAs sympatiske paragrafformulering på hjemmesiden om at Metochi «ikke skal drives på kommersiell basis». Det som berører meg mest er opplevelsen av at den humanistiske tradisjonen – ideen om at samtale, skriving og lesing har en betydning også i krisetider, eller særlig i krisetider – faktisk eksisterer her inne, usynlig preget inn i murvegger, steintrapper, terrasser, bibliotek, seminarrom og i hvert arbeidsrom.
Allerede første morgen, etter en rask frokost med gresk jogurt, honning og valnøtter, sitter jeg i cellen min ved pulten foran vinduet, med sikt ut mot et lite tre hvor en ugle ho-hoet hele natten, fordypet i skriving. En konsentrasjon som jeg ikke har kjent på årevis kommer over meg, som om ingenting i verden er viktigere enn nettopp dette lille arbeidet med disse ordene, en indre nødvendighet om å måtte fullføre akkurat denne setningen på akkurat denne måten, akkurat nå, før det er for seint, før tvilen og støyen fra omverdenen igjen stopper meg. Skammen over å være en privilegert, norsk forfatter-turist blir erstattet med en enkel-filosofisk arbeidsmoral, en gammel innsikt om at skriving er en del av det å være menneske. «Ver min medkjempar, dronning!» nærmest roper Sapfo ut i den følelsesladete sluttlinjen i Fr. 1. Det kan være en plage å skulle skrive, det kan være en kamp, men akkurat når jeg sitter ved pulten i klosteret, med bøyd nakke, på ny over ordene, på ny får til å formulere en tankerekke, et dikt, blir vågal og euforisk, på ny skriver videre og forsvinner inn i rein og skamløs kontemplasjon, ta pause fra plagene!, pause fra verden, da ser jeg henne, vår dikterdronning, «med ein smil som stråla av tidlaus visdom», og plutselig vet jeg hvorfor jeg skulle hit: drikk av hennes kjærlighet, slipp ugleropet ut, så skal du nok få honninghånd.
Teksten ble publisert i Ny Tid høsten 2026. Se artikkelen i Ny Tid (pdf).