På bordene i skaperverkstedet ligger gamle aviser, fotografier, farget papir, tusjer og lim. Materialer som ellers kunne ha blitt kastet, skal få nye betydninger i hendene på studentene.
Oppgaven er en del av emnet SV-153 Kulturgeografiske perspektiver på samfunnsplanlegging. Før studentene begynner på det praktiske arbeidet, forteller kunstner René Konings om sitt eget kunstnerskap og om hvordan han begynte å bruke materialer han fant i byrommet.
– Jeg tar ting man vanligvis ikke bryr seg om, eller som man tenker ikke har noen verdi, og gir dem en ny sjanse, sier Konings.
Fant sitt eget uttrykk i det andre kastet
Konings ble først fascinert av graffitien han så i oppveksten i Bergen. Han fotograferte verkene, studerte teknikkene og begynte etter hvert å lage egne arbeider. Da han senere flyttet til Kristiansand og studerte ved UiA, tok han også steget ut i gatekunstmiljøet selv.
Et møte med kritikk fra en kunstner han så opp til, førte til det Konings beskriver som en kunstnerisk identitetskrise. Svaret fant han i selve byen: plakater, klistremerker, slitte overflater og spor etter menneskene som hadde brukt gatene før ham.
Materialene samles inn og bygges opp lag for lag. Deretter sliper, skjærer, river og brenner han dem ned, før nye elementer legges til. Slik kan plakater som opprinnelig skulle reklamere for en konsert eller forestilling, inngå i et nytt verk og en ny fortelling.
– Jeg begynte å forstå at materialene ikke bare er estetiske fragmenter. De er også en del av et enormt forbruk. Alt der ute fortjener en ny sjanse, sier han.
Arbeidsmåten fikk en dypere betydning da Konings reiste til Sarajevo for å lage et kunstverk til støtte for Norsk Folkehjelps arbeid med minehunder. Mens han samlet materiale, oppdaget han spor etter ulike historiske perioder og krigen i Bosnia-Hercegovina.
– Å gå i byen var som å gå i et arkiv av tid, sier Konings.
En liten flis merket «Jugoslavia» fikk ham til å se materialene som mer enn gjenbruk. De kunne også bevare minner om steder, mennesker og samfunn som hadde forandret seg.
Samfunnsplanlegging med hendene
Etter foredraget får studentene selv prøve ut arbeidsmåten. I grupper bruker de kasserte materialer til å lage visuelle uttrykk om temaer som miljø, natur, transport og samfunnsutvikling. Arbeidene skal senere festes på en lovlig vegg ved Vaktbua.
Blant studentene er Amanda Hetland-Andersen, som liker at studentene får arbeide praktisk etter innledningen.
– Det var inspirerende å høre René fortelle om kunsten sin, og fint å få prøve selv etterpå. Selv om man ikke føler seg veldig kreativ, er det gøy å utfordre seg, sier Hetland-Andersen.
Gruppen hennes arbeider med økologi og forsøker å samle natur og samfunn i ett uttrykk.
– Vi jobbet med økologi og prøvde å vise naturen i samspill med samfunnet. Vi laget en jordklode med bilder og tekster, sammen med blant annet en blomst, en sol, et hus og en bil.
For førsteamanuensis Laima Nomeikaite er den praktiske arbeidsformen en måte å åpne samfunnsplanleggingen på. Faget handler ikke bare om formelle planer, lover og fysiske inngrep, men også om farger, stemninger, makt og menneskers opplevelse av et sted.
– Hva gjør byen med følelsene våre? Hvorfor føler vi oss bra i én gate og ikke i en annen? spør Nomeikaite.
Hun understreker at studentene ikke trenger å ha ferdige svar. Målet er å eksperimentere, lære sammen og oppdage sammenhenger som kan få betydning senere i studiet.
Byen som kommuniserer
Etter workshopen tar Konings og Nomeikaite studentene med videre gjennom Kristiansand sentrum mot Gravane. Underveis får studentene se hvordan gatekunst kan bestå av langt mer enn store veggmalerier.
– Noe av det gøyeste med gatekunst er friheten i materialene. Det er ikke bare spray og sjablonger. Det kan være perler, mosaikk eller betongfigurer – hva som helst, så lenge det er ute på gata, sier Konings.
På et av stoppene leter studentene etter en liten betongfigur av den spanske kunstneren Isaac Cordal. Andre steder sammenligner de kunst i et kontrollert og kuratert rom med verk av de samme kunstnerne ute i gatene. Lys, vær, slitasje og andre menneskers inngrep gjør at kunsten kan endre karakter fra dag til dag.
Vandringen handler derfor ikke bare om å finne kunstverk. Studentene diskuterer også hvem som får sette sitt preg på byen, hvem som kan bestemme at et verk skal fjernes, og hvordan konflikter kan forandre synet på et sted.
Ved Musikkens hus forteller Nomeikaite om engasjementet som oppstod da et verk av Sedin Zunic stod i fare for å bli fjernet. For henne viser historien at kunst i offentlige rom også handler om makt, eierskap og demokrati – sentrale spørsmål i samfunnsplanleggingen.
Fra idé til offentlig uttrykk
Ved Vaktbua får studentenes arbeider forlate arbeidsbordene. Med tapetlim festes de på den lovlige veggen, side om side med spor etter tidligere uttrykk.
Gruppene har valgt ulike innganger til dagens tema. Arbeidene tar blant annet opp kollektivtransport, vindkraft, forurensning, økologi og kulturarv. De visuelle uttrykkene blir dermed også utgangspunkt for samtaler om interesser som kolliderer, og om hvordan samfunnsplanlegging innebærer å veie forskjellige hensyn mot hverandre.
Resultatene er midlertidige, slik gatekunst ofte er. Men prosessen gir studentene anledning til å undersøke hvordan et budskap forandrer seg når det får form, materialitet og en plass i byen.
Fra avispapiret på arbeidsbordet til de små detaljene i gatebildet gikk én tanke igjen gjennom dagen: Samfunnsplanlegging handler ikke bare om det som bygges, men også om historiene, følelsene og uttrykkene som får rom.
Les mer om bachelorprogrammet i samfunnsplanlegging og kommunikasjon.