Da masterprogrammet i Development Management ble etablert ved UiA i 2005, var både temaet og formen nyskapende. Det var det første nettbaserte masterprogrammet i Skandinavia, med et nært samarbeid med partnere i det globale Sør.
I dag heter studieprogrammet Global Development, Crisis and Change og er mer aktuelt enn noen gang.
Siden starten har programmet kombinert asynkron digital læring med fysiske samlinger ved UiA og ved partneruniversitet for å skape et "globalt klasserom". Studenter fra land som Tanzania, Ghana, Etiopia, Uganda, Bolivia og Sri Lanka møter norske studenter – ikke bare i samme digitale klasserom, men i samme diskusjoner om verdens mest presserende problemer. Over tid har programmet utdannet 422 masterkandidater — omtrent halvparten fra Sør.
Ga flere tilgang til utdanning
Det viktigste i starten var å skape et bredt internasjonalt akademisk miljø rundt programmet, og bidra til at flere kvinner i Sør tok utdanning, sier Arne Olav Øyhus, en av grunnleggerne av mastergraden.
– Målet var å knytte studenter over hele verden sammen for å dele kunnskap, perspektiver og bli aktører for sosial endring. Programmet skilte seg ut ved at det ble bygget på e-læring, og fordi det var nettbasert kunne studentene studere uten å flytte. Det åpnet muligheter spesielt for spesielt flere kvinner som ellers ville hatt vanskelig for å ta tradisjonelle studier. Mange av kandidatene ville trolig ikke ha tatt videre utdanning uten et nettbasert tilbud, sier Øyhus.
Selv om studiet var digitalt, var det likevel viktig med de fysiske møteplassene: tre uker ved UiA i starten av programmet og fire uker midt i programmet ved University of Ruhuna på Sri Lanka.
I dag er programmet populært på grunn av den samme fleksibiliteten, men også fordi det gir mulighet til å studere sammen med mennesker fra hele verden.
Selve samarbeidet er pensum
En viktig del av studieprogrammet er ikke bare hva studentene lærer. Det er hvem de lærer sammen med.
– Vi bruker tid på å bevisstgjøre studentene på hvordan de skal samarbeide og samskape kunnskap. Ulike erfaringer og perspektiver på verden bidrar til en rikere læring og forståelse. Når studenter fra mange ulike land kommer sammen – for eksempel når en student fra Sør-Afrika diskuterer klimapolitikk med en fra Norge, eller en fra Uganda analyserer bistandskutt med en fra Colombia, skjer noe som ikke kan leses i en lærebok. De bringer sine egne erfaringer inn i rommet – og det er en del av utdanningen, sier studieprogramleder Astrid Bredholt Stensrud.
Tema som bare blir mer aktuelt
Når Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging i disse dager markerer masterprogrammets 20-årsjubileum, er det med et alvorlig bakteppe. Klimakrisen rammer hardest de landene mange av studentene kommer fra. Demokratiet er under press i store deler av verden.
USA har kuttet kraftig i USAID – den største enkeltendringen i global bistand på flere tiår. Internasjonalt samarbeid svekkes, og Norge har innført skolepenger for studenter utenfor EU/EØS.
Til jubileumsfeiringen kom tidligere studenter og samarbeidspartnere i akademia og bistandssektoren for å diskutere de nye utfordringene for «det globale klasserommet».
– Dagens kriser og kriger er globale med vidtrekkende konsekvenser på tvers av grenser, og krever derfor også globale løsninger. Samtidig opplever vi i dag økende nasjonalisme, autoritære regimer og stengte grenser. Derfor har det aldri har vært større behov for utdanningsprogram som fremmer internasjonalt samarbeid for en bærekraftig fremtid. Kontakten vi har med partnerne våre i sør er helt avgjørende; sammen med dem skaper vi den forståelsen og kunnskapen som trengs for å skape endring i verden, sier Stensrud.
Kandidater som gjør en forskjell
Tidligere studenter har gått videre til blant annet stillinger i bistandsorganisasjoner, FN-systemet og myndigheter over hele verden. Mange av de første studentene var ansatte ved instituttets partneruniversiteter og har fortsatt sin akademiske karriere der.
– Vi har gitt mange en god akademisk kompetanse, og en stor andel har gått videre til en doktorgrad. Det har bidratt til varige relasjoner mellom akademiske institusjoner internasjonalt, relasjoner som er av stor felles verdi, sier Øyhus.
Flere holder på kontakten med instituttet og sine medstudenter. Programmet har på den måten blitt en plattform for varig universitetssamarbeid – ikke bare et studietilbud.
Øyhus forteller at mange av samarbeidslandene har utviklet liknende studietilbud selv.
– Vårt mål var å skape kunnskap og kompetanse på feltet. Undervisningstilbudet var helt åpent og utviklet i samarbeid med partnerne våre, og hvem som helst kunne bruke kursene, eller hele programmet om de ønsket. Dermed ser vi både i Ghana, Uganda og på Sri Lanka at de har brukt materialet til å etablere egne program. Gjennom spredning av kompetanse påvirker vi også internasjonalt samarbeid, sier Øyhus.
Skolepenger truer det programmet er bygget på
Da masterstudiet ble etablert, hadde det finansiering fra Utenriksdepartementet og Norad, Kirke- og undervisningsdepartementet og Norgesuniversitetet. Det daværende NOMA-programmet finansierte stipend til studenter fra Sør og reisemidler til studenter og ansatte.
Gjennom de siste årene har rammene for samarbeidet med Sør blitt stadig trangere. NOMA-ordningen ble avsluttet i 2013, og kvoteprogrammet - et stipendprogram for blant annet studenter fra utviklingsland – ble avviklet i 2016.
I 2023 ble skolepenger for studenter utenfor EU/EØS innført. Det førte til at antallet internasjonale studenter i Norge falt med 80 prosent. Norges regjering har lovet å myke opp kravet, men lovendringen er ikke på plass. For et program hvor studentenes ulike erfaringer inngår som en sentral del av utdanningen, er dette et vanskelig tap å måle.
Viserektor Hans Kjetil Lysgård har selv undervist på programmet, og sier det internasjonale mangfoldet er avgjørende.
– Dette programmet har samlet studenter og ansatte fra ulike bakgrunner, og skapt et læringsmiljø der forskjellige perspektiver er avgjørende. Gjennom feltarbeid, samarbeidende forskning og studentaktive læringsformer har programmet vist hvordan kunnskap blir sterkere når den utvikles i fellesskap - sammen med studenter, partnere, lokalsamfunn og institusjoner over hele verden. Norge er tjent med å gi flere tilgang til å lære om global utvikling, og vi er ikke minst tjent med den kompetansen som internasjonale studenter tilfører våre fagmiljøer, sier han.