Forskere tester ny samarbeidsmetode

I Uganda, Rwanda og Tanzania flyttes deler av utdanningen i sosialt arbeid ut av forelesningssalene og inn i lokalsamfunnene.

Der samarbeider studenter, forskere og innbyggere om å finne løsninger på konkrete problemer. De prøver ut tiltakene og endrer dem underveis etter hva som fungerer best.

Forskerne kaller metoden samfunnslaboratorier. Tanken er at innbyggerne selv skal være med på å utvikle løsningene, i stedet for at andre bestemmer hva som skal gjøres.  

Arbeidsmåter tilpasset de lokale forholdene

Forskere i Uganda, Rwanda og Tanzania tok initiativ til prosjektet. De inviterte forskere fra Universitetet i Agder (UiA) til å bidra.

– Vi ble invitert for å bidra til å utvikle oppdatert pensum og nye undervisningsopplegg tilpasset de lokale forholdene, sier Ann Christin E. Nilsen.

Hun er professor ved UiA og leder av forskningsprosjektet Resilient.

– Målet var å finne ut hvordan sosialt arbeid kan bidra til å løse noen av de mest presserende problemene i lokalsamfunnene, sier Cecilie Revheim, forsker ved UIA.

Satsningen tilpasses ulike land

Forskerne har tatt for seg ulike sosiale problemer i de tre landene.

I Uganda har de undersøkt hvorfor barn slutter på skolen, og hvordan dette henger sammen sammen med omsorgssvikt og fattigdom.

I Rwanda har forskerne undersøkt arbeidsledighet blant ungdom, med særlig vekt på unge, enslige mødre.

I Tanzania har forskerne konsentrert seg om eldre mennesker. Mange blir igjen på landsbygda når de yngre flytter til byene.

– At eldre er en spesielt utsatt gruppe, kommer av at de unge flytter til byene for å finne arbeid, og at de eldre blir igjen på landsbygda uten et sosialt sikkerhetsnett, sier Revheim.

Elevene startet produksjon av bind selv

Studentene oppdaget at mange jenter i Uganda var borte fra skolen fordi de hadde mensen og manglet bind. Landsbyjentene foreslo å gå sammen om å produsere bind, og dermed satte de selv i gang med å sy dem.

– Denne løsningen ga tilgang til et produkt elevene trengte for å komme seg på skolen. Samtidig lærte både gutter og jenter om reproduksjon og jenters helse. Studentene bor i lokalsamfunnet, diskuterer med befolkningen og finner løsninger befolkningen selv stiller seg bak, sier Nilsen.

Lignende prosesser har i andre landsbyer gitt kjøkkenhager og bidratt til at foreldre stiller opp på skolens foreldremøter.

– Poenget er at initiativet kommer nedenfra, sier Nilsen.

Metoden brukes i flere land

Ifølge forskerne har metoden gitt gode resultater i alle de tre landene. Unge uten arbeid har fått jobb, barn har fått skolegang og eldre har fått større oppmerksomhet som en utsatt gruppe.

Metoden med samfunnslaboratorier brukes nå i alle de tre landene. Men det koster penger.

– Det er en kostnad forbundet med at studenter bor i landsbyen, og en kostnad ved at veilederne fra universitetet skal følge dem opp, sier Nilsen.

Makerere-universitetet i Uganda har fått midler til å fortsette arbeidet. Universitetet har også fått en ledende rolle innen forskning og utvikling av sosialt arbeid. Flere afrikanske universiteter ønsker nå å ta metoden i bruk.

Men forskerne er usikre på hva som skjer når prosjektet avsluttes.

– Den store utfordringen er om løsningene kan holdes ved like over tid. Og om den nødvendige endringen i tankesett varer når prosjektperioden er over, sier Revheim.

Forskningsprosjektet avsluttes ved utgangen av 2026. Forskerne peker på at det er vanskelig å skaffe penger til å fortsette arbeidet.

– Det er vanskelig å få nye midler til forsknings- og samarbeidsprosjekter med land i Sør. Mesteparten av forskningsmidlene fra EU og Forskningsrådet bidrar til å styrke samarbeidet mellom vestlige land, ikke land i Sør, sier Nilsen.

Referanse 

Janestic Mwende Twikirize og Ann Christin E. Nilsen (red.):Community Social Labs and Social Work– Bridging Gaps Between Universities and Communities to Solve Social Problems, Routledge, 2026.