– Om vi vil at kroppsøvingsfaget skal bli et mer inkluderende fag for alle, må vi stille spørsmål ved de vante måtene å undervise på.
Det sier forsker Erik Aasland på Universitetet i Agder.
I en ny artikkel publisert i Sport, Education and Society har Aasland og kollegaene hans analysert intervjuer med fem kroppsøvingslærere som jobber i videregående skole. Forskerne så spesielt på hvordan lærerne ubevisst tok hvit norsk kroppskultur for gitt som en naturlig standard.
En selvforsterkende sirkel
Selv om det er et lite utvalg lærere som deltok i studien, mener Aasland at funnene vil være gjenkjennelige for mange.
– Disse jentene blir sett på som et problem av lærerne: De bruker feil klær, de har ikke erfaring med idrett og trening, og de er passive i timene. Lærerne gjør det ikke i vond hensikt, men de bidrar til å reprodusere en form for strukturell diskriminering, sier Aasland.
– Jeg tror at flere lærere vil kunne kjenne seg igjen i disse beskrivelsene. Det blir også bekreftet av annen forskning at dette er forestillinger og stereotypier man er kjent med, sier forskeren.
"Oss og dem"
Alle lærerne beskrev utfordringer knyttet til spesielt muslimske jenters antrekk i kroppsøvingstimene. Lange kjoler ble beskrevet som upraktiske for å kunne delta i timen, eksempelvis ved at kjolen kunne sette seg fast i pedalen på ergometersykkelen.
Klesutfordringen gjaldt også uteaktiviteter. En av lærerne fortalte at jentene ofte møtte opp til turer i samme klær som de hadde hatt på skolen, uten egnet fottøy eller ekstrautstyr.
– Vi så veldig tydelig hvordan lærerne snakket om «oss» og «dem». «Vår» måte å gjøre ting på er den riktige, mens «de» ikke er vant til å være i aktivitet. En av lærerne sa «De er ikke vant til å gå tur slik vi er i Norge», som om alle i Norge har de samme erfaringene med å være ute i friluft.
– Passive og uerfarne
Lærerne snakket også om at jenter med minoritetsbakgrunn manglet grunnleggende kunnskap og ferdigheter innen idrett, og at dette påvirket resten av klassen negativt når de spilte ballspill.
– På den andre siden ble gutter med minoritetsbakgrunn beskrevet som nesten for aktive, mens hvite norske jenter ble beskrevet som erfarne med idrett fra oppveksten, sier Aasland.
– Jentene med minoritetsbakgrunn ble også beskrevet som passive, uinteresserte, og litt blyge. Det ble sagt at de bidrar lite inn i gruppeoppgaver, og at det er vanskelig for de norske, hvite elevene å få dem med, sier Aasland.
Favoriserer noen elever
Mangfold og inkludering er en del av pensum i lærerutdanningen. Aasland mener problemet oppstår når læreplanen i kroppsøving møter de gamle tradisjonene og tankene om at «slik har vi alltid gjort det» i faget.
– Det er tradisjonelle ballspill og høyintensiv trening som dominerer i kroppsøvingstimene. I møte med en slik undervisning oppfattes jenter med minoritetsbakgrunn som problemer, som ikke passer inn i «vårt fag», sier Aasland. Denne undervisningen favoriserer derimot de slanke og trente kroppene, og de som er gode i ballspill.
Han håper at artikkelen vil bidra til diskusjoner både i lærerutdanningen og ute på skolene.
Forskning viser nemlig at kroppsøvingstimene kan gjennomføres på måter som gjør undervisningen meningsfull for jenter med minoritetsbakgrunn.
– Å legge til rette undervisningen slik at også disse elevene får gode erfaringer, er viktig for at kroppsøvingsfaget skal kunne bidra til at alle kan ha en fysisk aktiv livsstil ut fra egne forutsetninger, sier forskeren.
Referanse:
Teachers’ constructions of female Students of Color as ‘the other’ in physical education