Barnevernet hører for dårlig på barna

Hun har skrevet doktorgrad om hvordan barn har opplevd å bli hørt i det norske barnevernet. Barnevernet har et overordnet prinsipp som sier at tiltak som gjøres skal være til det beste for barnet. Dette er knyttet til barnets rett til å bli hørt.

Strømlands forskning viser at barnevernet sliter med å høre på barna. Hun oppdaget at barnevernet ikke har retningslinjer for samtaler med barn som sikrer at de blir hørt.

– Norge har blitt dømt en rekke ganger i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i barnevernssaker. Mange av sakene skyldes dårlig dokumentasjon, og da er det jo rart at de ikke har utarbeidet retningslinjer for at barn blir hørt. De må kunne dokumentere dette, sier Strømland.

Gjennom forskningen sin har hun sett nærmere på en rekke forskjellige barnevernsinstitusjoner. Praksisen varierer veldig fra sted til sted i Norge.

Følg denne lenken for å lese avhandlingen.

Ingen klar instruks

– I dag er det i stor grad opp til den enkelte barnevernsansattes skjønn om barn og ungdom blir hørt. Retningslinjene til FNs barnekomités ligger ikke til grunn. Den barnevernsansatte har ikke noen klar instruks om hva de skal vurdere når de snakker med barna, sier Strømland.

Hun presiserer at hun har stor tillit til at de fleste barnevernsansatte utøver skjønn på en god måte. Men uten tydelige retningslinjer og dokumentasjon gjør barnevernet seg selv en bjørnetjeneste.

– Dette går ut over rettssikkerheten og prinsippet om likebehandling. Foreldre vet ikke hva som blir vurdert og praksisen mellom kontorene blir forskjellig. Dette er ikke til det beste for barna, sier Strømland.

Kapabilitetstilnærming

I sitt doktorgradsarbeid har hun sett nærmere på hvordan barnevernet kan endre hvordan barn blir hørt. Her kommer teoretikeren Marta Nussbaum inn med det som kalles «capability approach», eller kapabilitetstilnærming på norsk. Det er betingelser som et menneske skal ha faktisk tilgang til og råde over for å kunne leve et godt og verdig liv.

Disse betingelsene er: liv, kroppslig helse, kroppsintegritet, sanser, fantasi og tanker, følelser, praktisk fornuft, tilhørighet, andre arter, lek og kontroll over ens eget miljø.

I dag er det ikke noe fundament eller retningslinjer når barnevernsansatte skal snakke med barn. Med en felles forståelse og fundament kan barnevernet skape forutsigbarhet, både for barna og de ansatte.

Klarere retningslinjer vil gi barnevernet en bedre likebehandling av sakene, og den enkelte barnevernsansatte får et rammeverk bygget på menneskerettigheter.

– Kapabilitetstilnærmingen er tett knyttet til menneskerettighetene. Med det som fundament for å sikre barns beste kan barnevernet gjøre bedre vurderinger og ivareta deres grunnleggende menneskerettigheter. Det er fortsatt rom for barnevernsansatte til å utøve mye skjønn, sier Strømland.

Skjermer barn fra sin egen historie

Norge har blitt dømt i over 20 barnevernssaker i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fra 1996 til 2024. Strømland håper etaten kan ta inn over seg at de må endre praksis. Hun fant blant annet at sosialarbeidere skjermer barn fra relevant informasjon om sin egen sak, spesielt der barnet har vært utsatt for grov omsorgssvikt, vold og overgrep.

Noen ganger gjøres dette for å unngå å re-traumatisere barn, men det fratar dem også muligheten til å snakke om det de har opplevd og hva de ønsker videre.

– De må høre på barna. Det betyr ikke at barna skal ha siste ordet, men de må sikre at stemmen deres blir hørt. Her kan kapabilitetstilnærmingen være til god hjelp, sammen med det gjeldende lovverket, sier Monica Strømland.

Flere forskningssaker innen helse og idrett: