.jpg)
Det har skjedd noe med samtalen om kunstig intelligens (KI). For bare noen år siden dreide diskusjonene seg om muligheter, effektivisering, automatisering og vekst.
Ifølge Einar Duenger Bøhn, professor i filosofi ved UiA, er tonen nå en annen. Nå handler diskusjonene om hva som kan gå tapt om vi overlater for mye til KI.
Et gammelt begrep, ny aktualitet
Fremmedgjøring er et begrep med lange røtter i filosofien. Opprinnelig beskrev det industriarbeidere som mistet tilknytningen til sitt eget arbeid. Duenger Bøhn mener begrepet er høyaktuelt igjen. Han sier at teknologisk fremmedgjøring fører til at vi mister overblikk og forståelse av vår egen deltakelse i og bruk av teknologi.
– Når du begynner å reflektere over det, er fremmedgjøring noe alle kan kjenne seg igjen i. Vi blir som en fremmed overfor teknologien. Det gjør at vi mister følelsen av mestring og mening, sier Duenger Bøhn.
Han mener at prosessen er noe som skjer gradvis. Han kaller det skråplanseffekten.
– Først blir én oppgave blir automatisert. Så en til. Og en tredje. Det var ingen som tok en stor beslutning, ingen som stemte over det. Men plutselig er vi et sted vi ikke valgte å dra, sier filosofen.
Han beskriver det som et spillteoretisk dilemma. Når noen begynner å bruke kunstig intelligens, føler andre at de må henge seg på av frykt for å bli hengende igjen.
Han bruker selvbetjeningskassene i butikken som eksempel.
– Ja, de er effektive, men samtidig fjerner selvbetjente kasser den lille, hverdagslige kontakten man hadde med et annet menneske. I seg selv er det uvesentlig, men i kombinasjon danner det seg et mønster der menneskelig nærhet og mestringsfølelse systematisk svekkes, sier Duenger Bøhn.
Bedrifter mister kontroll
Elisabeth Austad Asser, førsteamanuensis ved UiA, mener at det samme skjer i arbeidslivet.
– Når systemer overtar oppgaver folk tidligere løste selv, mister de ikke bare arbeidsoppgavene, de mister også kompetansen og mestringsfølelsen som fulgte med dem, sier Austad Asser.
Hun løfter frem to risikoer hun mener norske bedrifter undervurderer.
Den første er tap av kompetanse. Når ansatte slutter å løse oppgaver selv fordi KI gjør det raskere, bygges det ikke lenger opp kunnskap internt.
– Det som blir borte er grunnkompetansen, fordi man outsourcer essensiell kompetanse til KI i stedet for medarbeidere. Og så gir man fra seg innsikt om virksomheten til de som lager språkmodellene. Det gjør bedriften sårbar på nye måter, sier Austad Asser.
Den andre risikoen er at vi gjør oss avhengige av store, internasjonale teknologiselskaper.
– Leverandøren kan endre vilkår, øke priser eller gjøre endringer uten at bedriften har noe de skulle ha sagt. Etter at tilliten til amerikanske teknologiselskaper er blitt politisk utfordret, fremstår behovet for europeisk og norsk teknologisk infrastruktur ikke lenger som idealistisk, men som en praktisk nødvendighet, sier hun.
Mer enn etikk
Den offentlige debatten om KI dreier seg mest om etikk og personvern. Duenger Bøhn mener dette er for snevert.
– Etikk og personvern er viktige spørsmål, men de er det jeg kaller fødselsskader. De er konkrete problemer som vi kan løse underveis. Et større spørsmål er hva teknologien gjør med oss på lang sikt: med meningsdannelsen vår, med vår evne til å føle oss som aktive bidragsytere, sier han.
Dette er spørsmål teknologer ikke er rustet til å svare på, påpeker Bøhn. Det krever humanistisk og filosofisk kompetanse.
Austad Asser er enig. Hun peker på en ensretting i måten vi forholder oss til ny teknologi på.
– Vi spør ikke hvorfor vi skal bruke dette, vi spør bare hvordan vi kan bruke det. Det er feil utgangspunkt, sier hun.
Både Austad Asser og Duenger Bøhn opplever en økende etterspørsel fra næringslivet etter humanistisk kompetanse.
– Når kunstig intelligens kan gi raske svar, blir evnen til å formulere de riktige spørsmålene, utøve kritisk dømmekraft og forstå menneskelige behov enda viktigere, sier Austad Asser.
Ikke nei, men klokere ja
Verken Duenger Bøhn eller Austad Asser argumenterer for å skru av strømmen. De er begge enige om at KI kan være en utmerket teknologi om den blir brukt riktig. Poenget er at vi i liten grad stiller spørsmålet om når og hvorfor vi bør bruke det.
Austad Asser bruker universitetet som eksempel. Om det åpnes opp for at studentene kan bruke KI til å skrive oppgavene sine, mener hun institusjonen har misforstått sitt eget oppdrag. Brukes det derimot til å styrke læring og kompetanse, kan det løfte utdanningen betydelig.
– Forskjellen ligger ikke i teknologien, men i de valgene vi tar om hvordan den brukes, sier hun.
Bøhn er ikke nådig i sin vurdering av hvordan vi har møtt ny teknologi de siste tiårene. Han mener vi ikke har vært kritiske nok.
– Vi må begynne å stille spørsmål ved hvor teknologien er bra å bruke, og hvor den er dårlig. Det har vi ikke gjort. Vi har bare sluppet alt løs, sier Duenger Bøhn, og legger til:
– Hvor ble det av de voksne i rommet? Det er mitt hovedspørsmål de siste 30 årene.