JUR212 Rettsstaten (Høst 2026)

Etter å ha fullført dette emnet skal studenten

• kunne gjøre rede for grunnlovens oppbygging, og struktur, og institusjonelle bestemmelser, statsmaktenes kompetanse og samspillet mellom statsmaktene.
• kunne gjøre rede for samspillet mellom nasjonal og internasjonal rett, herunder EU/EØS-rett og menneskerettigheter, og hvordan dette virker inn på utformingen, tolkningen og håndhevingen av retten.
• kunne gjøre rede for konstitusjonelle og andre rettslige skranker for statens myndighet, inkludert slike som følger av statens internasjonale forpliktelser, særlig EU/EØS-retten og menneskerettighetene.
• kunne gjøre rede for EØS-rettens status og rekkevidde i norsk rett, med særlig vekt på substansiell EU/EØS-rett: de fire friheter
• kunne gjøre rede for menneskerettenes status og rekkevidde i norsk rett, herunder forholdet mellom Grunnloven og internasjonale menneskerettsinstrumenter, særlig EMK.
• kunne gjøre rede for de ulike rettskildene i statsretten, EU- og EØS-retten og menneskerettigheter og kunne bruke disse for å løse rettsspørsmål på en metodisk bevisst måte
• ha oversikt over og forståelse for de ulike prinsippene for tolking av bl.a. Grunnloven, sentrale menneskerettslige konvensjoner (herunder EMK), EU- og EØS-retten, og kunne anvende disse for å løse rettsspørsmål

• kunne drøfte, i både skriftlig og muntlig form, teoretiske og praktiske juridiske oppgaver innenfor følgende områder:
  • De grunnleggende norske rettsreglene om staten og de sentrale statsmaktene som nedfelt i Grunnloven og konstitusjonell praksis, inklusive deres kompetanse og oppgaver og forholdet mellom statsmaktene.
  • Forholdet mellom norsk rett og internasjonal rett, med særlig fokus på problemstillinger knyttet til overføring av myndighet til internasjonale organisasjoner og gjennomføring av internasjonal rett i nasjonalretten.
  • De EU/EØS-rettslige fire friheter og betydningen disse har for myndighetene og fysiske og juridiske personer.
  • Det nasjonale og internasjonale vernet av menneskerettighetene og forholdet mellom disse, nasjonale og internasjonale mekanismer for reparasjon av menneskerettighetsbrudd, herunder Den europeiske menneskerettighetsdomstolens tilsyn med staters respekt for og sikring av menneskerettighetene, og Høyesteretts prøving av lovers samsvar med Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

Norsk rett utvikles ikke bare av norske demokratiske institusjoner, men også i et dynamisk samspill mellom norske institusjoner og ulike internasjonale håndhevingsorganer og internasjonale domstoler som Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), EU-domstolen og EFTA-domstolen. Grunnloven er grunnlaget både for det norske rettssystemet og for norsk deltagelse i forpliktende internasjonalt samarbeid (§§ 1, 26, 115). Grunnloven omhandler statsmaktenes kompetanse og forholdet mellom disse. Den setter rettslig ramme for det norske demokratiet, samtidig som den pålegger demokratisk maktutøvelse å skje innenfor andre rettslige rammer som følger av internasjonal rett, EØS-retten og menneskerettighetene, herunder de som er nedfelt i Grunnlovens "rettighetskatalog".

Gjennom menneskerettsloven fra 1999 er Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og fem FN-konvensjoner om menneskerettigheter gjort til norsk lov med forrang framfor annen lovgiving. Disse konvensjonene påvirker ikke bare tolkingen av norsk lov på mange rettsområder, men også av parallelle rettigheter i den norske grunnloven.

Gjennom EØS-avtalen som gjør Norge til del av EUs indre marked er over 10.000 rettsakter fra EU tatt inn i norsk rett. EØS-retten er meget omfattende, og den kommer til utslag på de fleste rettsområder. I dette kurset fokuseres det på hvordan EØS-avtalen både påvirker og utfordrer Grunnlovens forutsetning om at Stortinget er lovgiver, at regjeringen er utøvende makt og at Høyesterett dømmer i siste instans og hvilken rettslig betydning de fire friheter har for fysiske og juridiske personer.

Statens myndighetsutøvelse må skje innenfor de rammene som trekkes opp av både Grunnloven og internasjonale kilder som på ulike måter er gjort til en del av norsk rett. Samtidig plikter staten å respektere de forpliktelser den har påtatt seg gjennom internasjonale avtaler av ulikt slag. Dette gir et komplekst, krevende og til dels uoversiktlig rettskildebilde som skaper særskilte metodiske utfordringer for dagens og framtidens jurister.

Med utgangspunkt i rettsstaten og menneskerettighetene tar emnet opp utvalgte institusjonelle, metodiske og materielle sider ved norsk statsrett, menneskerettighetsvernet samt sentrale aspekter ved EU-/EØS-retten av betydning for statens myndighetsutøvelse.

Formålet med emnet er å gjøre studentene i stand til å håndtere det komplekse forholdet mellom Grunnloven, lov og ulike folkerettslige instrumenter som er særlig viktige for norsk rett. EØS-avtalen og EMK står i en særstilling fordi disse to avtalene griper bredere og dypere inn i norsk rett og samfunnsliv enn noen andre folkerettslige avtaler Norge har inngått.

Det vil være krav om minimum 75 % deltagelse på obligatoriske arbeidskrav. Dette omfatter deltakelse i gruppearbeid, skriving og kommentering av besvarelser samt deltakelse i storgrupper. I tillegg må studentene bestå to obligatoriske oppgaver/aktiviteter før man kan fremstille seg til eksamen, i form av skriftlig innlevering og/eller muntlig presentasjon. Nærmere informasjon om dette legges ut i Canvas ved kursstart.

Studenter som ikke oppfyller det obligatoriske arbeidskravet, kan ikke avlegge eksamen og må ta hele emnet om igjen. Nærmere informasjon legges ut i Canvas ved semesterstart.