Samskaping har blitt et av de store ordene i norsk kommunesektor. Idealet er en kommune som ikke bare leverer tjenester til innbyggerne, men utvikler dem sammen med dem.
Samtidig har folkehelsearbeidet fått langt større plass i kommunene enn før, og ambisjonene om å fremme helse er høye.
Hva skjer når disse to målene møtes i praksis?
Det har Jonas Hatlebrekke og Mari Refsnes Hasselknippe undersøkt i masteroppgaven i folkehelsevitenskap ved UiA.
I oppgaven har de sett nærmere på områdesatsingen Kvadraturen og Eg i Kristiansand kommune, et område med levekårsutfordringer.
- Mari Refsnes Hasselknippe og Jonas Hatlebrekke fikk tildelt masterstipend av UiA – Senter for likestilling for studieåret 2025–2026
- De tok master i folkehelsevitenskap ved UiA med masteroppgaven: Er vi klare til å skape folkehelse sammen? Perspektiver på samskaping som helsefremmende i kontekst av områdesatsingen Kvadraturen NØ og Eg i Kristiansand kommune
- Problemstilling: Hvordan kan samskaping ha betydning for folkehelsen i et område med levekårsutfordringer?
- Metode: Kvalitativ studie med dybdeintervjuer av 10 informanter i to grupper, supplert med observasjon og dokumentinnsikt. Refleksiv tematisk analyse
Ulik forståelse
Det viktigste funnet er at kommunen og innbyggerne forstår samskaping helt ulikt.
Kommunen tenker på samskaping slik det beskrives i faglitteraturen: En omfattende prosess der innbyggerne er med hele veien, fra idé til ferdig resultat.
Men innbyggerne ser ikke seg selv som deltakere i samme grad som kommunen gjør.
– Dermed kan samskapingsinitiativ noen ganger få motsatt effekt. Det blir mer krevende for innbyggerne enn de har forutsetninger for å håndtere, og resultatet kan bli at de ikke deltar i samskapingen i det hele tatt, sier Hatlebrekke.
Fra begge sider beskrives samskaping som krevende, og samskaping av god kvalitet er vanskelig å få til.
Lyttet til de stille stemmene
Utgangspunktet var et spørsmål om rettferdighet. Sosial ulikhet er en av de største folkehelseutfordringene i Norge, og studentene ville vite hvordan samskaping kan påvirke helsen til dem som bor i et område med relativt dårlige levekår.
De har blant annet snakket med innbyggere som har høy utdanning fra hjemlandet, men som ikke får brukt kompetansen sin i Norge.
– Vi er opptatt av rettferdighet og like muligheter. Derfor ble det relevant for oss å vinkle oppgaven mot såkalte stille stemmer, altså de som ikke blir hørt godt nok, sier Jonas Hatlebrekke.
Den flerkulturelle delen av befolkningen har dårligere helse enn enn den etnisk norske. Ifølge studentene kan noe av løsningen ligge i det lokale fellesskapet.
– Hvis flere får bidra i lokalsamfunnet gjennom frivillighet, dugnad eller samarbeid med kommunen, så kan det styrke både livskvalitet og folkehelse, sier Hatlebrekke.
Oppgaven er skrevet tett på kommunens eget arbeid, slik at kunnskapen kan brukes direkte i områdesatsingen videre.
Hatlebrekke og Hasselknippe har gjennomført dybdeintervjuer med ti informanter, fordelt på kommunalt ansatte og innbyggere.
– Vi ønsket å finne de underliggende meningsmønstrene. Hvordan oppfattes egentlig samskaping, og hva er det som hindrer eller muliggjør det i en kommune?, sier Mari Refsnes Hasselknippe.
Tillit og byråkrati står i veien
Forholdet mellom kommune og innbygger viser seg også å ha mye å si. Tilliten til det offentlige varierer, og uten tillit blir det vanskelig å samarbeide.
I tillegg peker studentene på et paradoks i kommunen selv. Selv om kommunen har fått et tydelig mandat om å samskape, henger organisasjonen fortsatt igjen i tradisjonelt byråkrati.
– Samskaping er en nyskapende måte å jobbe på, men det er vanskelig å få denne arbeidsformen til å passe inn i systemene, forklarer Hatlebrekke.
Utfordringer i samarbeidet påvirker også om folk i bydelen opplever at de har innflytelse og kan påvirke sin egen situasjon. I studien kalles dette empowerment.
Tre faser for suksess
Som svar på utfordringene foreslår studentene å se samskaping som en prosess i tre faser.
– Da kan innbyggerne delta i mer avgrensede deler av prosessen, tilpasset deres behov, kapasitet og andre forutsetninger, sier Hasselknippe.
Funnene ses i sammenheng med teorien om salutogenese. Den handler om hva som bidrar til god helse, i stedet for hva som gjør oss syke. Ifølge studentene må samskaping oppfylle disse tre kravene for å fremme god helse:
- Begripelig: Man må forstå sin egen rolle, hva som kreves og hva som blir verdsatt.
- Håndterbar: Man må ha nødvendige ressurser og kapasitet, og rammene for samskaping må være på plass.
- Meningsfull: Samskapingen må handle om noe som betyr noe for en selv.
Helsegevinst for samfunnet
Studien retter seg først og fremst mot kommuneansatte. Funnene er særlig relevante for områdesatsingen i Kvadraturen og på Eg, men ifølge studentene har de overføringsverdi til lignende satsinger og andre prosesser der samskaping er et sentralt verktøy.
Konklusjonen er at samskaping kan bidra til bedre helse hvis kommunen tilpasser arbeidet etter situasjonen og folks behov, og jobber aktivt for å bygge gode relasjoner til dem som sjelden blir hørt.
Og når det gjøres riktig, er det en stor gevinst for samfunnet.
– Det å bidra aktivt gir økt selvfølelse og tilhørighet. Jo tidligere man kommer i gang, desto større gevinst, både for den enkelte og for samfunnet. I tillegg kan det belaste helsevesenet i mindre grad, sier Hatlebrekke.