Kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen lørdag 15. mars.
Det er på høy tid å tette kunnskapshullene og sikre likeverdige muligheter for prestasjonsutvikling.
I et samfunn som stadig er i utvikling, er det lett å rette blikket mot teknologi, økonomi og arbeidsplasser. Likevel må vi ikke glemme det som virkelig styrker fellesskapet vårt – det som inspirerer, utfordrer og samler oss. Idretts- og musikerprestasjoner spiller en avgjørende rolle her, men fortsatt møter jenter og kvinner hindringer på disse arenaene. Stereotypier og tradisjonelle holdninger begrenser deres muligheter til å realisere sitt fulle potensial.
Manglende tilrettelegging i idretten
Idretten er kjent for sin systematiske tilnærming til prestasjonsutvikling, men ett viktig område henger langt etter – tilrettelegging for kvinnelige utøveres biologiske, psykologiske og sosiale behov.
I løpet av en menstruasjonssyklus går kvinner gjennom follikelfasen, eggløsning og lutealfasen. Forskning viser at mange utøvere i løpet av sin syklus opplever fysiske symptomer som smerte, hodeverk, kvalme og vektøkning, samt psykologiske symptomer som humørforstyrrelser, trøtthet og redusert motivasjon. Disse faktorene påvirker ikke bare den fysiske prestasjonen, men også utøvernes forventninger til seg selv, opplevelsen av mestring og indre dialog før, under og etter treningsøkten, samt kommunikasjon og samhandling med trenere og/eller medutøvere.
Dersom trenere mangler kunnskap om dette, kan de feiltolke utøvernes utfordringer og oppfatte dem som late, useriøse eller ukonsentrerte. En slik holdning kan forsterke negative opplevelser og bidra til en økt stressrespons, samt redusert selvtillit og motivasjon hos utøverne. Over tid kan dette svekke både oppmerksomhet, treningsglede og prestasjon. For å løse dette må trenere utdannes i hvordan de kan tilpasse forventninger, trening og restitusjon til utøvernes biologiske, psykologiske og sosiale behov.
Manglende kunnskap om kvinnespesifikke utfordringer, kan føre til alvorlige konsekvenser for både helse og prestasjon hos kvinnelige utøvere. Uten nødvendig tilpasning risikerer prestasjonsmiljøer å la verdifullt potensial gå til spille. Et annet kritisk aspekt er hvem som sitter med makten og tar beslutningene. Når mange av lederne og trenerne i idretten ikke er oppdatert på nyere forskningsbasert kunnskap om kvinners utviklingsprosesser, blir det utfordrende for utøverne å få den oppfølgingen og støtten de faktisk trenger.
Ulike arenaer – samme utfordringer
Det finnes mange likhetstrekk mellom prestasjonsmiljøer i idrett og musikk. En felles utfordring er mangel på kunnskap og forståelse, som kan føre til stereotypier, fordommer og diskriminerende holdninger i musikkmiljøet. Flere kvinnelige musikere har eksempelvis opplevd å bli spurt om instrumentet faktisk er deres eget, eller om de vet hvordan deres eget tekniske utstyr fungerer.
Et annet demotiverende aspekt er følelsen av aldri å bli fullt ut akseptert, ikke bli invitert til å spille på prosjekter eller bli tvunget til å tilpasse seg en mannsdominert musikkultur. Mange kvinnelige musikere kjenner derfor på et konstant behov for å motbevise fordommer, noe som kan føre til fysisk og psykisk utmattelse, redusert mestringsopplevelse og devaluering av musikeryrket.
I tillegg kan stressresponsen øke når kvinnelige musikere opplever at publikum lytter mer kritisk nettopp fordi de er kvinner, noe som kan forsterke frykten for å gjøre feil og følelsen av å bli undervurdert. Situasjonen blir ikke bedre av at de ofte får mer tilbakemelding på utseendet enn på selve musikerprestasjonen.
Mister vi morgendagens utøvere og musikere?
Til tross for økende bevissthet rundt likeverdige prestasjonsmuligheter i den offentlige debatten, ser det ut til at inngrodde sosiokulturelle normer knyttet til kjønn fortsatt eksisterer i det norske samfunnet. Et nærliggende spørsmål blir da om det finnes personer i ledende stillinger som har noe å tape ved å gi både kvinner og menn likeverdige prestasjonsmuligheter?
Vi vet at det fortsatt gjenstår mye arbeid før kvinnelige utøvere og musikere får like systematisk og tilpasset oppfølging som sine mannlige kollegaer. For å oppnå dette trenger vi mer kunnskap, ellers vil kultur- og idrettsfeltet fortsette å gå glipp av flere av morgendagens utøvere og musikere og deres fremtidige topp prestasjoner.
Nødvendige tiltak
Fredag 7. mars arrangerte vi konferansen Kraften i likeverd – Sammen for en rettferdig prestasjonsutvikling. Denne dagen gjorde det enda tydeligere for oss hvor avgjørende det er å bygge prestasjonsmiljøer basert på likeverd for å sikre rettferdige muligheter for alle utøvere og musikere.
Gjennom tett samarbeid mellom utøvere, musikere, ledere og forskere – og med fokus på helse, støtteordninger og rammebetingelser – kan vi finne løsninger som fremmer en mer rettferdig og bærekraftig prestasjonsutvikling for kvinnelige utøvere og musikere. Dette er et viktig steg mot prestasjonsmiljøer der både kvinner og menn har likeverdige muligheter til å lykkes, og der konkrete endringer kan gjøre en reell forskjell for fremtidens utøvere og musikere.