Dette innlegget ble først publisert i Fædrelandsvennen.
Han har heller aldri hatt mensen eller vært gravid, og han våkner ikke gjennomsvett klokken tre om natten.
Men mange av kollegene hans gjør det.
I høst har Emma Lindblom Lossius skrevet i avisen om «skjulte sykemeldinger»: folk som heller går ned i stilling eller tar ulønnet permisjon enn å bli sykemeldt. Frantz-Martin Stokke Seilen har skrevet at vi må slutte å vente på sykemeldingen. Vi er enige. Men hvorfor er sykemeldingen så ofte det første tegnet på at arbeidslivet ikke fungerer for den som skal utføre arbeidet?
Den amerikanske sosiologen Joan Acker beskrev allerede i 1990 hvordan organisasjoner bygger på en forestilling om en arbeidstaker som kan sette jobben først, uten kroppslige behov eller forpliktelser utenfor arbeidsplassen. Kall ham standardansatten. Han lever videre når vi planlegger arbeidet som om alle har samme kapasitet hver dag, hele året.
Men livet skjer. En diagnose, et dødsfall, en far som ikke lenger klarer seg alene, en unge med feber klokken sju. For mange kommer også menstruasjon, graviditet, fertilitetsbehandling og overgangsalder. Alle går igjennom livsfaser, og selv om vi ikke kan planlegge i detalj, så er det fullt mulig å planlegge for at det vil skje.
Kalles rosavasking
Flere arbeidsplasser har begynt å legge ut bind og tamponger. Det er fint. Men dersom kurven står der som bevis på at arbeidsplassen bryr seg, samtidig som vaktlisten er den samme, så er det rosavasking. En kurv med bind hjelper lite hvis du står alene i kassa og ikke kan gå fra, eller hvis ingen kan ta over avdelingen når du trenger fem minutter.
På sykehjem, i barnehage og butikker med stram bemanning, er dette hverdagen. Er én borte, må resten ofte løpe fortere. Når noen har en tung periode, finnes det ingen å fordele arbeidet på. Folk gjør jobben, og arbeidslivet er organisert som om de alltid har det ekstra å gi. Da er det ikke kurven med bind som mangler. Det er folk.
«Vi klarte det jo fint!», sier noen av dem som har stått i arbeidslivet lengst. Det er sant. Men det er de som klarte seg som forteller historien. De som gikk ned i stilling eller ut av arbeidslivet, sitter ikke på pauserommet lenger. Og de som kommer etter, skal stå lenger i jobb. Pensjonsreformen gir sterkere insentiver til et lengre yrkesliv. Da må vi også spørre hva slags arbeidsliv folk skal holde ut i, og hva som skal til for at de faktisk kan stå i det.
Gjennom prosjektet Livsfasebevisst arbeidsliv jobber vi med et verktøy som hjelper ledere, HR og verneombud med å bygge dette inn i HMS-arbeidet de allerede gjør.
Ikke bærekraftig i dag
Et bærekraftig arbeidsliv kan ikke bygge på at den enkelte skjuler plagene sine og bruker opp kreftene sine til det ender med sykemelding. Det må bygges slik at folk kan gjøre en god jobb gjennom ulike livsfaser, uten at tilrettelegging for hver livsfase blir noe den enkelte må forhandle frem alene.
Å planlegge for variasjon er ganske konkret. I dag er mange vaktlister satt opp som om alle er på topp hver dag. En vaktliste som tåler variasjon, har nok folk til at noen kan være syke, har en tung uke eller tar ammefri, uten at resten må løpe fortere. Da kan du ta pausen når du trenger den. Alle vet hvilke ordninger som finnes, før de trenger dem. Og lederen spør hva som skal til for at arbeidsdagen skal gå opp. Gjennom prosjektet Livsfasebevisst arbeidsliv jobber vi med et verktøy som hjelper ledere, HR og verneombud med å bygge dette inn i HMS-arbeidet de allerede gjør.
Noe må gjøres
Arbeidsgivere har allerede en plikt til å sørge for et forsvarlig arbeidsmiljø og til å tilrettelegge for den enkelte. I IA-avtalen står det at forebygging og tilrettelegging som tar hensyn til livsfase, alder og helse, kan bidra til å få ned også det sykefraværet som ikke skyldes jobben. Pliktene finnes. I praksis starter tilretteleggingen likevel ofte først når sykemeldingen er et faktum. Da blir vanlige livsfaser gjort om til sykdom.
Standardansatten har stått i jobb i over hundre år uten en eneste sykedag. Det er på tide at han får gå av med pensjon.
Signert:
- E-post
- maren.g.launes@uia.no
- Telefon
- +47 97 52 99 95
- E-post
- hanne.drangsholt@uia.no
- Telefon
- +47 99 16 29 66