Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen.
Da kan det vel høres merkelig ut å komme med en advarsel når det gjelder forskning.
Likevel advarer jeg mot den vitenskapelige fellen:
Det er så lett å tro at vitenskapen har svar på alt. Når vitenskapen har talt, er saken avgjort. Slik fortoner det seg for noen. Vitenskapen har en gullstandard, og når denne standarden har blitt fulgt, er svaret sannhet – for noen. Gullstandarden krever full nøytralitet fra forskernes side og skal helst utføres gjennom dobbel blinde randomiserte protokoller. Det er rimelig enkelt å få til når medisiner skal utprøves. Da får halvparten av dem som er med, et helt uvirksomst stoff, type potetmel, mens den andre parten får det aktive stoffet. Verken de som deler ut eller de som mottar, vet hva som er i pillene. Metoden kan på ingen måte brukes i all forskning som angår helse.
Alfabetet har mange bokstaver, vitenskapen kan ikke forholde seg fra A til Å, den begrenses av at mange bokstaver ligger utenfor vitenskapens rekkevidde.
Vi lever i en tid full av retningslinjer. De lages av byråkrater, som i sin tur søker sannhet og retningslinjer i vitenskapen. Retningslinjene blir i neste snu forvaltet som om de var lover, og avstanden til dem det gjelder kan bli overveldende stor. Riktig ille blir det når slike forståelser brukes av politikere som for eksempel sier det er vitenskapelig bevist at det bare finnes to kjønn. Alle i dag vet vel at det kreves to typer kjønnsceller for å lage barn, noe som gjør det unødvendig å henvise til vitenskapen.
Vitenskapen begrenses av at mange bokstaver ligger utenfor vitenskapens rekkevidde.
- Esben Esther Pirelli Benestad (Familieterapeut IAP, spesialist i klinisk sexologi NACS, professor emerit Universitetet i Agder)
Enda verre enn det igjen, blir det når viktige helsetilbud gjøres til gjenstand for folkeavstemning. Det er selvsagt ikke vitenskapens skyld, men det sier sitt om måten vi forvalter vitenskapelig innsikt på.
La meg nevne et eksempel: Den såkalte Cass-rapporten som har ført til at mange barn og unge har mistet et tilbud som har vært vel-etablert etter at det ble påbegynt for omtrent 30 år siden. Når barnepsykiater Cass ble valgt til å stå for denne rapporten, var det fordi hun var «nøytral» i betydningen: Har aldri jobbet med kjønnskreative barn. Oppgaven Cass fikk, var å tilrettelegge for hvordan helsevesenet skulle forholde seg til kjønnskreative barn på best mulig måte. Hun tok inn det av forskning som kom nærmest gullstandarden, men som samtidig sto lengst fra virkeligheten til dem det dreide seg om.
Retningslinjene som kom, trodde på Cass, ikke på dem som ble sveket av denne rapportens konklusjoner.
Det skeive perspektivet er informert av levd liv, dyrekjøpte erfaringer og lykkelige innsikter. Disse kan det være vanskelig for ikke-skeive å sette seg inn i.
Jeg tenker at forskning alltid må ha kjennskap til livet til dem det skal forskes på. «Nøytral» forskning på dette feltet er umulig. Ingen kan være nøytrale overfor det tabubelagte.
Helsevesenet, inklusive britiske barnepsykiatere, er nærmest hjernevasket til å undres over hva som gikk galt med de menneskene som ble lesber, homser, bier, transer, skeive, intersex osv.
Det forverrer saken at veldig mye av den rikholdige forskningen som faktisk finnes om skeive, og som skeive kan kjenne seg igjen i, forkastes fordi gruppene er for små, designet ikke «nøytralt», randomiserte studier kan ikke utføres der hvor effekten umiddelbart vil vise seg av de for eksempel hormonelle justeringene som foretas.
Minst like ille er det når god og omfattende vitenskap forkastes fordi en av forskerne hadde like talent som dem det ble forsket på (gjaldt en rapport fra Nordlandsforskning).
Dersom vi skulle ta konsekvensen av dette, må vi forkaste all forskning på seksualitet ettersom de aller fleste er seksuelle, eller all forskning på kjønn fordi de aller fleste føler seg kjønnet, eller at vi skulle forkaste all forskning på heteroseksualitet, fordi noen av forskerne selv var heteroseksuelle.
Vi trenger skeiv forskning, og vi trenger å formidle at denne forskningen er like sann, like gyldig som annen forskning, selv om fokuset, protokollene skiller seg fra det som er mest vanlig.
Vi trenger å formidle at skeive ser noen annet, fatter en annen virkelighet enn streite. Den virkeligheten er like reell som den streite, men likevel annerledes nok til at skeiv forskning kan belyse mer av den totale virkeligheten vår art befinner seg i. Tenk på regnbuen: Rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett. Tenk på et store antall overganger mellom rødt og oransje, oransje og gult, gult og grønt, grønt og blått, blått og indigo, indigo og fiolett.
Noen av oss kan se inn i disse nyansene helt uten videre, andre må øve seg, kjenne på det, ta tak i egen motstand og tenke: Hvorfor er jeg egentlig imot?
Da vi i sin tid for omtrent 25 år siden laget at universitetsstudium i sexologi, sa soknepresten i Froland at dette nok ville bli en velsignelse for menneskene – så får vi se til at det skeive forskningsforumet også blir det.