Siste publikasjoner ved Institutt for statsvitenskap og ledelsesfag

Understanding how excellence-based funding affects academic recruitment is central to evaluating the broader implications of performance-oriented research policies. We study the Department of Excellence Initiative (“Dipartimenti di Eccellenza”) in the Italian higher education system. Unlike other excellence initiatives in Europe, this programme was directed at departments rather than universities. We investigate the effect of the initiative on new faculty positions, distinguishing between external recruitment and internal promotion, as well as different career stages. We also analyse heterogeneity across departmental categories, differentiating between first-tier (top-rated) and second-tier (near-elite) departments. Our findings indicate a positive effect on the creation of new faculty positions within funded departments, particularly through external recruitment and across various career stages. Notably, we provide evidence of greater benefits accruing to second-tier departments relative to their first-tier counterparts, particularly with respect to entry-level tenure-track positions.

The growth of scientific journals is constrained by a trade-off between selectivity and reputation. A strong reputation attracts submissions but enhancing reputation requires selectivity, meaning many submissions must be rejected. Conversely, lowering selectivity allows journals to publish more papers but also lowers the average quality of published work, undermining reputation and eventually attracting fewer submissions. Because of this trade-off, scientific journals display moderate growth rates. In recent years, however, some publishers whose revenues depend largely on gold open access (OA) article processing charges (APC) have displayed staggering growth rates. One strategy to circumvent the selectivity–reputation trade-off is to inflate self-citations contributing to the journal impact factor (JIF). We investigate the citation flows of 8,360 journals from the 20 largest for-profit publishers included in the Journal Citation Report by Clarivate, over a period of 25 years (1997–2021). Using a gravity model of journal citation flows, we find that Gold OA journals display high self-citation rates, particularly to articles contributing to the JIF. This pattern is much more pronounced among journals owned by two large Gold OA publishers. Moreover, the intensity of self-citations for these two publishers’ journals increased with growth rate, suggesting that self-citations contributed to counteracting a decline in citations resulting from rapid expansion.

Intermunicipal collaboration is commonly viewed as a way for small municipalities to obtain economies of scale. Empirical research, however, indicates that large municipalities participate in such arrangements just as often as small ones. This is puzzling, as large municipalities probably have exhausted existing scale benefits and may even incur extra costs associated with collaboration. Using a panel dataset on collaboration on child protection services in Norway covering 13 years (2003–2019), we study whether costs and benefits associated with intermunicipal collaboration are asymmetrically distributed among municipalities of different sizes. Results indicate that smaller municipalities increase their capacity through collaboration but also experience cost increases. The largest municipalities experience no significant change in costs, but as they share existing resources with member municipalities, they also dilute their capacity to deliver services to citizens in their own jurisdiction.

INTRODUCTION: Increased mental health issues among children and young people have led to the implementation of health promoting initiatives in Norwegian schools. Finding the right tools to evaluate these measures has been a challenge. The Norwegian Public Health Institute has pointed out that...

Demokratiets fremvekst i Vesten ville aldri skjedd uten universitetene, samtidig som autoritære krefter verden over bygger ned den frie samtalen. Hvordan kan vi bygge demokratisk motstandskraft og forsvare demokratiet mot indre og ytre angre?

Die EPG ist Ausdruck eines neuen, flexiblen Ordnungsmodells, das Europa als System konzentrischer Kreise politischer Kooperation versteht.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan organisering av barneverntjenesten påvirker realiseringen av oppvekstreformens ambisjoner om tidlig innsats, tverrsektoriell samhandling og helhetlig tjenester. Problemstillingen er formulert som: «Betyr organisering noe for realiseringen av oppvekstreformens ambisjoner?» Studien har et kvalitativt forskningsdesign og er gjennomført som et komparativt case-studie av tre kommuner med ulik organisering av barneverntjenesten. Datagrunnlaget består av semistrukturerte intervjuer med ni ansatte i barneverntjenesten på ulike nivåer i organisasjonen. Det er benyttet en tematisk intervjuguide med utgangspunkt i sentrale temaer som organisering, arbeidsdeling, samhandling og erfaring med oppvekstreformens intensjoner. Dataene er analysert ved hjelp av tematisk analyse, med fokus på både likheter og forskjeller på tvers av kommunene. Analysen identifiserer tre ulike organisasjonsmodeller; en lokalforankret modell, en sammenhengende oppfølgingsmodell og en prosessorientert spesialistmodell. Modellene representerer ulike prioriteringer knyttet til nærhet, kontinuitet og spesialisering, og illustrerer hvordan organisering legger ulike rammer for arbeid, oppfølging og samhandling. Funnene viser at organisering har betydning for hvordan arbeidet struktureres, blant annet gjennom fordeling av ansvar, grad av kontinuitet og hvordan samhandling organiseres. Samtidig fremkommer flere gjennomgående likheter på tvers av modellene. Tidlig innsats forstås i hovedsak som et ansvar utenfor barneverntjenesten, mens barnevernet ofte får en koordinerende rolle når saker utvikler seg til barnevernssaker. Relasjonelle faktorer som tid, tillit og tilgjengelighet fremheves som avgjørende for kvalitet i arbeidet, og samhandlingen oppleves som krevende uavhengig av organisasjonsmodell. Videre viser studien at de ulike modellene har både styrker og sårbarheter. Modeller med sterk lokal forankring legger til rette for nærhet og uformell samhandling, mens modeller med høy grad av kontinuitet styrker relasjonsarbeid og stabil oppfølging. Spesialiserte modeller gir tydeligere ansvarsfordeling og faglig fordypning, men øker samtidig behovet for koordinering og kan utfordre helhet i oppfølgingen. Oppgaven konkluderer med at organisering er viktig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å realisere oppvekstreformens ambisjoner. Realiseringen av reformens mål er i stor grad avhengig av samspillet mellom formelle strukturer, relasjonelle forhold, kapasitet, ansvarlighet og felles forståelse på tvers av tjenester. Studien peker dermed på at utfordringer knyttet til samhandling i større grad handler om koordinering og rammebetingelser enn organisering alene.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan organisering av barneverntjenesten påvirker realiseringen av oppvekstreformens ambisjoner om tidlig innsats, tverrsektoriell samhandling og helhetlig tjenester. Problemstillingen er formulert som: «Betyr organisering noe for realiseringen av oppvekstreformens ambisjoner?» Studien har et kvalitativt forskningsdesign og er gjennomført som et komparativt case-studie av tre kommuner med ulik organisering av barneverntjenesten. Datagrunnlaget består av semistrukturerte intervjuer med ni ansatte i barneverntjenesten på ulike nivåer i organisasjonen. Det er benyttet en tematisk intervjuguide med utgangspunkt i sentrale temaer som organisering, arbeidsdeling, samhandling og erfaring med oppvekstreformens intensjoner. Dataene er analysert ved hjelp av tematisk analyse, med fokus på både likheter og forskjeller på tvers av kommunene. Analysen identifiserer tre ulike organisasjonsmodeller; en lokalforankret modell, en sammenhengende oppfølgingsmodell og en prosessorientert spesialistmodell. Modellene representerer ulike prioriteringer knyttet til nærhet, kontinuitet og spesialisering, og illustrerer hvordan organisering legger ulike rammer for arbeid, oppfølging og samhandling. Funnene viser at organisering har betydning for hvordan arbeidet struktureres, blant annet gjennom fordeling av ansvar, grad av kontinuitet og hvordan samhandling organiseres. Samtidig fremkommer flere gjennomgående likheter på tvers av modellene. Tidlig innsats forstås i hovedsak som et ansvar utenfor barneverntjenesten, mens barnevernet ofte får en koordinerende rolle når saker utvikler seg til barnevernssaker. Relasjonelle faktorer som tid, tillit og tilgjengelighet fremheves som avgjørende for kvalitet i arbeidet, og samhandlingen oppleves som krevende uavhengig av organisasjonsmodell. Videre viser studien at de ulike modellene har både styrker og sårbarheter. Modeller med sterk lokal forankring legger til rette for nærhet og uformell samhandling, mens modeller med høy grad av kontinuitet styrker relasjonsarbeid og stabil oppfølging. Spesialiserte modeller gir tydeligere ansvarsfordeling og faglig fordypning, men øker samtidig behovet for koordinering og kan utfordre helhet i oppfølgingen. Oppgaven konkluderer med at organisering er viktig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å realisere oppvekstreformens ambisjoner. Realiseringen av reformens mål er i stor grad avhengig av samspillet mellom formelle strukturer, relasjonelle forhold, kapasitet, ansvarlighet og felles forståelse på tvers av tjenester. Studien peker dermed på at utfordringer knyttet til samhandling i større grad handler om koordinering og rammebetingelser enn organisering alene.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan organisering av barneverntjenesten påvirker realiseringen av oppvekstreformens ambisjoner om tidlig innsats, tverrsektoriell samhandling og helhetlig tjenester. Problemstillingen er formulert som: «Betyr organisering noe for realiseringen av oppvekstreformens ambisjoner?» Studien har et kvalitativt forskningsdesign og er gjennomført som et komparativt case-studie av tre kommuner med ulik organisering av barneverntjenesten. Datagrunnlaget består av semistrukturerte intervjuer med ni ansatte i barneverntjenesten på ulike nivåer i organisasjonen. Det er benyttet en tematisk intervjuguide med utgangspunkt i sentrale temaer som organisering, arbeidsdeling, samhandling og erfaring med oppvekstreformens intensjoner. Dataene er analysert ved hjelp av tematisk analyse, med fokus på både likheter og forskjeller på tvers av kommunene. Analysen identifiserer tre ulike organisasjonsmodeller; en lokalforankret modell, en sammenhengende oppfølgingsmodell og en prosessorientert spesialistmodell. Modellene representerer ulike prioriteringer knyttet til nærhet, kontinuitet og spesialisering, og illustrerer hvordan organisering legger ulike rammer for arbeid, oppfølging og samhandling. Funnene viser at organisering har betydning for hvordan arbeidet struktureres, blant annet gjennom fordeling av ansvar, grad av kontinuitet og hvordan samhandling organiseres. Samtidig fremkommer flere gjennomgående likheter på tvers av modellene. Tidlig innsats forstås i hovedsak som et ansvar utenfor barneverntjenesten, mens barnevernet ofte får en koordinerende rolle når saker utvikler seg til barnevernssaker. Relasjonelle faktorer som tid, tillit og tilgjengelighet fremheves som avgjørende for kvalitet i arbeidet, og samhandlingen oppleves som krevende uavhengig av organisasjonsmodell. Videre viser studien at de ulike modellene har både styrker og sårbarheter. Modeller med sterk lokal forankring legger til rette for nærhet og uformell samhandling, mens modeller med høy grad av kontinuitet styrker relasjonsarbeid og stabil oppfølging. Spesialiserte modeller gir tydeligere ansvarsfordeling og faglig fordypning, men øker samtidig behovet for koordinering og kan utfordre helhet i oppfølgingen. Oppgaven konkluderer med at organisering er viktig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å realisere oppvekstreformens ambisjoner. Realiseringen av reformens mål er i stor grad avhengig av samspillet mellom formelle strukturer, relasjonelle forhold, kapasitet, ansvarlighet og felles forståelse på tvers av tjenester. Studien peker dermed på at utfordringer knyttet til samhandling i større grad handler om koordinering og rammebetingelser enn organisering alene.

Denne masteroppgaven har som hovedfokus å belyse hvordan mellomledere i helse og oppvekstsektoren håndterer mangel på kvalifisert arbeidskraft. Bakteppet er komplekse demografiske utfordringer som ingen mellomleder har mulighet til å løse alene. Allikevel er mellomlederen satt til å lede en organisasjon som yter kommunale lovpålagte tjenester. Studien ser på i hvilken grad mellomledere opplever mangel på kvalifisert arbeidskraft, hva som kan forklare variasjonene og hvordan mellomledere håndterer dette i praksis. For å belyse problemstillingene har vi brukt et forskningsdesign med en deduktiv tilnærming. Vi har tatt utgangspunkt i noen sentrale teorier som belyser lederen og hvordan han forholder seg til interne og eksterne prosesser. Teoriene belyser også kontekstuelle forhold som direkte og indirekte påvirker lederen og organisasjonen han leder. Vi har valgt metodetriangulering for å utvide datagrunnlaget, og for å belyse flere nyanser i vår innsamlede empiri. Vi har en intensiv tilnærming når vi har intervjuet mellomledere i helse- og oppvekstsektorene. Samtidig har vi brukt en ekstensiv tilnærming når vi har gjennomført spørreundersøkelser. Et viktig valg vi gjorde i spørreundersøkelsen var å trekke inn spørsmålene som Baldersheim (Baldersheim, et al., 2021, s 83) har brukt i sin nasjonale mellomlederundersøkelse. Dette styrker validiteten i funnene våre fordi vi kan sammenligne svarene fra vår lokale undersøkelse med svarene fra den nasjonale undersøkelsen. I tillegg gav denne delen av undersøkelsen interessante perspektiver på lederen og ulike ledertyper (PAIE). Gjennom dette har vi også forsøkt å gi et forskningsmessig bidrag til et mer sektorspesifikt perspektiv på ledelse i offentlig sektor. Hovedfunnene i oppgaven peker på at det er variasjoner i hvordan mellomledere opplever og håndterer mangel på kvalifisert arbeidskraft. Oppsummert peker funnene på at mellomledere i oppvekstsektoren opplever større mangel på arbeidskraft enn mellomlederne i helsesektoren. De har også ulike strategier for å løse utfordringen. De fleste mellomlederne tror det blir vanskeligere å opprettholde samme tjenestekvalitet i fremtiden, men de retter mest fokus og innsats på utfordringene som er her og nå. Respondentene peker på ulike løsninger for fremtidens utfordringer. Mellomledere i oppvekst peker på nødvendigheten av å nedjustere forventningene hos brukerne. Mellomlederne i helse mener at den viktigste løsningen er at lover og forskrifter må bli mer oppnåelige. De fleste mellomlederne i våre undersøkelser peker på de samme utfordringene, men i ulik grad og med ulike løsningsforslag. Både de kvantitative og de kvalitative undersøkelsene peker i samme retning, men med litt ulike nyanser. Konklusjonen er at utfordringene som mellomlederne står i ikke kommer til å gå over av seg selv. Demografiske endringer vil øke gapet mellom behov som skal dekkes og ressursene til å løse oppgavene. Den viktigste ressursen i denne sammenheng er kvalifisert arbeidskraft. Dette situasjonsbildet utfordrer mellomlederne til å løfte blikket mot fremtiden, være nyskapende i møte med ressursunderskuddet, og tenke nytt rundt organisering av tjenestene. Man kan forvente at tjenestemottakernes forventninger må reduseres, enten som en planlagt prosess, eller som en konsekvens av at ressursene ikke strekker til. Mellomlederen er en sentral aktør i disse endringsbehovene, og trenger støtte for å kunne lykkes i oppgaven på en god nok måte.

Denne masteroppgaven har som hovedfokus å belyse hvordan mellomledere i helse og oppvekstsektoren håndterer mangel på kvalifisert arbeidskraft. Bakteppet er komplekse demografiske utfordringer som ingen mellomleder har mulighet til å løse alene. Allikevel er mellomlederen satt til å lede en organisasjon som yter kommunale lovpålagte tjenester. Studien ser på i hvilken grad mellomledere opplever mangel på kvalifisert arbeidskraft, hva som kan forklare variasjonene og hvordan mellomledere håndterer dette i praksis. For å belyse problemstillingene har vi brukt et forskningsdesign med en deduktiv tilnærming. Vi har tatt utgangspunkt i noen sentrale teorier som belyser lederen og hvordan han forholder seg til interne og eksterne prosesser. Teoriene belyser også kontekstuelle forhold som direkte og indirekte påvirker lederen og organisasjonen han leder. Vi har valgt metodetriangulering for å utvide datagrunnlaget, og for å belyse flere nyanser i vår innsamlede empiri. Vi har en intensiv tilnærming når vi har intervjuet mellomledere i helse- og oppvekstsektorene. Samtidig har vi brukt en ekstensiv tilnærming når vi har gjennomført spørreundersøkelser. Et viktig valg vi gjorde i spørreundersøkelsen var å trekke inn spørsmålene som Baldersheim (Baldersheim, et al., 2021, s 83) har brukt i sin nasjonale mellomlederundersøkelse. Dette styrker validiteten i funnene våre fordi vi kan sammenligne svarene fra vår lokale undersøkelse med svarene fra den nasjonale undersøkelsen. I tillegg gav denne delen av undersøkelsen interessante perspektiver på lederen og ulike ledertyper (PAIE). Gjennom dette har vi også forsøkt å gi et forskningsmessig bidrag til et mer sektorspesifikt perspektiv på ledelse i offentlig sektor. Hovedfunnene i oppgaven peker på at det er variasjoner i hvordan mellomledere opplever og håndterer mangel på kvalifisert arbeidskraft. Oppsummert peker funnene på at mellomledere i oppvekstsektoren opplever større mangel på arbeidskraft enn mellomlederne i helsesektoren. De har også ulike strategier for å løse utfordringen. De fleste mellomlederne tror det blir vanskeligere å opprettholde samme tjenestekvalitet i fremtiden, men de retter mest fokus og innsats på utfordringene som er her og nå. Respondentene peker på ulike løsninger for fremtidens utfordringer. Mellomledere i oppvekst peker på nødvendigheten av å nedjustere forventningene hos brukerne. Mellomlederne i helse mener at den viktigste løsningen er at lover og forskrifter må bli mer oppnåelige. De fleste mellomlederne i våre undersøkelser peker på de samme utfordringene, men i ulik grad og med ulike løsningsforslag. Både de kvantitative og de kvalitative undersøkelsene peker i samme retning, men med litt ulike nyanser. Konklusjonen er at utfordringene som mellomlederne står i ikke kommer til å gå over av seg selv. Demografiske endringer vil øke gapet mellom behov som skal dekkes og ressursene til å løse oppgavene. Den viktigste ressursen i denne sammenheng er kvalifisert arbeidskraft. Dette situasjonsbildet utfordrer mellomlederne til å løfte blikket mot fremtiden, være nyskapende i møte med ressursunderskuddet, og tenke nytt rundt organisering av tjenestene. Man kan forvente at tjenestemottakernes forventninger må reduseres, enten som en planlagt prosess, eller som en konsekvens av at ressursene ikke strekker til. Mellomlederen er en sentral aktør i disse endringsbehovene, og trenger støtte for å kunne lykkes i oppgaven på en god nok måte.

Denne masteroppgaven undersøker hvilke kjennetegn som preger rektorer som lykkes med kapasitetsbygging for kvalitetsutvikling i egen organisasjon. Skolen står i dag i et komplekst landskap med økende krav til tidlig innsats, inkluderende praksis, tverrfaglig samarbeid og kontinuerlig utviklingsarbeid. Gjennom et omfattende politisk og faglig reformtrykk har rektorrollen blitt stadig mer krevende. Rektor forventes både å oversette nasjonale føringer, lede profesjonsfellesskapet, sikre kvalitet i undervisningen og bygge robuste strukturer som gjør endring mulig over tid. Dette aktualiserer behovet for mer kunnskap om hva som særpreger rektorer som faktisk lykkes i å utvikle kvalitet i sine skoler over tid. Studien bygger på en kvalitativ, sammenlignende casestudie av åtte rektorer fra skoler som utmerker seg med god kvalitet. Utvalget ble gjort gjennom en forenklet Delphi-metode med statsforvaltere og skoleeiere, og datamaterialet er samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer. Funn og analyse er strukturert etter en kapasitetsmodell som skiller mellom tre gjensidig avhengige dimensjoner: personlig kapasitet, mellommenneskelig kapasitet og organisatorisk kapasitet. På tvers av casene viser funnene at rektorer som lykkes utøver en ledelsespraksis der disse tre kapasitetene virker sammen. Personlig kapasitet kommer til uttrykk gjennom strategisk ledelse, tydelig retning, mestringstro og evne til selektiv prioritering. Rektorene kjennetegnes av evne til å stå i prioriteringer over tid, motstå fragmenterende reformtrykk og arbeide systematisk med noen utvalgte satsinger. Mellommenneskelig kapasitet kjennetegnes av relasjonell varme, tydelig kommunikasjon, involvering, tillit og et verdigrunnlag som skaper felles retning og kollektiv mestringstro. Rektorene arbeider aktivt med å utvikle profesjonsfellesskap preget av tillit, ansvarlighet og vilje til læring, der ansatte opplever trygghet til å stå i endring. Organisatorisk kapasitet inkluderer robuste strukturer, velfungerende ledergrupper, tydelige prosesser og støtte fra skoleeier som gjør langsiktig forbedringsarbeid mulig. Ledergruppens rolle fremstår som viktig for å oversette retning til praksis og sikre fremdrift og forankring i organisasjonen. Samlet fremstår rektorrollen sammensatt av strategiske, relasjonelle og strukturelle handlinger som sammen skaper bærekraftig utviklingskraft i skolen. Denne studien gir et helhetlig innblikk i hva som kjennetegner rektorer som lykkes i krysspresset mellom politiske føringer, lokale rammer og profesjonelle forventninger. Funnene viser at kapasitetene er gjensidig avhengige og forsterker hverandre. Når en av dimensjonene er svak, svekkes også organisasjonens samlede utviklingskraft over tid. Studien viser dermed at rektorers suksess ikke kan forstås gjennom enkeltstående ledergrep eller én bestemt lederstil, men som evnen til å integrere personlig, mellommenneskelig og organisatorisk kapasitet i en sammenhengende ledelsespraksis. Rektor fremstår som en sentral kapasitetsbygger, men alltid i samspill med ledergruppe, profesjonsfellesskap og skoleeier. Studien understreker dermed betydningen av skoleledelse som et helhetlig, relasjonelt og strukturelt forankret praksisfelt i utviklingen av kvalitet i norsk skole.

Denne masteroppgaven undersøker hvilke kjennetegn som preger rektorer som lykkes med kapasitetsbygging for kvalitetsutvikling i egen organisasjon. Skolen står i dag i et komplekst landskap med økende krav til tidlig innsats, inkluderende praksis, tverrfaglig samarbeid og kontinuerlig utviklingsarbeid. Gjennom et omfattende politisk og faglig reformtrykk har rektorrollen blitt stadig mer krevende. Rektor forventes både å oversette nasjonale føringer, lede profesjonsfellesskapet, sikre kvalitet i undervisningen og bygge robuste strukturer som gjør endring mulig over tid. Dette aktualiserer behovet for mer kunnskap om hva som særpreger rektorer som faktisk lykkes i å utvikle kvalitet i sine skoler over tid. Studien bygger på en kvalitativ, sammenlignende casestudie av åtte rektorer fra skoler som utmerker seg med god kvalitet. Utvalget ble gjort gjennom en forenklet Delphi-metode med statsforvaltere og skoleeiere, og datamaterialet er samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer. Funn og analyse er strukturert etter en kapasitetsmodell som skiller mellom tre gjensidig avhengige dimensjoner: personlig kapasitet, mellommenneskelig kapasitet og organisatorisk kapasitet. På tvers av casene viser funnene at rektorer som lykkes utøver en ledelsespraksis der disse tre kapasitetene virker sammen. Personlig kapasitet kommer til uttrykk gjennom strategisk ledelse, tydelig retning, mestringstro og evne til selektiv prioritering. Rektorene kjennetegnes av evne til å stå i prioriteringer over tid, motstå fragmenterende reformtrykk og arbeide systematisk med noen utvalgte satsinger. Mellommenneskelig kapasitet kjennetegnes av relasjonell varme, tydelig kommunikasjon, involvering, tillit og et verdigrunnlag som skaper felles retning og kollektiv mestringstro. Rektorene arbeider aktivt med å utvikle profesjonsfellesskap preget av tillit, ansvarlighet og vilje til læring, der ansatte opplever trygghet til å stå i endring. Organisatorisk kapasitet inkluderer robuste strukturer, velfungerende ledergrupper, tydelige prosesser og støtte fra skoleeier som gjør langsiktig forbedringsarbeid mulig. Ledergruppens rolle fremstår som viktig for å oversette retning til praksis og sikre fremdrift og forankring i organisasjonen. Samlet fremstår rektorrollen sammensatt av strategiske, relasjonelle og strukturelle handlinger som sammen skaper bærekraftig utviklingskraft i skolen. Denne studien gir et helhetlig innblikk i hva som kjennetegner rektorer som lykkes i krysspresset mellom politiske føringer, lokale rammer og profesjonelle forventninger. Funnene viser at kapasitetene er gjensidig avhengige og forsterker hverandre. Når en av dimensjonene er svak, svekkes også organisasjonens samlede utviklingskraft over tid. Studien viser dermed at rektorers suksess ikke kan forstås gjennom enkeltstående ledergrep eller én bestemt lederstil, men som evnen til å integrere personlig, mellommenneskelig og organisatorisk kapasitet i en sammenhengende ledelsespraksis. Rektor fremstår som en sentral kapasitetsbygger, men alltid i samspill med ledergruppe, profesjonsfellesskap og skoleeier. Studien understreker dermed betydningen av skoleledelse som et helhetlig, relasjonelt og strukturelt forankret praksisfelt i utviklingen av kvalitet i norsk skole.

Denne masteroppgaven undersøker hvilke kjennetegn som preger rektorer som lykkes med kapasitetsbygging for kvalitetsutvikling i egen organisasjon. Skolen står i dag i et komplekst landskap med økende krav til tidlig innsats, inkluderende praksis, tverrfaglig samarbeid og kontinuerlig utviklingsarbeid. Gjennom et omfattende politisk og faglig reformtrykk har rektorrollen blitt stadig mer krevende. Rektor forventes både å oversette nasjonale føringer, lede profesjonsfellesskapet, sikre kvalitet i undervisningen og bygge robuste strukturer som gjør endring mulig over tid. Dette aktualiserer behovet for mer kunnskap om hva som særpreger rektorer som faktisk lykkes i å utvikle kvalitet i sine skoler over tid. Studien bygger på en kvalitativ, sammenlignende casestudie av åtte rektorer fra skoler som utmerker seg med god kvalitet. Utvalget ble gjort gjennom en forenklet Delphi-metode med statsforvaltere og skoleeiere, og datamaterialet er samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer. Funn og analyse er strukturert etter en kapasitetsmodell som skiller mellom tre gjensidig avhengige dimensjoner: personlig kapasitet, mellommenneskelig kapasitet og organisatorisk kapasitet. På tvers av casene viser funnene at rektorer som lykkes utøver en ledelsespraksis der disse tre kapasitetene virker sammen. Personlig kapasitet kommer til uttrykk gjennom strategisk ledelse, tydelig retning, mestringstro og evne til selektiv prioritering. Rektorene kjennetegnes av evne til å stå i prioriteringer over tid, motstå fragmenterende reformtrykk og arbeide systematisk med noen utvalgte satsinger. Mellommenneskelig kapasitet kjennetegnes av relasjonell varme, tydelig kommunikasjon, involvering, tillit og et verdigrunnlag som skaper felles retning og kollektiv mestringstro. Rektorene arbeider aktivt med å utvikle profesjonsfellesskap preget av tillit, ansvarlighet og vilje til læring, der ansatte opplever trygghet til å stå i endring. Organisatorisk kapasitet inkluderer robuste strukturer, velfungerende ledergrupper, tydelige prosesser og støtte fra skoleeier som gjør langsiktig forbedringsarbeid mulig. Ledergruppens rolle fremstår som viktig for å oversette retning til praksis og sikre fremdrift og forankring i organisasjonen. Samlet fremstår rektorrollen sammensatt av strategiske, relasjonelle og strukturelle handlinger som sammen skaper bærekraftig utviklingskraft i skolen. Denne studien gir et helhetlig innblikk i hva som kjennetegner rektorer som lykkes i krysspresset mellom politiske føringer, lokale rammer og profesjonelle forventninger. Funnene viser at kapasitetene er gjensidig avhengige og forsterker hverandre. Når en av dimensjonene er svak, svekkes også organisasjonens samlede utviklingskraft over tid. Studien viser dermed at rektorers suksess ikke kan forstås gjennom enkeltstående ledergrep eller én bestemt lederstil, men som evnen til å integrere personlig, mellommenneskelig og organisatorisk kapasitet i en sammenhengende ledelsespraksis. Rektor fremstår som en sentral kapasitetsbygger, men alltid i samspill med ledergruppe, profesjonsfellesskap og skoleeier. Studien understreker dermed betydningen av skoleledelse som et helhetlig, relasjonelt og strukturelt forankret praksisfelt i utviklingen av kvalitet i norsk skole.

Denne masteroppgaven undersøker hvilke faktorer som hemmer og fremmer implementeringen av markedsinspirerte reformer i kommunale helse- og omsorgstjenester, med særlig fokus på reformer knyttet til fritt brukervalg i hjemmesykepleien. Studien tar utgangspunkt i at slike reformer har fått økt betydning i offentlig sektor gjennom styringsidealer inspirert av New Public Management, hvor mål om effektivisering, konkurranse og økt valgfrihet står sentralt. Samtidig har implementeringen av reformene vist seg å være kompleks og variere betydelig mellom kommuner og kontekster. Oppgaven er gjennomført som en integrativ litteraturstudie, hvor forskning om implementering av markedsinspirerte reformer i helse- og omsorgstjenester er analysert og diskutert i lys av implementeringsteori. Det teoretiske rammeverket bygger blant annet på translasjonsteori, diffusjonsteori og klassisk implementeringsteori. Analysen er strukturert rundt individuelle, organisatoriske og kontekstuelle faktorer som påvirker implementeringsprosessen. Funnene viser at implementering ikke kan forstås som en lineær overføring av politiske vedtak til praksis. Reformene fortolkes, tilpasses og omformes kontinuerlig i møte med lokale organisatoriske strukturer, profesjonsnormer og institusjonelle rammer. På individnivå fremstår ledelse, endringsagenter og profesjonell skjønnsutøvelse som sentrale faktorer. På organisasjonsnivå viser studien at ressurstilgang, implementeringskapasitet og ledelsesforankring har stor betydning for implementeringsutfall. Organisatoriske faktorer fremstår samtidig som de mest fremtredende hemmerene og fremmerene i studien. På kontekstnivå peker analysen særlig på spenningen mellom markedslogikk og etablerte omsorgsverdier, samt betydningen av lokale institusjonelle rammer og kommunalt handlingsrom. Studien viser videre at lokal variasjon ikke nødvendigvis kan forstås som implementeringssvikt, men som et uttrykk for at reformer må oversettes og tilpasses ulike kontekster. Implementering fremstår dermed som en dynamisk og kontekstavhengig prosess, hvor reformutfall formes gjennom samspill mellom styring, profesjon og lokal kontekst. Oppgaven bidrar til økt forståelse av hvordan markedsinspirerte reformer realiseres i kommunale helse- og omsorgstjenester, og synliggjør betydningen av å forstå implementering som mer enn teknisk gjennomføring av reformvedtak.

Oppgaven undersøker hvordan prinsipper fra tillitsreformen forstås og legitimeres i norsk grunnopplæring gjennom styringsdokumenter på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Utgangspunktet er spenningen mellom mål- og resultatstyring på den ene siden og ambisjoner om mindre detaljstyring, større handlingsrom og styrket profesjonelt skjønn på den andre siden. Studien er en kvalitativ dokumentstudie basert på et strategisk utvalg styringsnære dokumenter fra staten, Agder fylkeskommune og Lindesnes kommune. Dokumentene analyseres tematisk med utgangspunkt i institusjonell teori, styringslogikker, hybride styringsformer, translasjonsteori og legitimitetsperspektiver. Hovedfunnet er at prinsippene fra tillitsreformen ikke videreføres uendret gjennom styringskjeden. På statlig nivå fremstår tillit hovedsakelig som et normativt og politisk reformideal. På fylkeskommunalt og kommunalt nivå får prinsippene et mer administrativt og operativt uttrykk, der tillit kobles til for eksempel kvalitetsutvikling, dialog, planverk, dokumentasjon og resultatoppfølging. Oppgaven viser dermed at tillit og kontroll ikke fungerer som gjensidige motsetninger, men inngår i styringsformer der kontroll videreføres og legitimeres på nye måter.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan ni grunnskolerektorer i Arendal kommune utøver lederrollen sin i møte med sammensatte belastninger for lærerne. Formålet er å finne ut om skolene i Arendal opplever de samme endringene som er dokumentert i nasjonale undersøkelser, hva disse endringene går ut på for lærernes del, hvordan rektorene håndterer situasjonen og hvordan de valgene de gjør kan beskrives og forstås i lys av ledelsesteori. Studien er gjennomført som en kvalitativ casestudie. De primære dataene består av semistrukturerte intervjuer med ni rektorer i grunnskolen i Arendal kommune. I tillegg brukes data fra intern dokumentasjon fra en av grunnskolene og dessuten en spørreundersøkelse som ble gjennomført ved skoler i Østre Agder i 2023. Datamaterialet viser at skolene i Arendal i stor grad opplever de samme endringene som er rapportert nasjonalt, blant en annet større rettsliggjøring av skolen og nye typer forventninger fra foresatte. Situasjonen fører til nye og annerledes oppgaver enn de som i utgangspunktet står i arbeidsbeskrivelsen deres. Flere gir derfor uttrykk for at lærerrollen er i radikal endring. Rektorene beskriver en arbeidshverdag preget av et betydelig behov for støtte til lærerne. De har iverksatt en rekke tiltak, blant annet kompetanseheving, innhenting av eksterne ressurser og en tydeligere dialog med foresatte om hva de kan forvente av skolen. Analysen viser at rektorenes lederutøvelse best forstås som en kombinasjon av situasjonell ledelse, transformasjonsledelse, kompleksitetsledelse og tjenende ledelse. Konklusjonen er at rektorene i praksis bruker en hybrid tilnærming til ledelse for å møte de sammensatte belastningene lærerne står i.

Temaet for denne masteroppgaven er hvordan norske kommuner organiserer og utøver rollen som barnehagemyndighet etter barnehageloven. Studien undersøker hvilke avvik og pålegg Statsforvalteren gir i tilsyn med kommunenes myndighetsutøvelse etter barnehageloven §§ 10 og 53, og hvordan slike avvik kan forstås som uttrykk for organisatoriske sårbarheter. Studien bygger på en dokumentanalyse av 14 endelige tilsynsrapporter fra Statsforvalteren, publisert i 2024-2025. Rapportene analyseres med utgangspunkt i en lokal myndighetskjede med fem ledd: oversikt over eierplikter, kunnskap om regelverksetterlevelse, risikovurdering, virkemiddelbruk og forvaltningsmessig gjennomføring. I tillegg er to av kommunene fra rapportmaterialet fulgt opp som casekommuner gjennom korte, strukturerte intervjuer. Funnene drøftes i lys av Lee G. Bolman og Terrence E. Deals fire fortolkningsrammer og Jay R. Galbraiths strategiperspektiv. Analysen viser at avvikene særlig konsentrerer seg om risikovurdering og virkemiddelbruk. Dette peker mot at det kritiske punktet i den lokale myndighetskjeden er overgangen fra kunnskap til dokumentert vurdering og handling. I noen rapporter starter svikten tidlig i myndighetskjeden, ved manglende oversikt over eierplikter eller kunnskapsgrunnlag. I andre rapporter har kommunen noe oversikt og kunnskap, men bruker ikke denne systematisk nok til å vurdere risiko og velge virkemidler. De to casekommunene viser at avvik ikke nødvendigvis springer ut av samme type organisatorisk problem. Den ene kommunen illustrerer en situasjon der myndighetsrollen blir større enn den lokale kapasiteten og organiseringen rundt oppgaven. Den andre kommunen viser en situasjon der kommunen har praksis og møteplasser, men må omforme praksisen til et mer dokumentert og etterprøvbart myndighetssystem. Studien konkluderer med at avvikene i tilsynsrapportene ikke bare kan forstås som enkeltstående regelverksbrudd. De peker også mot organisatoriske sårbarheter knyttet til struktur, kapasitet, kompetanse, rolleforståelse, dobbeltrolle, prioritering og dokumentasjon. God barnehagemyndighet handler derfor ikke bare om å kjenne sektoren godt eller ha dialog med barnehagene, men også om å kunne dokumentere hvordan kommunen vurderer, prioriterer og handler som myndighet.

Gjennomføring i videregående opplæring har over tid vært et sentralt utfordringsområde i norsk utdanningspolitikk, med konsekvenser for både den enkelte elev og samfunnet. Studien retter oppmerksomheten mot skolens interne utviklingsarbeid, og særlig ledergruppers rolle i å styrke elevenes muligheter for å fullføre videregående opplæring. Studien bygger på teori om ledelse, kapasitetsbygging, mestringstro, profesjonelle læringsfellesskap og arbeid på universelle, selektive og indikerte tiltaksnivåer. På bakgrunn av dette er problemstillingen i studien: Hvordan arbeider ledergrupper i videregående skole med å utvikle kollektiv kapasitet og profesjonelle læringsfellesskap for å styrke elevenes gjennomføring? Studien har et kvalitativt forskningsdesign basert på semistrukturerte gruppeintervjuer med ledergrupper ved tre videregående skoler i Agder. Datamaterialet er analysert gjennom tematisk analyse. Funnene viser at arbeidet med å styrke gjennomføring først og fremst handler om å videreutvikle organisasjonens kollektive kapasitet over tid, særlig knyttet til relasjonskvalitet, profesjonell kompetanse og arbeid på ulike tiltaksnivåer. Ledergruppene bidrar ved å skape retning, bygge relasjoner og legge til rette for samarbeid og refleksjon i profesjonelle læringsfellesskap. Disse fremstår som sentrale arenaer for å utvikle felles ansvar og styrke både individuell og kollektiv mestringstro. Når det gjelder tiltaksnivåene relatert til gjennomføring fremstår universelle tiltak som grunnmuren i gjennomføringsarbeidet, mens selektive og indikerte tiltak fungerer som målrettede forsterkninger for elever med mer sammensatte behov. Studien peker særlig på behov for kapasitetsbygging på selektive og indikerte nivåer. Samtidig fremtrer en vedvarende spenning mellom fellesskapsorienterte strategier og behovet for individuell tilrettelegging. Studien synliggjør at gjennomføringsarbeidet best kan forstås i et systemperspektiv, der ledelse, kapasitetsbygging, profesjonelle læringsfellesskap og arbeid på ulike tiltaksnivåer virker gjensidig avhengige av hverandre. Funnene peker på betydningen av kontinuitet, prioritering og tydelig ledelsesforankring. Det er et behov for mer forskning om sammenhengen mellom kapasitetsbygging, endringsledelse og profesjonelle læringsfellesskap, samt samspillet mellom ulike tiltaksnivå. Videre bør både elev- og lærerperspektiver på gjennomføringsarbeid belyses, i tillegg til konsekvensene av økt gjennomføring for elevenes studie- og yrkesforberedthet. På side 94 er det utviklet en figur nr 6 som gir en oversikt over studien og de sentrale temaområdene. Nøkkelord: Endringsledelse – profesjonelle læringsfellesskap – kollektiv kapasitet – gjennomføring – videregående opplæring – tiltaksnivåer (universelle, selektive, indikerte)

masteroppgaven undersøker bruk av mål- og resultatstyring (MRS) i Ingeniørvesenet i Kristiansand kommune. Formålet har vært å kartlegge hvilke mål- og resultatstyringsverktøy som benyttes, og i hvilken grad ledelsen opplever at disse verktøyene bidrar til effektiv styring i organisasjonen. Studien er gjennomført som en kvalitativ casestudie basert på semistrukturerte intervjuer med ledere i Ingeniørvesenet. Datamaterialet er analysert i lys av relevant teori om offentlig styring, særlig knyttet til mål- og resultatstyring, styringsverktøy og effektivitet i offentlig sektor. Som analytisk rammeverk er det tatt utgangspunkt i seks sentrale suksessfaktorer for effektiv mål- og resultatstyring: målforståelse og relevans, kompetanse og kapasitet, kontekstsensitivitet, ledelsesforankring og læringskultur, legitime indikatorer, samt brukerinvolvering og demokratisk forankring. Funnene viser at Ingeniørvesenet benytter et bredt spekter av styringsverktøy, inkludert økonomirapportering, avvikssystemer, sykefraværsoppfølging, styringsportaler og ulike møtearenaer. Verktøyene er i stor grad standardiserte og knyttet til kommunale systemer. Samtidig er det få lokalt utviklede mål og indikatorer, og strategiske styringsverktøy er mindre brukt i den daglige styringen. Videre viser analysen at mål- og resultatstyringen fungerer mer som et system for kontroll, rapportering og etterlevelse, enn som et aktivt verktøy for læring og forbedring. Selv om lederne opplever å ha tilstrekkelig kompetanse, kapasitet og handlingsrom, brukes resultatinformasjon i begrenset grad til systematisk analyse og utviklingsarbeid. Brukerinvolvering skjer og i svært begrenset grad. Samlet sett indikerer studien at mål- og resultatstyringen i Ingeniørvesenet bidrar til effektiv styring i form av oversikt, struktur og økonomisk kontroll, men at det finnes et potensial for forbedring.

Oppgaven handler om hvordan en tradisjonell produksjonsbedrift kan lykkes med å innføre et nytt, mer helhetlig digitalt system. Bakgrunnen er at virksomheten i dag bruker flere separate systemer, og at mye informasjonsflyt skjer manuelt. Dette skaper utfordringer knyttet til effektivitet, feil, avvik og samarbeid mellom avdelinger. Oppgaven undersøker derfor hvordan en slik implementering kan planlegges og ledes på en god måte i tidlig fase. Studien tar utgangspunkt i teori om kritiske suksessfaktorer for implementering av enterprise-/ERP-systemer. Et hovedpoeng er at teknologien i seg selv ikke er nok; suksess avhenger også av tydelig ledelse, god planlegging, realistisk ressursbruk, tverrfaglig samarbeid og evnen til å håndtere organisatoriske endringer. For å gjøre teorien mer praktisk anvendbar samler oppgaven mange enkeltfaktorer i noen større prosjektkategorier, som strategi, prosjektstyring, team, kommunikasjon, økonomi, prosessforbedring og kvalitetssikring. Metodisk bygger oppgaven på en kvalitativ case-studie av én bedrift. Datagrunnlaget kommer hovedsakelig fra semistrukturerte intervjuer med personer fra ulike deler av organisasjonen, blant annet salg, montasje og service, samt ulike nivåer i virksomheten. Hensikten er å få innsikt i både strategiske og operative utfordringer knyttet til implementeringen. Funnene viser at bedriften har flere typiske utfordringer før en digital transformasjon. Sentrale problemer er siloer mellom avdelinger, mye manuelt arbeid, risiko for menneskelige feil, svak informasjonsflyt og behov for bedre rapportering og oversikt. Oppgaven viser også at den største utfordringen ikke nødvendigvis er den tekniske løsningen, men den menneskelige siden av endringen — for eksempel motivasjon, kompetanse, samarbeid og vilje til å endre etablerte arbeidsmåter. Et viktig poeng i oppgaven er at implementeringen bør gjennomføres gradvis og strukturert. Forfatteren argumenterer for en iterativ tilnærming, der arbeidet deles opp i mindre faser eller sprinter med planlegging, gjennomføring, testing og evaluering. Dette skal redusere risiko, gjøre det lettere å lære underveis og bidra til at løsningen blir bedre tilpasset bedriftens faktiske behov. Oppgaven konkluderer med at vellykket implementering av et enterprise-system i en tradisjonell produksjonsbedrift krever en helhetlig tilnærming. Det viktigste er ikke bare å velge riktig system, men å sikre god forankring i ledelsen, tydelig organisering, involvering av relevante ansatte, god kommunikasjon og kontinuerlig oppfølging. Dersom dette lykkes, kan virksomheten oppnå bedre samhandling, høyere effektivitet og lavere risiko for feil og avvik.

Studien undersøker hvordan enhetsledere ved Sørlandet sykehus praktiserer bruken av det digitale styringsverktøyet Kompetanseportalen. Studien tar sikte på å avklare hvilke faktorer som påvirker bruken av Kompetanseportalen, hvordan enhetsledere forstår dens mål og nytteverdi, samt i hvilken grad det er samsvar mellom formelle styringskrav og praksis, og hvilke implikasjoner det kan få hvis verktøyet ikke brukes som tiltenkt. Dette danner grunnlaget for studiens tema «Fra policy til praksis». Studien har en kvalitativ tilnærming, og datagrunnlaget består av semistrukturerte intervjuer med åtte enhetsledere og én representant fra foretaksledelsen. Dette er supplert med gjennomgang av tidligere forskning og styrende dokumenter. Analysen av datamaterialet er gjennomført ved transkribering, systematisk koding og tematisering ved bruk av grounded theory slik den er beskrevet av Hjerm & Lindgren (2011, s. 88). Funnene viser at bruken av Kompetanseportalen i stor grad formes av lokale forhold fremfor overordnede føringer. Enhetslederne tilpasser aktivt og oversetter Kompetanseportalen til lokale behov. Dette innebærer selektiv bruk og etablering av parallelle systemer, hvor portalen inngår som én av flere løsninger for kompetanseoppfølging. Ressursknapphet og driftspress fremstår som sentrale forklaringsfaktorer, og bidrar til at portalen ofte nedprioriteres i en travel lederhverdag. Videre påvirkes lederpraksis av ansattes profesjonstilhørighet og erfaringsnivå, der særlig erfarne ansatte motsetter seg standardiserte verktøy. Manglende opplæring og uklar målforståelse fører til at enhetslederne utvikler egne, praksisnære tolkninger av verktøyets mål og verdi. Opplevd nytteverdi er todelt: Verktøyet anses som nyttig for dokumentasjon og rapportering, særlig i forbindelse med tilsyn, men oppleves i mindre grad som relevant for faglig utvikling og daglig drift. Videre avdekkes en dekobling mellom overordnet styring og lokal praksis sett i lys av motstridende argumenter fra enhetsledere og representant fra foretaksledelsen. Data indikerer at fravær av systematisk oppfølging og etterspørsel, samt manglende konsekvenser for leder, bidrar til redusert insentiv for bruk og en fraværende rød tråd fra topp til bunn. Kompetanseportalen får dermed i flere tilfeller en symbolsk karakter, hvor gjennomføring og måleindikatorer prioriteres fremfor reell kompetanseutvikling. Enhetsledere opplever Kompetanseportalen som et glansbilde istedenfor et reelt bilde på enhetens kompetanse. Styringsverktøyet blir derfor betraktet som et kontrollverktøy og tillit blir brukt som styringslogikk, noe som kan gi manglende legitimitet ved tilsyn utenfra og verktøyet får et mytisk preg. Kompetanseportalen kan tilskrives en funksjon for dokumentasjon og kontroll, men at potensialet for kompetansestyring ikke er realisert. Enhetsledernes skjønn, prioriteringer og rammebetingelser fremstår som avgjørende for hvordan Kompetanseportalen tas i bruk, og samsvarer ikke nødvendigvis med foretaksledelsens retningslinjer. Implikasjoner ved kontinuum av dagens bruk er en strukturell risiko som kan utvikle seg til en ledelses- og tillitskrise hvis organisasjonen settes under press.

Studien undersøker hvordan enhetsledere ved Sørlandet sykehus praktiserer bruken av det digitale styringsverktøyet Kompetanseportalen. Studien tar sikte på å avklare hvilke faktorer som påvirker bruken av Kompetanseportalen, hvordan enhetsledere forstår dens mål og nytteverdi, samt i hvilken grad det er samsvar mellom formelle styringskrav og praksis, og hvilke implikasjoner det kan få hvis verktøyet ikke brukes som tiltenkt. Dette danner grunnlaget for studiens tema «Fra policy til praksis». Studien har en kvalitativ tilnærming, og datagrunnlaget består av semistrukturerte intervjuer med åtte enhetsledere og én representant fra foretaksledelsen. Dette er supplert med gjennomgang av tidligere forskning og styrende dokumenter. Analysen av datamaterialet er gjennomført ved transkribering, systematisk koding og tematisering ved bruk av grounded theory slik den er beskrevet av Hjerm & Lindgren (2011, s. 88). Funnene viser at bruken av Kompetanseportalen i stor grad formes av lokale forhold fremfor overordnede føringer. Enhetslederne tilpasser aktivt og oversetter Kompetanseportalen til lokale behov. Dette innebærer selektiv bruk og etablering av parallelle systemer, hvor portalen inngår som én av flere løsninger for kompetanseoppfølging. Ressursknapphet og driftspress fremstår som sentrale forklaringsfaktorer, og bidrar til at portalen ofte nedprioriteres i en travel lederhverdag. Videre påvirkes lederpraksis av ansattes profesjonstilhørighet og erfaringsnivå, der særlig erfarne ansatte motsetter seg standardiserte verktøy. Manglende opplæring og uklar målforståelse fører til at enhetslederne utvikler egne, praksisnære tolkninger av verktøyets mål og verdi. Opplevd nytteverdi er todelt: Verktøyet anses som nyttig for dokumentasjon og rapportering, særlig i forbindelse med tilsyn, men oppleves i mindre grad som relevant for faglig utvikling og daglig drift. Videre avdekkes en dekobling mellom overordnet styring og lokal praksis sett i lys av motstridende argumenter fra enhetsledere og representant fra foretaksledelsen. Data indikerer at fravær av systematisk oppfølging og etterspørsel, samt manglende konsekvenser for leder, bidrar til redusert insentiv for bruk og en fraværende rød tråd fra topp til bunn Kompetanseportalen får dermed i flere tilfeller en symbolsk karakter, hvor gjennomføring og måleindikatorer prioriteres fremfor reell kompetanseutvikling. Enhetsledere opplever Kompetanseportalen som et glansbilde istedenfor et reelt bilde på enhetens kompetanse. Styringsverktøyet blir derfor betraktet som et kontrollverktøy og tillit blir brukt som styringslogikk, noe som kan gi manglende legitimitet ved tilsyn utenfra og verktøyet får et mytisk preg. Kompetanseportalen kan tilskrives en funksjon for dokumentasjon og kontroll, men at potensialet for kompetansestyring ikke er realisert. Enhetsledernes skjønn, prioriteringer og rammebetingelser fremstår som avgjørende for hvordan Kompetanseportalen tas i bruk, og samsvarer ikke nødvendigvis med foretaksledelsens retningslinjer. Implikasjoner ved kontinuum av dagens bruk er en strukturell risiko som kan utvikle seg til en ledelses- og tillitskrise hvis organisasjonen settes under press.

En analyse av organisasjonskulturen i Tønsberg kommune.

Digital transformasjon fremstår som et sentralt virkemiddel for å møte framtidige utfordringer i helsesektoren, samtidig som det representerer komplekse organisatoriske endringsprosesser. Formålet med denne studien er å undersøke hvordan digital transformasjon forstås, omsettes og håndteres i praksis i Sørlandet sykehus HF, med særlig vekt på lederes roller og organisatoriske forutsetninger. Studien er gjennomført som en kvalitativ singel-casestudie, basert på intervjuer med ledere på ulike nivåer i organisasjonen, supplert med relevante strategiske dokumenter. Analysen er forankret i teori om digital transformasjon, institusjonelle logikker og organisatoriske kapabiliteter, med særlig vekt på Wessel et al. (2021) sitt rammeverk for digital transformasjon som praksis- og identitetsutviklende prosess. Funnene viser at digitalisering i SSHF i stor grad forstås som en strategisk nødvendighet, forankret i overordnede mål om kvalitet, effektivitet og bærekraft, i tråd med Utviklingsplan 2040 (Sørlandet sykehus HF, 2020). Samtidig avdekkes betydelig variasjon i hvordan digital transformasjon fortolkes og prioriteres i organisasjonen. Overgangen fra digital strategi til praksis fremstår som et sårbart ledd, preget av institusjonelle spenninger mellom profesjonslogikk, styringslogikk og teknologiske føringer. Studien viser videre at motstand og usikkerhet i møte med digitale løsninger ofte er uttrykk for manglende organisatoriske forutsetninger, snarere enn motstand mot endring i seg selv. Et sentralt bidrag fra studien er å synliggjøre betydningen av ikke-teknologiske organisatoriske kapabiliteter, særlig ledelse, læring, samhandling og oversettelse. Digital transformasjon fremstår ikke som et avgrenset prosjekt, men som en kontinuerlig og kontekstuell prosess der strategi, praksis og organisasjonsidentitet utvikles i samspill. Studien bidrar både teoretisk og praktisk ved å utdype forståelsen av digital transformasjon i profesjonsstyrte organisasjoner, og ved å gi innsikt som kan være relevant for videre utvikling av digitaliseringsarbeidet i Sørlandet sykehus HF og tilsvarende virksomheter.

De siste fem årene har et stort flertall av norske sykehus vært gjennom en transformasjon av deres digitale kjernesystem, ved at de har implementert ny elektronisk pasientjournal. Endringen har vært svært omfattende, og påvirket de fleste ansatte på sykehusene. Etter hver innføring har flere prosjektledere skrevet sluttrapporter, hvor de i detalj har beskrevet de viktigste erfaringene for hvorfor det gikk bra, i tillegg til områder som de har lært noe av, og som de ser at andre kan ha nytte av. Ved å gjøre en dokumentanalyse av sluttrapportene har jeg analysert og diskutert disse erfaringene. Resultatene bygger på tidligere forskning og teori innen organisasjonsutvikling, digital transformasjon og internasjonale studier om implementering av elektronisk pasientjournal. Oppgaven viser at det er relevante element innenfor alle teoriene som presenteres, med flere overlappende element (som kommunikasjonsstrategi), men at det også er varierende grad av begrensninger innenfor alle teoriområdene som jeg har brukt som teoretisk grunnlag (for eksempel verdien av superbrukere eller håndteringen av feil og endringsønsker). På den måten bidrar oppgaven til å utvide og bygge videre på kunnskapen innenfor konteksten. Diskusjonen og resultatene bygger på erfaringene til prosjektene, som gjør dem praksisnære. Oppsummert er erfaringene kategorisert innen disse temaene: • Kommunikasjonsstrategi • Superbrukere • Oppstartstøtte • Opplæringsstrategi • Brukermedvirkning og kartlegg av arbeidsprosesser • Strategi for testing og gjennomføring • Regionale prosjekt og erfaringsdeling • Håndtering av feil og endringsønsker

Bakgrunnen for undersøkelsen er basert på egne erfaringer fra selv å arbeide i en flyktningetjeneste. Siden 2022 har det kommet et rekordhøyt antall flyktninger til Norge fra Ukraina. Det har skapt et høyt tempo og press på tjenestene. Parallelt har regjeringen en ambisiøs digitaliseringsstrategi. Spørsmål om flyktningetjenestenes arbeid med digitalisering dukket dermed opp. Det ble naturlig å undersøke hvordan flyktningetjenestene jobber med digitalisering, og om noe kan eller burde gjøres bedre. Det ble utarbeidet to problemstillinger: 1.Hvordan jobber flyktningetjenestene i Agder med digitalisering? 2.Er det behov for bedre eller mer digitalisering, og hva skal til for at tjenestene lykkes? Undersøkelsens teoretiske fundament er rammeverket for offentlig verdiskaping av Rose et al. (2015). Rammeverket anvendes for å identifisere og analysere de offentlige verdiene som skapes gjennom digitalisering, kategorisert i fire verdiposisjoner: profesjonalitet, effektivitet, service og deltakelse. Videre benyttes supplerende teori for å drøfte hva som skal til for å lykkes med digitalisering. Undersøkelsen benytter kvalitativ metode gjennom semistrukturerte intervjuer. Datamaterialet er analysert gjennom tematisk analyse som resulterte i 7 temaer basert på ledere og ansatte i flyktningetjenester i Agder. Undersøkelsen viser tre hovedfunn. Det første viser at organisering og størrelse påvirker flyktningetjenestenes digitale handlingsrom. Tjenester som er organisert i Nav har et digitalt forsprang, mens den som er kommunalt organisert er mer avhengig av eksterne plattformer og felleskap. Tjenestene med flere ansatte påvirker også tilgangen til kompetansedeling mellom ansatte, kontra små tjenester med kun en ansatt. Det andre hovedfunnet handler om at dagens flyktninger er mer digitale enn før. Dette gjør at ansatte i større grad kan prioritere digitale kanaler i samhandling med flyktninger. Utfordringen er at tjenestene mangler inkluderende løsninger der flyktningene får digital tilgang og oversikt. En del av dagens løsninger er fremdeles på papir. Det siste hovedfunnet viser til betydningen av strategisk ledelse. Flyktningetjenestene jobber til tider ad-hoc med digitalisering, og lager egne løsninger på like behov hver for seg. Undersøkelsen konkluderer med at det er behov for både bedre og flere digitale løsninger. Gjennom helhetlige digitale strategier og mer samarbeid på tvers av Agder kan hele flyktningefeltet i større grad ruste seg for å imøtekomme dagens og fremtidens digitale behov.

Denne studien undersøker hvordan mellomledere i Tolletaten opplever digital modenhet og endringskapasitet, og hvordan dette påvirker omsettingen av digitale initiativer til praksis. Utgangspunktet er at digitalisering ikke bare er et teknologisk fenomen, men i stor grad et organisatorisk og relasjonelt fenomen. Studien bygger på kvalitative intervjuer med mellomledere. Materialet er analysert med utgangspunkt i digital modenhet, endringsledelse og designtenkning, operasjonalisert gjennom KPIer og samlet i tematiske analysekategorier. Funnene viser at digitalisering er integrert i arbeidshverdagen, men at organisasjonen samtidig preges av et vedvarende spenn mellom strategiske ambisjoner og operativ gjennomføring. Strategisk retning oppleves delvis tydelig, men ikke alltid tilstrekkelig operasjonalisert i praksis. Mellomledere fremstår som sentrale aktører i å oversette strategi til handling, men deres rolle påvirkes av behov for koordinering, avklaringer og tverrfaglig samarbeid. Kompetanse og læring er avgjørende for gjennomføringsevne, mens manglende struktur og prioritering svekker denne. Motstand i endringsprosesser forstås primært som et uttrykk for organisatoriske rammebetingelser. Studien viser videre at gevinstrealisering er ujevn og avhengig av samspillet mellom strategi, kompetanse og oppfølging. Samlet indikerer funnene at digital modenhet og endringskapasitet ikke er stabile egenskaper, men noe som kontinuerlig konstrueres gjennom praksis. Studien bidrar med innsikt i mekanismene som påvirker implementering av digitale initiativer i offentlig sektor, og peker på behov for sterkere koordinering, tydeligere prioritering og bedre kobling mellom strategi og operativ praksis.

This thesis examines the Norwegian state’s handling of the Fosen case through a Machiavellian lens, asking to what extent a logic marred by the reason of state prevailed over professed commitments to the rule of law and indigenous rights. On 11 October 2021, the Supreme Court of Norway ruled that the Storheia and Roan wind farms violated Article 27 of the ICCPR by undermining the cultural rights of affected Sámi reindeer herding communities. Rather than immediate rectification, the state permitted the turbines to continue operating for roughly 500 days before reaching a financial settlement that left the infrastructure intact. Drawing on historical analyses of Norwegianization (Minde, Steinlien), critical studies of green energy development (Normann, Fjellheim), and classical realist thought (Machiavelli, Botero), the thesis argues that the prolonged inaction reflected a calculated prioritization of energy security, international reputation, and capital investment over swift compliance with human rights obligations. Even in one of the world’s strongest liberal democracies, the imperatives of resource accumulation and green transition revealed a persistent separation between the morality demanded of the state and that expected of ordinary citizens. The Fosen case serves not just as an anomaly but as a telling warning of the muddy underbelly of politics: that the reason of state remains a potent force even within constitutional democracies, where the rhetoric of sustainability and human rights can comfortably coexist with the pragmatic subordination of minority interests to broader national and economic necessities.

While the populist radical right receives significant attention in comparative politics, its supranational legislative behavior remains understudied within the European Parliament. Investigating voting records that reveal behavioral fragmentation, this thesis examines why populist radical right parties with nearly identical ideological cores exhibit drastically divergent legislative behaviors. By integrating Kaare Strøm’s theory of competitive political party goals with Simon Hix’s multiple principals framework, this study argues that supranational behavior is structurally dictated by domestic electoral contexts. Employing a comparative case study under a Most Similar Systems Design, the research compares the Rassemblement National and the Alternative für Deutschland. The methodology bridges a quantitative content analysis of the 2019 election manifestoes, establishing office-seeking versus policy-seeking spatial valences, with a logistic analysis of an original dataset tracking MEP roll-call-votes across four key policy areas to analyze divergence from the Identity and Democracy group. The findings demonstrate that the RN, constrained by a majoritarian system, adopts an office-seeking strategy, resulting in high legislative cohesion to project governing competence. Conversely, the AfD, permanently isolated by a proportional system’s mainstream “firewall”, adopts a pure policy-seeking mandate, utilizing the European Parliament for obstructionist signaling and exhibiting exponentially higher defection rates. Furthermore, exogenous shocks reveal asymmetric impacts: the COVID-19 pandemic induced a temporary cohesive “rally around the flag” effect, whereas the war in Ukraine triggered severe voting fragmentation across both delegations. Ultimately, this thesis concludes that the European Parliament does not unify the radical right, but rather serves as an institutional arena where national parties execute the specific strategies required to maximize domestic electoral utility.

Denne masteroppgaven undersøker hvor antiglobalistiske de skandinaviske høyrepopulistiske partiene er. Både globalisme og høyrepopulisme er to av de mest studerte temaene i moderne europeisk politikk. Som oppgaven forklarer vet vi at høyrepopulistiske partier i Europa som har tatt i bruk en antiglobalistisk retorikk har spilt en nøkkelrolle i partienes vekst. Antiglobalismes tilstedeværelse blant de høyrepopulistiske partiene i de skandinaviske landene er derimot ikke blitt undersøkt. Det er partiprogrammene til Fremskrittspartiet, Sverigedemokraterna og Dansk Folkeparti som skal undersøkes i denne oppgaven. Oppgaven er delt inn i kapitler og tar først for seg eksisterende empiri og teori om globalisme, antiglobalisme og høyrepopulisme som vil legge grunnlaget for de tre aspektene ved den høyrepopulistiske antiglobalismen vi undersøker i denne oppgaven. De tre aspektene utgjør de økonomiske, politiske og kulturelle globaliseringsprosessene. I metodekapittelet konstruerer vi en antiglobalistisk idealtype basert på de tre aspektene. Ved hjelp av en idéanalyse analyseres partienes partiprogrammer for å avdekke om det finnes antiglobalistiske karakteristikker ved partiene. Analysen avdekker at partiene, i varierende grad, preges av antiglobalisme. SD preges mer av økonomisk antiglobalisme enn FrP og DF, mens DF preges mer av den kulturelle antiglobalismen enn Frp og SD. Alle tre partier preges av en politisk antiglobalisme, da alle de tre partiene karakteriseres av euroskeptisisme. Siden de høyrepopulistiske partiene i Skandinavia preges av antiglobalisme vil dette kunne styrke argumentet om at et transatlantisk høyreradikalt verdifelleskapet også eksisterer her hjemme i Skandinavia. At potensielle styringspartier er antiglobalistiske kan få konsekvenser for både nasjonal og internasjonal politikk. Det kan eksempelvis bety at vi må forberede oss på en dypere endring av den liberale internasjonale ordenen, gjennom reversering av de siste tiårenes omveltende utviklinger innen global styring.

Formålet med denne studien er å undersøke hva slags effekt interkommunalt samarbeid har på innbyggernes tilfredshet med tjenester. De fleste oppgavene løses av kommunene selv, men bruken av interkommunalt samarbeid har økt de siste årene. Mye tidligere forskning har fokusert på økonomiske effekter og effekten på kvaliteten til tjenesten. Derfor er det interessant å undersøke om det har en effekt på hvor tilfreds innbyggerne er med tjenestene. Studien benyttet data fra organisasjonsdatabasen 2024 og innbyggerundersøkelsen 2024, for å analyse hvilken effekt interkommunalt samarbeid har på tilfredshet. Det gjennomføres regresjonsanalyser på total andel interkommunalt samarbeid og total tilfredshet, og på tre enkelttjenester: renovasjon, legevakt og brannvesen. Analysene gjennomføres til slutt uten å inkludere respondenter fra Oslo og Bergen, som ikke har interkommunalt samarbeid, for å se om det påvirker effekten. Oppgaven finner at interkommunalt samarbeid ikke har signifikant effekt på tilfredshet med tjenestene, verken totalt eller på enkelttjenestene. Det viser heller ikke signifikant effekt når respondenter fra Oslo og Bergen fjernes fra analysen. Det viser at hvordan organiseringen av tjenesten er gjennomført, ikke påvirker hvor tilfreds innbyggerne er, men at det er individuelle trekk hos respondentene og trekk ved kommunen som viser signifikant effekt.

SAMMENDRAG Denne masteroppgaven undersøker hvordan covid-19-pandemien påvirket mellomlederrollen, organisering og koordinering i norske kommuner. Formålet er å kartlegge og syntetisere internasjonal forskning for å avdekke de underliggende mekanismene bak lokal organisatorisk resiliens under en grenseoverskridende systemkrise. Studien anvender en systematisk scoping review basert på rammeverket til Arksey og O’Malley og PRISMA-ScR-retningslinjene. For å sikre en presis operasjonalisering er også JBIs PCC-rammeverk integrert. Datagrunnlaget består av tolv vitenskapelige kjerneartikler hentet fra databasen Web of Science Core Collection. Materialet er analysert gjennom en abduktiv tematisk syntese. Resultatene dokumenterer en markant transformasjon av mellomlederrollen, som gikk fra administrativ iverksettelse til strategisk ledelse under krysspress. Mellomlederne fungerte som kritiske organisatoriske knutepunkter, kognitive brobyggere og emosjonelle støtdempere som tilpasset nasjonale påbud til den lokale, operative virkeligheten. Videre viser funnene at vellykket kriseorganisering forutsatte en strukturert fleksibilitet, der digitale infrastrukturer og midlertidige ad hoc-strukturer (adhocrati) utgjorde det operative fundamentet. Koordinering fremstod som den mest kritiske mekanismen; de formelle, vertikale styringslinjene var fundamentalt avhengige av uformelle, horisontale nettverk og relasjonell koordinering for å sikre gjennomføringskraft. Studiens overordnede konklusjon er at organisatorisk resiliens i kommunal sektor ikke kan reduseres til statiske beredskapsplaner. Resiliens må snarere forstås som en dynamisk kapasitet i skjæringspunktet mellom forvaltningens fleksibilitet, akkumulert relasjonell tillit og kollektiv meningsskaping. Dette finstemte samspillet utgjør fundamentet for kommunenes evne til å opprettholde samfunnskritiske velferdstjenester under vedvarende og ekstremt press. Nøkkelord: Krisehåndtering, mellomledelse, kriseorganisering, koordinering, scoping review.

Denne studien undersøker hvordan kriminalitetsforebyggende arbeid rettet mot barn og unge koordineres på kommunalt nivå, og hvilke fremmende og hemmende faktorer som påvirker dette arbeidet. For å belyse problemstillingen er det gjennomført en systematisk-narrativ litteraturgransking som kombinerer fleksibel tilnærming med en systematisk og dokumentert prosess for søk, utvalg og analyse av eksisterende forskning. Det ble utarbeidet et søkeordskjema samt forhåndsdefinerte inklusjons- og eksklusjonskriterier for å sikre transparens i litteraturutvelgelsen. Det endelige utvalget består av 13 artikler fra ulike geografiske kontekster, fagområder og metodiske tilnærminger, og er dokumentert i et flytskjema. Studien bygger på teori om institusjonelle logikker, som forklarer hvordan ulike aktører handler ut fra egne normer, verdier og etablerte praksiser. Koordineringslitteraturen viser samtidig hvordan dedikerte koordinatorer kan forene motstridende logikker og bidra til felles retning og mening i samarbeidet. Analysen viser at koordineringen av kriminalitetsforebyggende arbeid rettet mot barn og ungdom er komplekst og påvirkes særlig av forhold på det organisatoriske nivået. Kriminalitetsforebyggende arbeid forutsetter tilstrekkelige administrativ kapasitet, og denne studien identifiserer en rekke faktorer som både fremmer og hemmer dette arbeidet. Fremmende faktorer inkluderer koordinatorer med fagekspertise og relasjonell kompetanse, tydelig mandat fra toppledelse, bruk av vitenskapsbaserte tiltak og offentlig innovasjon. Hemmende faktorer inkluderer høy personalutskifting, manglende lokal tilpasning av standardiserte forebyggingsmodeller, selektiv innsats og konkurrerende prioriteringer. Samlet sett viser denne studien at kriminalitetsforebyggende arbeid rettet mot barn og unge på kommunalt nivå, krever dedikerte koordinatorer, langsiktige tidsrammer, forutsigbar finansiering og tilstrekkelig administrativ kapasitet for å sikre kontinuitet og bærekraft i samarbeidet.

Denne studien undersøker hvordan interkommunalt samarbeid påvirker norske kommuners økonomi. Formålet er å finne ut om kommunale oppgaver kan løses mer kostnadseffektivt gjennom samarbeid. Bruken av interkommunalt samarbeid har økt over tid, noe som tyder på at behovet for samarbeid er stort, til tross for en rekke kommunesammenslåinger de siste årene. Studien har et kvantitativt design og bygger på data fra organisasjonsdatabasen og SSB/KOSTRA for 2024 og 2025. Data fra begge år benyttes for å kontrollere robustheten i funnene. Det gjennomføres regresjonsanalyser for å undersøke sammenhengen mellom interkommunalt samarbeid og brutto driftsutgifter per innbygger. Analysene sammenligner kommuner som samarbeider med kommuner som ikke samarbeider, på overordnet nivå, mellomnivå og enkeltnivå. På mellomnivå skilles det mellom kapitalintensive og arbeidskraftintensive tjenester. På enkeltnivå analyseres fire utvalgte tjenester: barnevern, revisjon, vann, avløp og renovasjon (VAR) og brann- og ulykkesvern. Hovedfunnene viser at interkommunalt samarbeid i liten grad påvirker kommunenes kostnadsnivå. Studien finner ingen signifikante effekter, verken på overordnet nivå, på mellomnivå eller for tjenestene barnevern, vann, avløp og renovasjon (VAR) og brann- og ulykkesvern. Studien finner samtidig at samarbeid om revisjon er forbundet med høyere kostnader. Funnene utfordrer dermed antakelsen om at interkommunalt samarbeid gir lavere kostnader, noe som gir grunn til å spørre om samarbeid kan være motivert av andre hensyn enn økonomisk effektivitet.

I denne masteroppgaven undersøkes det hvorfor større kommuner samarbeider med mindre kommuner. Temaet for oppgaven er motivasjonen til folkevalgte beslutningstakere (ordførere) i kommunene i Østre Agder. Problemstillingen i studien er ``Har folkevalgte i større og mindre kommuner forskjellig motivasjon for å inngå et interkommunalt samarbeid? ``. Denne oppgaven kommer med en politisk dimensjon i motsetning til lignende og tidligere studie. Det teoretiske grunnlaget for oppgaven er tre ulike organisasjonsteorier for hvorfor organisasjoner motiveres til å samarbeide. Den første er intern orientert motivasjon knyttet til effektivitet. Den andre ser motivasjon for samarbeid som et strategisk valg. Den tredje teorien ser motivasjon for samarbeid som et middel for å øke organisasjonens legitimitet. Motivasjon utgjør «startbetingelsene» for stort sett alle samarbeid. Dette er viktig når det kommer til å forstå de ulike målene kommunene har for samarbeidet. Interkommunalt samarbeid burde sees på som et samarbeid, hvor ulike kommuner har ulike motivasjoner for samarbeid. I denne sammenhengen om det er en større eller mindre kommune. Studien anvender casestudie som forskningsdesign, og empirien er basert på kvalitative intervjuer med nøkkelinformanter i form av 7 ordførere fra Østre Agder. Oppgaven konkluderer med at folkevalgte i større og mindre kommuner har forskjellig motivasjon for å inngå interkommunale samarbeid. Folkevalgte i de mindre kommunene samarbeider hovedsakelig på grunn av argumenter knyttet til lavere kostnader og høyere kvalitet på tjenester (effektivitet). Folkevalgte i de større kommunene samarbeider derimot hovedsakelig ut ifra strategiske valg. Både folkevalgte i større og mindre kommuner opplever institusjonalisert press. Hvor folkevalgte fra mindre kommuner oppga dette som en driver for samarbeid, oppga derimot ikke folkevalgte i større kommuner dette som en viktig motivasjon for interkommunalt samarbeid.

Denne masteroppgaven undersøker hvilke faktorer som kan forklare valgseieren til Fremskrittspartiet (Frp) i skolevalget 2025, ved å se på hva slags bakgrunnsvariabler som kjennetegner velgerne til Frp i skolevalget. Oppgaven forsøker å se dette i et større perspektiv, for å se om Frps suksess i skolevalget har noen sammenheng med veksten til Frp generelt sett, og høyrepopulismen utenfor Norges grenser, eller om dette er ulike fenomen. Bakgrunnen for studien er Frps valgseier i skolevalget 2025, og den offentlige debatten i etterkant om hva som forklarer partiets valgseier i skolevalget. Oppgaven tar utgangspunkt i problemstillingen: Hvilke faktorer kan forklare videregående elevers stemmegivning til Fremskrittspartiet ved skolevalget i 2025, og i hvilken grad samsvarer disse med etablerte forklaringer på støtte til partiet i den øvrige velgermassen? Studien er bygget på en kvantitativ tilnærming, med en logistisk regresjonsanalyse av datasettet til skolevalgsundersøkelsen 2025, gjennomført av Sikt i samkjør med skolevalget 2025. Denne undersøkelsen stiller en rekke spørsmål om både bakgrunnsvariabler, politiske meninger og holdninger, samt om gjennomføringen av selve skolevalget, og belyser på en god måte hva slags elever som deltok i skolevalget, og hvorfor de stemte på partiene de stemte på. Analysen av disse dataene er forankret i teorier om høyrepopulismens vekst og velgergrunnlag, samt et spesielt fokus på valgforskning på Frp og Frps velgere. Funnene til studien viser at det er en sterk overvekt av menn som stemte på Frp. Velgerne plasserer seg i tillegg på høyresiden politisk, er mer opptatt av innvandrings- og økonomisk politikk, og mindre opptatt av klimapolitikk. Samtidig er det flere fra familier med lavutdanningsbakgrunn som stemte på Frp enn på andre partier, og de som stemte Frp er i tillegg mer misfornøyd med demokratiet. Samtidig finner analysen ingen særlig sammenheng mellom bruken av sosiale medier og stemmegivning til Frp, noe som har vært en stor del av den offentlige debatten etter valget. Oppgaven argumenterer for at det i stor grad er unge menn, opptatt av innvandringspolitikk, økonomisk politikk, og mindre klimapolitikk, som er hovedforklaringen på Frps skolevalgseier. Selv om forklaringene deler mange trekk med Frps suksess generelt, og med høyrepopulismen i sin helhet, er det også noen viktige forskjeller. Frps seier i skolevalget må likevel ses i denne større konteksten. Studien aktualiserer dermed debatten om vi ser en ny bølge av høyrepopulisme i Norge, og om skolevalget 2025 ble et startskudd på dette.

Denne studien undersøker oversettelsen av FNs barnekonvensjons prinsipp om barnets beste, i norsk barnevernspoltikk, under arbeidet med ny barnevernslov (2021) og frem til Norges siste periodiske rapportering til FNs barnekomité. I skrivende stund, 25 år etter ratifiseringen FNs barnekonvensjon, mangler Norge fortsatt nasjonale retningslinjer for vurderingen av prinsippet om «barnets beste». Gjentatte domfellelser mot Norge i den Europeiske menneskerettsdomstolen, gjeldende barnevernssaker, reiser spørsmålet om hvordan norske myndigheter forstår prinsippet om barnets beste. Studien har følgende problemstilling: Hvordan oversettes FNs barnekonvensjon artikkel 3; prinsippet om barnets beste, i den nasjonale barnevernspolitikken? Studiens teoretiske tilnærming tar utgangspunkt i translasjon, teorien om oversettelse av idéer fra en kontekst til en annen. Problemstillingen belyses gjennom to translasjonsteoretiske typologier; translasjonsmodus og translatører (Røvik, 2016), samt teoriene om legitimeringsstrategier (Suchman, 1995) og handlingsrom (Graneng & Rye, 2025). Studien er en kvalitativ casestudie, med norsk barnevernspolitikk som valgt case. Empirien baserer seg på dokumentanalyse av nasjonale styringsdokumenter for å kartlegge hvordan prinsippet om barnets beste forstås i den norske barnevernspolitikken. Hovedfunnene i studien viser at norske myndigheter i stor grad tilpasser prinsippet til norske systemer og anvendelsesområder. Likevel, mangler prinsippet vurderingskriterier og konkrete retningslinjer. Studien finner at det, i hovedsak, er norske styringsaktører som definerer forståelsen av prinsippet om barnets beste. Prinsippet blir i størst grad begrunnet i etiske påstander og rettighetsargumenter, og virker tett forankret på barnekonvensjonens ordlyd. I tillegg tyder funnene på at manglende operasjonalisering av prinsippet er gjennomgående i den norske barnevernspolitikken.

Denne studia starta med eit ynskje om å undersøke korleis kostnadane vart påverka av organisasjonsform innan renovasjonstenesta. For det første var målet var å sjå om studia Rune Sørensen (2007) gjennomførte for omtrent 20 år sidan var mogleg å replisere. For det andre har det kome meir forsking som omhandlar kvalitet i interkommunale samarbeid og kommunale tenester i nyare tid (Blåka, 2017; Blåka & Jacobsen, 2024). Derfor har det og blitt tatt med kvalitetsvariablar i denne studia for å undersøke om kvalitet har ei påverknad på kostnader. Denne studia omhandlar ei tverrsnittsundersøking av året 2025, og ser på kommunar som deltek i interkommunale samarbeid og ikkje, i tillegg til omfanget av medlemskommunar i samarbeida. Det er tatt med fleire kontrollvariablar for å undersøke dette. I tillegg er det gjort ei analyse for å undersøke om kvalitet som kontrollvariablar har påverknad på kostnader. Det har derfor blitt gjennomført to analyser – ei med fokus på kostnader, og ei som kontrollerer for kvalitet. Studia er ei kvantitativ undersøking og det er brukt statistikk og data funne hos SSB og Brønnøysundregisteret. Den avhengige variabelen som blir brukt er kostnader for renovasjonstenesta. Årsgebyr for avfallstenesta er brukt som mål på kostnader. Studia finn at det er eit overveldande fleirtal av kommunar som er med i interkommunale samarbeid innan renovasjonstenesta. Funn viser at kor mange medlemskommunar som er med i samarbeidet påverkar kostnadane. Større samarbeid – altså fleire medlemskommunar i samarbeidet, fører til høgare kostnader for renovasjonstenesta. Det peikar på at ein må ta størrelsesdimensjonen i betraktning når ein vurderer kostnadar til samarbeid. Det er derimot ikkje funne signifikante effektar når det kjem til om kommunen er med i samarbeid eller ikkje. Desse funna vart ikkje påverka når ein kontrollerte for kvalitet.

I denne studien undersøkes det om administrativ autonomi har effekt på økonomiske resultater i norske kommuner. Datasettet som benyttes er hentet fra Organisasjonsdatabasens spørreundersøkelse fra 2024 og er koblet sammen med økonomiske tall fra 2024 og 2025 og annen relevant data hentet fra SSB og KOSTRA. Noe av det mest avgjørende for å kunne undersøke dette forholdet er hvordan administrativ autonomi operasjonaliseres. Operasjonaliseringen som benyttes her sjekkes opp mot andre operasjonaliseringer for å sjekke robustheten. Det brukes økonomiske tall for 2024 og 2025, for å kunne sammenligne resultatene, se etter endringer, og for å sjekke robusthet. For å undersøke forholdet brukes det to teoretiske rammeverk, Strategisk styring og Prinsipal-agent. Ut ifra disse to teoriene utarbeides det to motstridende hypoteser. En hypotese knyttet til strategisk styring som vektlegger at administrativ autonomi er positivt for økonomiske resultater, og en fra prinsipal agent som sier administrativ autonomi er negativt for økonomiske resultater. Den uavhengige variabelen administrativ autonomi er operasjonalisert basert på fire spørsmål fra spørreundersøkelsen knyttet til ansvarsfordeling mellom ledernivåer. Det er i denne studien fokusert på toppledelsen i administrasjonen altså kommunedirektøren. Den avhengige variabelen økonomiske resultater er målt i tre forskjellige økonomiske indikatorer disposisjonsfond, netto driftsresultat og netto renteeksponering. Analysene viste ingen statistisk signifikante sammenhenger mellom administrativ autonomi og økonomiske resultater og det er derfor ikke støtte til hypotesene som pekte på enten positiv eller negativ effekt. Det ble derimot funnet noen signifikante sammenhenger i enkelte kontrollvariabler som forteller at eksterne faktorer kan bidra til å forklare mer av variasjonen i økonomiske resultater enn administrativ autonomi alene. Videre studier burde fokusere på operasjonaliseringen av administrativ autonomi. Det bør undersøkes ledere i flere ledd i administrasjonen og ikke kun topplederen. Det bør fokuseres på faktisk autonomi og ikke bare formell autonomi, og muligens se på andre økonomiske indikatorer som kan være mer påvirkelige. Studien bidrar til en bedre forståelse for et tema som ikke tidligere har blitt så mye forsket på, altså hva som skjer når beslutningsmyndighet blir delegert fra politisk nivå til administrativt nivå.

Denne masteroppgaven undersøker hvilke faktorer som hemmer og fremmer implementeringen av markedsinspirerte reformer i kommunale helse- og omsorgstjenester, med særlig fokus på reformer knyttet til fritt brukervalg i hjemmesykepleien. Studien tar utgangspunkt i at slike reformer har fått økt betydning i offentlig sektor gjennom styringsidealer inspirert av New Public Management, hvor mål om effektivisering, konkurranse og økt valgfrihet står sentralt. Samtidig har implementeringen av reformene vist seg å være kompleks og variere betydelig mellom kommuner og kontekster. Oppgaven er gjennomført som en integrativ litteraturstudie, hvor forskning om implementering av markedsinspirerte reformer i helse- og omsorgstjenester er analysert og diskutert i lys av implementeringsteori. Det teoretiske rammeverket bygger blant annet på translasjonsteori, diffusjonsteori og klassisk implementeringsteori. Analysen er strukturert rundt individuelle, organisatoriske og kontekstuelle faktorer som påvirker implementeringsprosessen. Funnene viser at implementering ikke kan forstås som en lineær overføring av politiske vedtak til praksis. Reformene fortolkes, tilpasses og omformes kontinuerlig i møte med lokale organisatoriske strukturer, profesjonsnormer og institusjonelle rammer. På individnivå fremstår ledelse, endringsagenter og profesjonell skjønnsutøvelse som sentrale faktorer. På organisasjonsnivå viser studien at ressurstilgang, implementeringskapasitet og ledelsesforankring har stor betydning for implementeringsutfall. Organisatoriske faktorer fremstår samtidig som de mest fremtredende hemmerene og fremmerene i studien. På kontekstnivå peker analysen særlig på spenningen mellom markedslogikk og etablerte omsorgsverdier, samt betydningen av lokale institusjonelle rammer og kommunalt handlingsrom. Studien viser videre at lokal variasjon ikke nødvendigvis kan forstås som implementeringssvikt, men som et uttrykk for at reformer må oversettes og tilpasses ulike kontekster. Implementering fremstår dermed som en dynamisk og kontekstavhengig prosess, hvor reformutfall formes gjennom samspill mellom styring, profesjon og lokal kontekst. Oppgaven bidrar til økt forståelse av hvordan markedsinspirerte reformer realiseres i kommunale helse- og omsorgstjenester, og synliggjør betydningen av å forstå implementering som mer enn teknisk gjennomføring av reformvedtak.

I denne masteroppgaven undersøker vi hva som motiverer Generasjon Z (16–29 år) i arbeidslivet, og hvordan de oppleves av ledere. Vi har gjennomført studien i to kommuner på Jæren, og gjør en sammenligning opp mot Generasjon X (46–61 år). Studien tar utgangspunkt i følgende problemstilling: Hva motiverer generasjon Z i arbeidslivet, og hvordan håndterer ledere møtet med denne generasjonen? For å besvare problemstillingen har vi formulert tre forskningsspørsmål: 1.Hva motiverer generasjon Z i arbeidslivet og hva er deres forventninger til leder og organisering? 2.Hvordan oppleves generasjon Z som arbeidstaker? 3.I hvilken grad samsvarer funnene vi gjør rundt generasjon Z`s motivasjon med den faktiske opplevelsen leder har av sine ansatte, og hva vil det ha å si for ledelse? Funnene viser oss at det er et tydelig misforhold mellom det lederne tror motiverer Generasjon Z, og det de selv oppgir som viktige motivasjonsfaktorer. Funnene viser også at generasjonen selv sier de motiveres særlig av meningsfulle oppgaver, muligheter for utvikling, et godt arbeidsmiljø, og lønn. Studien viser ikke et klart gap mellom generasjonene når det gjelder motivasjon eller arbeidsmoral, men lederne opplever likevel at Generasjon Z er mer krevende å lede. Dette kan si noe om hvordan man enten kan være påvirket av eksterne holdninger og påstander om Generasjon Z, og at det handler mer om ledernes tolkning og forforståelse enn faktiske generasjonsforskjeller. Oppgaven konkluderer med at det bør utvikles en mer nyansert forståelse av Generasjon Z og kommende generasjoner, og at ledere i større grad må tilpasse ledelse til individets behov gjennom fokus på relasjoner, mening og utvikling.

I denne masteroppgaven undersøker vi hva som motiverer Generasjon Z (16–29 år) i arbeidslivet, og hvordan de oppleves av ledere. Vi har gjennomført studien i to kommuner på Jæren, og gjør en sammenligning opp mot Generasjon X (46–61 år). Studien tar utgangspunkt i følgende problemstilling: Hva motiverer generasjon Z i arbeidslivet, og hvordan håndterer ledere møtet med denne generasjonen? For å besvare problemstillingen har vi formulert tre forskningsspørsmål: 1. Hva motiverer generasjon Z i arbeidslivet og hva er deres forventninger til leder og organisering? 2. Hvordan oppleves generasjon Z som arbeidstaker? 3. I hvilken grad samsvarer funnene vi gjør rundt generasjon Z`s motivasjon med den faktiske opplevelsen leder har av sine ansatte, og hva vil det ha å si for ledelse? Funnene viser oss at det er et tydelig misforhold mellom det lederne tror motiverer Generasjon Z, og det de selv oppgir som viktige motivasjonsfaktorer. Funnene viser også at generasjonen selv sier de motiveres særlig av meningsfulle oppgaver, muligheter for utvikling, et godt arbeidsmiljø, og lønn. Studien viser ikke et klart gap mellom generasjonene når det gjelder motivasjon eller arbeidsmoral, men lederne opplever likevel at Generasjon Z er mer krevende å lede. Dette kan si noe om hvordan man enten kan være påvirket av eksterne holdninger og påstander om Generasjon Z, og at det handler mer om ledernes tolkning og forforståelse enn faktiske generasjonsforskjeller. Oppgaven konkluderer med at det bør utvikles en mer nyansert forståelse av Generasjon Z og kommende generasjoner, og at ledere i større grad må tilpasse ledelse til individets behov gjennom fokus på relasjoner, mening og utvikling.

Denne masteroppgaven undersøker oppgavedeling i psykisk helsevern, med særlig vekt på lederes vurderinger av forhold som kan fremme og hemme handlingsrommet for oppgavedeling i Klinikk psykisk helsevern voksne (KPHV) ved Helse Stavanger. Bakgrunnen for studien er Helsepersonellkommisjonens anbefalinger om bedre bruk av tilgjengelig kompetanse og behovet for mer bærekraftig organisering av helse- og omsorgstjenestene. Selv om personellutfordringene ofte knyttes til kommunale omsorgstjenester og eldrebølgen, er også psykisk helsevern en del av det samme arbeidsmarkedet og vil påvirkes av knapphet på helsepersonell. Problemstillingen for oppgaven er: Hvilke forhold fremmer eller hemmer lederes handlingsrom for å gjennomføre oppgavedeling i KPHV, sett i lys av Helsepersonellkommisjonens anbefalinger? Studien er gjennomført som en kvantitativ, beskrivende tverrsnittsstudie. Datamaterialet bygger på en spørreundersøkelse sendt til ledere/assledere ved døgnenheter i KPHV. Undersøkelsen er utviklet med utgangspunkt i Helsepersonellkommisjonens anbefalinger, teori om ledelse i sykehus og Bolman og Deals fire fortolkningsrammer: den strukturelle rammen, HR-rammen, den politiske rammen og den symbolske rammen. Disse rammene er brukt til å utvikle analytiske hypoteser og til å strukturere analyse og drøfting av funnene. Funnene tyder på at oppgavedeling i KPHV til en viss grad er i gang, særlig som lokale prosesser ved enkelte enheter. Samtidig peker funnene mot at arbeidet i begrenset grad er systematisert på klinikknivå. Strukturelt tyder studien på at uklar strategi, manglende prosedyrer og svakt definerte ansvarsområder kan hemme lederes handlingsrom. Innenfor HR-rammen peker funnene på behov for mer systematisk arbeid med rekruttering, opplæring og utviklingsmuligheter for helsefagarbeidere. Den politiske rammen viser at profesjonsinteresser, tillit og forhandlinger mellom ulike aktører kan påvirke muligheten for oppgavedeling. Innenfor den symbolske rammen tyder funnene på at fleksibel kultur, inkluderende samarbeidsklima og lederes arbeid med mening og legitimitet kan fremme oppgavedeling. Samlet tyder studien på at lederes handlingsrom for oppgavedeling påvirkes av et samspill mellom strukturelle, HR-relaterte, politiske og kulturelle forhold. Oppgavedeling framstår derfor ikke bare som et spørsmål om bemanning, men også som et spørsmål om ledelse, organisering, kompetanseutvikling, profesjonsgrenser og kultur. Studien gir ikke grunnlag for å trekke generaliserbare konklusjoner om hele spesialisthelsetjenesten, men bidrar med innsikt i hvordan ledere i KPHV vurderer lokale forutsetninger for oppgavedeling.

Sammendrag: Tverrfaglig samhandling er avgjørende når det gjelder å løse komplekse utfordringer, som ikke kan løses av en faggruppe alene. For å sikre gode oppvekstsvilkår er det samhandling rundt barn, unge, gravide og familier som er hovedfokuset. Bedre tverrfaglig innsats (BTI) er en samhandlingsmodell som mange kommuner benytter for å kvalitetssikre helhetlig og koordinert innsats, for å unngå brudd i oppfølgingen. I denne studien er det handlings-veilederen i BTI som blir belyst. Studien har praktisk verdi ved å gi kommuner kunnskap om implementering av BTI-handlingsveileder, som kan styrke ledelse og organisering av tverrsektoriell samhandling. Med dette som grunnlag er studiens problemstilling: Hvordan har ledere av virksomheter i oppvekst, helse og kultur i en stor kommune, ledet og implementert handlingsveilederen i samhandlingsmodellen Bedre tverrfaglig innsats- BTI? Studien er forankret i et teoretisk rammeverk innen implementerings-forskning og ledelses-teori som analytisk utgangspunkt og har dannet grunnlaget for utforming av intervjuguide og analyse av empiri. Det empiriske materialet er innhentet gjennom semistrukturerte individuelle intervjuer med seks ledere i barnehager og skoler, med mål om å belyse ledernes erfaringer med implementering av handlingsveilederen i praksis. Studiens funn struktureres i tre hovedtemaer som er gjennomgående i oppgaven: Handlingsveileder, implementering og endringsledelse. Handlingsveilederen fungerer ennå ikke fullt ut som et felles operativt verktøy i kommunen, da ikke alle nytter veilederen aktivt. Funn viser at det opplevde behovet og deltakernes respons (nytteverdi) kan forklare i hvilken grad handlingsveilederen er tatt i bruk i virksomhetene. Implementeringen av handlingsveilederen er igangsatt i de ulike virksomhetene som deltar, men med betydelig variasjon i tempo og kvalitet. Den preges av sprik i kommuneorganisasjonen, noe som blant annet kan begrunnes med at virksomhetene trolig har ulik endringskapasitet. Endringsledelse framstår som avgjørende for forankring, kapasitets- og lojalitetsbygging, gjennom å skape felles forståelse. Studien viser at lederne står i et komplekst handlingsrom med høye krav til endrings- og implementeringsledelse. De tre temaene sett i sammenheng, kan tyde på at det er behov for sterkere forankring og kollektiv kapasitetsbygging innen alle disse temaene i ledergruppene. Forslag til videre forskning kan være å følge andre kommuners implementeringsprosess over tid, for å kunne se om effekten av bruk av handlingsveileder utvikler samhandling mellom de ulike tjenestene. Stikkord: Tverrfaglig innsats, handlingsveileder, kapasitet, implementering og endringsledelse.

Sammendrag Pasientskader kommer med store kostnader, både økonomiske og menneskelige. Samtidig kunne mange av disse vært unngått (Helsedirektoratet, 2024). Helsevesenet har rutiner, prosedyrer, lover og forskrifter som er ment å skulle forhindre nettopp dette, men så skjer det likevel. Rundt år 2000 kom det en banetrytende rapport i USA som i stor grad bidro til et skifte av fokus på pasientskader den enkelte ansatte til systemet (Kohn et al., 2000). Søkelyset ble nå rettet mot strukturene og systemene, og at det var her man måtte legge innsatsen. I kjølvannet av dette ble Weick and Sutcliffe (2015) sitt perspektiv om high reliability organisations (HRO) gradvis aktualisert for bruk innenfor helsevesenet. Det hadde tidligere vært forbeholdt komplekte organisasjoner med store skadepotensial som luftfart, kjernekraft og deler av forsvarssektoren. Hensikten med denne studien er å se om forskningen viser at implementering av HRO har hatt effekt på pasientsikkerhetskulturen og bidratt til en endring i positiv retning der. Denne masteroppgaven er utført som en litteraturstudie, der empiriske studier utført i organisasjoner innenfor helsevesenet som har implementert HRO-perspektivet undersøkes. Selve litteratursøket er foretatt som et scoping review, og fremgangsmåten som er benyttet er fem steg som hentet fra Holen et al. (2025) og Aveyard (2019). Resultatet var seks ulike litteraturbidrag. Data fra disse ble analysert og systematisert etter de fem HRO-prinsippene. Studiene fant flere faktorer som som bidro til økt pasientsikkerhet i de ulike sykehusene og avdelingene etter implementering av HRO. Men de fant også tidvis store rom for forbedring, som kanskje ikke hadde blitt avdekket som ikke HRO-perspektivet var implementert. Hovedfunnene tyder på at HRO-perspektivet kan bidra til bedre pasientsikkerhet ved å styrke sykehusenes og evdelingenes evne til å identifisere risiko, lære av feil, utvikle psykologisk trygghet og involvere ansatte i sikkerhetsarbeidet. Det er foreløbig noe sparsom dokumentasjon på den direkte kliniske effekten, og dermed rom for ytterligere forskning på dette. Nøkkelord: helsevesen, pasientsikkerhet, high reliability organisations Abstract Patient harm entails substantial costs, both economic and human. At the same time, many of these incidents could have been prevented (Helsedirektoratet, 2024). Healthcare systems have routines, procedures, laws, and regulations intended to prevent precisely this; nevertheless, patient harm still occurs. Around the year 2000, a groundbreaking report in the United States contributed significantly to shifting the focus regarding patient harm from individual employees to the system itself (Kohn et al., 2000). Attention was now directed towards structures and systems, and it was here that efforts needed to be concentrated. In the wake of this development, the perspective of High Reliability Organizations (HROs) proposed by Weick and Sutcliffe (2015) gradually became relevant for use within healthcare. Previously, it had been reserved for complex organisations with a high potential for harm, such as aviation, nuclear power, and parts of the defence sector. The purpose of this study is to examine whether the research demonstrates that the implementation of HROs has had an effect on patient safety culture and contributed to a positive change in this area. This master’s thesis was conducted as a literature review, examining empirical studies carried out in healthcare organisations that have implemented the HRO perspective. The literature search itself was conducted as a scoping review, and the approach applied consisted of five steps derived from Holen et al. (2025) and Aveyard (2019). The result was six different literature contributions. Data from these were analysed and organised according to the five HRO principles. The studies identified several factors that contributed to increased patient safety in the various hospitals and departments following the implementation of HROs. However, they also identified, at times, considerable room for improvement, which might not have been uncovered had the HRO perspective not been implemented. The main findings indicate that the HRO perspective may contribute to improved patient safety by strengthening the ability of hospitals and departments to identify risks, learn from errors, develop psychological safety, and involve employees in safety work. There is currently somewhat limited documentation regarding the direct clinical effect, and therefore a need for further research in this area. Keywords: healthcare, patient safety, High Reliability Organizations

I denne masteroppgaven undersøker vi hva som motiverer Generasjon Z (16–29 år) i arbeidslivet, og hvordan de oppleves av ledere. Vi har gjennomført studien i to kommuner på Jæren, og gjør en sammenligning opp mot Generasjon X (46–61 år). Studien tar utgangspunkt i følgende problemstilling: Hva motiverer generasjon Z i arbeidslivet, og hvordan håndterer ledere møtet med denne generasjonen? For å besvare problemstillingen har vi formulert tre forskningsspørsmål: 1.Hva motiverer generasjon Z i arbeidslivet og hva er deres forventninger til leder og organisering? 2.Hvordan oppleves generasjon Z som arbeidstaker? 3.I hvilken grad samsvarer funnene vi gjør rundt generasjon Z`s motivasjon med den faktiske opplevelsen leder har av sine ansatte, og hva vil det ha å si for ledelse? Funnene viser oss at det er et tydelig misforhold mellom det lederne tror motiverer Generasjon Z, og det de selv oppgir som viktige motivasjonsfaktorer. Funnene viser også at generasjonen selv sier de motiveres særlig av meningsfulle oppgaver, muligheter for utvikling, et godt arbeidsmiljø, og lønn. Studien viser ikke et klart gap mellom generasjonene når det gjelder motivasjon eller arbeidsmoral, men lederne opplever likevel at Generasjon Z er mer krevende å lede. Dette kan si noe om hvordan man enten kan være påvirket av eksterne holdninger og påstander om Generasjon Z, og at det handler mer om ledernes tolkning og forforståelse enn faktiske generasjonsforskjeller. Oppgaven konkluderer med at det bør utvikles en mer nyansert forståelse av Generasjon Z og kommende generasjoner, og at ledere i større grad må tilpasse ledelse til individets behov gjennom fokus på relasjoner, mening og utvikling.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan mellomledere i kommunal helsesektor erfarer balansen mellom arbeidstid og fritid, og hvordan arbeidstid, rolleansvar og digitalisering påvirker denne balansen. Studien tar utgangspunkt i økende krav i helsetjenesten, høy lederturnover og en utvikling der teknologisk tilgjengelighet gjør grensene mellom arbeidstid og fritid mindre tydelige. Problemstillingen belyses gjennom tre forskningsspørsmål og en kvalitativ metode basert på semistrukturerte intervjuer med ni mellomledere. Funnene viser at mellomlederne ofte arbeider utover formell arbeidstid, og at fleksitidsordningen i praksis fungerer som en buffer for uregistrert merarbeid. Rollekompleksitet, stort ansvar og begrenset handlingsrom bidrar til opplevelser av tidspress og manglende kontroll over egen arbeidssituasjon. Digitalisering forsterker dette gjennom kontinuerlig tilgjengelighet via telefon, e‑post og digitale plattformer, noe som gjør det utfordrende å opprettholde klare grenser mellom arbeidstid og fritid. Studien konkluderer med at organisatoriske rammer, rollepress og teknologidrevet tilgjengelighet samlet gjør det vanskelig for mellomledere å oppnå en bærekraftig balanse mellom arbeidstid og fritid. Oppgaven peker på behov for tydeligere strukturer, bedre lederstøtte og klarere forventninger til digital tilgjengelighet for å styrke mellomledernes arbeidsvilkår.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan mellomledere i kommunal helse- og omsorgssektor opplever samsvaret mellom forventninger til lederrollen og deres faktiske arbeidshverdag. Studien har særlig fokus på lederavtalen som styringsverktøy og hvordan forventninger til lederrollen forstås og praktiseres i en kommunal kontekst. Undersøkelsen er gjennomført som en kvalitativ studie basert på semistrukturerte intervjuer med seks mellomledere i helse- og omsorgssektoren. Datamaterialet er analysert gjennom en tematisk tilnærming hvor ledernes erfaringer og refleksjoner danner grunnlaget for analysen. Det teoretiske rammeverket bygger på perspektiver fra ledelsesteori, rolleforventningsteori og forskning på lederstiler i offentlig sektor. Videre belyses lederrollen i lys av organisatoriske rammer og kontekstuelle forhold som påvirker ledernes handlingsrom. Som bakgrunn for studien redegjøres det for kommunal organisering, lederrollen i offentlig sektor og utviklingen av lederavtaler som styrings- og utviklingsverktøy. Oppgaven diskuterer hvordan formelle forventninger til ledelse kan forstås i møte med en kompleks arbeidshverdag preget av både strategiske og operative oppgaver. Gjennom analysen søker oppgaven å bidra med økt forståelse av hvordan lederavtaler og forventningsavklaringer kan fungere som verktøy for utvikling av lederrollen i kommunal sektor. Studien retter særlig oppmerksomhet mot sammenhengen mellom organisatoriske idealer, ledernes erfaringer og hvordan ledelse utøves i praksis.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan Kristiansand og Stavanger kommune arbeider med bussrettede tiltak for universitetsstudenter. Studien tar utgangspunkt i at studenter representerer en viktig målgruppe i arbeidet med å redusere bilbruk og stimulere til mer bærekraftige transportvaner. Oppgaven analyserer hvilke tiltak kommunene benytter, hvordan tiltakene begrunnes politisk og administrativt, samt hvilke forskjeller og likheter som finnes mellom kommunene. Studien bygger på et kvalitativt forskningsdesign der dokumentanalyse kombineres med semistrukturerte intervjuer. Datamaterialet består av politiske dokumenter, strategier, saksframlegg og offentlige rapporter, samt intervjuer med representanter fra Kristiansand kommune, Agder Kollektivtrafikk, Kolumbus og politiske representanter. Analysen er strukturert rundt ulike typer tiltak, herunder prismessige insentiver, gratisordninger, infrastrukturtiltak og informasjons- og kommunikasjonstiltak. Studien anvender Theory of Planned Behavior og Habit Theory som teoretiske perspektiver for å analysere hvordan tiltakene kan påvirke studenters transportvaner. Funnene viser at kommunene arbeider med mange av de samme målene, men gjennom ulike strategier. Kristiansand framstår som mer målrettet mot studenter gjennom tilflytterordninger og studentspesifikke tiltak, mens Stavanger i større grad har vært preget av bredere og mer universelle kollektivsatsinger. Studien viser også at studentrettede kollektivtiltak ikke bare handler om transport, men også om kommunal økonomi, tilflytting, byutvikling og politiske prioriteringer.

I denne masteroppgaven har jeg undersøkt hvilke mekanismer som hemmer og fremmer politiets arbeid med å koordinere innsats for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. For å belyse min problemstilling har jeg benyttet en kvalitativ metode, med en grundig litteraturgransking av ti studier, som til sammen utgjorde mine data. Disse er drøftet opp mot teoretiske perspektiver, som er gjort rede for i teorikapittelet. Videre fokuserer denne studien på hvilke institusjonelle logikker som er i spill gjennom det koordinerende arbeid og mekanismer som fremmer og hemmer. Logikkene og mekanismene tegner et bilde av hvor komplekst dette feltet, og arbeidet er. Videre utforsker studien hvilke aktører som blir identifisert som sentrale for dette arbeidet. Studien belyser også arenaer som blir fremhevet og hvilke oppgaver som prioriteres i sin spesifikke kontekst. Hovedfunnene illustrer kompleksiteten rundt det å koordinere arbeid ved forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Ved å innlemme samarbeid med flere aktører på tvers av etater må flere mekanismer samstemme. I studien har jeg identifisert følgende mekanismer som sentrale: tillit, kommunikasjon, tydelige roller, fleksibilitet og flere institusjonelle logikker.

I møte med økende globale og grenseoverskridende utfordringer har EU posisjonert seg som en sentral politisk aktør, særlig innen klima- og energipolitikken. Gjennom ambisiøse klimamål fungerer EU som en normsetter med virkninger som rekker langt forbi unionens grenser og også berører land uten medlemskap. Norge er ikke medlem av EU, men er likevel tett tilknyttet unionen gjennom EØS-avtalen. Dette utgjør en interessant case for å analysere hvordan Norges tilknytning til EU påvirker nasjonal autonomi i møte med EUs klima- og energipolitikk. Oppgaven tar utgangspunkt i begrepene «autonomi» og «handlingsrom» som teoretisk og analytisk rammeverk, og er gjennomført som en kvalitativ dokumentanalyse. Datamaterialet består blant annet av offentlige utredninger, dokumenter og informasjon fra myndigheters nettsider, rapporter, vitenskapelige artikler, faglitteratur og relevante medieoppslag. Gjennom en komparativ analyse av klima- og energipolitikken indikerer oppgavens hovedfunn at Norge virker å ha høyere grad av statlig ekstern autonomi i energipolitikken enn i klimapolitikken. Motsatt virker Norge å ha høyere grad av statlig intern autonomi i klimapolitikken enn i energipolitikken. Videre indikerer funnene også at Norge har et reelt, men betinget, handlingsrom i klima- og energipolitikken som varierer i ulike handlingsromkategorier. Samlet sett tyder dette på at Norges tilknytning til EU ikke entydig begrenser eller styrker nasjonal autonomi i klima- og energipolitikken. Snarere fremstår dette som sammensatt og kontekstavhengig, der tett tilknytning både kan åpne for påvirkning og samtidig legge føringer.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan rekruttering av eksterne kandidater til administrative lederstillinger i kommunal sektor praktiseres, og hvilke organisatoriske og institusjonelle forhold som påvirker rekrutteringsprosessene. Studien tar utgangspunkt i at kommunesektoren står overfor økende utfordringer knyttet til kompetanse, kapasitet og konkurranse om kvalifisert arbeidskraft, noe som gjør rekruttering til et sentralt strategisk område i offentlig sektor. Oppgaven bygger på en kvalitativ fler-casestudie av to norske kommuner. Datagrunnlaget består av semistrukturerte intervjuer med fire informanter som arbeider med lederrekruttering i kommunal sektor. Analysen tar utgangspunkt i et instrumentelt og et institusjonelt perspektiv, supplert med innsikter fra HR-litteratur om strategisk rekruttering og organisatorisk tilpasning. Funnene viser at kommunal lederrekruttering preges av et samspill mellom formelle regler, organisatoriske rammer og skjønnsmessige vurderinger. Kvalifikasjonsprinsippet fungerer som en formell ramme, men vurderinger av personlig egnethet og organisatorisk tilpasning gir i praksis aktørene betydelig skjønnsom. Studien viser videre at rekrutteringsarbeidet påvirkes av faktorer som ressurser, tidspress, rollefordeling og bruk av eksterne rekrutteringsaktører. Samtidig fremheves ulike dilemmaer knyttet til balansen mellom effektivitet, legitimitet og fleksibilitet i rekrutteringsprosessene. Studien bidrar med økt innsikt i hvordan kommuner praktiserer lederrekruttering i møte med både formelle krav og komplekse organisatoriske hensyn.

Denne masteroppgaven undersøker hvilke faktorer som hemmer og fremmer implementeringen av markedsinspirerte reformer i kommunale helse- og omsorgstjenester, med særlig fokus på reformer knyttet til fritt brukervalg i hjemmesykepleien. Studien tar utgangspunkt i at slike reformer har fått økt betydning i offentlig sektor gjennom styringsidealer inspirert av New Public Management, hvor mål om effektivisering, konkurranse og økt valgfrihet står sentralt. Samtidig har implementeringen av reformene vist seg å være kompleks og variere betydelig mellom kommuner og kontekster. Oppgaven er gjennomført som en integrativ litteraturstudie, hvor forskning om implementering av markedsinspirerte reformer i helse- og omsorgstjenester er analysert og diskutert i lys av implementeringsteori. Det teoretiske rammeverket bygger blant annet på translasjonsteori, diffusjonsteori og klassisk implementeringsteori. Analysen er strukturert rundt individuelle, organisatoriske og kontekstuelle faktorer som påvirker implementeringsprosessen. Funnene viser at implementering ikke kan forstås som en lineær overføring av politiske vedtak til praksis. Reformene fortolkes, tilpasses og omformes kontinuerlig i møte med lokale organisatoriske strukturer, profesjonsnormer og institusjonelle rammer. På individnivå fremstår ledelse, endringsagenter og profesjonell skjønnsutøvelse som sentrale faktorer. På organisasjonsnivå viser studien at ressurstilgang, implementeringskapasitet og ledelsesforankring har stor betydning for implementeringsutfall. Organisatoriske faktorer fremstår samtidig som de mest fremtredende hemmerene og fremmerene i studien. På kontekstnivå peker analysen særlig på spenningen mellom markedslogikk og etablerte omsorgsverdier, samt betydningen av lokale institusjonelle rammer og kommunalt handlingsrom. Studien viser videre at lokal variasjon ikke nødvendigvis kan forstås som implementeringssvikt, men som et uttrykk for at reformer må oversettes og tilpasses ulike kontekster. Implementering fremstår dermed som en dynamisk og kontekstavhengig prosess, hvor reformutfall formes gjennom samspill mellom styring, profesjon og lokal kontekst. Oppgaven bidrar til økt forståelse av hvordan markedsinspirerte reformer realiseres i kommunale helse- og omsorgstjenester, og synliggjør betydningen av å forstå implementering som mer enn teknisk gjennomføring av reformvedtak.

Flere studier undersøker spesifikke oppgaveområder, men det mangler kunnskap om hvilke kommunetrekk som påvirker variasjoner i omfang interkommunale samarbeid norske kommuner deltar i. Det analyseres derfor hvorvidt kommuners økonomiske, geografiske og politiske kjennetegn kan begrense eller motivere deltakelse i interkommunale samarbeid. Denne studien finner at det er spesifikke kommunetrekk som øker og svekker omfang interkommunalt samarbeid, og at det er ulike tjenester ulike typer kommuner samarbeider om. For hoved variabelen “omfang interkommunale samarbeid” medfører økt politisk fragmentasjon og befolkningstall reduksjon i samarbeid, som fremstår som barrierer. Tjenestene som kategoriseres som “geografisk uavhengig” finner politisk fragmentasjon og befolkningstall med negativ relasjon, mens økt sentralitetsklasse (mer perifere kommuner) motiverer deltakelse for denne typen tjenester. Blant tjenestene som kategoriseres som “geografisk avhengig” finnes befolkningstall, politisk fragmentasjon og sentralitet som sterke barrierer, med årsakssammenheng og negativ effekt på deltakelse i kategorien av tjenester. Mens de mer sentrale kommunene samarbeider signifikant mer for de geografisk uavhengige tjenestene. Blant de to ulike tjenestekategoriene forekommer altså et retningsskifte som følge av hvilke typer tjenester som undersøkes. Frie inntekter finnes ikke med årsakssammenheng på de tre avhengige variablene. Politisk fragmentasjon og befolkningstall finnes statistisk signifikant både for det totale omfanget, og de nyanserende avhengige variablene. Kommuner med flere politiske partier i sine kommunestyrer samarbeidet mindre i 2024. Kommuner med færre, samarbeidet mer. Kommuner med lavere befolkningstall samarbeidet mer. Sentralitet finnes med årsakssammenheng for både geografisk avhengige tjenester og geografisk uavhengige tjenester, med et skifte i retning som følge av tjenestetype som undersøkes.

Sammendrag Gjennomføring i videregående opplæring har over tid vært et sentralt utfordringsområde i norsk utdanningspolitikk, med konsekvenser for både den enkelte elev og samfunnet. Studien retter oppmerksomheten mot skolens interne utviklingsarbeid, og særlig ledergruppers rolle i å styrke elevenes muligheter for å fullføre videregående opplæring. Studien bygger på teori om ledelse, kapasitetsbygging, mestringstro, profesjonelle læringsfellesskap og arbeid på universelle, selektive og indikerte tiltaksnivåer. På bakgrunn av dette er problemstillingen i studien: Hvordan arbeider ledergrupper i videregående skole med å utvikle kollektiv kapasitet og profesjonelle læringsfellesskap for å styrke elevenes gjennomføring? Studien har et kvalitativt forskningsdesign basert på semistrukturerte gruppeintervjuer med ledergrupper ved tre videregående skoler i Agder. Datamaterialet er analysert gjennom tematisk analyse. Funnene viser at arbeidet med å styrke gjennomføring først og fremst handler om å videreutvikle organisasjonens kollektive kapasitet over tid, særlig knyttet til relasjonskvalitet, profesjonell kompetanse og arbeid på ulike tiltaksnivåer. Ledergruppene bidrar ved å skape retning, bygge relasjoner og legge til rette for samarbeid og refleksjon i profesjonelle læringsfellesskap. Disse fremstår som sentrale arenaer for å utvikle felles ansvar og styrke både individuell og kollektiv mestringstro. Når det gjelder tiltaksnivåene relatert til gjennomføring fremstår universelle tiltak som grunnmuren i gjennomføringsarbeidet, mens selektive og indikerte tiltak fungerer som målrettede forsterkninger for elever med mer sammensatte behov. Studien peker særlig på behov for kapasitetsbygging på selektive og indikerte nivåer. Samtidig fremtrer en vedvarende spenning mellom fellesskapsorienterte strategier og behovet for individuell tilrettelegging. Studien synliggjør at gjennomføringsarbeidet best kan forstås i et systemperspektiv, der ledelse, kapasitetsbygging, profesjonelle læringsfellesskap og arbeid på ulike tiltaksnivåer virker gjensidig avhengige av hverandre. Funnene peker på betydningen av kontinuitet, prioritering og tydelig ledelsesforankring. Det er et behov for mer forskning om sammenhengen mellom kapasitetsbygging, endringsledelse og profesjonelle læringsfellesskap, samt samspillet mellom ulike tiltaksnivå. Videre bør både elev- og lærerperspektiver på gjennomføringsarbeid belyses, i tillegg til konsekvensene av økt gjennomføring for elevenes studie- og yrkesforberedthet. På side 94 er det utviklet en figur nr 6 som gir en oversikt over studien og de sentrale temaområdene. Nøkkelord: Endringsledelse – profesjonelle læringsfellesskap – kollektiv kapasitet – gjennomføring – videregående opplæring – tiltaksnivåer (universelle, selektive, indikerte)