Siste publikasjoner ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid

This book introduces an innovative, experiential and participatory approach to social work education and community transformation. Community Social Labs (CSL) is systematically presented as both an epistemological framework and methodology for co-creating locally grounded solutions to problems that confront communities in the global south. With a focus on empirical experiences from Uganda, Rwanda, and Tanzania, this volume challenges readers to recognize communities as co-creators and owners of knowledge, whilst appreciating the role of universities as useful catalysts for societal change. As pedagogy, CSLs offer experiential and context-responsive learning, and they aim to democratize the curriculum to embed local knowledges. Stories directly from the field are used to demonstrate this, narrated first hand by students who participated in this innovative methodology. Thus, this collection offers a balanced and objective assessment of the potential of the approach, and the challenges that come with it. Contributing new insights to the decolonization and indigenization of social work, this book will be a useful tool for scholars and students who wish to advance and challenge their knowledge and social work practice, as well as professionals and organizations in both government and civil society.

This article examines how nine Middle Eastern and North African (MENA) states construct the hydrogen economy in their government-aligned media discourse. Analysing 177 media articles published between 2020 and 2023 across Algeria, Egypt, Jordan, Morocco, Oman, Qatar, Saudi Arabia, Tunisia, and the UAE, the article employs Hajer’s storyline analysis, grounded in Foucauldian discourse theory and Said’s Orientalism as an interpretive lens, to identify dominant storylines and constructions of risks and opportunities. It identifies seven storylines in three analytical categories: Subject storylines, capturing how states construct themselves and others through hydrogen; Solution storylines, constructing hydrogen as an enabler of modernization and ecological progress; and Problem storylines, revealing how existing power structures resist or absorb the transition. Three key findings emerge: (1) Subject storylines dominate, with economic-nationalistic leadership aspirations and a European partnership focus that can be read as reproducing Europe-MENA dependency patterns, while environmental and social issues are sidelined; (2) Solution storylines instrumentalize environmental benefits as rhetorical vehicles for economic diversification rather than as independent drivers of transition; (3) significant variations across the nine states reveal three distinct strands of response, challenging monolithic representations of MENA. Taken together, the findings suggest how Orientalist discourses can operate through seemingly technical hydrogen reporting.

Background For opioid use disorder (OUD), pharmacological therapy using methadone or buprenorphine, plus psychosocial support, is the most effective opioid agonist treatment (OAT). Long-acting injectable buprenorphine (LAIB) is the newest buprenorphine formulation. This study evaluated LAIB within a naturalistic clinical setting, compared with standard OAT (sublingual buprenorphine and methadone). Methods This observational study included patients from an OAT outpatient clinic in Agder County, Norway. Data were extracted from hospital medical records in May 2022. The cohort was followed up in February 2025. Medication-group transitions and outcomes were assessed by examining switching, discontinuation, mortality, and illicit substance use over three years. Results The study included 424 patients. The LAIB group was significantly younger than the standard OAT groups. During the study period, 13.2% of patients switched medications, increasing the LAIB group from 17% to 22%. Comparable proportions of patients experienced negative outcomes: 10% discontinued treatment, and 4% died. At follow‑up, illicit substance-use problems were less frequent in the sublingual buprenorphine group than the other groups, a finding that appears to have been influenced by differential attrition. Baseline substance use was the strongest predictor of illicit substance use at follow‑up. Conclusions The LAIB group slightly increased during the study period. Transitions between medication groups appeared to yield better substance-use outcomes at follow-up in the sublingual buprenorphine group, compared to in other groups. Baseline substance use was the strongest predictor of illicit use at follow‑up, suggesting that individual clinical characteristics may contribute more to outcomes than the specific medication pathway.

This book introduces an innovative, experiential and participatory approach to social work education and community transformation. Community Social Labs (CSL) is systematically presented as both an epistemological framework and methodology for co-creating locally grounded solutions to problems that confront communities in the global south. With a focus on empirical experiences from Uganda, Rwanda, and Tanzania, this volume challenges readers to recognize communities as co-creators and owners of knowledge, whilst appreciating the role of universities as useful catalysts for societal change. As pedagogy, CSLs offer experiential and context-responsive learning, and they aim to democratize the curriculum to embed local knowledges. Stories directly from the field are used to demonstrate this, narrated first hand by students who participated in this innovative methodology. Thus, this collection offers a balanced and objective assessment of the potential of the approach, and the challenges that come with it. Contributing new insights to the decolonization and indigenization of social work, this book will be a useful tool for scholars and students who wish to advance and challenge their knowledge and social work practice, as well as professionals and organizations in both government and civil society.

When the achievements of the social sciences are described, they are often treated as the results of the endeavor of solitary researchers. But the agency in this process is not only an individual researcher, but the community of scientists. An important but often ignored element in this society is the quality of the communication between its members. We have observed a gap in this field in terms of critical judgment and evaluation of the results coming from independent projects, particularly when they pursue divergent research approaches in the study of similar topics. In this book, we attempt to clarify such controversies and contribute to their solution or dissolution. By reviewing, reconstructing, and extending the essential literature on the subject, we propose a framework for the study of such controversies and apply it to a case of disagreement in Norway. We examine the theoretical and methodological elements at work in this meeting of specific, situated research practices to demonstrate the need for, and the possibility of, heightened methodological reflection and innovation to improve scientific communication.

This book introduces an innovative, experiential and participatory approach to social work education and community transformation. Community Social Labs (CSL) is systematically presented as both an epistemological framework and methodology for co-creating locally grounded solutions to problems that confront communities in the global south. With a focus on empirical experiences from Uganda, Rwanda, and Tanzania, this volume challenges readers to recognize communities as co-creators and owners of knowledge, whilst appreciating the role of universities as useful catalysts for societal change. As pedagogy, CSLs offer experiential and context-responsive learning, and they aim to democratize the curriculum to embed local knowledges. Stories directly from the field are used to demonstrate this, narrated first hand by students who participated in this innovative methodology. Thus, this collection offers a balanced and objective assessment of the potential of the approach, and the challenges that come with it. Contributing new insights to the decolonization and indigenization of social work, this book will be a useful tool for scholars and students who wish to advance and challenge their knowledge and social work practice, as well as professionals and organizations in both government and civil society.

Presentasjon om kvinnehelse og emosjonelt arbeid på konferanse i European Sociology Association (ESA)

Samtidig som PISA-undersøkelsene viser dårligere resultater enn noensinne stiger karakternivået i skolen. Hvordan kan dette paradokset forstås?

Regjeringens forslag om ny integreringsstønad vil virke mot sin hensikt, mener kronikkforfatterne.

Studien undersøker hvordan kriminalitet fremstilles i norske nettaviser og hvilke mulige konsekvenser dette kan ha for offentligheten. Analysen tar utgangspunkt i følgende problemstillinger: (1) Hvordan varierer fremstillingen av de kjente kriminalsakene Høiby- og Frosta-sakene mellom Aftenposten og Dagbladet på en skala fra informativ til sensasjonell, og (2) hvilke effekter kan disse forskjellene ha på offentligheten? Studien benytter en kvalitativ, komparativ dokumentanalyse av åtte nyhetsartikler. Analysen er gjennomført som en styrt innholdsanalyse basert på etablerte kategorier fra tidligere forskning på sensasjonalisme, herunder overskrift, gjennomslagskraft, konflikt, interesse, nytte og audiovisuelle elementer. Det teoretiske rammeverket bygger på forskning om mediefremstillinger av kriminalitet, særlig Stanley Cohens teorier om moralpanikk og avvik samt tidligere komparative studier. Studien er forankret i et sosialkonstruktivistisk perspektiv. Funnene viser tydelige forskjeller i fremstillingen av sakene mellom de to avisene. Dagbladets dekning er gjennomgående preget av en høyere grad av sensasjonalisme, mens Aftenposten i større grad fremstår som informativ og kontekstualiserende. Disse forskjellene kan bidra til å forme offentlighetens forståelse av kriminalitet ved å påvirke følelser, holdninger, læring og atferd. Videre kan de bidra til ulik grad av tillit til medier og institusjoner samt til en økt tendens til demonisering av gjerningspersoner.

Denne studien undersøker hvilke erfaringer et utvalg lærere har med undervisning om 22. juli og forebygging av ekstreme holdninger, ekstreme handlinger og terrorisme. Studien belyses gjennom tre forskningsspørsmål som undersøker hvordan den tidsmessige avstanden til hendelsen påvirker lærernes tilnærming, hvilken rolle trygghet og lærer-elev-relasjonen spiller, og hvordan lærere forstår og praktiserer skolens forebyggende oppdrag. Oppgaven benytter seg av et bredt spekter av forskningslitteratur, fordelt på tre komplementære perspektiver. Begrepene vanskelig kunnskap, historisk empati og postminne flettes sammen for å løfte frem generasjonsavstanden. Omsorgsetikk og psykologisk trygghet løfter frem rammene lærerne legger til grunn for et trygt klasserom, samt profesjonsetisk teori for å begrunne de valgene lærerne tar. Videre ser en på forebygging i lys av ulike teorier for å ramme inn lærernes syn på deres og skolens rolle som en forebyggende arena. Studien er en kvalitativ forskningsmetode som er forankret i et sosialkonstruktivistisk paradigme. Datamaterialet består av semistrukturerte intervjuer fra 3 kvinnelige lærere som har undervist før, under og etter 22. Juli. Intervjuene ble transkribert og analysert ved bruk av tematisk analyse slik som Braun & Clarke (2022) forklarer. Studien identifiserer fire sentrale funn. For det første beskriver lærerne et generasjonsskifte, der dagens elever mangler den erfaringsmessige forankringen som tidligere elev kull hadde med 22. Juli. For det andre fremhever lærerne trygghet og relasjon som en grunnleggende faglig forutsetning. Relasjonsarbeidet må etablereres over tid og lærerne beskriver beviste didaktiske grep for å skape rom for diskusjon. For det tredje benytter lærerne et bredt spekter av didaktiske virkemidler for å skape nærhet til hendelsen. For det fjerde forstår lærerne forebygging som et integrert arbeid inn i den daglige praksisen, der kunnskap, språkbruk og inkludering er faste prinsipper. Studien viser samtidig at lærerne opplever et gap mellom styringsdokumenter og støtten de faktisk mottar i arbeidet.

Sammendrag Hensikt: Studien har som hensikt å undersøke hvordan traumebevisst omsorg forstås og anvendes av miljøterapeuter i barnevernsinstitusjoner, samt hvilke konsekvenser ulike forståelser får for profesjonell praksis. Studien har også som hensikt å undersøke miljøterapeuters perspektiver på fremtidig utvikling i traumebevisst omsorg. Bakgrunn: Bakgrunnen for studien er erfaringer og forskning som peker på at traumebevisst omsorg ofte fungerer som en implisitt og lite tydeliggjort forståelsesramme i institusjonspraksis. Variasjon i forståelse og anvendelse aktualiserer behovet for å undersøke hvordan traumebevisst omsorg tolkes og praktiseres i det daglige arbeidet. Teoretisk forankring: Studien er teoretisk forankret i traumebevisst omsorg (Bath, 2015), teori om profesjonelt skjønn (Grimen & Molander, 2008) og implementeringsteori (Fixsen et al., 2005). Samlet danner disse et rammeverk for å forstå hvordan faglige perspektiver tolkes, anvendes og forankres i miljøterapeutisk praksis. Metode: Studien har en kvalitativ tilnærming basert på semistrukturerte intervjuer med ti informanter, som jobber som miljøterapeuter i barnevernsinstitusjoner. Datamaterialet er analysert gjennom Braun og Clarke sin refleksive tematisk analyse, med utgangspunkt i en fenomenologisk og hermeneutisk forståelsesramme (2021). Resultater: Funnene i studien viser at miljøterapeuter har varierende og til dels uklare forståelser av traumebevisst omsorg, og at disse forståelsene påvirker hvordan tilnærmingen anvendes i praksis. Traumebevisst omsorg fremstår i stor grad som et overordnet verdibasert perspektiv heller enn et klart definert faglig rammeverk, noe som gir rom for individuell fortolkning og skjønnsutøvelse i møte med komplekse praksissituasjoner. Videre indikerer resultatene at manglende systematisk forankring og organisatorisk støtte bidrar til ulik praksis mellom miljøterapeuter og institusjoner. Variasjonen i forståelse synes dermed ikke utelukkende å være knyttet til individuelle forskjeller, men også til strukturelle og organisatoriske betingelser. Samlet peker funnene på at bruken av traumebevisst omsorg preges av et samspill mellom profesjonelt skjønn og organisatoriske rammer, der fravær av tydelige faglige føringer kan føre til både fleksibilitet og uforutsigbarhet i praksis. Konklusjon: Studien viser at miljøterapeuter har varierende forståelser av traumebevisst omsorg, og at disse ulikhetene påvirker hvordan tilnærmingen anvendes i det miljøterapeutiske arbeidet på institusjon. Traumebevisst omsorg fremstår i stor grad som en verdibasert forståelsesramme med betydelig tolkningsrom, hvor profesjonelt skjønn får en sentral rolle i møte med komplekse situasjoner. Samtidig indikerer funnene at manglende systematisk forankring og organisatorisk støtte bidrar til variasjon i praksis og utfordringer i samarbeid mellom ansatte. Studien peker dermed på et spenningsforhold mellom individuell skjønnsutøvelse og behovet for tydeligere faglige rammer. Selv om variasjon og fornuftig uenighet er en naturlig del av profesjonell praksis, kan en for stor grad av ulik forståelse svekke traumebevisst omsorg som felles referanseramme. Samlet sett indikerer funnene et behov for økt tydelighet, bedre opplæring og sterkere organisatorisk forankring av traumebevisst omsorg i praksisfeltet. Nøkkelord: Traumebevisst omsorg (TBO), miljøterapi, barnevernsinstitusjon, miljøterapeuter, profesjonelt skjønn, implementering, forståelsesramme, organisatoriske rammer, kvalitativ studie, refleksiv tematisk analyse. Abstract Purpose: The purpose of this study is to examine how trauma-informed care is understood and applied by residential care workers in child welfare institutions, and to explore the consequences of varying understandings for professional care. The study also aims to explore environmental therapists’ perspectives on the future development of trauma-informed care. Background: The background of the study is based on experiences and research indicating that trauma-informed care trauma-informed care often functions as an implicit, yet insufficiently articulated framework in institutional practice. Variations in understanding and application highlight the need to investigate how trauma-informed care is interpreted and practiced in everyday work. Theoretical framework: The study is theoretically grounded in trauma-informed care (Bath, 2015), theories of professional discretion (Grimen & Molander, 2008), and implementation theory (Fixsen et al., 2005). Together, these perspectives provide a framework for understanding how professional approaches are interpreted, applied, and embedded in residential care practice. Method: The study adopts a qualitative approach based on semi-structured interviews with ten participants working as residential care workers in child welfare institutions. The data were analyzed using Braun and Clarke’s reflexive thematic analysis, informed by a phenomenological and hermeneutic framework (2021). Results: The findings indicate that residential care workers have varied and, at times, unclear understandings of trauma-informed care, which influence how the approach is applied in practice. Trauma-informed care largely appears as an overarching value-based perspective rather than a clearly defined professional framework, allowing for individual interpretation and discretionary judgment in complex practice situations. Furthermore, the results suggest that limited systematic anchoring and organizational support contribute to differences in practice across workers and institutions. The variation in understanding is therefore not solely related to individual differences but also to structural and organizational conditions. Overall, the findings point to an interplay between professional discretion and organizational frameworks, where the absence of clear professional guidelines may lead to both flexibility and unpredictability in practice. Conclusion: The study demonstrates that residential care workers hold varied understandings of trauma-informed care, and that these differences influence how the approach is applied in institutional practice. Trauma-informed care largely functions as a value-based framework with considerable room for interpretation, where professional discretion plays a central role in addressing complex situations. At the same time, the findings indicate that limited systematic anchoring and organizational support contribute to variation in practice and challenges in collaboration among staff. The study highlights a tension between individual discretion and the need for clearer professional frameworks. While variation and reasonable disagreement are inherent aspects of professional practice, excessive variation in understanding may weaken trauma-informed care as a shared reference framework. Overall, the findings suggest a need for greater clarity, improved training, and stronger organizational anchoring of trauma-informed care in practice settings. Keywords: Trauma-informed care (TIC), residential care, child welfare institutions, residential care workers, professional discretion, implementation, conceptual framework, organizational factors, qualitative study, reflexive thematic analysis.

Sammendrag Hensikt: Studien har som hensikt å undersøke hvordan traumebevisst omsorg forstås og anvendes av miljøterapeuter i barnevernsinstitusjoner, samt hvilke konsekvenser ulike forståelser får for profesjonell praksis. Studien har også som hensikt å undersøke miljøterapeuters perspektiver på fremtidig utvikling i traumebevisst omsorg. Bakgrunn: Bakgrunnen for studien er erfaringer og forskning som peker på at traumebevisst omsorg ofte fungerer som en implisitt og lite tydeliggjort forståelsesramme i institusjonspraksis. Variasjon i forståelse og anvendelse aktualiserer behovet for å undersøke hvordan traumebevisst omsorg tolkes og praktiseres i det daglige arbeidet. Teoretisk forankring: Studien er teoretisk forankret i traumebevisst omsorg (Bath, 2015), teori om profesjonelt skjønn (Grimen & Molander, 2008) og implementeringsteori (Fixsen et al., 2005). Samlet danner disse et rammeverk for å forstå hvordan faglige perspektiver tolkes, anvendes og forankres i miljøterapeutisk praksis. Metode: Studien har en kvalitativ tilnærming basert på semistrukturerte intervjuer med ti informanter, som jobber som miljøterapeuter i barnevernsinstitusjoner. Datamaterialet er analysert gjennom Braun og Clarke sin refleksive tematisk analyse, med utgangspunkt i en fenomenologisk og hermeneutisk forståelsesramme (2021). Resultater: Funnene i studien viser at miljøterapeuter har varierende og til dels uklare forståelser av traumebevisst omsorg, og at disse forståelsene påvirker hvordan tilnærmingen anvendes i praksis. Traumebevisst omsorg fremstår i stor grad som et overordnet verdibasert perspektiv heller enn et klart definert faglig rammeverk, noe som gir rom for individuell fortolkning og skjønnsutøvelse i møte med komplekse praksissituasjoner. Videre indikerer resultatene at manglende systematisk forankring og organisatorisk støtte bidrar til ulik praksis mellom miljøterapeuter og institusjoner. Variasjonen i forståelse synes dermed ikke utelukkende å være knyttet til individuelle forskjeller, men også til strukturelle og organisatoriske betingelser. Samlet peker funnene på at bruken av traumebevisst omsorg preges av et samspill mellom profesjonelt skjønn og organisatoriske rammer, der fravær av tydelige faglige føringer kan føre til både fleksibilitet og uforutsigbarhet i praksis. Konklusjon: Studien viser at miljøterapeuter har varierende forståelser av traumebevisst omsorg, og at disse ulikhetene påvirker hvordan tilnærmingen anvendes i det miljøterapeutiske arbeidet på institusjon. Traumebevisst omsorg fremstår i stor grad som en verdibasert forståelsesramme med betydelig tolkningsrom, hvor profesjonelt skjønn får en sentral rolle i møte med komplekse situasjoner. Samtidig indikerer funnene at manglende systematisk forankring og organisatorisk støtte bidrar til variasjon i praksis og utfordringer i samarbeid mellom ansatte. Studien peker dermed på et spenningsforhold mellom individuell skjønnsutøvelse og behovet for tydeligere faglige rammer. Selv om variasjon og fornuftig uenighet er en naturlig del av profesjonell praksis, kan en for stor grad av ulik forståelse svekke traumebevisst omsorg som felles referanseramme. Samlet sett indikerer funnene et behov for økt tydelighet, bedre opplæring og sterkere organisatorisk forankring av traumebevisst omsorg i praksisfeltet. Nøkkelord: Traumebevisst omsorg (TBO), miljøterapi, barnevernsinstitusjon, miljøterapeuter, profesjonelt skjønn, implementering, forståelsesramme, organisatoriske rammer, kvalitativ studie, refleksiv tematisk analyse. Abstract Purpose: The purpose of this study is to examine how trauma-informed care is understood and applied by residential care workers in child welfare institutions, and to explore the consequences of varying understandings for professional care. The study also aims to explore environmental therapists’ perspectives on the future development of trauma-informed care. Background: The background of the study is based on experiences and research indicating that trauma-informed care trauma-informed care often functions as an implicit, yet insufficiently articulated framework in institutional practice. Variations in understanding and application highlight the need to investigate how trauma-informed care is interpreted and practiced in everyday work. Theoretical framework: The study is theoretically grounded in trauma-informed care (Bath, 2015), theories of professional discretion (Grimen & Molander, 2008), and implementation theory (Fixsen et al., 2005). Together, these perspectives provide a framework for understanding how professional approaches are interpreted, applied, and embedded in residential care practice. Method: The study adopts a qualitative approach based on semi-structured interviews with ten participants working as residential care workers in child welfare institutions. The data were analyzed using Braun and Clarke’s reflexive thematic analysis, informed by a phenomenological and hermeneutic framework (2021). Results: The findings indicate that residential care workers have varied and, at times, unclear understandings of trauma-informed care, which influence how the approach is applied in practice. Trauma-informed care largely appears as an overarching value-based perspective rather than a clearly defined professional framework, allowing for individual interpretation and discretionary judgment in complex practice situations. Furthermore, the results suggest that limited systematic anchoring and organizational support contribute to differences in practice across workers and institutions. The variation in understanding is therefore not solely related to individual differences but also to structural and organizational conditions. Overall, the findings point to an interplay between professional discretion and organizational frameworks, where the absence of clear professional guidelines may lead to both flexibility and unpredictability in practice. Conclusion: The study demonstrates that residential care workers hold varied understandings of trauma-informed care, and that these differences influence how the approach is applied in institutional practice. Trauma-informed care largely functions as a value-based framework with considerable room for interpretation, where professional discretion plays a central role in addressing complex situations. At the same time, the findings indicate that limited systematic anchoring and organizational support contribute to variation in practice and challenges in collaboration among staff. The study highlights a tension between individual discretion and the need for clearer professional frameworks. While variation and reasonable disagreement are inherent aspects of professional practice, excessive variation in understanding may weaken trauma-informed care as a shared reference framework. Overall, the findings suggest a need for greater clarity, improved training, and stronger organizational anchoring of trauma-informed care in practice settings. Keywords: Trauma-informed care (TIC), residential care, child welfare institutions, residential care workers, professional discretion, implementation, conceptual framework, organizational factors, qualitative study, reflexive thematic analysis.

I denne oppgaven skal vi utforske hvordan demokrati og medborgerskap blir fremstilt i L97, LK06 og LK20. Målet med denne oppgaven er å se hvordan demokrati og medborgerskap har utviklet seg over tid. Metoden vi har brukt er en forenklet versjon av tematisk analyse og hermeneutisk metode så vi både får gjennomført analyse av kontekst og at det er rom for å tolke funnene vi finner. Problemstillingen i oppgaven lyder: Hvordan fremstilles demokrati og medborgerskap i de tre siste læreplanene. Vi startet analysen vår med å gjennomføre en frekvensanalyse av L97, LK06 og LK20 med utgangspunkt i ordene: Menneskerettigheter, demokrati, demokratisk, demokratiske og medborgerskap. Gjennom å lete etter disse ordene i teksten fant vi at det er veldig varierende hvor mye læreplanene bruker disse begrepene, og jo lengre frem i tid vi går, jo mer begrepstung blir læreplanene. Etter å ha analysert funnene vi fant i frekvensanalysen, fant vi ut at L97 har en mer kommunitaristisk demokratiforståelse og en nasjonal, fellesskapsorientert medborgerskapstanke. Videre i LK06 og LK20 fant vi at det er viet mer plass til deliberering og uenighet i klasserommet, så demokratiforståelsen er mer deliberativ med innslag av agonistisk demokratiforståelse. Medborgerskapstanken har blitt mer global og individualistisk med større rom for å være et eget individ i et større, komplekst samfunn.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan samfunnsfaglærere på ungdomstrinnet forstår og arbeider med kildekritikk og kunstig intelligens (KI) i et skiftende digitalt informasjonslandskap. Studien bygger på et kvalitativt forskningsdesign med en sosialkonstruktivistisk forankring, der datamaterialet er samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer med fire samfunnsfaglærere og behandlet ved hjelp av tematisk analyse. Resultatene viser at lærerne opplever en tydelig spenning i elevenes digitale hverdag. Selv om elevene er teknisk dyktige, mangler de ofte den samfunnsfaglige «faktagrunnmuren» som kreves for å utøve reell kildekritikk mot overbevisende maskingenerert tekst. Lærerne erfarer at KI ofte oppfattes som en objektiv fasit av elevene, mens verktøyet i realiteten også fungerer som en upålitelig «fabulatør» og en «kognitiv sovepute» som fjerner nødvendig motstand i læringsprosessen. For å bevare elevenes dybdelæring og sikre gyldige vurderingssituasjoner, tyr lærerne til en bevisst «analog retrett» ved å lukke det digitale handlingsrommet og returnere til penn, papir og muntlige fagsamtaler. Oppgaven løfter frem dette som et sentralt didaktisk paradoks: Mens den analoge retretten løser det umiddelbare problemet med juks og overfladisk læring, fjerner den samtidig den arenaen elevene trenger for å utvikle den praktiske digitale dømmekraften (fronesis) som læreplanen (LK20) krever. Avslutningsvis viser studien at lærerne i dag navigerer i et styringsvakuum med manglende nasjonale retningslinjer. Dette individualiserer ansvaret og gjør lærerens profesjonsfaglige skjønn og kildekritiske algoritmeforståelse viktigere enn noen gang for å utdanne deltakende og kritiske medborgere.

Denne oppgaven retter oppmerksomheten mot det norske backpackermiljøet. Den studerer backpackerne som en egen sosial gruppe blant ulike former for turister. I denne oppgaven blir de norske backpackerne studert som en reaksjon på de globaliserte strømningene som gjør reising til de andre steder i verden enklere enn noen gang (Giddens, 2002). Norske backpackere er særlig interessante å forske på, fordi de som regel oppsøker andre land og kulturer som befinner seg kulturelt og geografisk langt unna Norge. Det eksisterer et forskningsgap i forskningen om norske backpackere, det er gjort få studier som utelukkende tar for seg norske backpackere som en egen gruppe med backpackere de siste tiårene. Denne studien er et bidrag til forskningsfeltet hvor målsetningen er å besvare følgende problemstilling: Hvordan begrunner et utvalg unge norske backpackere sine reisevalg, hvordan navigerer de i møte med andre kulturer, og hvordan påvirker erfaringene deres forståelse av backpackerrollen? En tredelt problemstilling med en analytisk struktur som skal utforske hva backpackerne reiser fra, hva de reiser til og hvordan de opplevde sin rolle etter hjemreise. I dette forskningsprosjektet er det benyttet kvalitative intervjuer som forskningsmetode, for å nettopp besvare denne problemstillingen. I forskningsprosessen er det intervjuet fem informanter som til sammen har reiseerfaring fra 28 land over hele verden. Oppgaven baserer seg på teorier som er basert på, og avledet av Pierre Bourdieus samfunnsteori, om «habitus», «distinksjon», «sosiale felt» og «kapital» (Bourdieu, 1992; 1995; 1999; 2000; 2011; Fennefoss og Jacobsen, 2017; Hjelseth, 2019; Grenfell, 2014). Det teoretiske rammeverket baserer seg også på teorier om modernitetens dynamikker, slik som Baumans (2006a; 2006b) teori om Flytende modernitet. Thomas Hylland Eriksen blir anvendt med sin teori om Øyeblikkets tyranni, samtidig som Charles Taylors (1998) teori om autentisitetsidealet blir anvendt gjennom Autentisitetens etikk. Dette er hovedelementene ved det teoretiske rammeverket som i tillegg til tidligere forskning ses i sammenheng med funnene i min tematiske analyse. Funnene i denne oppgaven er flere. Informantene deler motivasjonsfaktorer og begrunnelser for sine reisevalg. Samtlige informanter begrunner delvis eller helt sine reisevalg i søken på frihet fra hverdagslivets strukturelle karakter. De søker en «grenseløs frihet» fra det som anses å være faste holdepunkter i livene deres, slik som arbeid, studie eller sosiale relasjoner. De ønsker et brudd og et avbrekk fra syklusen av hverdagslige rutiner, i hvert fall midlertidig i en begrenset periode. De foretrekker å reise på en lettvin og spontan måte, uten en fast plan for reisen. Dette gir dem fleksibilitet i reisens utforming, men skaper også mestringsopplevelser og bidrar til personlig transformasjon. Informantene konstruerer sin identitet gjennom forbruk og konsum av ulike opplevelser i tilværelsen som er midlertidig og improvisert (Bauman, 2006a). Reisevalgene som informantene tar anses dessuten å være medierte, gjennom påvirkning av sosiale medier som TikTok og YouTube. Dette kan medvirke til større oppslutning om visse «backpacker-reiseruter», eller backpacker-aktiviteter (Paris, 2010) Det er tydelig at informantene i dette forskningsprosjektet aktivt sammenligner og posisjonerer seg i et sosialt felt på reise (Bourdieu, 1993). Informantene opplever å måtte navigere og posisjonere seg etter flere aktører og kulturelle sider samtidig. De sammenligner seg med andre backpackere, men også de lokale som hører til vertssamfunnet. De skaper hierarkiske inndelinger seg imellom, og det trekkes skillelinjer mellom backpackerne i hva de forstår som akseptabel oppførsel og ikke. Gjennom informantenes særegne habitus, blir deres møte med backpackerfeltet oppfattet ulikt (Bourdieu, 1992). Enkelte av informantene opplever at deres forventninger står i stil med det de erfarer. Samtidig er det andre informanter som opplever større grad av friksjon mellom deres habitus og det feltet de besøker. Graden av autentisitet i opplevelsene som backpackerne sanker, gjør seg gjeldene når backpackerne distingverer seg fra andre typer turister (Fennefoss og Jacobsen, 2017). Informantene i dette prosjektet beskriver seg som reisende, i motsetning til den organiserte masseturismen. De erfarer «homestay» som en kilde til autentiske opplevelser som gir dem et innblikk i felles betydningshorisonter i vertssamfunnet (Taylor, 1998). Informantene må ofte ta til takke med det som er «konstruert autentisk» selv om det fremstilles som «egentlig autentisk» (Hjelseth, 2019). Informantenes bevisstgjøring om dette skillet, leder ut av deres akkumulerte «reisekulturelle kapital».

Sammendrag Bakgrunn: Barnevernet er en samfunnsinstitusjon som ofte omtales i sosiale medier, gjerne gjennom innlegg preget av sterke følelser, personlige erfaringer og konfliktfylte fortellinger. Samtidig er barnevernet bundet av taushetsplikt, noe som begrenser tjenestens egen mulighet til å imøtegå kritikk offentlig. Kombinasjonen av høy synlighet og begrenset mulighet til å svare gjør barnevernet til et særlig interessant tema. Det gir et godt utgangspunkt for å undersøke forholdet mellom mediefremstillinger og publikums tillit. Hensikt: Å undersøke hvordan eksponering for og fremstilling av barnevernet i sosiale medier henger sammen med befolkningens tillit til tjenesten. Metode: Oppgaven er basert på en kvantitativ spørreundersøkelse med 418 respondenter over 18 år, rekruttert gjennom selvseleksjon og snøballutvelgelse. Spørreundersøkelsen ble supplert med et åpent spørsmål som ga rom for utdypende kommentarer. Vi har bevisst valgt en kvantitativ tilnærming i et felt der kvalitative studier tradisjonelt dominerer. Resultat: Eksponeringen for barnevernsrelatert innhold i sosiale medier er relativt lav og skjer oftest tilfeldig, men hyppigere bruk av sosiale medier henger sammen med et negativt inntrykk av barnevernet (-0,20, p < 0,01). Fremstillingen oppleves som overveiende negativ og lite nyansert, særlig blant yngre respondenter (-0,41, p < 0,01) og høyere utdannede (-0,31, p < 0,01). Negative oppfatninger av nyhetsdekningen henger sammen med lavere tillit til barnevernet (-0,43, p < 0,01), og egne oppfatninger (-0,38, p < 0,01) og opplevd påvirkning fra nyhetsdekningen (-0,54, p < 0,01) er sentrale forklaringsvariabler for hvordan dekningen vurderes. Konklusjon: Eksponeringen for barnevernsrelatert innhold er relativt lav, men hyppigere bruk av sosiale medier henger sammen med et negativt inntrykk av barnevernet. Fremstillingen oppleves som negativ og lite nyansert, særlig blant yngre og høyere utdannede. Negative oppfatninger av dekningen henger sammen med lavere tillit til tjenesten. Forståelsen av barnevernet i sosiale medier formes i et samspill mellom medielogikker, institusjonelle rammer og publikums egne vurderinger. Funnene viser tendenser og sammenhenger, men må tolkes med forsiktighet, ettersom andre faktorer også kan ha betydning. Nøkkelord: Barnevernet, sosiale medier, tillit, fremstilling og eksponering. Abstract Background: Child welfare services are a public institution frequently discussed on social media, often through posts characterized by strong emotions, personal experiences, and conflict-driven narratives. At the same time, child welfare services are bound by confidentiality, which limits the service's ability to respond to criticism publicly. The combination of high visibility and limited ability to respond makes child welfare services a particularly interesting topic. It provides a good starting point for examining the relationship between media representations and public trust. Objective: To examine how exposure to and representation of child welfare services on social media is related to public trust in the service. Method: The study is based on a quantitative survey of 418 respondents aged 18 and over, recruited through self-selection and snowball sampling. The survey was supplemented with an open-ended question that allowed for more elaborate comments. We have deliberately chosen a quantitative approach in a field where qualitative studies have traditionally dominated. Results: Exposure to child welfare-related content on social media is relatively low and occurs mostly incidentally, but more frequent use of social media is associated with a more negative impression of child welfare services (-0.20, p < 0.01). The representation is perceived as predominantly negative and lacking nuance, particularly among younger respondents (-0.41, p < 0.01) and those with higher education (-0.31, p < 0.01). Negative perceptions of news coverage are associated with lower trust in child welfare services (-0.43, p < 0.01), and personal impressions (-0.38, p < 0.01) and perceived influence from news coverage (-0.54, p < 0.01) are key explanatory variables for how the coverage is evaluated. Conclusion: Exposure to child welfare-related content is relatively low, but more frequent use of social media is associated with a negative impression of child welfare services. The representation is perceived as negative and lacking nuance, particularly among younger respondents and those with higher education. Negative perceptions of the coverage are associated with lower trust in the service. The understanding of child welfare services on social media is shaped through an interplay between media logics, institutional frameworks, and the public's own evaluations. The findings show tendencies and associations, but should be interpreted with caution, as other factors may also be of significance. Keywords: Child welfare services, social media, trust, representation, exposure.

Sammendrag Bakgrunn: Barnevernet er en samfunnsinstitusjon som ofte omtales i sosiale medier, gjerne gjennom innlegg preget av sterke følelser, personlige erfaringer og konfliktfylte fortellinger. Samtidig er barnevernet bundet av taushetsplikt, noe som begrenser tjenestens egen mulighet til å imøtegå kritikk offentlig. Kombinasjonen av høy synlighet og begrenset mulighet til å svare gjør barnevernet til et særlig interessant tema. Det gir et godt utgangspunkt for å undersøke forholdet mellom mediefremstillinger og publikums tillit. Hensikt: Å undersøke hvordan eksponering for og fremstilling av barnevernet i sosiale medier henger sammen med befolkningens tillit til tjenesten. Metode: Oppgaven er basert på en kvantitativ spørreundersøkelse med 418 respondenter over 18 år, rekruttert gjennom selvseleksjon og snøballutvelgelse. Spørreundersøkelsen ble supplert med et åpent spørsmål som ga rom for utdypende kommentarer. Vi har bevisst valgt en kvantitativ tilnærming i et felt der kvalitative studier tradisjonelt dominerer. Resultat: Eksponeringen for barnevernsrelatert innhold i sosiale medier er relativt lav og skjer oftest tilfeldig, men hyppigere bruk av sosiale medier henger sammen med et negativt inntrykk av barnevernet (-0,20, p < 0,01). Fremstillingen oppleves som overveiende negativ og lite nyansert, særlig blant yngre respondenter (-0,41, p < 0,01) og høyere utdannede (-0,31, p < 0,01). Negative oppfatninger av nyhetsdekningen henger sammen med lavere tillit til barnevernet (-0,43, p < 0,01), og egne oppfatninger (-0,38, p < 0,01) og opplevd påvirkning fra nyhetsdekningen (-0,54, p < 0,01) er sentrale forklaringsvariabler for hvordan dekningen vurderes. Konklusjon: Eksponeringen for barnevernsrelatert innhold er relativt lav, men hyppigere bruk av sosiale medier henger sammen med et negativt inntrykk av barnevernet. Fremstillingen oppleves som negativ og lite nyansert, særlig blant yngre og høyere utdannede. Negative oppfatninger av dekningen henger sammen med lavere tillit til tjenesten. Forståelsen av barnevernet i sosiale medier formes i et samspill mellom medielogikker, institusjonelle rammer og publikums egne vurderinger. Funnene viser tendenser og sammenhenger, men må tolkes med forsiktighet, ettersom andre faktorer også kan ha betydning. Nøkkelord: Barnevernet, sosiale medier, tillit, fremstilling og eksponering. Abstract Background: Child welfare services are a public institution frequently discussed on social media, often through posts characterized by strong emotions, personal experiences, and conflict-driven narratives. At the same time, child welfare services are bound by confidentiality, which limits the service's ability to respond to criticism publicly. The combination of high visibility and limited ability to respond makes child welfare services a particularly interesting topic. It provides a good starting point for examining the relationship between media representations and public trust. Objective: To examine how exposure to and representation of child welfare services on social media is related to public trust in the service. Method: The study is based on a quantitative survey of 418 respondents aged 18 and over, recruited through self-selection and snowball sampling. The survey was supplemented with an open-ended question that allowed for more elaborate comments. We have deliberately chosen a quantitative approach in a field where qualitative studies have traditionally dominated. Results: Exposure to child welfare-related content on social media is relatively low and occurs mostly incidentally, but more frequent use of social media is associated with a more negative impression of child welfare services (-0.20, p < 0.01). The representation is perceived as predominantly negative and lacking nuance, particularly among younger respondents (-0.41, p < 0.01) and those with higher education (-0.31, p < 0.01). Negative perceptions of news coverage are associated with lower trust in child welfare services (-0.43, p < 0.01), and personal impressions (-0.38, p < 0.01) and perceived influence from news coverage (-0.54, p < 0.01) are key explanatory variables for how the coverage is evaluated. Conclusion: Exposure to child welfare-related content is relatively low, but more frequent use of social media is associated with a negative impression of child welfare services. The representation is perceived as negative and lacking nuance, particularly among younger respondents and those with higher education. Negative perceptions of the coverage are associated with lower trust in the service. The understanding of child welfare services on social media is shaped through an interplay between media logics, institutional frameworks, and the public's own evaluations. The findings show tendencies and associations, but should be interpreted with caution, as other factors may also be of significance. Keywords: Child welfare services, social media, trust, representation, exposure.

Denne studien undersøker ansattes forståelser av ungdomskriminalitet og av ungdom under 15 år som begår kriminalitet. Disse forståelsene blir sett i sammenheng med ansattes praksis på barnevernsinstitusjon for å belyse følgende problemstilling: «Hvordan forstår ansatte på barnevernsinstitusjon ungdomskriminalitet og barn under 15 år som begår kriminalitet, og på hvilken måte påvirker disse forståelsene deres arbeid i barnevernsinstitusjon?» For å utforske problemstillingen er det formulert tre forskningsspørsmål som danner grunnlaget for analysen og drøftelsen: 1.Hvordan forstår ansatte ungdommers kriminelle handlinger? 2.Hvordan forstår ansatte ungdommer under 15 år som begår kriminalitet? 3.Hvordan påvirker disse forståelsene deres arbeid med ungdommer under 15 år som begår kriminalitet? Studien bygger på en kvalitativ metode med semistrukturerte intervjuer. Datamaterialet ble utviklet i samhandling med seks ansatte ved ulike barnevernsinstitusjoner i Agder-regionen. Materialet analyseres ved hjelp av tematisk analyse og struktureres i tråd med forskningsspørsmålene. Studien tar utgangspunkt i et sosialkonstruksjonistisk perspektiv, slik det er beskrevet av Berger og Luckmann (2000), der virkeligheten forstås som sosialt konstruert gjennom samhandling og meningsdannelse. Datamaterialet avdekker flere ulike forståelser blant ansatte, knyttet til ungdomskriminalitet og ungdommer under 15 år som begår kriminalitet. Analysen indikerer at ansatte i hovedsak opererer med to forståelsesrammer: «ungdommen som relasjonelt og emosjonelt sårbar» og «ungdommen som ansvarlig aktør». Disse forståelsene samsvarer i stor grad med etablerte diskurser om barn på barnevernsfeltet. Funnene tyder imidlertid på at forståelsene kan bidra til ulike praksiser, som i noen grad avviker fra tidligere forskning. Analysen tyder på at en forståelse av ungdommen som sårbar, der kriminalitet forstås som uttrykk for underliggende smerte og utenfor ungdommenes fulle kontroll, knyttes til en praksis preget av relasjonsbygging og tillit. En forståelse av ungdommen som ansvarlig aktør, der kriminalitet forstås som et resultat av valg, ser derimot ut til å være forbundet med en mer kontrollorientert praksis, preget av grensesetting og strukturerte rutiner. Analysen indikerer videre at språk og begreper også har en betydning for ansattes forståelser og praksis. Ettersom funnene i stor grad samsvarer med tidligere forskning når det gjelder forståelsen av ungdommene, kan forskjellene i praksis indikere at ansattes forståelse av kriminalitet har særlig betydning for hvordan disse forståelsene kommer til uttrykk i praksis. Dette kan tyde på at arbeidet med ungdom under 15 år som begår kriminalitet, til en viss grad skiller seg fra øvrig arbeid innenfor barnevernsfeltet. I et sosialkonstruksjonistisk perspektiv kan dette forstås som at ansatte tillegger ungdommene og deres handlinger mening, og at disse tolkningene danner grunnlag for praksis. Slik blir både forståelsen av ungdommene, kriminaliteten og den utøvde praksisen sosialt konstruert i samhandling mellom den ansatte og ungdommene.

Sammendrag Hensikt: Hensikten med denne studien er å undersøke institusjonsansatte sine erfaringer med forebyggende arbeid rettet mot ungdoms rusmiddelbruk. Bakgrunn: Det finnes lite forskning som tar for seg hvordan ansatte jobber forebyggende med rusmiddelbruk blant ungdom på barnevernsinstitusjon. Denne studien er relevant for å gi et innblikk i hvilke erfaringer institusjonsansatte har med forebyggende tiltak rettet mot rusmidler. Teoretisk forankring: Studien bygger på ulike faglige prinsipper innenfor miljøterapien, i tillegg til ulike maktbegreper av Michel Foucault. Metode: Studien bygger på kvalitativ forskningsmetode og er inspirert av et hermeneutisk-fenomenologisk vitenskapsteoretisk perspektiv. Utvalget består av 11 ansatte ved barnevernsinstitusjoner. Empirien er samlet inn gjennom ett individuelt intervju og tre fokusgruppeintervjuer med ansatte på behandlingsinstitusjoner og omsorgsinstitusjoner. For å analysere dataene har vi benyttet oss av Braun og Clarke (2021) sin refleksive tematiske analyse. Resultater: Rusmiddelbruk blant ungdommer på institusjon omfatter både illegale rusmidler, alkohol og alternative former for rus. Målet med det forebyggende arbeidet kan i stor grad se ut til å handle om å redusere ungdommenes rusmiddelbruk fremfor å oppnå total rusfrihet. Videre viser funnene at relasjon, samtaler, medvirkning og strukturert arbeid trekkes frem som sentrale elementer i arbeidet. Samtidig beskriver de ansatte at både observasjon av rusmiddelbruk og kontrolltiltak også er en del av det forebyggende arbeidet. Det fremkommer også i studien at strukturelle rammer og samarbeid mellom barnevernsinstitusjonene og andre instanser både kan fremme og begrense det forebyggende arbeidet. Konklusjon: Det forebyggende arbeidet med rusmiddelbruk blant ungdommer på barnevernsinstitusjon fremstår som sammensatt. I arbeidet inngår både relasjonelle, miljøterapeutiske og kontrollerende tilnærminger. Hensynet til ungdommenes medvirkning må balanseres mot de ansattes ansvar for å ivareta ungdommene. Samtidig fremstår det som at strukturelle rammer har stor betydning for det forebyggende arbeidet. Forebygging må dermed forstås som mer enn et enkeltstående tiltak. Det må ses på som et arbeid som blir påvirket av både relasjoner, institusjonelle rammer og samarbeid med andre instanser. Nøkkelord: Ungdom, barnevernsansatt, barnevernsinstitusjon, rusmiddelbruk, forebygging, relasjon og samarbeid

Sammendrag fra selve masteroppgaven: Denne oppgaven er en kvalitativ studie av unge fotballspillere i alderen 16-19 år som spiller i to norske breddefotballklubber på Sørlandet. Studien undersøker hvordan spillerne opplever trenerne sine, og hvordan trenerne påvirker deres motivasjon, utvikling og følelse av tilhørighet i laget. I en tid hvor det er mye fokus på diskusjon rundt temaer som topping av lag, satsing og prestasjonsfokus i barne- ungdomsfotballen, er det interessant å få innsikt i hvordan spillerne selv opplever trenerrollen (Røed-Johansen, 2026). For å undersøke dette er det gjennomført seks kvalitative intervjuer med spillere fra to breddefotballklubber på Sørlandet. Gjennom intervjuene har spillerne fått mulighet til å fortelle om sine erfaringer med trenerne sine, hvordan de opplever trenerens måte å lede laget på, og hvilken betydning dette har for dem som spillere. Målet er å få en dypere forståelse av spillernes opplevelser og identifisere mønstre og likheter i svarene deres. Funnene har blitt analysert og tolket i lys av relevant teori. Studien tar utgangspunkt i selvbestemmelsesteorien utviklet av Edward Deci og Richard Ryan (Ryan & Deci, 2000, s.68-71). Særlig fokuseres det på de tre begrepene fra teorien: kompetanse, autonomi og tilhørighet (Ryan & Deci, 2000, s.68-71). Disse brukes som teori for å forstå hvordan spillerne opplever trenerne sine, og hvordan trenernes handlinger kan påvirke spillernes motivasjon, utvikling og opplevelse av å være en del av laget. Funnene viser at spillerne opplever treneren som en sentral person i deres fotballhverdag. Funnene forklarer også at treneren har stor innflytelse på spillernes opplevelser gjennom måten trener kommuniserer, organiserer treninger, følger opp spillerne og bygger relasjoner over tid. Spillerne fremhever tydelig struktur, forklaringer, tilbakemeldinger og individuell oppfølging som sentrale faktorer for motivasjon og utvikling. Samtidig beskrives det å bli sett, inkludert og verdsatt som avgjørende for opplevelsen av tilhørighet. Denne studien forklarer dermed at når det gjelder trenerens motivasjon, fremheves betydning av tydelige planer, struktur, forventninger og forklaringer på trening og i kamp. For utvikling beskriver spillernes konkrete tilbakemeldinger, individuell oppfølging og tilpasse treningene som viktige faktorer. Når det gjelder tilhørighet, understreker spillerne betydning av å bli sett, inkludert og verdsatt av treneren. Funnene viser også at manglende kommunikasjon, favorisering, nivådeling og negative reaksjoner bidrar til å svekke følelsen av tilhørighet i laget.

Sammendrag: Denne masteroppgaven undersøker hvordan et utvalg ungdommer i alderen 18–25 år reflekterer rundt klær og mote i relasjon til kjønn og selvpresentasjon. Formålet med studien har vært å få innsikt i hvordan ungdom bruker klær som en form for kommunikasjon, hvordan de bruker klær til å uttrykke seg selv, og hvilken rolle klær spiller i forståelsen av kjønn og sosial tilhørighet. Studien tar utgangspunkt i et konstruktivistisk perspektiv og bygger på kvalitative semistrukturerte dybdeintervjuer. Som en del av datainnsamlingen ble det benyttet KI-manipulerte bilder av personer med ulike klesstiler. Bildene fungerte som utgangspunkt for samtaler om hvordan ungdom tolker alder, kjønn, sosial status og personlighet basert på visuelle uttrykk. Intervjuene omhandlet også informantenes refleksjoner rundt egen stil, identitet, kjønn og opplevelser av sosial tilhørighet. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av tematisk analyse. Funnene viser at klær ikke bare brukes til praktiske og estetiske valg. Informantene trakk raskt slutninger om de avbildede, basert på klær og stiluttrykk i de KI-manipulerte bildene. Dette tyder på at klær fungerer som tegn og symboler som gir mening gjennom delte sosiale og kulturelle forståelser. Samtidig viste informantene en bevissthet om at de selv blir lest og tolket gjennom klærne de bruker, og flere beskrev hvordan de aktivt tilpasser stiluttrykket sitt etter hvordan de ønsker å fremstå overfor andre. Flere av informantene uttrykker et ønske om å «passe inn» gjennom en sosialt akseptert klesstil, mens andre bruker klær mer aktivt for å uttrykke individualitet eller avstand til bestemte normer og grupper. Studien viser at klær fungerer både som et middel for sosial tilhørighet og som et redskap for å utrykke individualitet. Studien viser også hvordan kjønn kan uttrykkes gjennom klær. Feminine uttrykk ble ofte forbundet med kroppsnære plagg og synlige former, mens maskuline uttrykk ble knyttet til mer romslige og rette silhuetter. Samtidig viste informantene en forståelse av at slike kategorier ikke er faste. Flere beskrev hvordan klær tradisjonelt assosiert med ett kjønn kan brukes av alle, og hvordan kjønn uttrykkes gjennom samspillet mellom kropp, klær og sosial tolkning. Studien viser også hvordan klær spiller en viktig rolle i ungdommers selvpresentasjon. Informantene beskrev hvordan klesstil endres gjennom ulike livsfaser og sosiale kontekster. De viste også til hvordan klær brukes til å uttrykke både personlige interesser, følelser, verdier og identiteter. Selv om flere informanter uttrykte at de ikke ønsket å være dømmende, viste både bildeanalysen og intervjuene at klær ofte fungerte som grunnlag for vurderinger av andre menneskers personlighet, interesser og sosiale posisjon. Dette understreker hvordan klær fungerer som et sosialt språk som både brukes til å kommunisere mening og til å skape mening om andre. Oppgaven bidrar med innsikt i hvordan klær fungerer som sosiale og visuelle uttrykk i ungdommers hverdag, og hvordan kjønn og selvpresentasjon kommuniseres og forstås gjennom klær.

I denne oppgaven skal vi utforske hvordan demokrati og medborgerskap blir fremstilt i L97, LK06 og LK20. Målet med denne oppgaven er å se hvordan demokrati og medborgerskap har utviklet seg over tid. Metoden vi har brukt er en forenklet versjon av tematisk analyse og hermeneutisk metode så vi både får gjennomført analyse av kontekst og at det er rom for å tolke funnene vi finner. Problemstillingen i oppgaven lyder: Hvordan fremstilles demokrati og medborgerskap i de tre siste læreplanene. Vi startet analysen vår med å gjennomføre en frekvensanalyse av L97, LK06 og LK20 med utgangspunkt i ordene: Menneskerettigheter, demokrati, demokratisk, demokratiske og medborgerskap. Gjennom å lete etter disse ordene i teksten fant vi at det er veldig varierende hvor mye læreplanene bruker disse begrepene, og jo lengre frem i tid vi går, jo mer begrepstung blir læreplanene. Etter å ha analysert funnene vi fant i frekvensanalysen, fant vi ut at L97 har en mer kommunitaristisk demokratiforståelse og en nasjonal, fellesskapsorientert medborgerskapstanke. Videre i LK06 og LK20 fant vi at det er viet mer plass til deliberering og uenighet i klasserommet, så demokratiforståelsen er mer deliberativ med innslag av agonistisk demokratiforståelse. Medborgerskapstanken har blitt mer global og individualistisk med større rom for å være et eget individ i et større, komplekst samfunn.

Formålet med denne studien har vært å undersøke hvordan studenter med ADHD erfarer bruken av kunstig intelligens, eksemplifisert ved KI-verktøyet NotebookLM. Studien er gjennomført som et aksjonsforskningsprosjekt og gir innsikt i hvordan studentene bruker verktøyet og opplever det i en reell studiesituasjon. Datamaterialet består av ukentlige refleksjonslogger, gruppesamtaler, individuelle møter og et avsluttende evalueringsskjema. Analysen er tematisk og tar utgangspunkt i studentenes egne erfaringer over tid. Studien er teoretisk forankret i læring og mestring, samt teknologiens rolle i studiehverdagen. Funnene viser at NotebookLM i hovedsak brukes selektivt og etter behov. Verktøyet tas særlig i bruk når studentene har behov for oversikt, struktur og trygghet i arbeid med pensum, oppgaver og eksamensforberedelser. For flere bidrar NotebookLM til å senke terskelen for å komme i gang med faglig arbeid og gjøre fagstoff mer håndterbart. Samtidig viser studien at verktøyet i liten grad inngår som en fast del av den daglige studiehverdagen, men brukes primært i perioder med økt arbeidsbelastning. Studien viser dermed at NotebookLM i denne sammenhengen først og fremst påvirker hvordan studentene organiserer og kommer i gang med studiearbeidet, snarere enn selve innholdet i læringen. Et sentralt funn er at NotebookLM både kan oppleves som støtte og som belastning. På den ene siden kan verktøyet bidra til bedre struktur, oversikt og en opplevelse av kontroll. På den andre siden kan krav til forarbeid, mange funksjoner og valgmuligheter føre til økt slitenhet og overveldelse. Studien viser dermed at teknologisk støtte ikke automatisk reduserer studieutfordringer, men må forstås i lys av studentenes forutsetninger og den konkrete studiesituasjonen. Studien viser også at deltakerne er opptatt av etikk og redelighet i bruk av KI. Usikkerhet knyttet til regelverk og tillatt bruk fører i noen tilfeller til at studentene begrenser eller avstår fra bruk av verktøyet. Samtidig viser enkelte deltakere en bevisst kombinasjonsbruk av flere KI-verktøy, der NotebookLM brukes til å kontrollere innhold opp mot kjente kilder og skape trygghet i eget faglige arbeid. Samlet sett viser studien at NotebookLM kan fungere som et situasjons- og kontekstavhengig støtteverktøy for studenter med ADHD i høyere utdanning. Studien bidrar med praksisnær kunnskap om hvordan KI faktisk brukes i studiehverdagen, og synliggjør betydningen av tydelige rammer, veiledning og tilpasning for at slik teknologi skal kunne støtte mestring og læring.

Denne masteroppgaven undersøker mediefremstillinger av ungdomsvold i Agder i perioden 2023 og 2024. Oppgaven bygger på en kvalitativ, refleksiv tematisk analyse av nyhetsartikler fra fire norske redaktørstyrte aviser. Analysen viser at ungdomsvold omtales med høy grad av bekymring, særlig når den knyttes til de yngste ungdommene og jenter. Mediene fungerer samtidig som en sentral arena der ansvar for ungdomsvold fordeles, og hvor ulike aktører diskuterer og fremmer mulige løsninger. Med utgangspunkt i teori om wicked problems og moralpanikk viser oppgaven hvordan mediedekningen i liten grad belyser fenomenets kompleksitet, eller strukturelle forhold som påvirker ungdomsvold. Jeg diskuterer hvordan dette kan bidra til økt offentlig bekymring og frykt, og påvirke den offentlige debatten av løsninger og tiltak. Gjennom mediefremstillingene legitimeres løsninger som bygger på tverrfaglig samarbeid og bred involvering av offentlige aktører, noe jeg argumenterer for at kan føre til tiltak som i praksis innebærer økt sosial kontroll, både mot ungdom involvert i voldshendelser og ungdom generelt. Videre diskuterer jeg hvordan mediene bidrar til å individualisere samfunnsansvaret for ungdomsvold ved å fremheve bestemte grupper, som jenter, institusjonsungdom og foreldre. Disse gruppene fremstilles ofte gjennom stereotypiske forståelser av kjønn og av kriminalitet. Samlet argumenterer jeg for at mediefremstillingene kan ha betydning for hvordan ungdomsvolden forstås og håndteres i samfunnet. This master´s thesis examines media representations of youth violence in Agder during 2023 and 2024. The study is based on qualitative, reflexive thematic analysis of four Norwegian newspapers. The analysis shows that youth violence is portrayed with a high degree of concern, especially when involving very young offenders and girls. The media also functions as a key arena where responsibility for youth violence is negotiated and where different parties discuss potential responses and interventions. Drawing on the theories of wicked problems and moral panic, this thesis demonstrates that media coverage of youth violence rarely addresses the complexity of youth violence or its structural causes or constraints. I discuss how this may contribute to increased public concern and fear, and how it can influence the public debate about appropriate measures. Furthermore, the media representations tend to legitimize solutions based on collaboration and broad involvement of public services, which I argue might contribute to increased social control directed not only at young people involved in violence, but also youth in general. Finally, I argue that the media contributes to the individualization of responsibility for youth violence by highlighting specific groups, such as girls, institutionalized youth, and parents, who are framed through stereotypical understandings of gender and crime. Overall, I argue that media representation can play a significant role in shaping how youth violence is understood and addressed in society.

Sammendrag Hensikt: Hensikten med denne studien er å undersøke institusjonsansatte sine erfaringer med forebyggende arbeid rettet mot ungdoms rusmiddelbruk. Bakgrunn: Det finnes lite forskning som tar for seg hvordan ansatte jobber forebyggende med rusmiddelbruk blant ungdom på barnevernsinstitusjon. Denne studien er relevant for å gi et innblikk i hvilke erfaringer institusjonsansatte har med forebyggende tiltak rettet mot rusmidler. Teoretisk forankring: Studien bygger på ulike faglige prinsipper innenfor miljøterapien, i tillegg til ulike maktbegreper av Michel Foucault. Metode: Studien bygger på kvalitativ forskningsmetode og er inspirert av et hermeneutisk-fenomenologisk vitenskapsteoretisk perspektiv. Utvalget består av 11 ansatte ved barnevernsinstitusjoner. Empirien er samlet inn gjennom ett individuelt intervju og tre fokusgruppeintervjuer med ansatte på behandlingsinstitusjoner og omsorgsinstitusjoner. For å analysere dataene har vi benyttet oss av Braun og Clarke (2021) sin refleksive tematiske analyse. Resultater: Rusmiddelbruk blant ungdommer på institusjon omfatter både illegale rusmidler, alkohol og alternative former for rus. Målet med det forebyggende arbeidet kan i stor grad se ut til å handle om å redusere ungdommenes rusmiddelbruk fremfor å oppnå total rusfrihet. Videre viser funnene at relasjon, samtaler, medvirkning og strukturert arbeid trekkes frem som sentrale elementer i arbeidet. Samtidig beskriver de ansatte at både observasjon av rusmiddelbruk og kontrolltiltak også er en del av det forebyggende arbeidet. Det fremkommer også i studien at strukturelle rammer og samarbeid mellom barnevernsinstitusjonene og andre instanser både kan fremme og begrense det forebyggende arbeidet. Konklusjon: Det forebyggende arbeidet med rusmiddelbruk blant ungdommer på barnevernsinstitusjon fremstår som sammensatt. I arbeidet inngår både relasjonelle, miljøterapeutiske og kontrollerende tilnærminger. Hensynet til ungdommenes medvirkning må balanseres mot de ansattes ansvar for å ivareta ungdommene. Samtidig fremstår det som at strukturelle rammer har stor betydning for det forebyggende arbeidet. Forebygging må dermed forstås som mer enn et enkeltstående tiltak. Det må ses på som et arbeid som blir påvirket av både relasjoner, institusjonelle rammer og samarbeid med andre instanser. Nøkkelord: Ungdom, barnevernsansatt, barnevernsinstitusjon, rusmiddelbruk, forebygging, relasjon og samarbeid

I dette masterprosjektet undersøker vi hvordan barnevernsansatte erfarer og reflekterer over bruk av Crowell-prosedyren i arbeid med etniske minoritetsfamilier, og om refleksjonen er preget av kulturelle og etiske spenninger. Studien baserer seg på både kvalitative intervjuer og en fokusgruppe, hvor barnevernsansatte er intervjuet. Vi har gjennomført en refleksiv tematisk analyse. Med teoretisk forankring i tilknytnings-, sosiokulturell- og refleksjonsteori diskuteres hvordan barnevernets praksis ved bruk av Crowell-prosedyren kan forstås. Studien viser at Crowell-prosedyren ikke fungerer som et nøytralt eller selvforklarende kartleggingsverktøy i barnevernspraksis, men som en fortolkningsavhengig og kontekstsensitiv prosedyre som diskuteres med et kritisk blikk. Videre viser studien at Crowell-prosedyren ikke gir entydige svar, men fungerer som et refleksjonsverktøy som krever kontinuerlig individuell og kollektiv vurdering. Prosedyren fremstår som personavhengig og organisatorisk sårbar, noe som kan påvirke hvordan vurderinger gjøres i praksis. Funnene synliggjør også spenninger knyttet til bruk av metoden i møte med minoritetsfamilier, og understreker behovet for høy grad av faglig skjønn, etisk bevissthet og kritisk refleksjon. Studien viser at det allerede finnes en høy grad av bevissthet og refleksjon knyttet til bruk av Crowell-prosedyren i barnevernspraksis, særlig i møte med etniske minoritetsfamilier. Avslutningsvis fremhever vi at refleksjonen i vurderingsprosessen bør systematiseres, slik at den i mindre grad blir personavhengig og i større grad forankres i barnevernstjenesters praksis. Dette kan bidra til å opprettholde og styrke en reflektert, etisk bevisst og faglig forsvarlig bruk av metoden.

This master’s thesis examines Sámi parents’ experiences of encounters with the municipal child welfare services. Furthermore, their experiences are considered in relation to the assimilation policy that the Sámi people have been subjected to. The aim is to bring Sámi parents’ perspectives into the child welfare field, perspectives that remain largely absent from current research literature. The study is based on qualitative interviews with four Sámi parents who are currently, or have previously been, in contact with child welfare services. Their narratives have been analyzed using narrative analysis. The findings are discussed in relation to existing knowledge on the topic, as well as theories of decolonization and culturalization. Indigenous methodology has been central throughout the project. The findings suggest that parents may experience fear, mistrust, and a sense of distance toward child welfare services, which can be linked to intergenerationally transmitted cautionary stories about the child welfare system and “Norwegians”. Such stories can be understood as a consequence of Sámi people’s historical experiences with Norwegian authorities. Furthermore, values such as self reliance, independence, and reliance on family are central patterns of action in the parents’ lives, which may contribute to skepticism toward accepting help from child welfare services. A lack of understanding and recognition of Sámi values, language, and cultural expressions, combined with expectations that Sámi parents conform to majority structures, may lead the Norwegian child welfare system to be perceived as a colonial force even today. At the same time, one possible consequence of the assimilation policy is ambivalence toward the Sámi community and one’s own Sámi identity, which may be expressed as skepticism toward a Sámi oriented child welfare system. On this basis, a culturalizing framework of understanding, where generalized assumptions about culture and cultural considerations are applied, may also have marginalizing effects. The study concludes that there is a nuanced relationship between parents’ experiences with child welfare services and the historical assimilation policy, in which both historical experiences and contemporary child welfare practices play a role.

Denne studien undersøker hvordan barnevernstjenesten arbeider for å sikre barns rett til brukermedvirkning i beslutningsprosesser når barna har kommunikasjonsvansker som følge av psykiske funksjonsvariasjoner, samt hvilke organisatoriske og strukturelle betingelser som former dette arbeidet. Studien bygger på kvalitative intervjuer med kontaktpersoner i barnevernstjenesten og analyseres i lys av teori om brukermedvirkning, makt og bakkebyråkrati. Funnene viser at brukermedvirkning er godt forankret som et faglig og juridisk ideal, men at realiseringen i praksis påvirkes av flere forhold, blant annet tidspress, ressursmangel, kompetanse og tilgang til kommunikasjonsverktøy. For barn med kommunikasjonsvansker fremstår medvirkning ofte som en indirekte og fortolket prosess, hvor barnets mulighet til å påvirke beslutninger i stor grad er avhengig av voksnes tilrettelegging og fortolkning av barnets uttrykk. Studien viser videre at organisatoriske rammer og strukturelle begrensninger påvirker kontaktpersonenes handlingsrom og mulighet til å arbeide systematisk med tilpasset kommunikasjon og relasjonsbygging. Studiens avsluttende drøftinger viser til at barns medvirkning må forstås som en kontekstavhengig prosess som formes i samspillet mellom strukturelle rammer, profesjonelt skjønn og kommunikative forutsetninger. Økt kompetanse, bedre tilgang til kommunikasjonsverktøy og organisatoriske rammer som gir tid og fleksibilitet fremheves som sentrale forutsetninger for å styrke barns reelle medvirkning i praksis.

Denne studien undersøker hvordan barnevernstjenesten arbeider for å sikre barns rett til brukermedvirkning i beslutningsprosesser når barna har kommunikasjonsvansker som følge av psykiske funksjonsvariasjoner, samt hvilke organisatoriske og strukturelle betingelser som former dette arbeidet. Studien bygger på kvalitative intervjuer med kontaktpersoner i barnevernstjenesten og analyseres i lys av teori om brukermedvirkning, makt og bakkebyråkrati. Funnene viser at brukermedvirkning er godt forankret som et faglig og juridisk ideal, men at realiseringen i praksis påvirkes av flere forhold, blant annet tidspress, ressursmangel, kompetanse og tilgang til kommunikasjonsverktøy. For barn med kommunikasjonsvansker fremstår medvirkning ofte som en indirekte og fortolket prosess, hvor barnets mulighet til å påvirke beslutninger i stor grad er avhengig av voksnes tilrettelegging og fortolkning av barnets uttrykk. Studien viser videre at organisatoriske rammer og strukturelle begrensninger påvirker kontaktpersonenes handlingsrom og mulighet til å arbeide systematisk med tilpasset kommunikasjon og relasjonsbygging. Studiens avsluttende drøftinger viser til at barns medvirkning må forstås som en kontekstavhengig prosess som formes i samspillet mellom strukturelle rammer, profesjonelt skjønn og kommunikative forutsetninger. Økt kompetanse, bedre tilgang til kommunikasjonsverktøy og organisatoriske rammer som gir tid og fleksibilitet fremheves som sentrale forutsetninger for å styrke barns reelle medvirkning i praksis.

Bakgrunn: Vold i oppveksten er forbundet med økt risiko for utvikling av en rekke psykososiale utfordringer. Samtidig er barn og unges egne stemmer tilsynelatende i begrenset grad representert i forskningen på vold i nære relasjoner. Hensikt: Hensikten med denne studien har vært å bidra til økt forståelse for hvordan unge mennesker erfarer vold i oppveksten, hvordan erfaringene har preget dem, og hvordan de berørte selv vurderer barnevernets arbeid og oppfølging. Problemstilling: Hvordan beskriver og reflekterer en gruppe unge voksne over sine tidligere erfaringer med vold i hjemmet, og hvordan er deres erfaringer relatert til barnevernets håndtering av volden de erfarte? Teori: Studien har et fenomenologisk utgangspunkt, og fokuserer på informantenes levde erfaringer og selvforståelse. Studien bygger på teori om vold, van Manens fenomenologi og Axel Honneths anerkjennelsesteori, som beskriver anerkjennelse og krenkelse i tre sfærer: 1) Kjærlighet og omsorg, 2) Rettigheter og 3) Solidaritet og fellesskap. Metode: Undersøkelsen baserer seg på primærdata som er samlet inn gjennom fire kvalitative dybdeintervjuer med unge voksne i alderen 18-30 år som har direkte erfaringer med temaet. Funnene er identifisert ved bruk av tematisk analyse, og er delt inn i fem hovedfunn. Hovedfunn: 1) Variasjon i voldens type og omfang. Informantene beskrev erfaringer som viser variasjon i voldens former og intensitet. 2) Vedvarende frykt og emosjonelt ansvar. Informantene beskrev at frykten ble en del av hverdagen og at de inntok omsorgslignende roller overfor omsorgsgivere. 3) Grunnen til at jeg lever den dag i dag. Informantene beskrev mestringsstrategier som ble benyttet og viktigheten av relasjoner utenfor kjernefamilien. 4) Barnevernets innsats preget av byråkrati. Informantene beskrev et ambivalent inntrykk av barnevernet som hjelpeinstans. 5) Aldri 100% bra nok. Informantene beskrev langvarige konsekvenser i form av lavt selvbilde, psykisk helse og stressresponser, samt hvordan oppveksterfaringene kan ha påvirket deres mål og ambisjoner, og valg av vennskaps- og kjærlighetsrelasjoner. Konklusjon: Studien viser at tross betydelig variasjon i voldens type og omfang, beskriver informantene lignende erfaringer i oppveksten, og i de opplevde konsekvensene. Sett opp mot teori om anerkjennelse kan dette tyde på at eksponering for vold i seg selv utgjør en trussel for de unges trygghet og utvikling ved å skape en opplevelse av manglende kjærlighet og anerkjennelse, noe som ser ut til å ha preget informantene mer enn de konkrete voldshendelsene. Involvering fra barnevernet kan for noen av informantene ha bidratt til å redusere de langvarige negative konsekvensene. Nøkkelord: Barnevern, vold, brukerperspektiv, erfaring, anerkjennelse, traumeforståelse, kvalitativ metode, intervju. Veileder: Bård Bertelsen.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan ansatte ved barnevernsinstitusjoner opplever betydningen av formell utdanning og erfaringer for utøvelsen av relasjonskompetanse. Studien tar utgangspunkt i at relasjonen mellom ungdom og ansatte er et grunnleggende element i det miljøterapeutiske arbeidet. På samme tid har barnevernsfeltet den siste tiden vært preget av debatter om kompetansekrav og utdanningsnivå i barnevernsinstitusjonene. Formålet med masteroppgaven har vært å utforske hvordan de ansatte selv beskriver utøvelsen av relasjonskompetanse, og hvordan denne kompetansen forstås og anvendes i praksis på barnevernsinstitusjonene. Studien bygger på en kvalitativ forskningsmetode med bruk av semistrukturerte livsverden intervjuer av åtte ansatte ved barnevernsinstitusjoner. Datamaterialet er analysert ved bruk av tematisk analyse. Oppgaven tar utgangspunkt i teoretiske perspektiver fra utviklingspsykologien og tilknytningsteori, hvor vi har viet størst plass til førstnevnte. Empirien tolkes deretter gjennom bakkebyråkratteorien til Lipsky, og utvikles gjennom Zackas teorier om moralske disposisjoner. Vi benytter også Grimen og Skau sin forståelse av profesjonskunnskap for å kunne se nærmere på dannelsesreisen de institusjonsansatte gjennomgår. De ansatte beskriver relasjonen som mer enn bare et verktøy i arbeidet. Funnene viser at relasjonen forstås som selve grunnlaget for miljøterapeutisk arbeid, og for ungdommens mestring, trygghet, tillit og utvikling. De ansatte trekker i stor grad frem betydningen av livserfaringer, tidligere relasjoner og erfaringer fra praksisfeltet som sentrale utviklingsfaktorer innenfor relasjonskompetansen. Flere beskriver også hvordan personlige erfaringer har påvirket deres evne til å forstå ungdommers følelsesuttrykk, reguleringsvansker og behov for trygghet. Funnene i masteroppgaven viser til at utdanning har en viktig funksjon ved å gi ansatte teoretiske perspektiver, språk, og et kritisk refleksjonsgrunnlag. Videre omtales utdanningen som særlig betydningsfull i møte med vurderinger, etiske dilemmaer, og traumeforståelsen. Funnene peker dermed mot at relasjonskompetanse utvikles og utøves i samspillet mellom teoretisk kunnskap, praksis- og personlige erfaringer, og ikke minst kritisk refleksjon. Videre synliggjør masteroppgaven hvordan institusjonelle rammer, turnusarbeid, bemanning, regelverk og organisatoriske krav påvirker relasjonsarbeidet i praksis. Ansatte må kontinuerlig balansere nærhet og profesjonalitet, omsorg og grensesetting, samt ungdommens individuelle behov opp mot institusjonenes rammer. Funnene peker derfor på at relasjonskompetanse ikke kan forstås isolert fra konteksten den utøves innenfor. Masteroppgaven bidrar med kunnskap om hvordan ansatte i barnevernsinstitusjoner selv forstår utviklingen og utøvelsen av relasjonskompetansen. Herunder synliggjøres betydningen av både utdanning, livserfaring og praksis i profesjonsutøvelsen. Funnene kan være relevante i videre diskusjoner om kompetansekrav, opplæring og utvikling av miljøterapeutisk arbeid i institusjonsbarnevernet.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan ansatte ved barnevernsinstitusjoner opplever betydningen av formell utdanning og erfaringer for utøvelsen av relasjonskompetanse. Studien tar utgangspunkt i at relasjonen mellom ungdom og ansatte er et grunnleggende element i det miljøterapeutiske arbeidet. På samme tid har barnevernsfeltet den siste tiden vært preget av debatter om kompetansekrav og utdanningsnivå i barnevernsinstitusjonene. Formålet med masteroppgaven har vært å utforske hvordan de ansatte selv beskriver utøvelsen av relasjonskompetanse, og hvordan denne kompetansen forstås og anvendes i praksis på barnevernsinstitusjonene. Studien bygger på en kvalitativ forskningsmetode med bruk av semistrukturerte livsverden intervjuer av åtte ansatte ved barnevernsinstitusjoner. Datamaterialet er analysert ved bruk av tematisk analyse. Oppgaven tar utgangspunkt i teoretiske perspektiver fra utviklingspsykologien og tilknytningsteori, hvor vi har viet størst plass til førstnevnte. Empirien tolkes deretter gjennom bakkebyråkratteorien til Lipsky, og utvikles gjennom Zackas teorier om moralske disposisjoner. Vi benytter også Grimen og Skau sin forståelse av profesjonskunnskap for å kunne se nærmere på dannelsesreisen de institusjonsansatte gjennomgår. De ansatte beskriver relasjonen som mer enn bare et verktøy i arbeidet. Funnene viser at relasjonen forstås som selve grunnlaget for miljøterapeutisk arbeid, og for ungdommens mestring, trygghet, tillit og utvikling. De ansatte trekker i stor grad frem betydningen av livserfaringer, tidligere relasjoner og erfaringer fra praksisfeltet som sentrale utviklingsfaktorer innenfor relasjonskompetansen. Flere beskriver også hvordan personlige erfaringer har påvirket deres evne til å forstå ungdommers følelsesuttrykk, reguleringsvansker og behov for trygghet. Funnene i masteroppgaven viser til at utdanning har en viktig funksjon ved å gi ansatte teoretiske perspektiver, språk, og et kritisk refleksjonsgrunnlag. Videre omtales utdanningen som særlig betydningsfull i møte med vurderinger, etiske dilemmaer, og traumeforståelsen. Funnene peker dermed mot at relasjonskompetanse utvikles og utøves i samspillet mellom teoretisk kunnskap, praksis- og personlige erfaringer, og ikke minst kritisk refleksjon. Videre synliggjør masteroppgaven hvordan institusjonelle rammer, turnusarbeid, bemanning, regelverk og organisatoriske krav påvirker relasjonsarbeidet i praksis. Ansatte må kontinuerlig balansere nærhet og profesjonalitet, omsorg og grensesetting, samt ungdommens individuelle behov opp mot institusjonenes rammer. Funnene peker derfor på at relasjonskompetanse ikke kan forstås isolert fra konteksten den utøves innenfor. Masteroppgaven bidrar med kunnskap om hvordan ansatte i barnevernsinstitusjoner selv forstår utviklingen og utøvelsen av relasjonskompetansen. Herunder synliggjøres betydningen av både utdanning, livserfaring og praksis i profesjonsutøvelsen. Funnene kan være relevante i videre diskusjoner om kompetansekrav, opplæring og utvikling av miljøterapeutisk arbeid i institusjonsbarnevernet.

Sammendrag Denne masteroppgaven undersøker hvordan tverrprofesjonelt samarbeid i Tverrfaglig arena (TFA)-barnehage i Kristiansand kommune fungerer i praksis. Studien bygger på en kvalitativ tilnærming basert på fokusgruppeintervju, nøkkelinformantintervju og observasjoner av to møter. Analysen er forankret i normaliseringsprosessteorien, supplert av profesjonelle roller og herredømmefri kommunikasjon, for å belyse samhandling, ansvar og makt i TFA. Funnene viser at samarbeidet preges av tydelige møtestrukturer, ledelse og dialog, noe som bidrar til trygghet, læring og felles meningsskaping blant deltakerne. Samtidig synliggjør analysen sårbarheter knyttet til ansvarsoverføring, rolleavklaring og strukturelle asymmetrier, blant annet i overganger fra møte til videre oppfølging. Utfordringene fremstår i hovedsak som strukturelt betinget, snarere enn uttrykk for manglende engasjement hos deltakerne. Studien viser dermed at tverrprofesjonelt samarbeid i TFA formes i samspill mellom struktur, kommunikasjon og forhandlinger om ansvar, og at disse prosessene både muliggjør og begrenser samhandling i praksis. Oppgaven bidrar dermed med ny innsikt i hvordan møtebasert samarbeid fungerer i praksis, og hvordan dette kan forstås gjennom normaliseringsprosessteori. Abstract This master’s thesis examines how interprofessional collaboration in Tverrfaglig arena (TFA) in kindergarten settings in Kristiansand municipality functions in practice. The study is based on a qualitative approach comprising focus group interviews, key informant interviews, and observations of two meetings. The analysis is grounded in Normalization Process Theory and is supplemented by perspectives on professional roles and communicative rationality in order to explore interaction, responsibility, and power in TFA. The findings show that the collaboration is characterised by structured meeting formats, clear leadership, and dialogue, which contribute to a sense of safety, learning, and shared meaning-making among participants. At the same time, the analysis highlights vulnerabilities related to the transfer of responsibility, role clarification, and structural asymmetries, particularly in transitions from meetings to follow-up activities. The challenges appear to be primarily structurally conditioned rather than expressions of a lack of engagement among participants. The study thus shows that interprofessional collaboration in TFA is shaped through the interplay between structure, communication, and negotiations of responsibility, and that these processes both enable and constrain collaboration in practice. Overall, the thesis contributes new insights into how meeting-based collaboration works in practice, and how this can be understood through Normalization Process Theory.

Denne masteroppgaven undersøker hvilken barrierer som oppstår i møtet mellom innvandrere som brukere og psykiske helsetjenester, samt hvilken tiltak som kan iverksettes for å minske disse barrierene. Jeg har brukt kvalitativ forskningsmetode med en kombinasjon av fenomenologisk perspektiv. Data materialet er innhentet gjennom fem semi-strukturerte intervju med yrkesutøvere som jobber i lavterskeltilbud og rus- og psykisk helse bolig. Dette er informanter som har erfaring med innvandrere som brukere, et formål med oppgaven er dermed å utforske yrkesutøvernes opplevelser, erfaringer og tanker rundt tematikken. Det er benyttet tematisk analyse for å analysere datamaterialet. Studiens teoretiske rammeverk har utgangspunkt i stigmateorien, tilgjengelighetsteorien, interkulturell kommunikasjon, og doxa. Funn viser at det er ulike barrierer som oppstår i møtet mellom innvandrere som brukere og psykiske helsetjenester, blant annet barrierer i forhold til kommunikasjon, mangel på kunnskap og kultur. Informantene beskriver et system som ikke er godt nok tilrettelagt for blant annet innvandrere med lite eller ingen norskkunnskaper. Funn viser til at de største barrieren er i forhold til språk, og kultur. Informantene forteller om deres opplevelser av å møte brukere som ikke snakker norsk, noe som de opplever som utfordrende da de ikke kan gi tilstrekkelig hjelp. Bruk av tolk er noe vi også ser oppleves som en barriere, selv om dette er et verktøy som kan redusere språk utfordringer. Videre er det utfordringer knyttet til kultur, hvor manglende kulturkompetanse, ulike syn på psykisk helse og manglende kunnskap hos blant annet innvandrere blir trukket frem. Videre viser funn at tiltak som kan iverksettes for å bedre møte innvandrere som brukere er blant annet tilrettelegging av informasjon på flere språk. Samtidig som at det er behov for økt kunnskap fra begge parter, hvor yrkesutøvere må tilegne seg mer kulturkompetanse og innvandrere mer kunnskap om psykisk helsevern.

Sammendrag I dette masterprosjektet undersøker jeg hvordan ungdommer som bor i barnevernsinstitusjoner i Norge fremstiller sin sosiale identitet gjennom offentlig delte videoer på TikTok, og på hvilke ulike måter ungdommen håndterer sosial stigmatisering gjennom disse fremstillingene. Studien baserer seg på en kvalitativ dokumentanalyse av 42 anonymiserte videoer. Jeg har gjennomført en refleksiv tematisk analyse og funnet at ungdommenes fremstillinger både normaliserer, tar distanse til og til slutt formidler en ekspertidentitet som «barnevernsbarn», eller #Instukids. Studien bygger på Erving Goffmans perspektiver om inntrykkstyring, facework og stigma, samt Anthony Giddens ´forståelse av agens, og teoriene brukes til å analysere og diskutere hvordan innholdet ungdommene deler kan forstås og utfordres. Studien viser at TikTok fungerer som en digital arena der ungdommene ytrer sin stemme om barnevernet. Dette diskuteres i lys av ungdommenes ytringer om medvirkning og opplevelse av stigmatisering. Avslutningsvis diskuteres hvilke muligheter ansatte i barnevernsfeltet har til å lære av ungdommenes stemmer, samtidig som de må forholde seg til etiske dilemmaer og byråkratiske utfordringer knyttet til veksten av sosiale medier bruk i arbeid med ungdom. Summary In this master´s thesis, I examine how youth living in child welfare institutions in Norway construct their social identity through publicly shared videos on TikTok and in what ways they manage social stigmatization through these self-presentations. The study is based on a qualitative document analysis of 42 anonymized videos. I conducted a reflexive thematic analysis and found that the youth´s self-presentations both normalize, distance themselves from, and ultimately convey an expert identity as “children of child welfare”, or #Instukids. The study draws on Erving Goffman´s perspectives on impression management, facework and stigma, as well as Anthony Giddens understanding of agency, and these theories are used to analyze and discuss how the content shared by the youths can be interpreted and challenged. The study shows that TikTok functions as a digital arena where the youths voice their perspectives on the child welfare system. This is discussed in terms of their expressions of participation and experiences of stigmatization. Finally, the thesis discusses how child welfare professionals may learn from the youth´s voices while also navigating the ethical dilemmas and bureaucratic challenges associated with the growing influence of social media in their work with youth.

Temaet i denne oppgaven er samarbeid om skoleoppfølging av ungdom på barnevernsinstitusjon. Utgangspunktet for tematikken er at ungdom på barnevernsinstitusjon gjennomfører videregående skole i betydelig mindre grad sammenliknet med resten av befolkningen. Studien utforsker forståelser partene utvikler av samarbeidet om skoleoppfølgingen, og deres opplevelse av hvordan samarbeidet om skoleoppfølgingen utspiller seg i praksis. Datagrunnlaget består av ni intervjuer med ansatte i skole- og barnevernsinstitusjon. Funnene struktureres etter tre læringsmekanismer inspirert av Akkerman og Bakkers teori, justert i lys av det empiriske materialet. Funnene viser en utvikling i forståelsen av taushetsplikten i ansattes samarbeid om skoleoppfølging av ungdom på barnevernsinstitusjon med økt fokus på å dele relevant informasjon. I tillegg viser funnene at partene er opptatt av trygghet og relasjonsbygging som en inngang til faglig fokus samt å tilpasse forventninger til den enkelte ungdoms utgangspunkt. Analysen viser at samarbeidet om skoleoppfølging av ungdommen er preget av fleksibilitet og forsøk på å samkjøre partenes ansvarsområder. Samtidig peker den på en skvis ved bruk av belønningssystemer. Videre synliggjør analysen at barrierer som stigmatisering og dårlig informasjonsflyt får betydning for hvordan samarbeidet utspiller seg. Til slutt viser studien en systemglipp ved skolefrafall, etterfulgt av en nyopprettet stilling for å imøtekomme mangelen. Dette framhever at samarbeidet om skoleoppfølingen er i en endringsprosess.

Sammendrag Denne oppgaven undersøker hvordan ansatte i barnehager og helsestasjoner forstår og praktiserer meldeplikten til barnevernstjenesten, med særlig vekt på hvordan beslutninger om å melde bekymring utvikles i praksis. Studien retter oppmerksomhet mot hvordan vurderinger påvirkes både av faglig erfaring, relasjonen til foreldrene og hvilke rammer ansatte arbeider innenfor. Studien bygger på semistrukturerte kvalitative intervjuer med ansatte fra begge tjenestene og er analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse. Analysen belyser hvordan ansatte forstår meldeplikten som en del av sitt profesjonelle ansvar, hvordan vurderinger utvikles fra bekymring til beslutning, og hvordan disse påvirkes av organisatoriske forhold, relasjonelle hensyn og samarbeid med barnevernstjenesten. Funnene viser at meldeplikten i praksis innebærer en fortolkende vurderingsprosess som utvikler seg over tid, særlig i saker preget av usikkerhet. Vurderingene innebærer avveininger mellom hensynet til barnets beste, relasjonen til foreldrene og krav til dokumentasjon og faglig begrunnelse. Organisatoriske forhold, som rutiner for drøfting og erfaringer med barnevernstjenesten, påvirker også hvordan og når bekymringer meldes. Analysen viser videre at barnehage og helsestasjon opererer under ulike betingelser, noe som gir forskjellige forutsetninger for å oppdage og vurdere bekymring. Mens barnehagen baserer seg på kontinuerlig observasjon og et mer kumulativt vurderingsgrunnlag, skjer vurderingene på helsestasjonen i større grad innenfor tidsavgrensede konsultasjoner og «øyeblikksbilder». Studien viser samlet hvordan meldeplikten praktiseres innenfor ulike profesjonelle og organisatoriske kontekster, og hvordan vurderingsprosesser formes i samspill mellom juridiske føringer, profesjonelt skjønn og institusjonelle betingelser.

I denne masteroppgaven undersøker jeg hvordan indirekte og direkte faktorer er en årsak til at ungdom tyr til bruk av illegale rusmidler. Jeg tar for meg temaet ved å svare på problemstillingen som er følgende: «På hvilken måte påvirker direkte og indirekte faktorer ungdommers beslutning om å ta i bruk illegale rusmidler?». Ved å bygge på denne problemstillingen har jeg også tatt for meg tre forskningsspørsmål som gir meg dybde i forskningen. I oppgaven bruker jeg Lewremce Shulman sin teori om interaksjon, Bronfenbrenner sin økologiske systemteori, Albert Bandura sin teori om sosial læring, og teorien om planlagt atferd. Oppgaven består av seks semistrukturerte intervjuer som bygger på en kvalitativ forskningsmetode. Informantene har blitt fordelt inn i to deler av landet, som er Sør-Norge og Øst-Norge. Dette var for å få et større område å innhente informasjon, slik at jeg kunne se forskjell på erfaringer fra ungdom som bor i storbyer og de som bor i tettsteder. Ved å trekke inn faktorer innenfor miljø, alder, sosiale, individuelle og økonomiske faktorer hjelper dette å forstå hvordan utenforskap kan oppleves og videre se hvordan beslutningsprosessen til ungdommen fungerer. Funnene viser til at ungdoms trygge relasjoner er en relevant forklaring som beskytter ungdommen for bruk av illegale rusmidler. Dersom dette er svekket er søket etter tilhørighet viktig og noe som gjør at man trosser personlige normer og verdier. Samtidig er det viktig å ikke sette alle ungdommer under samme kategori, da det er mange som kan stå imot et press. Avslutningsvis synliggjør jeg viktigheten for implementering av forskning på feltet. For forskning videre anser jeg det som relevant at man kommer med konkrete tiltak som skal fungere både forebyggende og rehabiliterende, dette kan fange opp de ungdommene som er i en tidlig startsfase for å etablere seg en rusavhengighet. Det er i den tidlige startsfasen man er mer tilbøyelig for å godta hjelp fra de hjelpetilbudene som skal gjøre at ungdommen kommer seg ut i samfunnet igjen.

I denne masteroppgaven undersøker jeg sosiale kategoriers betydning i arbeidet og brukerrelasjonene til seks helse- og sosialarbeidere fra tre ulike lavterskeltjenester i Agder. Det er med utgangspunkt i lavterskeltjenester som jobber innen psykisk helse, livsmestring og/eller overgrepsproblematikk. Problemstillingen til besvarelse har vært: «På hvilken måte har kjønn og andre sosiale kategorier en betydning i arbeidet og relasjonen mellom helse- og sosialarbeidere og brukere?». Med inspirasjon og prinsipper fra institusjonell etnografi har jeg utforsket hvordan informantene «gjør» sitt arbeid, og forsøkt å se om deres erfaringer kan være formet eller påvirket av etablerte tankemåter, normer og praksiser i samfunnet (Smith, 2005). Jeg har blitt inspirert av de sosiale kategoriene Crenshaw (1989) fokuserer på i interseksjonalitetsteori. Kjønn er kategorien som har mest fokus i oppgaven, og den blir derfor analysert og drøftet først. Dette ved hjelp av tidligere forskning og teoriene «doing gender» av West og Zimmerman (1987) og «masculinities» av Connell (1995). Videre har jeg hatt fokus på de resterende sosiale kategoriene alder, ulike minoriteter og klasseposisjon, og samtidig sammenlignet de med kjønn. Det ved hjelp av tidligere forskning, faglitteratur og relevant teori som Bourdieu (1986) sine kapitalsformer. Analysen og drøftelsen pekte i retning av at de sosiale kategoriene kunne oppleves å ha ulik legitimitet, hvorav kjønn fremstod som mer taust og mindre synlig. Jeg drøfter hvordan dette muligens kan være påvirket av helse- og sosialprofesjonenes kunnskapsgrunnlag og hva som regnes som profesjonell kunnskap. Samtidig som en mulig etablert norsk likestillingsforståelse kan være av betydning. Jeg viser også hvordan de andre sosiale kategoriene alder, ulike minoriteter og klasseposisjon synliggjør seg og oppleves som å ha ulik betydning hos informantene. Betydningen varierer for om det omhandler hva ansatte selv mener om kategoriene i forhold til sin rolle, sitt arbeid og relasjoner, eller hvordan de opplever at brukere preges. Det fremstod også som et skille mellom hvilke kategorier informantene «aktiverte selv» i sine intervjuer, mot hva de uttalte ved mer direkte spørsmål fra meg.