Kay Arne
Kay Arne har tatt det meste av studiene ved siden av jobben i ambulansetjenesten. Han begynte med enkeltfag før han gikk videre til bachelor- og masterutdanning. I dag er han stipendiat ved Universitetet i Agder. Erfaringene fra arbeidslivet følger ham inn i forskningen - og videre ut i samarbeid med dem som skal håndtere neste krisehendelse.
I doktorgradsarbeidet undersøker han hva som får «spontane frivillige» til å hjelpe under kriser, og hvordan de organiserer seg og samarbeider. Det er mennesker som møter opp for å hjelpe uten på forhånd å ha en rolle i en organisasjon som deltar i innsatsen.
- Jeg er nok veldig praktisk rettet i min forskning. Bakgrunnen har gjort meg interessert i møtet mellom de formelle systemene vi bygger, og det som faktisk skjer når en hendelse oppstår.
En torsdag morgen i oktober møter vi Kay Arne og to UiA-studenter på Kjevik i Kristiansand. Klokken er ni, og ved porten til leiren blir vi møtt av en vakt. Vi leverer fra oss legitimasjon før vi blir fulgt inn til møtet med Agder heimevernsdistrikt 07. Her skal kunnskap fra forskningen hans brukes i arbeidet med en konkret utfordring: Hvordan tar man imot mennesker som ønsker å hjelpe under en krise, og sørger for at kompetansen deres kommer til nytte?
Rundt møtebordet møter Kay Arne og studentene blant andre distriktssjef Tord Andersen Lindelid. Foran Kay Arne ligger en notatblokk. Elektronikkutstyret vårt er lagt igjen utenfor rommet av sikkerhetshensyn. Studentene utvikler en nettløsning for å registrere frivilliges kompetanse og gjøre det lettere å finne dem som trengs under en krise. Heimevernet definerer behovene, mens Kay Arne bidrar gjennom Senter for integrert krisehåndtering (CIEM) ved UiA.
- Vi ønsker å benytte oss av relevant kompetanse der det er størst behov og gir best samfunnsnytte, sier Tord Andersen Lindelid, distriktssjef for Agder heimevernsdistrikt 07.
Løsningen skal gjøre det mulig for aktører som kommuner å melde inn behov for kompetanse og personer. Lindelid framhever også verdien av Kay Arnes innsikt i hva som motiverer de frivillige, og hvordan de tenker. Han er samtidig opptatt av at de frivillige blir sett og fulgt opp gjennom innsatsen. Piloten skal testes når den er ferdig.
- Min rolle er å sikre at forskningen integreres i utviklingen slik at løsningen dekker både praktiske og organisatoriske krav, sier Kay Arne.
Hvordan samarbeid blir til
I doktorgradsarbeidet ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging undersøker Kay Arne blant annet hvordan spontane frivillige organiserer seg under kriser. Arbeidsfordeling og kontaktpersoner må ofte avklares mens innsatsen pågår.
En sentral del av forskningen tar utgangspunkt i leteaksjonen i Lindesnes i oktober 2023, da en gutt var meldt savnet. Kay Arne har intervjuet frivillige og innsatsledere fra politiet og frivillige organisasjoner. Han bruker blant annet teori om «hurtig tillit» for å undersøke hvordan mennesker kan samarbeide før de har rukket å bli kjent.
- Noe av det interessante så langt er at fravær av en formell organisasjon ikke nødvendigvis betyr fravær av organisering, sier Kay Arne.
For beredskapsaktørene er utfordringen å gi hjelpeviljen plass og samtidig ivareta oversikt og sikkerhet. Kay Arne peker på at frivillige kan fortsette på egen hånd dersom de holdes utenfor den formelle innsatsen. De foreløpige analysene tyder på at tydelige kontaktpunkter, oppdatert informasjon og et fast oppmøtested kan ha betydning for samhandlingen.
- Derfor tror jeg det er interessant å undersøke hva som finnes mellom full kontroll og full frihet.
Funnene fra leteaksjonen kan ikke uten videre overføres til andre kriser. Kay Arne håper at de foreløpige funnene kan prøves ut gjennom øvelser og komme til nytte i arbeidet med beredskapsprosedyrer.
En stor del av doktorgradsarbeidet handler om norske frivillige som reiser til Ukraina uten å være del av de store, etablerte hjelpeorganisasjonene. Gjennom lange, ustrukturerte intervjuer undersøker Kay Arne hva som motiverer dem, hvilken betydning solidaritet har for innsatsen, og hvorfor de velger å hjelpe i situasjoner der de risikerer livet.
Intervjuene omfatter blant annet frivillige som behandler sårede og deltar i evakuering fra skyttergravene til stabiliseringspunkter, før de sårede fraktes videre til sykehus. Noen av de frivillige arbeider også ved stabiliseringspunktene.
Hvem snakker med hvem i en krise?
En regntung fredag 11. september går turen til politistasjonen i Kristiansand, der Sivilforsvaret har kontorer noen etasjer opp, med utsikt over byen. Her deltar Kay Arne i et møte som inngår i FIER-prosjektet, som arbeider med flom og flomvarsling. Han bidrar til å utvikle et verktøy som skal kartlegge kommunikasjonen mellom beredskapsaktører og befolkningen. Hensikten er å undersøke hvilke forbindelser som kan brukes dersom vanlige kommunikasjonslinjer svikter.
FIER og samarbeidet med HV-07 er egne arbeidsområder ved siden av doktorgradsprosjektet, med praktiske spørsmål om hvordan mennesker og organisasjoner kan finne fram til hverandre under en krise.
Støtte til å studere videre
Da Kay Arne studerte ved siden av jobben i ambulansetjenesten, betydde støtten på arbeidsplassen mye. Han trekker fram lederen Morten Stamnes, som oppmuntret ham til å studere videre og ga spillerom i turnusen. Også underviserne ved UiA bidro til at han fikk lyst til å fortsette. Han beskriver lærere som brukte tid på studentene og tok spørsmålene deres på alvor.
- De har virkelig lagt tid og krefter i studentene sine. Lurte man på noe, fikk man alltid lange og gode svar.
I dag er det intervjuene og analysearbeidet han framhever som særlig givende. Mennesker som deltok i samme hendelse, kan ha svært ulike erfaringer med den. Ved å sammenholde beskrivelsene deres får han øye på sammenhenger som krever flere perspektiver for å bli forstått.
I september deltok Kay Arne i Forsker Grand Prix Agder, en konkurranse der forskere formidler forskningen sin til et bredt publikum. På fire minutter skulle han gjøre sitt eget arbeid forståelig for mennesker uten kjennskap til fagområdet. Kay Arne var nervøs, og manuset hadde han skrevet ut på talekort for å ha støtte dersom han mistet tråden. Deltakelsen var samtidig en anledning til å utfordre seg selv på scenefrykt og det å snakke foran mennesker. Det han særlig ønsket at publikum skulle sitte igjen med, var den kollektive kraften som oppstår når mennesker vil hjelpe.
Fra ambulansetjenesten til forskningen har Kay Arne tatt med seg det praktiske blikket på hvordan hjelpen kan nå fram til dem som trenger den.