Studenter fikk sterke historier om en glemt minoritet

Studenter ved grunnskolelærerutdanningen var nylig på ekskursjon sammen med førsteamanuensis Mari Jore for å lære mer om den lokale nasjonale minoriteten «De båtreisende», som del av undervisningen i samfunnsfag. På Sørlandet har denne gruppen ofte vært omtalt som «fanter», og mange av dem har tradisjonelt oppholdt seg i skjærgården langs Sørlandsskysten.

Studentene tilbrakte en dag i Lillesand, for å se museumsutstillingen om de båtreisende på Lillesands By- og Sjøfartsmuseeum og dra på båttur i skjærgården til steder som de båtreisende brukte. De fikk høre hverdagshistorier fra etterkommere som Jan Jensen og Maylill Ljosdal, sistnevnte aktuell med boken Livet bak de lappede seil om sin bestefar, lyrikeren og tateren John Ljosdal. Ved museet forklarte Lars Harstad, sekretær i Landsorganisasjonen for Romanifolk (LOR) om folkets historie.

Ble tvangsflyttet og tvangssterilisert

Levemåten til de båtreisende ble aldri akseptert av norske myndigheter, og organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse fikk tidlig på 1900-tallet et eget ansvar for å bosette de reisende og deres etterkommere. Mange ble plassert på Svanviken arbeidskoloni, en tvangsarbeidsleir på Nordmøre. I Lillesand fantes det et eget hus på Stykkene utenfor sentrum. De reisende fikk valget mellom å flytte inn i huset eller bli sendt til Svanviken, ellers ville misjonen ta barna deres.

– En skulle tro at norske myndigheter tok lærdom etter Nazi-Tysklands rasekrig, men det ble faktisk enda verre etter krigen, fikk studentene høre av Lars Harstad, sekretær i Landsorganisasjonen for Romanifolk (LOR).

Han beskrev hvordan barn ble bortadoptert og kvinner tvangssterilisert, og hvordan etterkommerne i dag opplever at norske myndigheter ikke har tatt oppgjør med hvordan staten har behandlet disse menneskene.

Studentene fikk også besøke huset som de reisende ble tvangsflyttet til på 50- og 60-tallet, som står på jernbjelker etter at det ble reddet fra rivning. Det er forventet at huset skal få en tomt i Lillesand og bygges opp til et kultursenter for de reisende.

Fordommer i språket

Lærerstudent Susann Vågsvoll setter pris på mer kunnskap om nasjonale minoriteter og sier det er overraskende hvor lite vi faktisk vet om akkurat denne minoriteten.

– Jeg har hørt om tatere, men det er omtrent det. Lars fortalte om hvordan synet på folkegruppen viser seg i begreper som «fanteri», «fantestreker» og «fyllefant», og jeg har jo aldri tenkt over betydningen. På den måten går fordommer i arv, man fortsetter å bruke begrepene ubevisst, sier hun.

Hun og medstudent Jonas Thompsen syns det betyr mye å besøke steder og se konkrete ting knyttet til det de lærer om i studiet. Det var også sterkt å høre MayLill Ljosdal fortelle om sin bestefar og hvordan han hadde blitt behandlet.

–  Det er fint å erfare denne type læring, slik at vi kan ta det med oss i vår egen samfunnsfagundervisning som lærere. Det har en egen verdi å høre fortellingene fra mennesker som selv har kjent det vanskelige på kroppen, det påvirker oss på en annen måte, sier Thompsen.

Lokal kunnskap som trengs i skolen

Førsteamanuensis Mari Jore ønsker større bevissthet og kunnskap om nasjonale minoriteter, og sier det er skremmende lavt kunnskapsnivå i samfunnet.

– Selv oppdaget jeg at vi hadde en lokal nasjonal minoritet her i Lillesand bare for to år siden, og jeg flyttet til byen i 1989. Dette er relevante historier for oss som samfunn å erkjenne og løfte frem, for å kunne ta oppgjør med overgrep og diskriminering som har skjedd i vår egen nære historie. Vi vet at det finnes mange etterkommere med store familietraumer og som ofte har mistillit til statlige organer, som kommune, helsevesen og skole. Det kan bidra til å forstå utenforskap på nye måter, sier Jore.

Det å oppsøke steder som de båtreisende brukte og bodde er sentralt i undervisningen. Ved selv å være på de stedene de brukte og bodde, ser en selv hva som gjorde steder attraktivt, og forstår bedre begrunnelsene som ble brukt for å bosette seg der.

Jore sier stedbasert undervisning er særlig viktig i arbeidet med små barn, og at det gir en unik inngang til kunnskap om vår nære lokale historie.

– Å undervise ut fra lokale steder er en måte å aktualisere og konkretisere undervisningen. Denne historien om et folk som forsvant dreier seg ikke om noen som bodde et udefinert sted langt borte, men om folk som levde og var glade i de samme omgivelsene som vi, sier Mari.

Kritisk blikk på forskningshistorien

Jore er også opptatt av å synliggjøre hvordan vår egen forskningshistorie knyttet til romanifolket er problematisk.

–  Jeg er også opptatt av å vise studentene hva slags makt som ligger i forskningsgenerert kunnskap. Eilert Sundts svært grundige kartlegging av romanifolket/taterne gav myndighetene oversikt over folkegruppen – og et effektivt kunnskapsgrunnlag for å sette i verk en svært hard assimileringspolitikk, som grenser til etnisk rensning utover på 1900-tallet.

En uttalelse fra bestyrer på Svanviken, Knut Myhre, til Norsk ukeblad i 1963 viser med all tydelighet hva målet med arbeidsleiren var:

«Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten, som de tidligere har følt seg knyttet til med sterke bånd (…)» (Fortellinger om Kyst-Norge, MuseumVest)

–  Ved å sette søkelys på det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget som muliggjorde denne politikken retter vi fokus mot vårt etiske ansvar som kunnskapsprodusenter og -formidlere. Det er et konkret eksempel på hvordan kunnskap og makt henger sammen, som er nyttig å reflektere over for oss som forskere, lærerutdannere, lærerstudenter og kommende lærere, sier Jore.