Siste publikasjoner ved Institutt for rytmisk musikk

This chapter dives into a musical example from the internet-bound genre “hyperpop” by the producer and artist SOPHIE, who has brought new and experimental sounds to the popular music scene while making music reflecting upon her identity as a trans woman. It includes close analyses of three sections of her song “Immaterial”: the chorus, the first verse, and the bridge. These analyses concentrate on the song’s vocal expressions as an auditory expression of SOPHIE’s identity, and especially how the use of the effects of formant shift, panned delay, hardtune, and compression mediate the song’s message by appearing to liberate SOPHIE from any physical limitations. The chapter concludes with a brief discussion of the vocal expressions as a collective representation of SOPHIE’s immaterial body and further reflection on how the song introduces a compelling form of diversity into popular music.

This booklet contains the program and abstracts for the Opening Conference of MishMash Centre for AI and Creativity held on 14–15 September 2026 at Kilden Performing Arts Centre, Kristiansand, Norway.

This open access book explores why lyrics and voices resonate with listeners in various temporal, performance and technological contexts. Sounding the Voicehighlights how humans develop voice recognition and listening competence through a lifelong relationship with the voice. The voice is considered to be a transmitter of verbal information and an embodied, expressive sound that conveys identity, intent and temperament. Within this analysis is a further exploration of the impact of AI-generated voices, from how they challenge people’s knowledge of voice to their ability to recognize voices and traditional notions of vocal identity. This is a vector for considering how new technologies shape vocal aesthetics and perceptions of vocal performance and lyrical meaning. Through interdisciplinary insights into individual artists, including Kendrick Lamar, Taylor Swift, Jacob Collier, Joni Mitchell, Sade, David Bowie and Jason Isbell, as well as particular songs such as the Beatles’ 'The Fool on the Hill,' Childish Gambino’s 'This Is America,' Lady Gaga’s '911,' and Jason Aldean’s 'Try That in a Small Town,' the book reveals how vocal timbre, sensory responses, performance dynamics and listening contexts shape our perception of lyrics and vocal performances. It demonstrates that lyrical and song meanings are not stable but dynamic, co-created by authors, performers and audiences and informed by factors such as technology, culture and time. Accessible yet analytical, this book offers a fresh perspective on the interplay between lyrics, voices and the evolving technologies shaping how we experience and understand songs. The ebook editions of this book are available open access under aCC BY-NC-ND 4.0licence on bloomsburycollections.com. Open access was funded bythe Bloomsbury Open Collections Library Collective.

Contemporary music production practices facilitate a high degree of processing and experimentation, allowing artists to sculpt vocal timbres and integrate their vocal expressions in several different ways into broader sonic landscapes. Producers and self-producing artists increasingly act as auteurs, infusing their work with distinctive stylistic signatures, creative visions, and technical approaches. As a result, new vocal aesthetics continue to emerge within popular music. Voices are not stable entities with fixed meanings, but rather capable of communicating in several different ways, giving them a rich interpretive potential in music. Exaggeratedly manipulated voices could further highlight this, evoking both imaginative and critical interpretations. They can challenge stereotypes and serve different functions in tracks, affecting the mediation of a track´s narrative and overall sonic environment. In my presentation I will examine variously manipulated voices´ different roles and functions in one specific track. I will present an analysis of the vocal expressions in ‘Kepko’ by Sega Bodega, an artist and producer within contemporary electronic popular music. From a primarily listening perspective I will investigate how the sound of, and the interplay between, the various vocal expressions affect the mediation of the track. I will delve into questions regarding how the vocals take on various instrumental functions and vocal roles, why I perceive them that way, and the significance it has for the overall sonic environment.

Muligheten til å oppleve mestring, tilhørighet og anerkjennelse er sentral for menneskers utvikling, deltakelse og livskvalitet. Likevel er ikke alle arenaer utformet slik at ulike forutsetninger, erfaringer og behov gir like gode muligheter for å lykkes. Dette aktualiserer betydningen av å utvikle flere inkluderende arenaer der mennesker kan oppleve mestring, bidra med egne ressurser og delta på egne premisser. Med utgangspunkt i tematikken om behovet for flere steder å lykkes retter teksten oppmerksomheten mot hvordan sosiale strukturer, etablerte forventninger og tilgjengelige deltakelsesarenaer påvirker menneskers muligheter for å erfare mestring og tilhørighet. Et sentralt perspektiv er at opplevelsen av å lykkes ikke utelukkende kan forstås som et individuelt ansvar, men også må ses i sammenheng med omgivelsenes evne til å anerkjenne mangfold og legge til rette for ulike former for deltakelse. Flere tilgjengelige og meningsfulle arenaer kan bidra til økt selvfølelse, sosial inkludering og opplevelse av egenverdi. Tematikken understreker dermed behovet for å utfordre snevre forståelser av mestring og suksess, og for å utvikle fellesskap der flere får mulighet til å oppleve at de lykkes.

Denne teksten undersøker musikalske strømninger og lyttevaner knyttet til høsten 2026, med utgangspunkt i et radioinnslag på NRK P1 Sørlandet 23. september 2026. Samtalen, ledet av Eirik Damsgaard og Anne Torhild Nilsen, tematiserer hvordan sesongmessige musikalske preferanser utvikles og formidles gjennom radio, strømmetjenester og populærkulturelle begivenheter. Særlig oppmerksomhet rettes mot sørlandske artisters synlighet etter by, samt hvordan aktuelle dødsfall blant sentrale kultur- og samfunnspersoner kan påvirke musikalsk oppmerksomhet, spillelister og radioprogrammering. Innslaget danner dermed utgangspunkt for en bredere refleksjon over forholdet mellom samtid, kollektiv lytting, medieformidling og sesongbestemte musikalske uttrykk. Studien plasserer høstens musikkbruk i skjæringspunktet mellom lokale musikkscener, nasjonal radio og digitale distribusjonsformer.

Artikkelen undersøker forholdet mellom ytringsfrihet, kunstnerisk ytringsrom og økonomisk makt i den kommersialiserte musikk- og konsertbransjen. Med utgangspunkt i den aktuelle konflikten rundt rapperen Macklemore og hans opptredener på Ed Sheerans USA-turné, diskuteres hvordan arrangører, arenaeiere, sponsorer og andre kommersielle aktører kan påvirke hvilke politiske og kontroversielle ytringer som får plass på offentlige scener. Artikkelen problematiserer samtidig skillet mellom formell sensur og mer indirekte former for begrensning av ytringsrommet, der økonomiske interesser, kontraktsforhold og tilgang til kommersielle arenaer får betydning for kunstneres mulighet til å uttrykke seg. Analysen belyser også spenningen mellom ønsket om at konserter skal fungere som inkluderende og samlende møteplasser, og kunstens tradisjonelle rolle som arena for politisk engasjement, kritikk og samfunnsdebatt. Artikkelen argumenterer for at spørsmålet om ytringsfrihet på kommersielle scener ikke bare handler om hvem som har rett til å uttrykke bestemte synspunkter, men også om hvem som har makt til å definere hvilke ytringer som får tilgang til det offentlige rom.

Artikkelen undersøker forholdet mellom ytringsfrihet, kunstnerisk frihet og økonomisk makt i den kommersielle musikkindustrien, med utgangspunkt i saken om rapperen Macklemore og hans uttalelser til støtte for Palestina under Ed Sheerans USA-turné. Macklemore ble senere fjernet fra turneen etter at arenaer skal ha motsatt seg hans deltakelse, mens Sheeran har presisert at beslutningen ble tatt av turnéarrangøren. Saken aktualiserer dermed spørsmål om hvem som har makt til å definere grensene for politiske ytringer på kommersielle scener. Artikkelen drøfter hvordan ytringsbegrensninger kan oppstå uten formelle forbud, gjennom økonomiske interesser, kontraktsforhold, arenaeiere, sponsorer og andre aktører i konsertinfrastrukturen. Samtidig problematiseres skillet mellom legitim arrangørmakt og det som kan oppleves som økonomisk betinget begrensning av kunstnerisk ytringsrom. Artikkelen argumenterer for at saken bør forstås som del av en bredere diskusjon om forholdet mellom kunst, kommersialisering og offentlig meningsdannelse. Den reiser særlig spørsmål om hvorvidt en offentlig samtale kan betraktes som reelt fri når tilgangen til de viktigste arenaene for offentlig uttrykk er avhengig av kommersielle interesser.

NE #00: New Embeddings of/for Artistic Intelligence was a participatory workshop presented at Ars Electronica 2026 that explored how new forms of artistic intelligence might emerge when artists, institutions, scholars, scientists, and technologists organise around shared needs rather than disciplinary boundaries. The workshop asked how AI might support, rather than determine, such collaborations, and how alternative infrastructures for artistic and interdisciplinary practice might be developed. Structured as an exchange rather than a conventional presentation, participants articulated what they need in relation to generative AI, what they can contribute, and what they refuse. These contributions included conceptual approaches, technical and institutional infrastructures, artistic methods, knowledge, and resources. Participants clustered around points of convergence and translated these into concrete offers, requests, and possible collaborations recorded in a shared ledger. The workshop initiated the New Embeddings series as an experimental format for building interdisciplinary connections around artistic intelligence and generative AI through collective exchange and the formation of new “neighborhoods” of practice.

Panelsamtale som undersøker hvilken rolle kunst og kunstnerisk forskning kan spille i utviklingen av framtidens kunstige intelligens. Med utgangspunkt i MishMash, nasjonalt forskningssenter for KI og kreativitet, diskuteres hvordan KI ikke bare påvirker kunst og kultur, men hvordan kunstneriske og humanistiske perspektiver kan bidra til å forme teknologien. Samtalen retter særlig oppmerksomhet mot kreativitet, menneskelig erfaring, demokratiske verdier, kunstnerisk frihet, opphavsrett og kulturelt mangfold. Kunstnere, forskere, teknologer og representanter fra kultur og arbeidsliv diskuterer hvordan kunstnerisk og tverrfaglig kunnskap kan bidra til mer ansvarlig, mangfoldig og menneskeorientert utvikling av KI. Dette samsvarer godt med MishMash sitt uttalte mål om å undersøke KI for, gjennom og i kreative praksiser, og å bruke kunstnerisk utforskning som inngang til kritiske spørsmål om KI og samfunn.

Denne teksten undersøker sentrale utviklingstrekk i sommerens musikklandskap i 2026, med særlig vekt på samspillet mellom populærmusikk, sport, digitale plattformer og endrede publikums- og bransjekulturer. Analysen viser hvordan Ella Langleys «Choosin’ Texas» etablerte seg som en internasjonal sommerhit, samtidig som fotball-VM bidro til å påvirke den norske musikkoffentligheten gjennom låter som «Vikingblod» av Oljeberget og Katastrofe og Kygo-remiksen av Erling Braut Haalands ungdomslåt «Kygo Jo». Videre undersøkes internasjonale og norske utgivelser som Sienna Spiros «Great Expectation», Ramón og Ylvas «HOT GUYS REMIX» og Beharies «Say You Want Me Still» som uttrykk for en bredere musikalsk utvikling uavhengig av mesterskapets dominans. Teksten tematiserer også endringer i konsertkulturen, særlig debatten om publikumsprat og forholdet mellom sosial deltakelse og konsentrert musikkopplevelse. Avslutningsvis rettes oppmerksomheten mot kommende musikalske utviklingstrekk, representert ved blant andre Makosir, Veslemøy Narvesen og Odd Nordstoga. I tillegg diskuteres opphavsrettslige utfordringer knyttet til generativ kunstig intelligens, med GEMA-saken mot Suno som eksempel. Samlet viser materialet hvordan sommerens musikkproduksjon og -konsum formes av en kombinasjon av globale trender, nasjonale begivenheter, digitale medier, sport og teknologisk utvikling.

Artikkelen «Vi skriver og skaper musikk. Derfor trenger vi TONO» drøfter betydningen av kollektiv forvaltning av opphavsrett i en stadig mer global og digital musikkbransje. Med utgangspunkt i egne erfaringer som låtskriver, artist og underviser argumenterer Askil Holm for at TONO fortsatt har en sentral funksjon for komponister, tekstforfattere og låtskrivere. Hovedargumentet er at musikalsk skapende arbeid representerer en verdi som bør gi grunnlag for økonomisk vederlag når musikk brukes kommersielt, eksempelvis gjennom strømming, radio, TV og konserter. Artikkelen framhever samtidig behovet for åpenhet, kritikk og organisatorisk utvikling. TONO bør etter forfatterens syn moderniseres i takt med endringene i musikkbransjen, blant annet gjennom bedre teknologi, enklere systemer, tydeligere kommunikasjon og sterkere medlemsdemokrati. Samtidig problematiseres en utvikling der kritikk av TONO kan føre til spørsmål om selve behovet for kollektiv rettighetsforvaltning. Forfatteren argumenterer for at et individuelt alternativ ville være lite hensiktsmessig i en global musikkøkonomi, der musikk kan distribueres og brukes på tvers av landegrenser. Videre understrekes betydningen av å unngå motsetninger mellom ulike musikalske uttrykk og miljøer. Både populærmusikere og samtidskomponister har behov for kollektive ordninger som ivaretar opphavsretten. Artikkelen konkluderer med at TONO bør videreutvikles gjennom kritikk og medlemsmedvirkning, samtidig som det kollektive fellesskapet bevares.

Artikkelen drøfter økende samtalestøy under konserter og argumenterer for at fenomenet ikke kan forklares utelukkende med manglende folkeskikk, men må forstås i lys av bredere samfunns- og kulturendringer. Det hevdes at konsertopplevelsen i økende grad har utviklet seg fra å være en arena for konsentrert lytting til å fungere som et sosialt møtested, der musikken ofte danner bakteppet for samvær. Videre diskuteres hvordan digital mediebruk, fragmentert oppmerksomhet og endrede kulturvaner påvirker publikums forventninger og atferd. Artikkelen peker også på pandemiens mulige innvirkning på konsertkulturen, ved at behovet for sosialt fellesskap etter perioder med isolasjon kan ha bidratt til en mer utadvendt publikumspraksis. Samtidig problematiseres arrangørenes rolle gjennom utforming av konsertarenaer og økt kommersialisering, blant annet ved sterkere vektlegging av servering og sosial interaksjon. Avslutningsvis argumenteres det for at utfordringen ikke ligger i at konsertkulturen endrer seg, men i spenningen mellom ulike forventninger til hvordan konserter skal oppleves. Artikkelen fremhever betydningen av gjensidig respekt mellom artister, arrangører og publikum, og understreker at stillhet og oppmerksom lytting fortsatt er grunnleggende forutsetninger for den kollektive verdien av levende musikk.

Denne presentasjonen undersøker sentrale strømninger i den globale og norske populærmusikken sommeren 2026, med særlig vekt på hvordan digitale plattformer, populærkulturelle hendelser og globale musikktrender former lyttervaner og hitlister. Analysen tar utgangspunkt i aktuelle eksempler fra internasjonale og nasjonale strømmetjenester, med fokus på fenomener som langvarige globale hits, fremveksten av nye sjangre og gjenoppblomstringen av eldre katalogmusikk. Et sentralt funn er hvordan musikk i økende grad fungerer som del av større kulturelle univers. Den globale suksessen til «Golden» fra den fiktive K-pop-gruppen Huntr/X illustrerer hvordan film, sosiale medier og fanfellesskap kan forlenge levetiden til en hit langt utover den tradisjonelle sommersesongen. Samtidig viser fremveksten av amapiano, countrypop og afroinspirerte klubbrytmer hvordan musikalske impulser sirkulerer på tvers av geografiske grenser. Presentasjonen belyser også hvordan store hendelser som fotball-VM, Coachella-festivalen og populære filmutgivelser påvirker musikalsk konsum og skaper nye bølger av nostalgi. Eldre låter får nytt liv gjennom algoritmer, TikTok-trender og audiovisuelle fortellinger, noe som utfordrer skillet mellom ny og gammel musikk. På nasjonalt nivå diskuteres utviklingen i norsk populærmusikk, med eksempler fra Karpe, Ramón og Synne Vo. Samlet viser presentasjonen hvordan sommermusikken i 2026 preges av fellesskap, eskapisme, globalisering og en stadig tettere kobling mellom musikk, teknologi og kulturindustri.

I explore how contemporary Sámi artists engage with luohti (yok) in songwriting, composition, and music production. Based on qualitative interviews with Sámi artists alongside research-creation as a method, I unfold the multiple roles luohti may play within creative processes. Preliminary reflections suggest that luohti can function in several ways: as a song's refrain, in dialogue with lyrics, as a guide for arrangements and production choices, or as the foundation from which new music emerges. At the same time, artists relate to luohti as something much more than a vocal expression or musical element. Luohti can also be understood as extramusical: a bearer of stories and emotions, a language, a presence, a form of artistic expression, and a manifestation of relationships between people, places, and other beings. The study further highlights how artists navigate the tension between respect for tradition and the emergence of new musical expressions.

This paper unfolds how engaging with musical arrangements contributes in the reclamation of yoik—the traditional Sámi vocal expression. Numerous Sámis whose cultural heritage has been weakened are now engaged in processes of taking-it-back; land, rights, and cultural expressions such as yoik. Much identity is embedded in local variations and nuances of yoik. For a period of time, laws prohibiting yoik silenced the tradition in some areas. Consequently, certain yoik dialects are lost. Additionally, descendants from these areas often did not grow up with yoik, and it is challenging to internalize this vital part of Sámi culture. Learning yoik later in life often leads to insecurities—fear of making mistakes or of offending knowledgeable culture bearers. Through research-creation and an Indigenous onto-epistemological framework, I facilitate conversations around reclaiming yoik as a form of collective decolonization. While questions of legitimacy remain—such as whether one may learn from knowledge bearers outside one’s own area—modern yoik may offer a path forward. By combining traditional vocal expression with contemporary musical arrangements, modern yoik creates accessible entry points for learners and audiences alike. It can bridge lost dialects and contribute to the continuation of yoik as a vibrant Sámi cultural expression.

Sanglyrikkseminaret Politisk sang II, arrangert ved Universitetet i Agder 8.–9. april 2026, samlet forskere og kunstnere til en tverrfaglig utforskning av politiske uttrykk i sanglyrikk. Seminaret tok for seg hvordan sang fungerer som estetisk, sosial og ideologisk ytringsform på tvers av historiske perioder, sjangre og geografiske kontekster. Gjennom en rekke innlegg ble politisk sang analysert fra ulike perspektiver, inkludert forholdet mellom avantgarde og folkelighet, kollektive sangpraksiser i kvinnebevegelsen, revolusjonære og kontrarevolusjonære strømninger i cubansk protestsang, samt rurale og nasjonale fortellinger i dansk sangtradisjon. Videre ble spørsmål om sosial tilhørighet, sted og identitet belyst gjennom analyser av samtidslyrikk. Seminaret rettet også oppmerksomhet mot populærmusikalske uttrykk, blant annet gjennom studier av tilsynelatende apolitiske artister og analyser av protesttradisjoner i moderne låtskriving. Et sentralt tema var hvordan politiske budskap artikuleres, transformeres og aktualiseres i møte med samtidens kulturelle og samfunnsmessige utfordringer. Avslutningsvis ble mulighetene for en fremtidig antologi om politisk sang diskutert, med særlig vekt på metodiske tilnærminger og tematisk bredde. Seminaret bidro dermed til å styrke forskningsfeltet rundt sanglyrikk som politisk praksis, og til å fremme dialog mellom akademia og kunstnerisk virksomhet.

Alt i Mellom reklamepausene er en kunstnerisk konsertproduksjon utviklet av fem studenter fra 2. året ved låtskriver- og artiststudiet ved UiA Rytmisk. Prosjektet utforsker hvordan musikalsk fremføring kan iscenesettes gjennom et konseptuelt rammeverk inspirert av en tradisjonell TV-opplevelse. Konserten presenteres som en kveld foran en «gammel TV», der publikums møte med musikken struktureres som kanalbytter mellom ulike programmer. Hver «kanal» representerer en individuell student og deres kunstneriske uttrykk, og synliggjør dermed både særpreg og mangfold innenfor samtidens låtskriverpraksis. Mellom disse segmentene bindes forestillingen sammen gjennom iscenesatte reklameinnslag, som fungerer både som dramaturgiske overganger og som selvstendige kunstneriske uttrykk. Prosjektet undersøker forholdet mellom formidling, kontekst og publikumsopplevelse, og hvordan kjente kulturelle formater kan reaktiveres i en scenisk sammenheng. Ved å trekke på nostalgiske referanser til lineær-TV, samtidig som innholdet består av nyskrevet musikk, skapes et spenningsfelt mellom det gjenkjennelige og det uforutsigbare. Alt i Mellom reklamepausene inviterer publikum til en refleksiv og underholdende konsertopplevelse, der grensene mellom konsert, performance og medieestetikk utfordres og utforskes. Kunstnerisk veileder: Julie Falkevik Foto og redigering: Birk Bråten-Obel og Tor-Håkon Sandvik Produksjonsteknisk veileder: Askil Holm

Forslagene om å skrote lærernormen og fjerne øremerkede midler til toppbemanning i barnehage er på kollisjonskurs med profesjonsutøvernes fortellinger om knappe ressurser, og med forskningsbidrag i feltet.

Introduction Øivind Varkøy Hartmut Rosa’s theory of resonance has gained popularity over the last years. The theory is essentially a critique of modern society, particularly of the way that modern life has become increasingly disconnected from meaningful, authentic experiences. Resonance is proposed as an alternative framework for thinking about well-being, meaning, and social connection. Rosa highlights that a good life requires being connected to something beyond ourselves – a two-way movement between the individual and something else out there, in the world, as other people, nature, history, ideas – or music. Resonance is about being affected by something outside ourselves in a way that makes us respond in some form. Resonance is thus a profound yet elusive connection that shapes both ourselves and the world around us. In recent years Rosa’s concepts, thinking and discussions have received increased attention in the field of music education research. In this panel the participants will shortly present his/her/their work in progress, texts for an upcoming anthology called Music and Resonance (Cappelen Damm Akademisk, 2026). Thus, the individual papers below are points of departure for the discussions in the panel. In this discussion the participants understanding and applications of Rosa’s thinking and central concepts related to music education will be the center of attention. The discussion among the panel participants will be moderated by Øivind Varkøy (who is one of the editors of the Music and Resonance book, before the discussion with the audience. Individual papers Carl Holmgren & Cecilia Ferm Almqvist From Dissonant to Resonant Situations in Higher Education of Western Classical Musicians – Exploring Instrumental Teaching and Learning Through Hartmut Rosa’s Lens Higher education for Western classical musicians often prioritizes technical mastery, hierarchical teacher–student relationships, and narrowly defined, competition-driven career trajectories. While these may produce skilled instrumentalists, they also risk fostering dissonance—where music and education become mute, indifferent, or controlling. This chapter asks: What does it take to move from dissonance to resonance in higher music education for Western classical musicians—for whom, under what conditions, and through what pedagogical practices? Drawing on Hartmut Rosa’s theory of resonance as both an analytical lens and a normative orientation, we offer a philosophically grounded reimagining of such teaching and learning. Through two contrasting vignettes, we illustrate how pedagogical relationships, engagements with traditions, and connections to audiences and the wider world can either enable resonance—understood as mutual responsiveness and transformation—or consolidate dissonance. These portrayals highlight what is at stake in pedagogical choices and institutional arrangements. We then anchor this analysis in prior empirical and philosophical work. This analysis shows how dissonant structures manifest in HME, and how Rosa-aligned arrangements could instead cultivate resonant educational situations. Central to this shift is a pedagogical stance grounded in the principle of uncontrollability (Unverfügbarkeit), where educators prepare, orient, and invite without seeking to control outcomes. Finally, we offer invitations to reimagine teaching practices inspired by Rosa’s concept of resonance, with implications for curriculum, staff development, and institutional culture. This leads us to discuss the challenges, preconditions, and implications involved in realising such reimaginings. Such an approach could enable HME to cultivate more resonant educational spaces in which musicians become reflective, relational, and attuned to the world—potentially creating ripples beyond HME into professional practice, communities, and the wider cultural sphere, and ultimately contributing to the conditions of a good life. Gaute Storsve & Mari Ystanes Fjeldstad Aesthetic affinities and critical dissonance: Dialogues with Rosa from posthumanist perspectives Our chapter in the upcoming anthology takes the form of a dialogue between two researchers who approach Hartmut Rosa’s theory of resonance with curiosity, critical distance, and a desire to think-with theoretical concepts. Rosa’s framework has gained traction in music education research as a counterpoint to alienation and acceleration. As musicians, we find it particularly relevant to engage with his book When Monsters Roar and Angels Sing (Rosa, 2024), where resonance is explored through heavy metal. In doing so, we discuss the possibility of expanding resonance from a metaphor to a figuration, attending to its physical, musical, and material dimensions. Drawing on empirical excerpts from a study with electric guitar and bass students, we explore how resonance emerges through volume, feedback, vibration, and bodily engagement. Through Karen Barad’s concept of diffraction, we read Rosa’s resonance theory alongside posthumanist perspectives, asking how interference, distortion, and friction might generate new understandings of learning, gender, and relationality in music education. Rather than rejecting resonance, we diffract it, stretching its meaning toward the more-than-human, the material, and the dissonant. Eirik Sørbø & Catharina Christophersen Resonant pedagogy Rosa’s theory of resonance builds on a critical diagnosis of late modernity, where the accelerating pace of technological, social, and individual processes creates pervasive experiences of alienation. Rosa introduces resonance as a counter-concept: a way of relating to the world that may create meaningful connections. From this broader societal critique, resonance pedagogy was created as a relational orientation where students, teachers, and subject matter are invited into responsive encounters. Resonance pedagogy, then, seems to propose micro-level responses to societal and structural challenges. While acceleration is a systemic condition, resonance describes an experience. Further, alienation marks an ongoing disturbance in our relation to the world, while resonance is episodic—a moment of relief in the middle of a disaster—and thus risks slipping into a kind of fleeting escape. Although Rosa’s sociological critique explicitly engages power, access, and inequality—showing how institutional and economic structures constrain the conditions for resonance—the concept of resonance itself often abstracts from these dimensions. The task, then, is to connect the two: to recognize the structural pressures that produce acceleration and alienation, and to design pedagogical practices that cultivate resonance without losing sight of the broader inequalities that shape who can experience it, when, and how. We analyse two main themes that are related to Rosa’s conceptualization of resonant pedagogies, and the problems of the systemic condition in relation to individual solutions: transparent education and educational predictability. As a way to forge this connection, we introduce the explicit as both a diagnostic and a pedagogical tool, informed by readings of Byung-Chul Han and Gert Biesta. Morten Stene “I cannot sing” A young teenage boy enters the music classroom, exclaiming: “I cannot sing!” The drama teacher assigned him a singing role in a school music theatre play. So, this is precisely what is expected of him: To sing. But he will not. Standing before me, his hands shiver as they cling to the sheet of music I have just given him. His voice is mute. Nothing had prepared me for this encounter. How can I teach him to sing his song? And why? The concept of resonance entails how a subject is open to being touched by “something out there” and transformed by it. Resonance implies uncontrollability. It calls for vulnerability and the willingness to be vulnerable. Thus, resonance allows for responsivity and transformative relationships between the subject and the world. A relevant point of critique is that resonance and uncontrollability may become ideal types, elusive and pure concepts. In contrast, life itself or music making in a music classroom may sometimes be fragmented, alienating and contradictory experiences. Therefore, it is crucial to explore how music making unfolds through the dialectic of resonance and alienation to face up the complexity of teaching music in the late modern society. The concept of improvisation in teaching and education is regarded essential for professional development and understood as a central skill to be mastered by teacher students and teacher educators alike. However, I will take a different approach by exploring improvisation in the music classroom as a resonance event, focusing on the concepts of resonance and alienation, uncontrollability and voice. In my panel contribution I will explore, through the lens of resonance theory, how music education can be conceptualized as an uncontrollable site for individual and social transformation. Thus, ethical and relational dimensions of music education are also highlighted and discussed through a resonance theoretical perspective. Ellen Stabell “This is when I’m most me – where I can play out my true self” According to Rosa, experiences of art can provide both horizontal and vertical axes of resonance or even “resonance of alienation”, between performers, between performers and listener, between listener and the music, and between performer and the music performed. I will discuss such resonant experiences from the viewpoint of the classical performer. Becoming a classical musician is a demanding endeavor and requires endurance and systematic practice over several years from an early age. This project starts with a wonder of why some individuals put down remarkable amounts of hours on practice, rehearsals, performances, courses and orchestra work in pre-college and college years that makes a professional career possible. What rewards do musicians currently find and did they experience during their childhood and teenage years in and through music? And how can it be, that many of them does not even experience it as hard work? In the paper, I will discuss whether Hartmut Rosa’s concept of resonance can shed light on the deeper reasons or motivations for musical achievements on a professional level. I will provide an alternative entrance into understanding how or even why musical excellence is achieved, as most studies seeking to explain musical excellence have been concerned with issues such as amounts of deliberate practice, the nature of their goals or self-regulation strategies or psychological, individual factors. Furthermore, a critical perspective will be addressed through looking at the musicians’ experiences of being alienated from the profession, from peers or the audience, of feeling distant or not belonging. Another critical perspective is a discussion of how the ability of resonance is often associated as the core element of having musical talent, and the consequences for what kind of family background and early life experiences this then requires. Randi Clausen Aarflot It's important to me, but I don't know if it's important to you! In my chapter for the upcoming book, I aim to explore how Hartmut Rosa's theory of resonance can enhance our understanding of the potential impact of children's choirs within the Church of Norway. Since the introduction of the Faith Education Reform in 2003, the importance of these choirs has remained ambiguous. Although the reform allocated funding from the Ministry of Church and Culture to ensure that all baptized children and youth aged 0 to 18 received Christian education, ongoing activities like children's choirs were overlooked. As a result, church musicians and choir leaders felt their efforts were undervalued and perceived as less significant than other educational activities. This led to considerable dissatisfaction with decision-makers and ignited internal conflicts within congregations. Since the implementation of the reform, church musicians have actively campaigned for the recognition of children's choir work as a form of religious education. As a choir leader, I have been deeply involved in this effort, participating in numerous meetings with Church Council staff, presenting seminars, and contributing to publications that advocate for recognizing children's choirs as religious education. However, over time, my perspective has evolved, leading to mixed feelings about this endeavor. Describing children's choirs solely as religious education is akin to reducing a delicious meal to its nutritional components – it may be accurate, but does it truly capture the essence? In my text, I aim to explore how children’s choirs can foster resonance and delve into the critical yet challenging role of uncontrollability in this process. I will also reflect on how choir activities can be viewed as musical, diaconal, and relational activities that potentially facilitate both existential and religious experiences. Furthermore, I will discuss how defining children´s choirs solely as religious education might lead to an overly instrumental perspective on music, potentially harming the field of church music and restricting opportunities for resonance experiences.

In this paper I unfold the reclamation of yoik for Sámi people from excessively assimilated areas. Currently, numerous Sámi whose cultural heritage has been weakened, are working to strengthen culture, rights, and connection to our lands—taking-it-back. For a time, there were laws against yoik in certain Sámi areas, and the tradition was not passed on to the next generations. Some local yoik dialects have disappeared, rendering reclamation of specific dialectical traditions virtually impossible. Consequently, we must find other ways to reclaim yoik. Weaving yoik into musical arrangements (modern yoik) is one place to begin. In this study, I apply qualitative methods within an Indigenous research paradigm. This emphasizes that knowledge acquisition stems from reciprocity and relationality, and that research as practice and embodied engagement is intrinsic to research processes. I unfold connections between listening and our relationships with yoik by engaging with field recording as method to explore multi-sensory approaches to listening. An expanded understanding of what it means to listen is reflected in the Sámi word guldalit, which means to listen, but also to feel or touch and to test or try—contrary to a normative Western definition of listening as a single-sensory activity. This methodological approach aims to contribute to wider decolonization processes, including the decolonization of my own mindset and artistic practices. Such endeavors raise numerous concerns. For instance, whether it is culturally accepted to learn from knowledge bearers outside one’s own area. I argue that for Sámi culture to grow, develop, and be passed on, it is counterproductive to narrow possibilities by demanding local connectedness between sharer and receiver of knowledge. However, engaging with modern yoik, or yoik influenced music styles, may relieve experienced expectations. This paper includes autoethnographic reflections and conversations on reclaiming yoik, attending to relationships with our ancestral lands and cultural heritage.

This lecture presents how Artificial Intelligence (AI) assistive tools are fundamentally altering the creative workflows within contemporary popular music. By utilizing qualitative data from semi-structured interviews and first-hand auto-ethnographic research, we will explore the evolving role of the music producer in an increasingly automated studio environment. Core Areas of Investigation: Efficiency vs. Creative Partnership: The research indicates that while AI significantly enhances technical speed and reshapes production practices, it consistently fails to earn the "creative trust" required for a true partnership. We will discuss why these tools are often viewed as utilities rather than collaborators. The Limitations of Parameters: A central theme of this lecture is the boundary of AI capability. We will analyse how these systems are constrained by predetermin mathematical parameters, leaving them unable to truly "hear" sound, understand cultural context, or engage in genuine artistic expression. The Threat of Homogenization: We will address the risk of AI-driven tools dismantling individual artistic identity. Relying on predictive algorithms can lead to a "sameness" in music, where the human element of decision-making is sidelined by automated suggestions. Human Agency and Authenticity: Finally, we will argue that making authentic music is deeply rooted in human agency, emotional investment, and domain expertise. While AI can efficiently produce musical commodities, it remains unable to replicate the soulful dimension that defines human-led art.d

Spire Vol. 9 er en konsertproduksjon utviklet og fremført av avgangsstudentene på tredje året ved bachelorprogrammet Låtskriver og artist ved Universitetet i Agder. Konserten fungerer som en kunstnerisk presentasjon av studentenes låtskriver- og artistutvikling gjennom studieløpet, og samler repertoar skrevet i løpet av deres tre år ved universitetet. Gjennom konserten presenterer fire låtskrivere egne komposisjoner som reflekterer deres individuelle kunstneriske identiteter, musikalske interesser og utviklingsprosesser. Kunstnerisk veileder for prosjektet er Bjørn Ole Rasch, og produksjonsteknisk veileder er Askil Holm.

The Songmaking Collective was launched at Creative Synergies 2026, hosted at the University of Agder in Kristiansand during week 9 (23–27 February 2026). Creative Synergies brought together artists, educators, researchers, and students for an intensive week of seminars, collaborative work, and performances aimed at strengthening connections between artistic practice, research, and music education.

Digitalization has impacted the music industry in major ways over the last few decades, as a result of the advent of streaming and the emergence of social media. Research has shown that entrepreneurs and DIY actors have often had to find innovative and creative solutions due to limited resources. This study aims to explore how independent artists approach marketing and building a brand, while navigating the market of today. Based on a literature review of various topics in connection with the music industry. A multi-case design with four semi-structured interviews and a longitudinal focus were conducted with three independent artists based in Southern Norway as informants. However, this method resulted in an amount of data that proved too large for the purpose of the study. Therefore, the sample size was reduced, and findings were drawn from two informants to better maintain focus and structure. The findings showed a greater focus on growth and building a brand in relation to the personal values and identity of the informants, rather than any importance on revenue growth. Instead, most revenue came from live shows or sale of physical merch connected to the identity and brand of their respective artistic projects, like T-shirts or physical audio formats such as cassettes and vinyl records. Additionally, social media was reported as important tools to effectively market your brand, grow and maintain an audience, as well as to gain insight to one’s audience through analytical data provided by the digital platforms. Social media was also avoided entirely as a strategy in one case, as a combination of personal preference and a deliberate statement, to further build their brand as non-digital.

Abstract: This thesis examines how artist-fan interaction on social media encourage promotional behaviours in music fans, with a particular focus on parasocial relationships and fandom culture. The promotional period surrounding RUBY, the debut album by K-pop artist JENNIE is used as a case study. The research explores how engagement and participation manifest on the social media platforms Instagram and TikTok. The thesis applies a mixed-method approach, combining quantitative and qualitative analysis within a netnographic framework. Data was collected from publicly available content generated both by fans and the artist on the two platforms. The material included engagement metrics, content categories, communication patterns, and fan participation connected to the albums promotional period. The finding demonstrate that social media plays a central role in contemporary music promotion and artist-fan relationships. Engagement levels increased significantly during major promotional moment, particularly the release of the full album. Fans participated not only through comments, reposts, likes and shares, but also through production of fan-generated content. The results further show notable differences between the platforms. TikTok encouraged more participatory behaviour through challenges and trends, while Instagram reflected more interaction-based and visually curated engagement. This thesis argues that social media interaction, frequent communication and self-disclosing may strengthen parasocial relationships by creating perceptions of intimacy and accessibility between artist and fans. Furthermore, fandom participation functions as an important form of promotional labour in contemporary digital music culture. The study concludes that understanding parasocial relationships and fandom culture may assist artists in engaging fans in promotional behaviour through social media. Sammendrag: Denne oppgaven undersøker hvordan artist-fan samhandlinger på sosiale medier oppfordrer til promotell atferd hos musikk-fans, med spesielt fokus på parasosiale forhold og fan-kultur. Promosjonsperioden rundt RUBY, debut-albumet til K-pop artisten JENNIE blir brukt som case. Forskningen utforsker hvordan interaksjoner og deltakelse utarter seg på de sosiale mediene Instagram og TikTok. Oppgaven benytter seg and en blandingsmetode som kombinere kvantitativ og kvalitativ analyse innen et netnografi perspektiv. Dataen ble samlet fra offentlig tilgjengelig innhold som var skapt av både fans og artisten på de to plattformene. Materialet inkluderte interaksjons målinger, innholds kategorier, kommunikasjons mønstre, og deltakelse av fans i sammenheng med promoterings perioden til albumet. Funnene demonstrerer at sosiale medier spiller en sentral rolle i samtidens musikk promotering og i artist-fan forhold. Interaksjons nivået hevet seg kraftig under store promosjons øyeblikk, spesielt da lanseringen av albumet. Fans deltok ikke bare gjennom kommentarer, reposter, liker og delinger, men også gjennom produksjon av egen-skapt innhold. Resultatet viser videre at det er betydelige forskjeller mellom plattformene. TikTok legger til rette for mer deltakende atferd gjennom utfordringer og trender, mens Instagram viser et mer samhandlingsbasert og visuelt gjennomført engasjement. Denne oppgaven argumenterer for at samhandlinger på sosiale medier, hyppig kommunikasjon og selvutlevering kan styrke parasosiale forhold ved å skape oppfatninger om nærhet mellom artist og fans. Så, fan-deltakelse opererer som en viktig form for promoterinsarbeid innenfor samtidens digitale musikk kultur. Oppgaven konkluderer med at å forstå parasosiale forhold og fan-kultur kan hjelpe artister i å engasjere fan til promoterings atferd gjennom sosiale medier

Denne oppgaven undersøker bruken av AI-generert musikk og lyd i moderne film- og TV-produksjon, med fokus på utfordringer knyttet til opphavsrett og vederlag. Basert på kvalitative intervjuer med komponister, produsenter, lydprofesjonelle og én representant fra TONO analyserer studien hvordan AI-verktøy brukes i produksjonsprosesser og hvordan de påvirker forståelsen av kreativitet og opphav. Funnene viser at AI hovedsakelig aksepteres til tekniske og støttende oppgaver, mens autonomt generert musikk fortsatt er omstridt. Studien viser også hvordan AI utfordrer etablerte systemer for opphavsrett og kollektiv forvaltning, og hvordan teknologisk utvikling bidrar til å omforme kreative næringer.

The contemporary music industry depends on three creator identification standards, ISNI, IPI, and IPN, to attribute rights and distribute revenue across global markets. Developed by different institutions for different purposes at different historical moments, these systems have long coexisted, producing fragmentation with concrete consequences for the speed, accuracy, and equity of payments to creators. A substantial wave of reform initiatives is now underway, but its trajectory remains contested. This thesis investigates the historical, institutional, and structural conditions that have shaped the trajectory of creator identification interoperability in the music industry, and asks what conditions will determine how far the present generation of reform efforts can advance. It argues that fragmentation is a structurally produced outcome of historically embedded institutional arrangements, not a residual technical problem, and that the progress now visible represents real institutional movement within that structural condition. The analysis draws on a three pillar theoretical framework integrating infrastructure theory, the political economy of music rights, and labour and value theory. It is supported by eight semi structured interviews with stakeholders across the European and international rights management ecosystem, including standards architects, collective management organisations, a major streaming platform, and the leadership of a recently completed national identifier deployment project. The thesis specifies the institutional conditions under which further progress is most likely to be achieved and contributes to ongoing debates on digital rights infrastructure, metadata reform, and the long term sustainability of music industry value chains.

The objective in this study is to research the impact of technological development in professional recording studios in Norway. The recorded music industry has been significantly changed by the development of digital music. Through qualitative interviews this thesis seeks to provide insight into the professional studios that still operate in Norway. The findings of the study will show different strategies from different studios of how to stay relevant in an industry that is changing due to technological development. The study will also investigate how the technology is impacting both financial and artistic decisions regarding professional recording studios.

Digitalisation and globalisation have transformed the music industry and fundamentally reshaped the process of music discovery and the power dynamics of industry gatekeepers. This thesis will explore the role of TikTok as a modern music discovery engine and its impact on Artist and Repertorie (A&R) practices. The study will present the transition from physical to digital distribution and a new market structure that is platformized and reliant on an algorithmic culture. Central to this thesis is the user-generated content video platform TikTok, which will be analyzed from the context of its recommendation algorithm, participatory culture, and virality in music discovery. Moreover, the thesis will focus on the transition of the A&R role from intuition to data-driven. To examine the impact TikTok has had on A&R practices and the significance of this impact, semi-structured interviews with industry professionals have been conducted. With this qualitative methodology, first-hand and relevant insight into how A&R use TikTok in their daily work, to what extent it is a tool of music and artist discovery for them, and whether the platform influences artist development will be collected. Those findings, along with a strong theory background, will help to understand the scale and the impact of TikTok as a music discovery tool and will contribute to the discussion on platformization of the music industry and offer a perspective on diverse study subjects. Keywords: music discovery, TikTok, A&R, platformization, algorithms

Abstract This study documents the development of an asynchronus digital course that attempts to teach the technique thumping for bass guitar, anchored in a constructed theoretical framework comprised of musical pedagogy, digital pedagogy and user experience (UX). The project utilized two cycles of the action research spiral, with data collected through semi-structured interviews with the bass players Professor Per Elias Drabløs and Jacob Umansky, user testing by advanced bass players at The University of Agder, and a survey given to said players. The key findings in this thesis suggest that the principles: chunking repetition, progressive complexity, slow practice and goal-setting functions as an effective pedagogical foundation for asynchronous technique-based instrumental instruction material. The user experience-based findings suggest that the response to the prioritization of visual clarity and intuitive navigation were well received, all though the lack of visual design might have room for improvement. All respondents found the course-material sufficient in giving the tools needed to learn the final goal, and that the technical and theoretical framework has potential as a template for future courses. The main limitation found in the study pertained to the lack of contact between student and instructor, with the main issue being the absence of real-time technique-based corrections, making the format especially reliant on covering as many areas of potential failure as possible. The low survey response rate of five severely limits the thesis’ ability to make generalized statements about the findings. Nevertheless, the project concludes that it is possible to construct a functional asynchronous instrumental course grounded in the technical and theoretical frameworks presented.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan kunstig intelligens kan forstås som et kreativt verktøy i låtskriving, og hvorvidt bruk av AI utfordrer menneskelig kreativitet, eierskap, autentisitet og kunstnerisk uttrykk. Oppgaven tar utgangspunkt i kvalitativ og praksisnær tilnærming, der kvalitative intervjuer kombineres med autoetnografisk refleksjon rundt egen låtskrivingsprosess med og uten AI. Gjennom teori, intervju og kunstnerisk erfaring drøftes AI både som et mulig hjelpemiddel og som en teknologi som reiser nye etiske, estetiske og juridiske spørsmål i musikkfeltet. Oppgaven viser at AI ikke nødvendigvis trenger å erstatte menneskelig kreativitet, men kan fungere som en sparringspartner eller idéutvikler dersom mennesket fortsatt har kunstnerisk kontroll, tar avgjørende valg og bearbeider materialet. Samtidig peker oppgaven på spørsmål om opphavsrett, transparens, samtykke og autentisitet, og hvordan de blir sentrale når AI får en større rolle i skapende prosesser.

I denne oppgaven forsker jeg på å ta i bruk narrativ struktur og handlingsforløp som virkemiddel i storbandarrangering. Oppgaven går ut på å arrangere to låter fra bandet SPEKKHOGGER til standard storbandbesetning, med basis i Syd Fields treaktsstruktur. Det oppgaven spør om er hvordan den narrative strukturen vil påvirke arrangeringsprosessen og det musikalske produktet. Det tas i bruk virkemidler fra den tekstlige verdenen som in medias res, point of no return og spenningskurver.

Denne oppgaven undersøker hvordan kunstig intelligens kan påvirke maktstrukturer og verdiskaping i musikkbransjen. Studien bygger på fire kvalitative intervjuer med aktører fra den norske musikkindustrien. Funnene tyder på at AI i større grad vil transformere eksisterende roller enn å erstatte dem fullstendig. AI kan gjøre arbeid mer effektivt og gi mindre aktører nye muligheter, men reiser også spørsmål knyttet til rettigheter, kompensasjon, plattformmakt og verdien av menneskelig kreativt arbeid.

denne oppgaven er et kunstnerisk utviklingsarbeid hvor det forskes på bandet SPEKKHOGGERs estetiske uttrykk som kombinerer moderne metal-estetikk med organiske elementer fra fri-improvisatoriske tradisjoner. Dette forskes på gjennom min rolle som både musiker og produsent, og hvordan dette påvirker de stilistiske trekkene og valgene som finnes i sluttproduktet.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan elektronisk popmusikk i praksis kan oversettes fra studioinnspilling til livefremføring, med særlig fokus på publikumsopplevelse. Studien benytter kunstnerisk utviklingsarbeid (Artistic Research) som metodisk tilnærming, der ulike formater, teknikker og performative virkemidler utforskes i praksis. Det kunstneriske arbeidet suppleres med et intervju av en etablert utøver i feltet, som bidrar med erfaringsbaserte perspektiver. Oppgaven tar utgangspunkt i teori om musikalsk fremførelse og publikumsopplevelse, og undersøker begreper som liveness, performativitet og samspillet mellom auditive og visuelle elementer i livefremføringen. Det kunstneriske arbeidet består av en oversettelsesprosess der to studioinnspillinger fra utøverens egne kunstpraksis utvikles til to livefremføringer. Gjennom denne prosessen undersøkes hvordan ulike valg knyttet til blant annet besetning og scenisk utforming påvirker både utøverens og publikums opplevelse. Funnene viser at oversettelsen fra studio til scene ikke primært handler om å gjenskape det innspilte materialet, men om å forme en ny helhetlig opplevelse. Liveness oppstår i samspillet mellom musikalske, visuelle og performative elementer. Studien bidrar med innsikt i hvordan produsenter og elektroniske artister kan utvikle mer engasjerende og levende konsertopplevelser.

This Master’s thesis explores the integration of an acoustic instrument with live electronic sound processing through the development of a portable, predominantly digital performance setup for the trumpet. The project is situated within the aesthetic framework of Jon Hassell’s concept of Fourth World music, which combines non‑Western musical influences with contemporary electronic technologies. Adopting a practice‑based action research methodology, the thesis documents iterative experimentation cycles aimed at evaluating technical stability, latency, sound quality, and performer interaction. Beyond technical considerations, the research examines perceptual and psychological aspects of electronic performance, such as intuitiveness, machine responsiveness, and the conditions necessary for entering an intuitive, flow‑oriented creative state. Artistic decisions are contextualized through philosophical perspectives derived from Jon Hassell, David Toop, and Deepak Chopra. Recorded audio examples function as primary research material, linking theoretical concepts to practical artistic outcomes.

Oppgaven undersøker hvordan trommeslagere kan anvende transkribering som innstuderingsmetode på en hensiktsmessig måte. Det er beskrevet i tre faser. Fase 1 – Utvelgelse av transkripsjonsobjekter: Her beskrevises hvordan transkribering av de historiske trommepionerene kan berike ens eget spill, ved å utstråle en intensjon og inspirasjon som strekker seg lenger enn nåtidens trender og spillestiler. Derimot valgte jeg i dette masterprosjektet å transkribere yngre trommeslagere nær min egen alder. Det kan være lettere å relatere til disse fordi en i større grad deler et felles sett med innflytelser fra nåtidens trender og spillestiler. Ved et slikt valg konserverer en ikke musikktradisjonen på samme måte som det å transkribere de etablerte utøverne ville gjort. Det viktigste er å ta et bevisst valg etter hva en ønsker å oppnå. Fase 2 – Transkribering: Fremgangsmåter for transkribering er ofte preget av individuell praksis. Dette kan være en av grunnene til at det finnes begrenset med tradisjonelle lærebøker rettet mot transkribering for trommeslagere. Ved å gå til nettbaserte læringsressurser finner en derimot et utvalg publiseringer rettet mot dette. Videre drøftet jeg min egen transkripsjonsprosess, der jeg fant både likheter og ulikheter sammenlignet med læringsressursene. En forutsetning for en slik diskusjon er å kunne beskrive detaljene i en slik prosess ved å anvende definerte instrumentspesifikke begreper. Hvorvidt en transkriberer videoopptak eller lydopptak kan utgjøre to relativt ulike prosesser. Valget vil avhenge av hvilke aspekter rundt spillet en ønsker å tilegne seg. Det kan for eksempel innebære registrering av stikking eller stikkehøyde, der en er avhengig av videoopptak. Utforming av trommenotasjon er preget av ulike praksiser. Hvilke valg en tar for utformingen av notasjonen avhenger av hvem eller til hvilket publikum en eventuelt skriver for. Musikknotasjon har en iboende unøyaktighet. Det viktigste med transkribering er ikke nødvendigvis det ferdige partituret, men heller erfaringene og analyseferdighetene en bygger opp i prosessen. Fase 3 – Innstudering: Ved å bruke check pattern som innstuderingsverktøy fikk jeg ytterligere en måte å øve på det improviserte trommespillet som fremgår i transkripsjonene. Dette ga meg flere måter å innstudere det transkriberte materialet, i motsetning til å bare øve på det noterte spillet. I vedlegg dokumenteres blant annet min egen innstudering av transkripsjonene, samt videre tilegnelse av det rytmiske vokabularet i mitt eget spill. Øvrige bidrag: I dette masterprosjektet har jeg gjennomført et oppføringspraktisk arbeid innen rytmisk musikk, som jeg har navngitt som «populærmusikalsk fremføringspraksis». I tillegg har jeg definert et utvalg trommefaglige begreper for denne studien, som presenteres i en samlet fremstilling. Dette kan være til hjelp for å ha et presist fagspråk tilknyttet transkribering for trommeslagere. Gjennom denne undersøkelsen har jeg drøftet og bearbeidet transkribering som innstuderingsmetode, og dermed presentert en fremgangsmåte som kan anvendes av andre trommeslagere.

Denne studien undersøker hvordan tilbakemeldinger gis til rytmiske vokalister i samspillsundervisning ved Universitetet i Agder og Det Jyske Musikkonservatorium, med særlig vekt på yrkesrelevants, og om praksisen er i samsvar med fagets emnebeskrivelse. Metoden kombinerer spørreundersøkelse blant vokalstudenter, kvalitative intervjuer med samspillslærere og dokumentanalyse av emnebeskrivelser. Resultatene viser at mange studenter opplever at de mottar få konkrete tilbakemeldinger fra samspillslærere, og at emnebeskrivelsenes mål i ulik grad praktiseres. Lærere og emnebeskrivelser vektlegger tekniske og musikalske ferdigheter, mens studentene i større grad etterspør ferdigheter knyttet til rolleforståelse, samspill og konsertforberedelse. Studien indikerer et gap mellom hva studentene ønsker og hva som tilbys i tilbakemeldinger, og peker på behov for mer målrettet tilbakemeldingspraksis som fremmer yrkesrelevante samspillsferdigheter. Videre forskning bør inkludere flere utdanningsinstitusjoner, belyse tilbakemeldingspraksisen blant flere instrumentgrupper, samt inkludere vokallærere for ytterligere perspektiver.

Norsk: Denne oppgåva undersøker korleis kvensk musikalsk identitet kan formidlast i ny musikk gjennom kunstnarlege val i komposisjon og arrangement. Metodisk byggjer oppgåva på semistrukturerte intervju, musikkanalyse og retrospektiv refleksjon over eigen praksis. Funna viser at kvenskheit i musikk ikkje er knytt til eit bestemt lydbilete, men til relasjonen mellom musikaren, materialet og intensjonen. Artistane representerer vidt ulike tilnærmingar, men alle spring ut frå ein oppriktig relasjon til det kvenske. Eit gjennomgåande funn er at musikk er ein sosial praksis like mykje som eit individuelt uttrykk. Oppgåva konkluderer med at kvensk musikkalsk identitet kan formidlast på fleire måtar, så lenge musikken spring ut frå noko som betyr noko for den som lagar den. English: This thesis examines how Kven musical identity can be conveyed in new music through artistic choices in composition and arrangement. Methodologically, the study draws on semi-structured interviews, music analysis and retrospective reflection on one’s own practice. The findings show that Kven identity in music is not tied to a specific sound, but to the relationship between the musician, the material and the intention. The artists represent widely different approaches, but all stem from a genuine relationship with Kven culture. A recurring finding is that music is a social practice as much as an individual expression. The thesis concludes that Kven musical identity can be conveyed in many ways, as long as the music springs from something that means something to the one who creates it.

Denne masteroppgaven undersøker i hvilken grad musikk i videospill kan bidra til å forme narrativ, med utgangspunkt i tre spillmiljøer fra Dark Souls. Oppgaven plasserer seg innenfor feltet ludomusicology og bygger på teori om narrativ og komposisjon for spill. Studien består av to hoveddeler: første del presenterer det faglige rammeverket og metodikk. Andre del tar for seg mitt praktiske arbeid gjennom seg tre egenkomponerte låter. Research-creation benyttes som metodisk ramme, hvor teoretiske perspektiver og kunstnerisk praksis inngår i et gjensidig forhold. Gjennom analyse og refleksjon over kompositorisk prosess, form, instrumentering og funksjon undersøkes hvordan musikken kan påvirke spillerens opplevelse av narrativ i samspill mellom auditive og visuelle elementer. Oppgaven viser hvordan kompositorisk praksis kan bidra til å belyse forholdet mellom musikk, narrativ og videospill.

Denne oppgåva undersøker korleis musikalsk inspirasjon vert transformert i utviklinga av eit eige kunstnarleg uttrykk innanfor singer-songwriter-feltet. Med utgangspunkt i to sjølvkomponerte låtar drøftar prosjektet korleis tekstlege, musikalske og soniske element frå inspirasjonskjelder vert tekne opp, omforma og integrerte i eigen praksis. Oppgåva er forankra i kunstnarleg utviklingsarbeid og kombinerer auditiv analyse med refleksjon over skapande arbeid. les her: https://www.researchcatalogue.net/shared/a80f206bab221becea2f6cc43d3144e1

Denne oppgaven ønsker å utforske datamusikeren: hvem de er, hvor de kommer fra og hvordan de passer inn i dagens musikklandskap. Særlig sett i forhold til deres plass i formell musikkutdanning. Det vil drøftes rundt hvordan de skiller seg ut fra andre musikere, og hvordan dette kan reflekteres i musikkutdanningen for dem. Oppgaven vil, basert på eksisterende teori og diskusjon, forsøke å gi en kortfattet oversikt over typiske kjennetegn for datamusikeren, og noen konkrete forslag til måter musikkakademia kan tilrettelegge seg etter dem basert på deres egenart.

I dette kunstneriske utviklingsarbeidet undersøker jeg hvordan digital isolasjon påvirker min kreative prosess som låtskriver. Med utgangspunkt i egen kunstnerisk praksis har jeg gjennom et flerfaset prosjekt utforsket hvordan fravær av digitale distraksjoner former opplevelsen av tid, konsentrasjon, tilstedeværelse og utviklingen av musikalsk materiale. Arbeidet munnet ut i albumet Leave What’s Left Behind, der jeg særlig følger utviklingen av utvalgte låter som Iron Lungs, For What End og Plastic Heart. Prosjektet viser at redusert digital tilgjengelighet kan åpne for dypere fordypning, sterkere nærvær og en mer sammenhengende skapende prosess, samtidig som ulike arbeidsformer og grader av avskjerming påvirker både arbeidsflyt og kunstnerisk resultat. Oppgaven reflekterer over hvordan digital isolasjon kan fungere som en kunstnerisk strategi for å skjerme skapende arbeid mot avbrytelser og styrke rommet for refleksjon, utforskning og kunstnerisk utvikling.

Denne doktorgradsavhandlingen undersøker hvordan kunstneriske ideer i plateproduksjon kan forstås og utvikles gjennom begrepet compositional intention – den kompositoriske intensjonen. Avhandlingen kombinerer praksisbaserte metoder med teoretisk refleksjon for å utforske hvordan tause, intuitive og affektive sider ved kunstneriske ideer realiseres i innspilt lyd, og hvordan de former de estetiske, kompositoriske og performative dimensjonene ved innspillingen. Avhandlingen består av tre fagfellevurderte artikler, en kappe og en kunstnerisk komponent i form av albumet Mørketidssanger, som inneholder åtte innspilte sanger skrevet, fremført og produsert av forfatteren. Hver artikkel belyser ulike aspekter ved hvordan den kompositoriske intensjonen fungerer som et veiledende prinsipp i plateproduksjon. Den første undersøker hvordan romlig tenkning påvirker ulike aspekter av innspillingen og hvordan 3D-formatet Dolby Atmos muliggjør nye former for iscenesettelse av kompositorisk design (compositional design). Den andre utforsker hvordan konseptuelle metaforer og multimodale mentale bilder bidrar til å styre og kommunisere kunstnerisk retning i plateproduksjon. Den tredje utvikler den kompositoriske intensjonen som et rammeverk for å forstå estetiske beslutninger i produksjon, og som et redskap for å fasilitere diskusjon og vurdering av estetiske valg i både profesjonelle og pedagogiske sammenhenger. Avhandlingen integrerer også begreper fra populærmusikkvitenskap i en praksisbasert kontekst. Slik bygger den bro mellom kunstneriske og akademiske perspektiver på plateproduksjon, og bidrar til en dypere forståelse av hvordan kunstneriske ideer utvikles og tar form i innspilt lyd.