Det var engang ei leken og ambisiøs jente som tok sine aller første vekttall på HiA. Det første studiet hennes var årsstudium i Teater og drama. Siden HiA ikke kunne tilby faglig fordypning innen scenekunst, valgte jenta utveksling i York. Jenta returnerte heldigvis til Kristiansand, og nå var det årsstudier i Kunst & håndverk og senere i Musikk som sto for tur. Før jenta forlot HiA hadde hun 1,5 års utdannelse innen tre ulike kunstarter.
I tillegg til å være student sang jenta i band, hun deltok på klovnekurs med teaterlærerne på HiA, hun laget forestillinger med Loop Loop Loop, hun var skuespiller på Agder teater og som performanceartist hun var høyst synlig på den gryende alternative kunstscenen i byen. Så kom jenta inn på Statens Kunstakademi i Oslo. Jenta ble voksen, men hun sluttet definitivt ikke å leke.
Sangen hennes ljomet over kyr og turister i Tyrol, mens hun hadde inntatt en skiheis i kompaniskap med en rekke messingblåsere. Hun og et piano hengende fra en bergvegg i Lofoten var et skue og en opplevelse som ble snakket om. Roligheten Gård Barnehage ba henne om å utsmykke den nye bygningen – og «Fantasihjelmen» ble til – og den måtte dekkes til. Statuen, dvs. fantasien ble pakket inn i presenning. Senere fikk den et nytt hjem og ny avduking på SKMU.
Under den offisielle åpningen av K-bygget fikk hun hele ledelsen på UiA og Statsbygg til å trekke pusten i (kort) panikk da hun entret Sal 1med en brennende skulptur på hodet. Så sang hun så vakkert at alle pustet lykkelig ut. Senere allierte hun seg med Statsbygg sånn at grunnsteinen ved det nye Nasjonalmuseet og hun selv kunne fraktes til byggeplassen hengende fra en diger kran.
Installasjonene og de trollaktige figurene som hun skapte, ble etter hvert invitert rundt om til hele verden. I Thailand svømte vesenene hennes rundt små vulkanøyer. Vi som ikke hadde anledning til å reise dit, kunne heldigvis la oss omslutte av grundig dokumentasjon av prosjektet i en stor separatutstilling i Helsingfors. Som Festspillkunstner i Bergen briljerte hun med kunnskapen fra de ulike kunstartene. Rommene, lydbildene, figurene, scenografien og fortellingene førte oss gjennom utstillinga. Og innimellom ble denne flyten forstyrret av en leken og nysgjerrig mus som racet rundt på en sparkesykkel.
På Biennalen i Venezia lar hun oss møte overdimensjonerte hodeløse kropper. Sammensatte fantasifigurer som er full av bevegelse og kraft - selv de som står helt i ro. Som tilskuer er man ikke sikker på om torsoen er på vei oppover, bortover eller i fritt fall nedover. Fuglene, hendene, cowboystøvlene inviterer publikum inn til seg, og de danser videre i en fortelling, samtidig som elementer blir med oss inn i vår personlige fantasiverden. Hun lar figurene være i perfekt harmoni med Sverre Fehns arkitektur, hun leker med å oppheve skille mellom ute og inne. Hun kommuniserer på et grenseløst og universelt språk. Hun lar de helt konkrete blåskjellene fra Randesund minne oss på at vi alle har en personlig historie, et lokalt og unikt utgangspunkt for vår ferd ut i verden. Kunstverkene til Tori oppleves like rause som jenta selv. Vi vendte tilbake til den nordiske paviljongen flere ganger, og til slutt kunne vi forlate Venezia med smil om munnen - og med en fornyet tro på fantasiens og kunstens kraft.
Hilsen Merete Elnan Instiuttleder Visuelle og sceniske fag, Fakultet for Kunstfag, UIA
Foto: Lisbet Skregelid