Siste publikasjoner ved Institutt for religion, filosofi og historie

Monumentality is explored as a dynamic and contested idea―one that moves beyond grand buildings and enduring structures to understand how societies remember the past and envision the future. Engaging scholarly essays, accompanied by focused reflections on objects held in Getty collections, analyze the emotional, ideological, and technological dimensions of monuments by tracing their changing meanings across cultures and historical periods. Spanning themes of destruction, circulation, territorialization, and empire, the book investigates topics such as the ruin aesthetic of the Paris Commune, the material remnants of Buddhism in India, the construction of Cold War dams, and the influence of Almohad minaret architecture. Throughout, readers will encounter the enduring effects of colonialism, modernization, and settlements on societies around the world―from nineteenth-century West Africa to postwar Japan and Guam to present-day Israel and Ukraine. Together, these studies integrate histories of art, architecture, and urban landscapes to examine the role of monuments in contemporary life. Monumentality offers fresh perspectives on what we choose to honor, why the past is preserved (or forgotten), and how the complex narratives embedded in memorials or public art condition our experience of the present.

Twentieth- and twenty-first century menstrual history often appears as a fixed linear narrative told through products, brand names, companies and advertising images. There is a risk here in presenting the recent history of a complex topic entirely around the pull of capitalism, however critical. In this article, I pull from a commercial menstrual archive but not to tell a story of menstrual capitalism. Instead, by turning the scavenged material into poetry, I aim to interrogate the content from new perspectives. To do so, I draw on the method of poetic inquiry to shape the poem and analyse its content. Poetic inquiry rearranges archival language into poetic form to expose patterns, silences, and affective dimensions that conventional historical analysis may overlook. I argue that commercial menstrual archives primarily document capitalism’s mediation of menstruation rather than menstruation itself. Should we still want to make use of these sources to learn about menstruation, what follows is an experimental effort to decouple the archival context from menstrual insight.

Since the fall of Suharto in 1998, Indonesia has witnessed an intensified public role for religious authority alongside the consolidation of democratic institutions. Within this transformed political landscape, the Indonesian Ulama Council (Majelis Ulama Indonesia, MUI) is tremendously influential, serving as a government advisory body. This article approaches the MUI through the continuum between buffet-style Islam and complete-package Islam. “Buffet-style” refers to approaches where believers selectively interpret and practice Islam according to their individual choices. In contrast, complete-package Islam emphasises a holistic understanding of Islam where religious doctrine functions as an integrated system under recognised religious authority. Rather than treating these tendencies as segregated extreme poles, the article argues that they exist along a continuum continuously negotiated within Indonesian Islam. Viewed within this framework, the MUI’s trajectory reveals a striking paradox. Fatwas against pluralism and Ahmadiyya reflected strong commitments to doctrinal orthodoxy and boundary-making authority. Simultaneously, the rise in religious moderation has increasingly positioned the MUI within state-sponsored discourses of tolerance and harmony. By situating the MUI within this continuum, the article examines how it negotiates the tensions between doctrinal authority and religious moderation and the extent to which this negotiation shapes the governance of pluralism in democratic Indonesia.

Human cognition is unique. Our large brains and advanced cognitive skills indicate intense selection following the divergence from other hominins. Theoretical models and empirical data from the last few decades suggest that human intelligence primarily serves a social function. However, explaining precisely how human cognition is adapted for navigating the complexities of social life has proved challenging. This preregistered study empirically examines the recently proposed Coalitional Intelligence Hypothesis, which posits that the behavioral effects of human intelligence evolved as reliable signals of coalitional value, facilitating adaptive reciprocal exchanges of status and cognitive-computational services. This study also introduces the first Norwegian translation of the International Cognitive Ability Resource 16-Item Sample Test (ICAR-16), which we developed for use as our cognitive ability measure. Analysing a new dyadic dataset using the actor-partner interdependence mediation model, we found that coalitional value, operationalized in terms of ability to coordinate a group, fully mediates status allocated based on cognitive ability. These findings provide initial empirical support for the Coalitional Intelligence Hypothesis.

Abstract Aristotle’s notion of the fine death (καλὸς θάνατος) confronts us with a serious difficulty: to what extent is a fine death, which involves dying courageously on the battlefield, consistent with his theory of εὐδαιμονία ? This article responds to the challenge by bringing in two parts of Aristotle’s ethics. It argues (a) that the theory of ‘mixed actions’ in Nicomachean Ethics 3.1 offers us a good model for understanding the choice that the courageous soldier is confronted with; and (b) that the fine death is compatible with εὐδαιμονία on the basis of the discussion of εὐδαιμονία and misfortune in Nicomachean Ethics 1.10.

This chapter investigates how the digital transformation affects the visibility of source texts when printed Bible translations transition into apps and websites on YouVersion’s platforms. YouVersion is one of the most popular digital platforms for Bible translation today and offers access to digital Bibles through the website Bible.com and the “Bible” app for smartphones and tablets. Four Bible translations are examined as case studies: Contemporary English Version 2006, English Standard Version 2016, New Revised Standard Version Updated Edition 2021 , and the Norwegian Bibel 2011. The analysis reveals that the references to source texts, prevalent in print editions, either disappear or are significantly reduced in digital conversions. Contrary to previous studies suggesting that digital Bibles enhance fluidity and reduce stability, this study argues that the absence of source text information in digital editions reinforces the notion of a singular, stable source text for “the Bible.”

The battle is about to begin. The commander takes their place in front of their troops and surveys the opposing horde. The odds seem stacked against them. Fear strikes the hearts of the soldiers. There is only one thing to be done: to fight by sheer force of will. This is the moment in which a rousing exhortation can secure victory. In the face of overwhelming odds, a heroic speaker calls upon their audience not to fear but to take courage. In warfare, commanders incite combatants to violence by centring the oppositional identity of their enemies, the historic value of their fight, and the divine support for their cause. These incitements were often delivered in the immediate moments before combat - in other words, as a pre-battle speech. Joseph Scales collects and analyses every known pre-battle exhortation in Second Temple Jewish sources and earlier. These literary examples can shed light on aspects of identity creation for in-text audiences and their enemies. Their narrative arcs reveal and promote the deeply held convictions of the author channeled into a context of urgency and heightened emotion, making them all the more impactful. For this reason, these texts continue to provide a framework for self-understanding and perception of one's enemies, motivating violence throughout history.

Nærings- og fiskeridepartementets historie strekker seg tilbake til 1903 da det første Handelsdepartementet ble etablert. Denne boken beskriver hvordan departementet har arbeidet med en lang rekke politikkområder som utenrikshandel, sjøfart, industri, kraftutbygging og fiske. De 13 forfatterne skriver om endringer og hendelser som verdenskrigene, okkupasjon, rasjonering, alkoholforbud, gruveulykker og skipsfarts kriser, og hvordan dette har preget arbeidet i departementet gjennom historien

For much of the twentieth century menstruation was invisible in public life, obscured by euphemism, clinical language, and visual censorship. As this compelling work demonstrates, artists have long resisted ...

Korleis overleve i ei tid utan antibiotika eller velferdsstat? Då uretten var stor, og rettsstaten berre ein idé? Då folk berre kunne stole på seg sjølv og på dei usynlege kreftene omkring dei. Lær meir om magi og folketru i antikken, då hjelpa var nær og trugsmåla enda nærare.

Akademisk fridom har fått ny merksemd i norsk samfunnsdebatt dei seinare åra, ikkje minst grunna utviklinga i USA.

Skriftsamleren Martin Schøyen har donert store deler av samlingen til sin gamle videregående skole. Kontroversene følger med.

Listen to Einar Duenger Bøhn’s Ole Martin og Einar leser Bibelen podcast on Apple Podcasts.

Intervju med Kilden magasin

Digitalization is frequently framed as a forward-looking disruption, yet it is increasingly constrained by the persistence of analog ways of thinking and doing. This paper investigates the phenomenon of “analog inertia”, arguing that cultural identities and practices formed in pre-digital landscapes often cause frictions within contemporary technosocial transitions. While digital solutions offer new architectures for facing social challenges, several actors relevant to these challenges often operate on the basis of cultures (i.e. patterned and commonly accepted cognitive frameworks and social roles and practices) that remain tied to analog traditions. Drawing on the conference theme of Digital Pasts, Presents and Futures, the paper argues that, at least in some cases, analog inertia is not merely a technical reluctance but a defensive manifestation of cultural identity; individuals and institutions often replicate analog power structures and relational norms to maintain a sense of keeping their self-identity intact. Whether in the reorganization of family life or the digitization of institutional governance, “new” technologies are frequently repurposed to serve “old” identities, cognitive frameworks and social roles and practices, leading to a state of path dependence that limits the transformative potential of innovation. Furthermore, focusing on the difference between digitalization and digitization, the paper argues that on several occasions, digitization is the way in which analog inertia fights against digitalization. By critically analyzing these transitions, the paper illustrates how imagined digital futures are often digitized mirrors of analog pasts. To understand the present technosocial condition, we should move beyond the technical “what” of innovation and address the cultural “who” and “how”—the persistent, analog-identified human agents and their sometimes digitized but essentially analog ways of moving into the present and future.

One of the challenges of integrating AI into education stems from systemic and human "laziness", defined as the natural drive to conserve energy through minimal effort. Because humans are biologically wired to take the path of least resistance, they often fall into path dependence, clinging to familiar yet outdated methods rather than adapting to more effective ones. When both human users and AI systems rely strictly on these low-effort shortcuts, it results in suboptimal outcomes and collective losses, ultimately reflecting a lack of genuine intelligence rather than meaningful progress.

The history of Christianity in northeastern Arabia, and the geographical and ecclesiastical region known as Beth Qatraye in Syriac sources, has seen a marked increase in scholarly attention during the last three decades, in the wake of the significant archaeological excavations of Christian churches and building complexes in the wider Gulf region. However, despite that the textual sources for this history have been known to Western scholars for centuries, they have generally not been studied in-depth regarding Beth Qatraye, which means that the general understanding of the history of Christianity in Beth Qatraye and in the wider Gulf region has not been noticeably developed the last three decades, despite the significant developments in archaeological research. However, as Richard Payne showed in an article in 2011, with his close reading of the hagiography the History of Mar Yonan, a renewed close reading of the main textual sources regarding the history of Christianity in Beth Qatraye might indeed produce new information and further our understanding of the historical developments. On this background, I have in my PhD research conducted a close reading of the three main source texts regarding this history, namely the letter of catholicos Isho’yahb I to Ya’qub, bishop of Daray (c.585); the letters of Isho’yahb III (c.650); and the synod of Giwargis I (676). I have done this with a particular focus on asceticism and monasticism and their relationship with both clergy and laity, as this is a recurring central element in these texts – and also is at the centre of the archaeological research related to this history. In this presentation, I shared one of my findings from my PhD research, namely regarding the complexity of ascetic ways of life in Beth Qatraye in the late 6th to the late 7th centuries. I showed how there were several groups or orders of ascetics present simultaneously in Beth Qatraye in this period, and identified positively the bnay qyama, the bnat qyama, and the followers of the monastic tradition of Abraham of Kashkar. In addition to these, there were very likely an unknown number of other ascetic groups or orders in the same period, but whose identity, organization and role within the Christian societies are thus far unidentifiable. This point underlines that the evolution of East Syriac asceticism and monasticism continued to be diverse and complex also well after the spread of the monastic tradition of Abraham of Kashkar, at least in the more peripheral region of Beth Qatraye, and that the eventual domination of this form of monasticism was likely established far later than what is often recognized by scholars.

As a history teacher and educator through twenty years I have read hundreds of pages and taught hundreds of lessons about bleeding bodies on battlefields. But I have never read or taught anything about a menstruating woman. Until now. In a few weeks, I’ll be teaching Nordic menstruation history to students in Norwegian upper secondary school. The aim of my project is to study what didactic insights may be gained when history teaching makes menstruation its point of departure. But the initial question for me as a teacher is really: how do we tell menstrual history? Working my way into this topic, it strikes me that the story quite easily comes across as a story of progress – like so many other long lines in western historiography. In this paper I present – and challenge – three possible thematic lines of progress in Nordic menstrual history.

InSchool was implemented between 2019 and 2023 as a unified administrative system in all secondary schools (year 11-13) in Norway. Like many large-scale digital transformation processes, this implementation was not without challenges. Feedback from teachers has highlighted a more rigid system and several unintended consequences. A research report by SINTEF (2025) has partially informed the foundation of this study. The purpose of this study has been to examine how the introduction and of digital systems affects professional work, with a particular focus on how the implementation and use og digital administrative systems influence teachers’ pedagogical practice. To address the research question, qualitative interviews were conducted with teachers in secondary schools in Østfold Fylke, supported by findings from the SINTEF report and other relevant literature. The theoretical framework is based on a sociotechnical system perspective, affordance theory, and the concept of agency, in order to explore the interaction between technology and practice, and how technology can both constrain and enable forms of action. To provide a more critical perspective om standardised systems and their implementation processes, theories of postdigital education and platformisation are also applied. These perspectives have contributed to a more nuances discussion of digitalisation in the educational context. The key findings indicate that teachers experience changes in structural conditions following the implementation of a standardised administrative system, which in turn affects their professional autonomy and work processes. At the same time, the findings show that teachers perceived limited opportunities for participation of InSchool, and this study highlights the importance of this issue. This study shows that the interaction between the technological systems and established practices is complex, and therefor highlights the need to examine the long-term consequences of standardised systems and how these influence teachers’ professional understanding over time.

Denne masteroppgaven undersøker om kunstig fenomenal bevissthet er prinsipielt mulig innenfor en ikke-reduktiv naturalistisk ontologi. Oppgaven konkluderer med at slik bevissthet ikke kan utelukkes prinsipielt, men kan bare forsvares som en strengt betinget mulighet. Analysen er filosofisk-teoretisk. Den behandler derfor ikke tekniske implementasjoner, praktiske testregimer eller brede empiriske vurderinger av eksiterende kunstig intelligens. Kunstig generell intelligens behandles derfor som et hypotetisk og analytisk kandidatscenario. Oppgavens kjernepremiss er spørsmålet om kunstig fenomenal bevissthet må undersøkes gjennom de ontologiske og begrepsmessige betingelsene for subjektiv erfaring, og ikke bare gjennom funksjonell kapasitet eller beregningsmessig kompleksitet. Metodisk bygger oppgaven på en filosofisk sammenligning av funksjonalismen og Maurice Merleau-Pontys fenomenologi. Analysen struktureres gjennom en sammenligningsmatrise. Matrisen anvendes særlig til å vurdere kroppsliggjøring, situerthet, realiseringsbase og forholdet mellom første- og tredjepersonsperspektivet. Hovedfunnet er at funksjonalismen og fenomenologien belyser ulike, men komplementære sider ved problemstillingen. Funksjonalismen åpner muligheten ved å ikke binde bevissthet til biologisk substans, men forklarer ikke uten videre hvorfor subjektiv erfaring skulle følge av riktig organisering. Fenomenologien tydeliggjør kropp, situerthet og verdensforankring som grunnleggende for erfaringens struktur. Men den gir ikke alene et tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre når et kunstig system med rimelighet kan sies å ha et førstepersonsperspektiv. Masteroppgavens selvstendige bidrag ligger i å avgrense et begrepsmessig og ontologisk presist mulighetsrom for kunstig fenomenal bevissthet. Men samtidig å vise at videre forskning bør rette seg mot forholdet mellom kroppsliggjort organisering, situert verdensforhold og subjektiv erfaring.

Summary Research topic The use of mental training in e-sports is currently underutilized but can contribute to better performance. Human guidance of mental training can be expensive and inaccessible to many players, but AI has shown potential for similar types of guidance in other settings, and is a technology that is available to many. The use of AI for mental training guidance in e-sports has received limited research attention, and this project aims to address this knowledge gap. Knowledge of such use can be useful for players and coaches in e-sports, but can also contribute knowledge to other fields where guidance is important, such as traditional sports, psychology, health and education Main and sub-research questions -What role can AI play in guidance related to the development of mental training programs for e-sports athletes? -How are ChatGPT’s suggestions for mental training programs in e-sports perceived by experts in mental training and e-sports? Theory The main theoretical frameworks used in this project were Vealey’s framework and Olympiatoppen’s model for mental training in sport. Method This project is described as qualitative and data was mainly collected through exploration of AI prompting, and by conducting individual in-depth interviews, where the informants had expertise in mental training and e-sports. The interviews were further processed using thematic reflexive analysis. Findings The main findings of this project: -Machine selection can be influenced by AI. -Identification of the ChatGPT-model is problematic for users without a paid account. -Use of advanced prompting technique (COT-FSA) appears superior compared to use of basic prompting technique (ZSA), when requesting a mental training program for e-sports athletes. -AI cannot replace human competence or interpersonal relationships, and should be used as an assistant, not as a leader when requesting a mental training program for e-sports athletes. -AI is a useful tool in the context of other efficiency improvements, automation and time savings, but safe use and ethical considerations present challenges in the context of an escalating development. Conclusion AI can play a useful role in the context of guidance in the development of mental training programs for e-sports athletes, but as a supplement, not a replacement. This usefulness may be affected by the model of AI used, and both the person being guided, as well as the person who may be guiding, can have increased usefulness of this tool with a higher level of knowledge about both the subject being targeted, and the use of AI in general. Keywords Artificial intelligence, Guidance, Mental training, E-sports, Qualitative method, Reflective thematic analysis

This thesis examines how underlying social media may influence identity formation and emotional development among children and adolescents. Rather than focusing primarily on quantitative measures such as screen time, the thesis analyzes underlying social mechanisms, particularly social comparison and relational exposure, and how these shape self-understanding in digitally mediated environments. A theoretical and interpretive approach is applied, integrating philosophical, psychological and empirical perspectives. The analysis draws on theories of identity, self-presentation and emotional development, alongside research on social media, social comparison and emotional regulation. The thesis argues that social media intensify processes of social evaluation by making interaction more visible, continuous and quantifiable. Though mechanisms such ad idealized self-presentation, algorithmic exposure and permanent digital traces, children and adolescents may increasingly relate themselves from an external and evaluative perspective. This may contribute to a shift in which the observing self becomes more dominant relative to the experiencing self. Findings suggest that social media should be understood not only as communication technologies, but also as social environments that reorganize the conditions under which identity and emotional experience are formed.

Studien utforsker hvordan tjenesteutøvere sine minner og erfaringer med den velferdsteknologiske utviklingen i norsk, kommunal eldreomsorg kan gi innsikter som er relevante for videre utvikling av eldreomsorgen. Høreapparater og tradisjonelle trygghetsalarmer (arm/halsbånd) er brukt som eksempler for å belyse kontinuitet og endring i teknologi og praksis. Studien bygger på kvalitative, semistrukturerte intervjuer med fem ansatte i hjemmetjenesten i en større norsk kommune, med samlet arbeidserfaring fra midten av 90-tallet til i dag. Materialet er analysert i et tverrfaglig rammeverk med perspektiver fra sosial- og kulturhistorisk minneforskning, STS-studier (Studies of Science, Technology & Society) og helse-, omsorgs- og velferdsstudier. Funnene viser at selv om høreapparatet har inngått gjennom hele intervjupersonenes yrkesliv, og har hatt en teknologisk utvikling, er det lite oppmerksomhet rundt hørsel og hørselsteknologien i dag. Redusert behov for vedlikehold av høreapparater kombinert med opplevd økt arbeidstempo, kan ha bidratt til nedprioritering av oppmerksomheten. Funnene indikerer at ansvaret for de eldres hørsel i praksis kan falle mellom flere stoler, der hjemmeboende uten uformell pårørendeomsorg kan være særskilt utsatt. Trygghetsalarmen har hatt en markant økning i utrulling, men et tilnærmet uendret brukergrensesnitt i perioden studien dekker. Trygghetsalarm fungerer i dag ofte som første kontaktpunkt inn i hjemmetjenesten. Intervjupersonene bekrefter tilsiktede effekter knyttet til opplevd økt trygghet og mulighet til å bo hjemme lengre. Samtidig viser funnene fortsatt utilsiktede effekter av teknologien, der alarmer utløses pga. feil, forvirring eller ensomhet. Dette kan for noen ansatte bidra til opplevelse av økt stress i arbeidsdagen. Fenomenet ensomhet trer frem som et gjennomgangstema i intervjupersonenes refleksjoner. Begge teknologiene fremstår med iboende egenskaper ved seg som kan bidra til å forsterke eller forebygge ensomhet hos eldre. Studien peker på behov for sterkere søkelys på hørsel i den kommunale eldreomsorgen. Det bør innebære økt synliggjøring i politiske strategier samt kompetanseheving hos ansatte i kommunal eldreomsorg om både hørselstap, praktisk bruk av den nyeste høreapparatteknologien og betydningen av brukermotivasjon. I tillegg gir funnene innsikt som er nyttig for utviklere og bestillere av både hørsels- og trygghetsteknologi, ved å peke på det fortsatte behovet for brukerorienterte design som ivaretar også de mest sårbare eldre.

Sammendrag I denne masteroppgaven stiller jeg spørsmålet om hvordan skolens dannelsesoppdrag påvirkes av nye teknologier i et stadig mer datafisert samfunn, der kunstig intelligens, big data og automatisering i stadig økende grad preger verden. Gjennom en normativ, teoretisk analyse med et autoetnografisk perspektiv undersøker jeg hvordan manglende forståelse for disse fenomenene viser seg i en form for statistisk naivitet, som et nytt baconsk idol. Videre trekkes paralleller til Habermas’ teorier om den nye offentligheten, for å vise hvordan statistisk naivitet kan forringe den offentlige samtalen. I lys av Paulo Freires frigjøringspedagogikk, ser jeg på hvordan skolen kan legge til rette for at elever utvikler et kritisk selvbevisst forhold til denne datafiseringen, der forståelse for statistikk, tilfeldighet og sannsynlighet blir stadig viktigere elementer i en grunnleggende dannelse. Jeg viser til Susan Careys teorier om begrepsendring og Quinian bootstrapping for å diskutere hvordan elevers statistikkforståelse kan forbedres, og hvordan man kan legge til rette for at flest mulig gjør spranget fra en primitiv til en moden forståelse, slik at man da blir satt i stand til å lese verden med tall, og videre til å bli en moden, autonom og dannet borger i en stadig mer datafisert virkelighet. Abstract In this thesis, I pose the question of how the school’s formative mission is influenced by new technology in an ever more datafied society, where artificial intelligence, big data and automation increasingly shape the world around us. Through a normative, theoretical analysis with an autoethnographic perspective, I investigate how a lack of understanding of datafication manifests as a form of statistical naivety, as a new Baconian idol. I further draw on Habermas’s theories of the new public sphere to show how statistical naivety may degrade public discourse. Building on Paulo Freire’s liberation pedagogy, I discuss how school can facilitate students’ development of a critical self-conscious relationship to datafication. An understanding of statistics, chance and probability constitute an essential part of this statistical literacy. Finally, I apply Susan Carey’s theories on conceptual change and Quinian bootstrapping to discuss how to improve students’ understanding of statistical concepts, and how to make sure that as many students as possible can make the cognitive leap from a primitive to a mature understanding. Through this they will be prepared to read the world through numbers, and further become mature, autonomous citizens in an ever-increasingly datafied reality.

I 1825 forlot det en slupp havnen i Stavanger med kursen mot Amerika, dagens USA. Dette regnes som starten på den norske utvandringen til Amerika. Denne utvandringen skulle bli en av de største utvandringene fra Europa til Amerika. De norske utvandrerne slo seg ned i et land der det allerede var en gruppe mennesker fra før. I denne oppgaven har jeg sett på forholdet mellom disse to folke gruppene. På den ene siden er det de norske innvandrerne som flyttet fra alt det de visste og la ut på en ferd som ville endre livene deres. Og på den andre siden er det den Amerikanske urbefolkningen som mange år tidligere hadde opplevd at noen ukjente hadde kommet inn og tatt over deler av landet deres. Tidligere har det blitt sett på som om de norske innvandrerne hadde lite eller ingen møter med den amerikanske urbefolkningen. Og i så fall når de møttes så gjorde ikke norsk-amerikanerne noe veldig dårlig for de var ikke så bevisste på det som skjedde. Jeg vil prøve å se om norsk-amerikanerne var ubevisste eller bevisste på det de var med på når de slo seg ned i Amerika. Dette gjelder også det amerikanere og norsk-amerikanere kalte for «tomt land», som viste seg å ikke egentlig være så tomt land. Jeg vil se på deres syn på den amerikanske urbefolkningen, hvordan de beskriver møter med dem, men også forhold til andre minoritets grupper som var å finne i Amerika på den samme tiden, som for eksempel slavene. Dette har jeg gjort gjennom å søke gjennom norske og norskamerikanske aviser, og de kjente Amerika Brevene som den norske emigrantene sendte hjem til de som var igjen hjemme. Dette har jeg gjort gjennom å prøve å tolke det som står i disse tekstene. Jeg har også prøve å gjøre dette gjennom et postkolonialistisk perspektiv om det var mulig.

Denne oppgåva har undersøkt utvikling og bruk av digitale løysingar for samvirke i den norske redningstenesta. Redningstenesta utøvast som ein samvirkefunksjon mellom ulike aktørar, frå både offentlege, private, og frivillige verksemder. Digitale løysingar blir framheva som viktige for koordinering og utvikling av eit felles situasjonsbilete, særleg i møte med eit stadig utviklande risikobilete. Studien tek utgangspunkt i tre forskingsspørsmål, om mål og føringar, verknad på informasjonsdeling og situasjonsforståing, og drivarar og hindringar. Oppgåva byggjer på ein kvalitativ metode, med ni semistrukturerte intervju med informantar frå nødetatar, frivillige organisasjonar, og offentleg beredskap. Oppgåva supplerte intervjumaterialet med dokumentanalyse, der NOU 2023:17, evalueringa etter Gjerdrum-skredet og leiteaksjonen på Lindesnes, og handboka for redningstenesta danna grunnlaget. For å analysere materialet blei det tatt i bruk tematisk analyse, med sosioteknisk perspektiv som det primære analytiske rammeverket. Oppgåva fann formelle mål og føringar på fleire nivå, men at styringsstrukturen gjer det utfordrande å realisere dei. Digitale verktøy viser ein reell positiv verknad på samvirke, og brukarvennlegheit og kontekstuell tilpassing står sentralt for vellukka løysingar. Sentrale drivarar kjem fram som reaktive og personavhengige, med kriser som utløysande hendingar og enkeltpersonar som driv innovasjon framover. Silostruktur, fragmentert finansiering, og manglande overordna koordinerande organ fungerer som hindringar for fellesprosjekt. Felles Aksjonsstøtteverktøy (FAKS), som brukast for søk etter sakna person på land, framstår som eit vellukka prosjekt, men det kjem fram eit ønske og behov for å utvide dekninga.

Sammendrag Denne masteroppgaven undersøker hvordan bruk av Copilot medierer prosjektadministrative arbeidsprosesser i Bane NOR, sett i lys av Nasjonal strategi for kunstig intelligens. Studien tar utgangspunkt i et postfenomenologisk perspektiv, særlig medieringsteorien til Peter-Paul Verbeek og bygger på en kvalitativ casestudie med datagrunnlag fra spørreundersøkelse, intervjuer, dokumentanalyser og observasjoner. Funnene viser at Copilot ikke fungerer som et nøytralt verktøy, men som en medierende aktør som former både hvordan arbeid utføres, hvordan beslutninger tas og hvordan ansvar forstås i organisasjonen. Studien identifiserer tre sentrale former for mediering; språklig, praktisk og strukturell. For det første bidrar den nasjonale KI-strategiens instrumentelle språk til å naturalisere Copilot som ent nøytralt hjelpemiddel, noe som skjuler teknologiens påvirkning. For det andre viser analysen at Copilots innebygde skript utfordrer prinsippet om menneskelig kontroll ved å forskyve kontroll fra forståelse til operasjonell godkjenning. For det tredje viser studien at avhengigheten av Microsofts lukkede økosystem begrenser organisatorisk handlingsrom og utfordrer etiske prinsipper i nasjonal KI-strategi, særlig knyttet til transparens, ansvarlighet og digital suverenitet. Samlet sett avdekker studien et gap mellom de normative ambisjonene i Nasjonal strategi for KI og den praktiske bruen av Copilot i Bane NOR. Oppgaven argumenterer for at ansvarlig bruk av KI forutsetter økt refleksiv kompetanse, tydeligere strategisk forankring og en dypere forståelse av hvordan teknologi faktisk medierer arbeid, beslutninger og moralsk ansvar i organisasjoner. Summary This master`s thesis examines how the use of Copilot mediates project management work processes at Bane NOR, considering the National Strategy for Artificial Intelligence. The study is based on a post-phenomenological perspective, in particular the mediation theory of Peter-Paul Verbeek, and is based on a qualitative case study with data from a questionnaire, interviews and document analyses. The findings show that Copilot does not function as a neutral tool, but as a mediating actor that shapes both how work is performed, how decisions are made and how responsibility is understood in the organization. The study identifies three key forms of mediation: linguistic, practical and structural. First, the instrumental language of the national AI strategy helps to naturalize Copilot as a neutral tool, which hides the influence of technology. Second, the analysis shows that Copilot`s built-in script challenges the principle of human control by shifting control from understanding to operation approval. Third, the study shows that the dependence on Microsoft`s closed ecosystem limits organizational scope and challenges ethical principles related to transparency, accountability and digital sovereignty. Overall, the study reveals a gap between the normative ambitions of the National AI-strategy and the practical bridge of Copilot in Bane NOR. The paper argues that responsible use of AI requires increased reflexive competence, clearer strategic anchoring and a deeper understanding of how technology mediates work, decisions and moral responsibility in organizations.

Lærerne vet at GenKI er der. De fleste har prøvd det. Likevel vet mange ikke helt hva de skal mene om det, og enda færre vet hva de skal gjøre når en elev leverer en tekst de ikke har skrevet selv. Denne studien handler om det rommet: mellom å kjenne til en teknologi og å ha forutsetninger for å bruke den godt. Studien undersøker hvilke holdninger og oppfatninger lærere i videregående skole har til GenKI, og hvilke spenninger som kommer til uttrykk i disse. Datamaterialet er hentet fra en spørreundersøkelse som tok utgangspunkt i 466 lærere ved 24 videregående skoler i Agder, alle del av et kompetanseutviklingsprogram i GenKI. Undersøkelsen kombinerer kvantitative data med kvalitative fritekstsvar. Det teoretiske rammeverket er bygget opp av tre teorier som utfyller hverandre: TPACK belyser hvilken kompetanse lærere trenger for å integrere GenKI faglig og pedagogisk, Ertmers barriereteori forklarer hva som konkret hindrer dem i å komme dit, og Zhais stadiemodell viser at lærere befinner seg på ulike steder i møtet med teknologien og at dette ikke er et statisk bilde. Det som tegner seg tydeligst i funnene er at lærerne verken er for eller imot GenKI. De fleste er i en mellomfase der teknologien er kjent, men ikke fullt ut integrert. Den høye andelen nøytrale svar tolkes ikke som likegyldighet, men som mangel på erfaringsgrunnlag til å ta stilling. Lærerne ser nytten av GenKI for egen yrkesutøvelse, men er langt mer usikre på om den fremmer elevenes læring. Vurdering peker seg ut som det mest akutte og uløste problemet: lærerne ser at elever leverer KI-genererte tekster, men har verken verktøy eller prosedyrer for å håndtere det, og opplever at ansvaret likevel er lagt på dem alene. Studien konkluderer med at spenningene er strukturelle, ikke individuelle. Det som mangler er felles opplæring, tydelige etiske rammer og en vurderingspraksis tilpasset en virkelighet der GenKI finnes. Flere steder i materialet aner man noe mer enn frustrasjon over manglende verktøy. En lærer som ikke lenger vet om det er meningsfullt å rette, eller som spør seg om vedkommende fortsatt er nødvendig, er en lærer hvis profesjonsidentitet er under press. Det er et spørsmål forskningen ennå ikke har tatt tilstrekkelig tak i, og det er den naturlige veien videre fra denne studien.

Dette masterprosjektet studerer aktive kristne forkynneres erfaringer med bruk av humor i kristen forkynnelse, med særlig vekt på hvilke muligheter og utfordringer de ser i bruk av humor og hvilke grenser forkynnerne opplever i møte med teologi, etikk, forsamling og kontekst. Prosjektets hovedanliggende er å få frem hvordan forkynnernes refleksjoner over bruk av humor i forkynnelsen, og hvilken rolle etikken og teologien (eller andre faktorer) har i møte med dette. Prosjektet baserer seg på kvalitative intervjuer og en tematisk analyse med utgangspunkt i relevant tidligere forskning og teori som dreier seg om humor, kommunikasjon, humor og religion og kristen etikk. Funnene viser en bred enighet blant informantene på flere av spørsmålene, men det kommer også til uttrykk en spenning noen steder. Av funnene fremkommer det at humor kan fungere som et retorisk og menneskelig virkemiddel som kan bidra til å understreke et poeng eller relasjonelt til forsamlingen. Det fremkommer særlig at humor kan fungere som brobygger til forsamlingen, understreke teologiske poeng og senke terskelen for mottakelse av innholdet. På samme tid viser funnene at det er flere risikofaktorer ved bruk av humor i forkynnelsen. De mest sentrale risikomomentene er at humoren kan overskygge budskapet, støte an hos tilhørere eller redusere helligheten og alvoret i det teologiske hovedbudskapet. Funnene indikerer også grensesetting rundt bruk av humor oppleves som en vanskelig balansegang som blir påvirket av flere faktorer – blant annet forsamlingen, forkynnerens personlighet og kulturelle og kontekstuelle forhold. Samtidig kommer det frem at teologi og etikk spiller en sentral rolle i grensesetting og tanker om humorens funksjon, til tross for noen ulikheter på tvers av informantene. Prosjektet medvirker til økt kunnskap og forståelse av hvordan kristne forkynnere forholder seg til bruk av humor i kristen forkynnelse. Samtidig er dette forskningsprosjektet være en døråpner for videre forskning på forholdet mellom kristen forkynnelse og humor i et dypere og bredere perspektiv.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan konservative kristne kvinner forholder seg til kjønn og likestilling i dagens samfunn. Studien er kvalitativ og bygger på ni dybdeintervjuer med konservative kristne kvinner bosatt i bibelbeltet. Analysen har en fenomenologisk og tematisk analyse som tilnærming, med fokus på informantenes erfaringer og hvordan de begrunner sine synspunkter. Denne oppgaven belyser hvordan kvinnene forstår begrepene kjønn og likestilling, samt hvordan de forholder seg til dette i lys av deres kristne tro. Det undersøkes også hvilke faktorer som kan påvirke deres holdninger, dette i møte med samfunnsendringer og feministiske perspektiver. Det analyseres også hvilke tradisjonelle tolkninger som opprettholdes, og hvilke som utfordres eller forkastes. I analysen kommer det frem at kvinnene holder seg til de tradisjonelle religiøse tolkningene, men aktivt vurderer helheten i møte med samfunnets idealer. For eksempel tillegges begrepet underordning nye betydninger. Funnene indikerer at kvinnene verken entydig kan forstås som tradisjonelle eller moderne, men at de lever i en stadig refleksjon og forhandling mellom disse perspektivene.

This thesis examines how “Christianssands Samlag for Brændevinshandel” developed between 1871 and 1913. Established as the first liquor retail monopoly in Norway, the Samlag was part of a new system intended both to regulate alcohol consumption and to distribute profits to public-benefit purposes in the city. The study shows how the institution gradually developed from an instrument of alcohol policy into an arena where economic interests, public responsibility, and political conflicts became increasingly intertwined, particularly through the financing of urban development. The analysis takes the local level as its starting point and uses the Samlag to examine broader social changes during the period. Particular attention is given to the emergence of associational society, municipal expansion, political culture, and changing ideas of public responsibility. The Samlag is analysed both as a social institution, an economic actor, and a political issue, especially through conflicts surrounding the temperance movement and debates over municipal influence. The theoretical framework draws on perspectives on associational society, emphasizing the role of organizations as instruments of political influence and as institutions that filled political and administrative gaps before the welfare state was fully developed. The thesis combines structural and actor-oriented approaches and also engages with perspectives from political and economic history. Methodologically, the study is based on an empirically driven qualitative analysis supported by some quantitative investigations. The approach is hermeneutically oriented and draws on extensive source material, including the Samlag’s private archives, local newspapers, and public publications. The study shows that the Samlag became an important institution in Kristiansand’s urban development. Its profits were used to finance infrastructure, education, culture, and social measures, giving the institution functions far beyond alcohol policy alone. At the same time, the Samlag gave local actors and parts of the business elite opportunities to promote projects that could strengthen both the city’s development and their own economic interests. Distinctions between private initiative, municipal activity, and public responsibility therefore often remained unclear. The analysis also highlights a fundamental dilemma within the Samlag system: the institution was intended to reduce alcohol consumption, while at the same time becoming economically and politically dependent on the profits generated by the consumption it sought to limit. Moral concerns, public responsibility, and private economic interests therefore became closely connected in the development of Kristiansand during this period. The thesis also shows how local organizations could play an important role in a period when both municipal institutions and the later welfare state were still developing. Through the Samlag, it becomes possible to examine how modernization, organizational growth, political mobilization, and expanding forms of public responsibility unfolded at the local level in Norway during this period.

SAMMENDRAG I denne masteroppgaven legger jeg frem et forslag til hvordan metaetisk moralsk realisme aktivt kan tas i bruk innen normativ etikk, og hva det forslaget har å si for praktisk rasjonalitet og etisk epistemologi. Jeg diskuterer tre former for etisk konstruktivisme opp imot moralsk ikkenaturalisme i kapittel 2 og 3 og diskuterer hvordan sistnevnte gir et bedre grunnlag for å snakke om praktisk rasjonalitet og epistemisk begrunnelse i normativ etikk. I siste kapittel legger jeg frem mitt eget bidrag til denne debatten: en aktiv realisme som består i en alternativ modell for praktisk rasjonalitet og grunner, samt tar i bruk intellektuelle dyder som metode for epistemisk begrunnelse. STIKKORD: metaetikk, normativ etikk, praktisk rasjonalitet, epistemologi, konstruktivisme, moralsk realisme, ikke-naturalisme, dydsepistemologi ABSTRACT In this master’s thesis, I propose a way in which metaethical moral realism can be actively applied in normative ethics, and what that means for practical rationality and ethical epistemology. In order to do that I pit three forms of ethical constructivism against moral nonnaturalism in chapters 2 and 3 and discuss how the latter gives a better ground for understanding practical rationality and epistemic justification within normative ethics. In the final chapter I present my own contribution to this debate: an active realism that consists in an alternative model of practical rationality and reasons, as well as intellectual virtues as a method for epistemic justification. KEY WORDS: metaethics, normative ethics, practical rationality, epistemology, constructivism, moral realism, non-naturalism, virtue epistemology

This thesis examines how Roman power was implemented in the Greek world during the second century BCE, with a focus on Macedonia, Achaea and Delos. The main question is how Roman power was made effective in practice, and how this varied between different Greek societies. The thesis does not primarily ask whether Greek societies became “Roman”. Instead, it studies how older Greek structures continued, were limited or were given new functions under Roman dominance. The thesis is based on a qualitative and comparative analysis of modern scholarship. It also discusses the ancient source material that much of this scholarship builds on, especially Polybius and Livy. Macedonia, Achaea and Delos have been chosen because they show different forms of Roman intervention. Macedonia was a former kingdom. Achaea was a region shaped by cities, federal structures and local institutions. Delos was a holy island and harbor that became important through trade, Athenian control and new economic conditions. The analysis shows that Roman power was not implemented through one fixed model. Military victory was often the starting point, but it did not by itself explain how Roman control worked afterwards. In Macedonia, Rome abolished the monarchy, divided the region into four smaller regions, restricted important resources and later established a more permanent presence after the revolt of Andriscus. In Achaea, Roman power became visible through the destruction of Corinth, the weakening of the Achaean League and changes in the relationship between cities, sanctuaries and regional centers. On Delos, Roman power worked more indirectly. The island was transferred to Athens, the Delian population was expelled, and the harbor was developed into an important commercial center. A central finding is that continuity did not necessarily mean independence. Greek language, local institutions, cults, coins, honors, sanctuaries and public spaces could continue after Roman intervention. At the same time, they now functioned within limits set by Roman power. Roman dominance could therefore work both through clear breaks and through the continued use of existing structures. The thesis concludes that Roman power in the Greek world should be understood as flexible and dependent on local conditions, rather than as a simple transition from Greek freedom to direct Roman provincial rule.

I denne oppgaven undersøker jeg avgrensninger i stemmeretten i Norge fra 1868 til 1919, med egen periodisering for Sverige og Danmark. Med norske stortingsforslag og komitéinnstillinger som primærkilder, analyserer den hvordan økonomiske og kulturelle endringer på 1800-tallet formet stemmeretten i de tre landene. Ved bruk av et longue durée-perspektiv undersøker oppgaven Norges overgang fra en radikal til en konservativ og deretter moderne stemmerettsordning, og drøfter samtidens forståelser av «representant» kontra «delegat». Oppgaven vurderer hvordan avgrensningene av stemmeretten på slutten av 1800-tallet påvirket de tre skandinaviske landene, og om disse avgrensningene var kontingent eller hensiktsbetinget.

I denne teksten tar jeg autentisitet i forsvar mot Christopher Lasch sin kritikk av autentisitet i den grad det baserer seg på impulsive ønsker, og kritikken av autentisitet som en form for narsissisme. Forsvaret innebærer en anvendelse av Harry G. Frankfurts personmetafysikk for å argumentere for at autentisitet er noe mer enn bare utlevelsen av impulser, samt at autentisitet ikke innebærer en normativ kvalitet som Lasch kritiserer det for å ha. Kapittel 2 tar for seg redegjørelsen av Laschs kritikker (det er også her jeg først redegjør for det jeg kaller for autentisitetspornografi). I kapittel 3, sammenligner jeg Lasch sitt autentisitetsbegrep med Heideggers, og i kapittel 4 diskuterer jeg Frankfurt i en autentisk kontekst og forsvarer mot Lasch sin kritikk. Jeg konkluderer med at autentisitet er noe mer enn bare impulsive ønsker, og at autentisitet ikke besitter den normative kvaliteten som Lasch tilskriver det. Jeg anser mitt svar for å være en mer robust måte å tolke autentisitet på.

This thesis examines the French political party Ligue de la Jeune République within a anti-fascist and pacifist framework. It follows the party from the start of the thirties through to the fall of the popular front, seeking to analyse it’s difficult relationship between being anti-fascist and pacifist, as well as to look at which horizon of expectations it envisages for the future of the French republic. Using the party’s own newspaper, the thesis tries to qualitatively synthesize a narrative that can be contrasted to central narratives in the anti-fascist historiography. The thesis introduces a distinction between two different kinds of anti-fascist resistance, positive and negative resistance, as its main sources of analysis. Positive resistance means a usually long-term political development of the living standards and education of the masses, to hinder opportunistic fascism from taking root in communities and nations as a whole. The negative on the other hand includes what had more traditionally been named as resistance, that is either violent suppression or actively taking away fascists’ ability to for example organise or acquire a platform through contentious politics or direct government power. In terms of historiography, I challenge claims that antifascism did not really exist in France pre-1934 through the scope of positive resistance in the years before faced by the Italian fascist and later nazi threats. Further, I challenge Michael Seidman’s claim that anti-fascism necessarily is violent, as this claim would delegitimise huge swaths of the movement, many of whom acted in the best way they knew to counter the fascist threat. This is done through identifying clear links in the party’s argumentation for their policies, that in several key fields of their programme identify anti-fascism as one main motivation for fighting for it. The thesis concludes that a resistance framework seen through the scope of negative and positive resistance offers historians a more useful tool to analyse the entire movement, and not only it’s dealings in contentious politics.

Denne masteroppgaven undersøker etiske problemstillinger knyttet til kunstig intelligens (KI), og hvordan disse materialiserer seg i politikk og regulering. Problemstillingen er: Hva burde en menneskerettighetsbasert KI-etikk inneholde, og i hvilken grad oppfyller EU og USAs politiske rammeverk dette idealet? Teorigrunnlaget er todelt. Varieties of Capitalism belyser hvordan ulik institusjonell og økonomisk organisering påvirker teknologipolitikk, herunder hvorfor EU følger en risikobasert tilnærming, mens USA i stor grad fører en reaktiv og risikovillig politikk. Jürgen Habermas sin teori om kommunikativ handling supplerer analysen ved å vise hvordan politikk og institusjonelle rammer blir kommunisert gjennom strategiske handlinger eller kommunikative handlinger. Dette påvirker igjen legitimiteten rundt politikken som føres og den offentlige samtalen som foregår i de politiske miljøene. Metoden er komparativ, der to politiske entiteter med ulik tilnærming til KI-regulering sammenlignes. Datagrunnlaget består av EUs AI Act og USAs America's AI Action Plan, supplert med delstatlig lovgivning fra Colorado og Texas. Hensikten er å belyse hvordan politisk strategi og regulatoriske miljø påvirker etiske hensyn, særlig knyttet til menneskerettigheter. Dette er viktig fordi KI har potensielt store konsekvenser for personvern, rettssikkerhet, menneskerettigheter og likestilling. Det er avgjørende å legge gode føringer for teknologiens utvikling og bruk. Oppgavens hovedfunn er at EU og USA representerer to fundamentalt ulike tilnærminger til KI-styring, og at disse forskjellene ikke er tilfeldige, men springer ut av dypt forankrede institusjonelle og økonomiske strukturer. VoC-rammeverket viser at EUs risikobaserte, proaktive reguleringsmodell er institusjonelt kompatibel med koordinerte markedsøkonomier, mens USAs reaktive, innovasjonsdrevne tilnærming gjenspeiler den liberale markedsøkonomiens preferanse for fleksibilitet og markedsstyrt utvikling. Oppgaven argumenterer for at en menneskerettighetsbasert KI-etikk bør inneholde fire kjernerettigheter: personvern og databeskyttelse, likhet og ikke-diskriminering, autonomi, og sosiale rettigheter. Vurdert mot dette rammeverket fremstår EUs AI Act som det mest ambisiøse forsøket på å forankre KI-regulering i bindende rettigheter, med forbud mot manipulerende systemer, krav om menneskelig tilsyn og betydelige håndhevingsmekanismer. Likevel har loven vesentlige svakheter: systematisk undertrykkelse og algoritmer som i stor grad påvirker autonomi faller utenfor omfanget av lovgivningen. Dette viser at lovens individsentrerte arkitektur er lite egnet til å håndtere kollektive og strukturelle skader. I motsetning mangler USA et universelt beskyttelsesgrunnlag, og borgernes rettigheter varierer etter hvilken stat de bor i. Det finnes likevel eksempler på at robuste tiltak for å beskytte menneskerettigheter som Colorados AI Act er mulige innenfor det amerikanske systemet, men den nåværende politiske administrasjonens aktive motarbeidelse av slik lovgivning utgjør en alvorlig trussel mot dette potensialet. Et sentralt funn er at begge rammeverk er sterkest der de potensielle skadene av KI-teknologi er synlige og individuelt identifiserbare, og svakest der skadene er diffuse og systemiske. Dette er problematisk fordi forskning, særlig Rainer Mühlhoffs maktbevisste etikk, viser at det er nettopp disse strukturelle skadene som er sentrale, fordi de påvirker vår hverdag. Oppgaven konkluderer med at verken etiske prinsipper alene eller eksisterende lovgivning er tilstrekkelig, og at en menneskerettighetsforankret KI-politikk med reelle håndhevingsmekanismer er nødvendig for å møte KIs samfunnsmessige konsekvenser.

This master’s thesis examines how and why Norway established national parks. The thesis explain how the state, the Norwegian Nature Conservation Association (Norges Naturvernforbund) and the Norwegian Tourist Association (Den Norske Turistforeningen) have been involved in the work of establishing the first national parks. By examining archival material from the State Council of Nature Conservations’s (Statens Naturvernråds) archives and parliamentary reports, as well as analysing the Nature Conservation Association’s members’ magazine from 1965-1979 and the Norwegian Tourist Association’s yearbooks from 1960-1979, I show how these actors worked on and discussed the establishment of national parks. The thesis explains the development of state institutions that made it possible to establish the first national parks in Norway. In order for it to be possible to establish national parks, there was a need for a new nature conservation law, since the law from 1910 did not allow for protection of larger areas. The new conservation law came into force in 1954, and made it possible to protect larger areas. The following year, the State Council of Nature Conservation, which was to assist in the implementation of the law, was also established. Council also began work on establishing a national plan for nature and national parks. When the position of State Nature Conservation Inspector (Statens Naturverninspektør) was established in 1960, the Inspector took over the groundwork for the national plan. The national plan laid out the foundation for the first national parks in Norway. The Norwegian Nature Conservation Association and the Norwegian Tourist Association’s involvement in national park work was largely focused on educational work and sharing information. Through their member magazines and yearbooks, they informed their members about relevant issues within national park work, in addition to making arguments for the establishments of the national parks. The arguments were largely related to outdoor activities (friluftsliv), the desire to preserve nature for future generations, and the loss of nature associated with the development of industry and watercourse regulation. Watercourse regulation was a major obstacle to the establishment of some of Norway’s first national parks. With the great industrial growth in the post-war period and the increased need for cheap electricity, there was a strong development of hydropower plants after the war. This came into conflict with some of the areas in the national plan for nature and national parks. This conflict between watercourse regulation and economic interests one one hand, and nature conservation and work on establishing national parks on the other, led to delays in the establishment of several national parks in Norway.

Universell utforming av digitale tjenester er et sentralt virkemiddel for å sikre likeverdig tilgang til samfunnsdeltakelse i et stadig mer digitalisert samfunn. Til tross for omfattende lovverk, retningslinjer og politiske målsetninger, viser tilsyn og undersøkelser at mange digitale tjenester i Norge fortsatt ikke er universelt utformet. Formålet med denne studien har vært å undersøke hvordan arbeidet med universell utforming foregår i praksis, hvilke utfordringer og muligheter utviklere, designere og eksperter møter i dette arbeidet, samt hvilke tekster og prosesser som er med på å styre både det praktiske og det mer overordnede arbeidet. Den overordnede problemstillingen for studien er henholdsvis: Hvilken dypere forståelse kan perspektivene til utviklere, designere og tilgjengelighetseksperter gi av hvilke strukturelle komponenter som styrer arbeidet med universell utforming av digitale tjenester i Norge, og hvordan disse eventuelt hemmer eller fremmer iverksettelse av universell utforming av disse tjenestene? Studien er gjennomført som en kvalitativ undersøkelse basert på semistrukturerte intervjuer med representanter fra relevante fagmiljøer, utviklere og designere. Datamaterialet er analysert gjennom en kombinasjon av tematisk analyse og en institusjonell-etnografisk inspirert analyse. Institusjonell etnografi har fungert som et teoretisk og analytisk rammeverk i undersøkelsen av hvordan arbeid organiseres og koordineres gjennom styringstekster og institusjonelle prosesser. Funnene viser at arbeidet med universell utforming av digitale tjenester påvirkes av en rekke praktiske og organisatoriske faktorer. Muligheter og utfordringer ved det samfunnsmessige arbeidet med universell utforming knyttes til holdninger til-, kompetanse om- og standardisering av universell utforming. Analysen viser videre at det praktiske arbeidet synes å styres av et komplekst samspill mellom lovverk, standarder, retningslinjer, organisatoriske prioriteringer og arbeidsprosesser. Studien bidrar med kunnskap om hvordan utviklere, designere og tilgjengelighetseksperter forstår og erfarer arbeidet med universell utforming av digitale tjenester i Norge, samt hvordan dette arbeidet formes av et samspill mellom styringstekster, organisatoriske prosesser og profesjonelle praksiser. Analysen peker samtidig på utfordringer og muligheter knyttet til videre implementering av universell utforming. Til tross for betydelig utvikling de siste tiårene, gjenstår det fortsatt arbeid for å realisere målsetningen om et universelt utformet Norge.

This master’s thesis examines the import of colonial goods to Kristiansand stiftamt between 1750 and 1800 and situates these patterns within the broader context of evolving colonial identity. The analysis combines quantitative data from customs records with a qualitative study from news papers and contemporary sources of how colonial goods, slavery and african enslaved people («negre») were represented in the public sphere in Kristiansand during the same period. The stiftamts import patterns largely follow national trends when measured per capita. The second half of the eighteenth century should therefore be understood as the beginning of a consumer society in Kristiansand, as in the rest of Norway. While the elite and the upper and middle social strata had long been active consumers, this period saw a marked increase in consumption among the lower and lowest social groups. This development was closely tied to increased production of colonial goods in the Danish-Norwegian and European colonies, which in turn lowered prices. In line with Knudtzon 2025, I argue that Norway experienced a consumer transformation (forbrukerhamskifte) characterized by rising import volumes, a broader range of goods, and wider social participation in consumption. The newspaper analysis reveals that the public sphere inn Kristiansand ‘stiftamt’ – meaning all inhabitants in the ‘stiftamt’ who purchased or otherwise accessed newpaper content – possessed a strong awareness of Denmark-Norway as a colonial power at the same time as consumption of colonial goods increased. The suffering of enslaved people in the Carribean colonies was presented as common knowledge for newspaper readers. Several texts discuss whether such consumption of colonial goods could be justified, while others did the opposite, even though contemporary censorship laws likely made direct criticism of the Danish-Norwegian slave trade difficult. Even so, some material displays abolitionist tendencies, including authors avoiding the term «neger», praising international abolitionist figures and mentioning Danish-Norwegian slave trade without directly criticizing it. The visibility and normalization of colonial goods in everyday life and in the public discourse helped reinforce notions of modernity, refinement, white supremacy and a sense of connection to a broader European and colonial world in Kristiansand. Colonial goods functioned as carriers of meaning and self-understanding.

Endring og kontinuitet i det norske Arbeiderpartiets politikk er denne masteroppgaves tema. Endret Arbeiderpartiets vannkraftspolitikk seg i 1990, når partiet samtykket til verdens mest liberaliserte energilov (Ot.prp.nr.43 1989-90), eller var aksepten et resultat av en lenger og mer gradvis prosess? Jeg skal undersøke om Arbeiderpartiets «ja» til Jan P Syses markedsbaserte energilov har røtter i partiets etterkrigspolitikk. Ble Arbeiderpartiets økonomiske politikk påvirket av Marshallhjelpen og andre hendelser i etterkrigstiden, og hvis ja, hvilke følger fikk dette for Arbeiderpartiets industri og energipolitikk? Mitt hovedspørsmål er å finne ut om Arbeiderpartiets liberaliseringsprosess startet like etter andre verdenskrig, og ikke siste halvdel av 1980 tallet. Hvis ja, så kan spor fra fortiden være med på å forklare hvorfor et sosialdemokratisk parti støttet opp om en liberalisert energipolitikk fra og med 1990. Energiloven ble iverksatt januar 1991. Da hadde det nylig vært regjeringsskifte. Jan P. Syses regjering var blitt erstattet med Gro Harlem Brundtlands tredje regjering november 1990. Hvordan iverksatte Arbeiderpartiet den borgerlige energiloven? Oppgavens kjernepunkter kan oppsummeres i fem ord: «Alt henger sammen med alt» (Gro Harlem Brundtland, 1993, Aftenposten).

This thesis examines the office of the lagmann in Rogaland and Agder from c. 1290 to c. 1590. It asks how the lagmann’s competence developed, especially in the roles of guarantor, judge and ombudsmann, and how this development was shaped by the interests of royal power, the Church and local communities. A further question is how legal cultures set the premises for the office. The study is based primarily on a qualitative reading of diplomas, supplemented by legal texts, royal letters, court records and additional source material. The thesis argues that the development of the office cannot be explained by royal legislation or formal competence alone. The lagmann was a royal officeholder, but the office was also shaped by regional differences, local needs, legal cultures and actors in and outside the governing apparatus who made use of it. The analysis combines institutional-historical and peasant-communalist perspectives with the concepts of state building and state formation. The office was strengthened over time, but not through a single linear process. In the High Middle Ages, legislation and the establishment of new lagtings strengthened the office formally, while hirdmenn, the cathedral chapter and the bishop helped draw the lagmann towards Stavanger. Agder and much of rural Rogaland, however, seem to have remained more distant from the office. In the Late Middle Ages, the evidence points less to decline than to gradual consolidation. Local communities used the lagmann as guarantor and mediator as much as in a judicial capacity, while his involvement in Christian law and clerical matters was limited. From 1483 to 1537, the office became more closely tied to the høvedsmann through recruitment, assignments and client relations. At the same time, Agder was gradually separated as a separate jurisdiction through local initiative, fief administration and client relations. By the early sixteenth century, the judicial function had become the office’s most important function, also in relation to local communities. After the Reformation, legislation, superior courts and royal assignments tied the lagmann more directly to royal government. This did not at first produce a uniform office. In Agder, the lagmann became more closely connected to rural communities. In Stavanger, he remained more closely tied to the town and its elite. Different regional circumstances, interests and practical needs therefore shaped the office differently in Agder and Stavanger.

Sammendrag Denne oppgaven utvikler og undersøker begrepet perfeksjonens paradoks: den tilbakevendende tendensen i spekulativ fiksjon der utopiske prosjekter orientert mot harmoni, stabilitet og fremskritt genererer de samme forholdene de søker å eliminere. Perfeksjon mislykkes ikke bare, den omorganiserer samfunnslivet på måter som innsnevrer mangfold, begrenser muligheter og produserer former for dominans. Dette fremstår ikke som en tilfeldig motsetning, men som en vedvarende strukturell spenning i utopisk tenkning selv. Oppgaven analyserer denne dynamikken gjennom tre sammenhengende tilnærminger: nærlesning av den animerte serien Arcane (sesong 1 og 2), komparativ analyse av kanoniske utopiske og dystopiske tekster, og teoretisk anvendelse av sentrale begreper fra utopistudier og science fiction-teori. Det overordnede forskningsspørsmålet spør på hvilke måter Arcane illustrerer perfeksjonens paradoks, og hvordan dette forholder seg til bredere spekulative tradisjoner. Dette undersøkes gjennom tre delspørsmål som omhandler seriens dramatisering av paradokset, dens forhold til klassiske utopiske tekster, og i hvilken grad spekulative fortellinger antyder at perfeksjonistiske prosjekter tenderer mot dystopiske utfall. Det teoretiske rammeverket bygger på Darko Suvins begrep om kognitiv fremmedgjøring og novumet, Karl Mannheims distinksjon mellom utopi og ideologi, samt Tom Moylan og Raffaella Baccolinis teorier om kritisk utopi og kritisk dystopi. Det komparative korpuset inkluderer Thomas Mores Utopia, B.F. Skinners Walden Two, Aldous Huxleys Island og Ursula K. Le Guins The Dispossessed, som representerer ulike strømninger i utopisk tenkning fra renessansen til det tjuende århundret. Analysen viser at paradokset opererer på tvers av romlige, teknologiske og subjektive nivåer i Arcane. Piltover er avhengig av Zauns fattigdom og marginalisering, noe som demonstrerer at utopi og dystopi ikke er motsetninger, men samproduserte forhold innenfor ett og samme system. Hextech åpner en horisont av muligheter før teknologien gradvis absorberes inn i institusjonelle og økonomiske strukturer og forvandles til et kontrollmiddel. Gjennom Viktor radikaliseres logikken rundt perfeksjon til en visjon som tilbyr frelse på bekostning av individualitet i enhetens navn, der den "strålende evolusjonen" ikke representerer et sammenbrudd for den utopiske visjonen, men dens naturlige endepunkt. Oppgaven argumenterer likevel for at dette paradokset ikke gjør utopisk fantasi foreldet. Skillet mellom antiutopi og kritisk utopi er avgjørende: der antiutopiske fortellinger stenger for alternativer, bevarer kritiske utopier åpenheten ved å opprettholde ufullkommenhet og forskjellighet som frihetens betingelser. I Arcane kommer denne motstanden til uttrykk i lokaliserte former, særlig gjennom Firelight-enklaven, hvis overlevelsesmåte er forankret i omsorg og tilpasningsevne fremfor total design. Utopi vedvarer ikke som oppnådd perfeksjon, men som en horisont som forblir åpen, omstridt og uferdig.

Demokrati og medborgerskap er et tverrfaglig tema i læreplanen, og skal derfor være en del av alle skolefag. I dette prosjektet har jeg undersøkt hvordan fem lærere trekker inn dette tverrfaglige temaet i sin religion og etikkundervisning. Problemstillingen er «På hvilken måte integrerer lærere demokrati og medborgerskap i religion og etikkfaget på videregående skole», og belyses gjennom tre konkrete forskningsspørsmål 1. Hvilke temaer i religion og etikk mener lærerne at egner seg for integrering av DoM? 2. Erfarer lærerne at demokrati og medborgerskap bidrar til å svekke eller styrke religionsfaget? 3. Hva skiller tilnærmingen til demokrati og medborgerskap i religion og etikk fra tilsvarende i samfunnsfaget? Dette er en kvalitativ studie forankret i konstruktivistisk vitenskapstradisjon. Intervjuene er semistrukturerte og orientert rundt problemstillingens forskningsspørsmål. Informantenes refleksjoner og forståelse for egen praksis er grunnlaget for prosjektets innsikt i temaet. Hovedfunnene er at informantene ikke har et bevisst forhold til demokrati og medborgerskap i sin religion og etikkundervisning. Likevel kommer det frem etter refleksjon i intervjuene at lærerne indirekte trekker inn demokratiske aktiviteter og arbeidsmetoder som krever medborgerlig samhandling mellom elevene. Et sentralt resultat er altså at demokrati og medborgerskap ikke er et direkte tema lærerne i denne studien underviser om, men heller er noe som gjøres i religion og etikkfaget. Lærerne er opptatte av å oppmuntre til diskusjon og meningsbrytning i undervisningen slik at elevene blir eksponert og utfordret til å erfare ulike perspektiver og forståelser av verden, samfunnet og religiøse spørsmål. Denne studien kan bidra til å bevisstgjøre lærere i religion og etikkfaget om egen praksis omkring det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap. Læreren har en stor påvirkning på elevenes læring og ved å studere andre læreres refleksjoner kan en bli mer oppmerksom rundt egen praksis.

This thesis examines how Saba’s educational materials for schools from 1969 to 1993 contributed to shaping perceptions of menstruation and puberty. What consequences this had for young girls’, are key questions that are answered. Drawing on primary sources from the Saba archive at the Vestfold Archives, the material is analysed to show how it influenced young girls’ perceptions of the body, menstrual etiquette, and responsibility. The purpose of the thesis has been to shed light on the balance between education or information, and commercial influence in a Norwegian historical context. The analysis shows that Saba’s materials conveyed practical knowledge about menstruation and puberty, while simultaneously reinforcing ideas about discretion, shame, the body, and rules. The three recurring topics in the thesis are Menstrual Etiquette, Hygiene/Cleanliness, and Mood. The material normalized menstruation as a biological process, but through anonymization and an emphasis on the importance of discretion, it also contributed to perpetuating the sense of shame many girls experienced. Alongside its educational content, Saba engaged in direct advertising within its materials by referring to itself as “the solution” and distributing product samples. At the same time, we see a shift toward increased inclusion of boys’ puberty and more neutral illustrations, which may indicate a softening and progression of the depiction of menstruation. The consequences of these findings are twofold: Saba provided practical and useful information but also acted as a commercial actor that placed responsibility on individuals. The thesis also highlights the need for further research on the topic, both in Norway and internationally, as well as investigations into commercial influence on young children. Overall, the thesis contributes to understanding how a commercial actor like Saba may have shaped menstrual norms in Norwegian education.

The thesis analyses how artificial intelligence is presented and legitimized in public procurement documents that are created by the Norwegian public sector. The study focuses on procurement as an early stage of AI adoption, where expectations about the technology are translated into formal requirements before becoming part of the organizational practice. The thesis uses a mixed-methods approach. Quantitative document analysis of AI-related procurement notices is the primary method, supported by qualitative case studies. The theoretical framework combines institutional theory with a sociotechnical perspective. Institutional theory is used to analyze how coercive, mimetic, and normative pressures shape the way AI is described, while the sociotechnical perspective highlights the relationship between technological systems and the environment they operate in. The thesis argues that AI procurement can be understood as an institutional arena, where public organizations respond to external expectations while managing technological and organizational uncertainty. The analysis showed that AI procurement is often legitimized through references to keywords such as efficiency, modernization, responsibility, competence, and regulatory compliance, while it also revealed possible tensions between formal requirements and the organizational capacity needed to implement AI responsibly.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan utviklingen fra telefonbasert kundeservice til digitale og KI-baserte løsninger har påvirket ansattes erfaringer med effektivitet og kvalitet i Posten Brings kundeservice. Mens eksisterende forskning på digitalisering og kundeservice i stor grad har fokusert på teknologiske løsninger og organisatoriske gevinster, er ansattperspektivet underrepresentert. Denne studien søker å bidra til å fylle dette gapet ved å sette ansattes erfaringer i sentrum for analysen. Studien er ledet av følgende problemstilling: Hvordan har utviklingen fra telefonbasert kundeservice til KI-baserte løsninger påvirket ansattes erfaringer med effektivitet og kvalitet i Posten Bring? Det teoretiske rammeverket bygger på tre komplementære perspektiver. Sosioteknisk systemteori, med utgangspunkt i Trist og Bamforth (1951), gir et grunnlag for å forstå hvordan teknologi og menneskelig arbeid er gjensidig avhengige. Mediasjonsteori, slik den er utviklet av Coeckelbergh (2020), gir verktøy for å analysere hvordan teknologi former relasjonen mellom kundebehandlere og kunder. Teorier om digital transformasjon, særlig Vial (2019), rammer inn de bredere organisatoriske endringene som følger av integreringen av digitale teknologier. Studien benytter et kvalitativt forskningsdesign. Data ble samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer med syv ansatte i Posten Bring, med ulik erfaringsbakgrunn. Alt fra ansatte med lang fartstid som har erfart hele overgangen fra analoge til digitale systemer, til nyere ansatte som utelukkende har jobbet i et digitalisert miljø. Intervjuene ble analysert ved hjelp av tematisk analyse etter Braun og Clarke (2006). Funnene viser at utviklingen i Posten Brings kundeservice utgjør en gradvis, men omfattende sosioteknisk transformasjon. Ansatte rapporterer at digitalisering og KI har bidratt til økt effektivitet, særlig gjennom raskere tilgang til informasjon og automatisert håndtering av enkle og gjentakende henvendelser. Effektivitet kan imidlertid ikke forstås som en enkel økning i volum; sakene som nå når menneskelige kundebehandlere er generelt mer komplekse og krever større grad av vurdering og tid. Når det gjelder kvalitet, er bildet mer sammensatt. Selv om faglig presisjon har blitt bedre, utfordres den relasjonelle kvaliteten av at kunder som når en menneskelig kundebehandler ofte allerede er frustrerte etter ikke å ha fått tilstrekkelig hjelp fra automatiserte systemer. Menneskelig vurdering forblir uunnværlig, særlig i håndteringen av kompleksitet, avvik og følelsesmessig krevende situasjoner. Studien identifiserer også betydelig variasjon i hvordan ansatte erfarer disse endringene, formet av erfaringslengde, rolle og individuell tilpasningsevne. Oppgaven konkluderer med at digitalisering og KI har omstrukturert hvordan verdi skapes i kundeservice. Ikke ved å erstatte menneskelig arbeid, men ved å omfordele det.

En masteroppgave om de norske myndighetenes håndtering av bondeuroen på Østlandet ettersommeren 1818.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan Ray Kurzweils singularitetsdiskurs – slik den utfoldes i The Singularity Is Near (2005) og The Singularity Is Nearer (2024) – ikke bare låner religiøse metaforer, men gjenskaper den strukturelle grammatikken i kristen soteriologi (læren om frelse). Lest gjennom et bibelsk tolkningsmønster fremtrer Kurzweils kosmologi som en åtteleddet frelseshistorie: en skapelse der informasjonen er det opprinnelige (“In the Beginning Was Information”), et fall fra biologiens “foreldede programmer”, en pakt om en ny teknologisk religion, en profeti om singularitetens økende nærhet, en inkarnasjon der mønsteret blir manifestert, en lidelse som motstår dødens tragedie, en oppstandelse gjennom “longevity escape velocity”, og et eskaton der universet våkner til bevissthet. Hver fase i kristen soteriologi finner sitt teknologiske motstykke; korrespondansen er ikke leksikalsk, men grammatisk. Hovedargumentet er todelt. For det første er denne gjenskapingen gjennomgripende, ikke overfladisk: det er den dype narrative arkitekturen, ikke enkeltbegrepene, som er bevart. For det andre, lest gjennom René Guénons perennialistiske modernitetskritikk, utgjør den ikke en bevaring av teologisk innhold – slik Jürgen Habermas’ begrep om “migrasjon” antyder – men en systematisk inversjon: konstruksjonen av profane etterligninger som formelt ligner hellige sannheter mens de innholdsmessig negerer dem. Spenningen mellom Habermas og Guénon – migrasjon eller inversjon – holdes som en analytisk dobbelthet gjennom hele oppgaven. Oppgaven er hermeneutisk i metode. I stedet for institusjonell genealogi, etter mønster fra David Nobles The Religion of Technology (1997), arbeider den med strukturell korrespondanse innenfor de to paradigmatiske Kurzweil-tekstene. Det bibelske narrativet brukes ikke som rigid mal, men som tolkningslinse som lar de hellige strukturene som er kamuflert i teknologisk profeti tre fram. Analysen bygger videre på Robert Geracis (2008, 2010) grunnleggende arbeid om Apocalyptic AI, og utvider den teoretiske horisonten gjennom Habermas’ migrasjonsbegrep, Charles Taylors immanente ramme, Adorno og Horkheimers opplysningsdialektikk, Paul Tillichs ultimate concern, samt Hegels teleologiske historiefilosofi og Nietzsches Übermensch-figur, som strukturerer Kurzweils visjon innenfra. To interludier – om nådens fravær og om Roko’s Basilisk som teknologisk synd – og en epilog om det teknologiske sublime og det numinøse i teknologisk form utvider analysen mot avgjørende grenseområder. Det sentrale funnet er at Kurzweils soteriologi har den strukturelle kraften religion tilbyr – løftet om transcendens, eskatologisk hast, evnen til å organisere kollektiv adferd på sivilisatorisk skala – men uten religionens konstituerende etiske krav. Singulariteten ankommer uavhengig av om mennesket blir mer rettferdig, mer ydmykt eller virkelig klokere; intelligensen ekspanderer, mens dyd er irrelevant i den eskatologiske kalkylen. Dette er en ingeniørteologi: rent immanent, uten den transcendente dimensjonen som en gang ga religiøse strukturer deres moralske tyngde, og som tar i bruk eldgamle meningsmønstre mens den stilltiende kasserer det som gjorde mønstrene til mer enn mytologi. Oppgaven hevder ikke at Kurzweil bevisst modellerer sin visjon på bibelsk narrativ. Tvert imot er det avgjørende at de hellige strukturene dukker opp ukallet, fordi de er så dypt forankret i vestlig bevissthet at de former tilsynelatende sekulær diskurs innenfra. At denne diskursen i dag organiserer noen av de mest konsekvensrike teknologiske beslutningene i menneskehetens historie – uten de etiske kravene som ga sakrale strukturer deres humaniserende kraft – er problemet oppgaven navngir. Det hellige har ikke forsvunnet fra moderne teknologisk diskurs; det har lært å snakke algoritmisk.

Denne avhandlinga analyserer konstruksjonen av ukrainsk identitet i USA blant fordrivne personar etter andre verdskrigen. Gjennom å kombinere migrasjonshistorie og kulturarvstudium utforskar eg korleis denne identiteten vart forma av geopolitiske og ideologiske omstende under den kalde krigen. Avhandlinga byggjer på varierte kjelder, deriblant media, memoarar, dokument, stadbaserte observasjonar og intervju gjennomført i ukrainskamerikanske miljø i New York og New Jersey i 2024. Reisa startar i Displaced Persons Camps (DPCar) i den USA USA-okkuperte sona i Tyskland, før eg sporar identitetsnarrativ gjenno gjennom media, memoarar og intervju. Her blir kulturarvstader i urbane og suburbane område forstått som rom for dialog og vidareføring av identitet i USA. Gjennom kjernekonsepta “imagined communities communities” og “ethnic placemaking placemaking” nyttar studien eit konstruktivistisk perspektiv. Avhandlinga argumenterer for at ukrainske identitetar i USA vaks fram gjennom tre samverkande prosessar. For det første vart ukrainsk identitet krystallisert i samband med fordriving og segregering, særleg i DPCar i etterkrigstyskland og i etni ske nabolag i USA. Her fremja ukrainske nasjonalistiske elitar og emigrantorganisasjonar identitetsbygging for å styrkje samhaldet og sikre inngang til USA. Omstende under den kalde krigen hadde særleg stor innverknad på framveksten av antikommunistiske ha ldningar knytt til desse ukrainske identitetane. For det andre vart det konstruert eit ukrainsk offerrollesentrert narrativ med vekt på sovjetisk undertrykking. Dette narrativet posisjonerte ukrainarar som offer for kommunisme og deltakarar i ein breiare a merikansk kald krig krig-strategi. For det tredje la endringar i det amerikanske samfunnet, slik som klassemobilitet, suburbanisering og etnisk revitalisering i 1970 1970-åra, til rette for den ressursakkumuleringa som var naudsynt for å forankre ein bestemt type ukrainsk kulturarv i nabolaga. På denne måten sporar eg kontinuiteten av identitet med vekt på den stadlege dimensjonen. Det ukrainske miljøet i USA fremja ein bestemt vestukrainsk identitet som ekskluderte konkurrerande narrativ. Politiske omstende under den kalde krigen leia til ein skeiv fordeling av politiske og økonomiske ressursar, og dette forsterka den antikommunistiske identiteten. Traumatiske erfaringar frå fordriving, ideologiske spenningar og den kalde krigen forma ukrainsk identitet i USA. Den diasporiske identiteten, forma i eksil, har også påverka den ukrainske nasjonsbygginga etter 1991 og er framleis med på å forme ukrainske offentlege nasjonsbygginga etter 1991 og er framleis med på å forme ukrainske offentlege minnenarrativ.