Skrift som teknologi – en lang historie
Emnet NO220, Skriftteknologi fra runer til chatboter, er utviklet av Verónica Pájaro og Sigurd Tenningen, begge førsteamanuenser ved Institutt for nordisk og mediefag. Utgangspunktet er enkelt, men ambisiøst: skriftspråk er teknologi – og har alltid vært det.
Emnet undersøker hvordan materielle betingelser gjennom historien har formet hvem som fikk skrive, hva som ble lest, og hva som kunne sirkuleres. Fra pergament og trykkpresse til mobiltelefon og tekstgenererende kunstig intelligens er det én sammenhengende historie – ikke en rekke atskilte epoker.
Ikke bare revolusjon – men kontinuitet
Et sentralt faglig poeng i emnet er at selv om chatboter og KI fremstår som revolusjonære teknologier, har menneskets historie med skriftspråket vært gjennom flere lignende teknologiske utvidelser: alt fra runepinner og pergament til trykkpressen.
– Hva skjer hvis vi begynner å se på digitale tekster og postdigital litteratur som produseres i nåtiden som en kontinuitet med skriftspråkstradisjonen historisk, i stedet for å se det som noe absolutt nytt og et brudd med tidligere tradisjoner? Det er egentlig ikke det, sier Pájaro.
Med det perspektivet kan klassiske litterære begreper brukes til å analysere samtiden. Brevromanen oppsto delvis fordi brevet som følge av et modernisert postvesen ble en ny og tilgjengelig kommunikasjonsform. På samme måte kan man spørre: hva gjør Instagram med poesien? Hva skjer med sjangere som jobbsøknaden når KI overtar skrivejobben? Og hvordan fungerer litterære og kommunikative sjangre når de blir algoritmisk formidlet gjennom plattformer som Amazon og diverse sosiale medier?
– Vi kan bruke gamle begreper for å tolke vår samtid, sier Pájaro.
Kroppslig møte med skrifthistorien
Et gjennomgående grep i emnet er den fysiske tilnærmingen til skriving. Studentene har risset runer for hånd, skrevet med fjærpenn og blekk, og prøvd seg på skrivemaskiner fra 1960- og 70-tallet. De har eksperimentert med T9-tastatur og skrevet meldinger på maks 120 tegn – for å kjenne på begrensningene som gjaldt da hver melding kostet penger.
Målet er å gjøre skriftteknologien konkret og kroppslig, ikke bare teoretisk.
Studentene er ekspertene
En viktig ambisjon er å verdsette kunnskap studentene allerede besitter. Mange har erfaring med selvpublisering, fandom-kultur og digitale skrivefellesskap – og dette løftes aktivt inn i undervisningen.
– Plutselig er det mye teknisk kunnskap og kunnskap om sjangerlitteratur som studentene sitter inne med, som langt overgår mye av det vi kan. De får anledning til å bruke sine egne ferdigheter inn i emnet med vår begrepsmessige innpakking, sier Tenningen.
Resultatet er at undervisningen fungerer mer som seminar enn forelesning – med studentene som aktive bidragsytere og medskapere.
Et laboratorium for hele nordiskstudiet
Emnet er tenkt som en pilot. Ambisjonen er at perspektivene – teknologi, materialitet, medier og sjangre – på sikt skal gjennomsyre hele nordiskstudiet.
– Dette er en slags laboratorium som kan spres til de andre emnene også, sier Tenningen.