Siste publikasjoner ved Institutt for psykososial helse

This chapter explores the integration of 360-degree Virtual Reality (VR) immersive content as a tool for facilitating ethical reflection among undergraduate students in the social educator program at University of Agder. The VR-based intervention was integrated into the second-semester course “Practice: Functional Impairment, Environmental Work, Coping, and Welfare Technology” at a critical juncture before the students’ first clinical placement. The three-stage educational intervention comprised: (1) theoretical introduction to ethical challenges, (2) 360-degree immersive video depicting an interaction scenario between a person with intellectual disabilities and a caregiver, and (3) guided group reflection using the Systematic Ethical Reflection Model (SME). A total of 54 students across nine groups participated in the intervention, with 15 students participating in focus group interviews to evaluate their experiences. This formative evaluation reveals mixed results. Students demonstrated strong emotional engagement, empathy development, and recognition of ethical tensions related to autonomy and self-determination. However, students struggled to systematically apply ethical theories without substantial facilitator prompting, and the assessment methods did not adequately capture evidence regarding communication practices or independent use of the SME framework. The chapter identifies both promising outcomes and areas requiring pedagogical refinement, discussing practical implementation challenges (cost, technical issues, preparation needs) and pedagogical limitations (theory application, framework transfer). The chapter concludes with implications for professional education programs and recommendations for integrating VR-based ethical reflection in similar contexts, emphasizing the importance of scaffolded theoretical preparation, structured reflection protocols, and longitudinal assessment of learning transfer to clinical practice.

Parental practices strongly influence offspring development, and parental alcohol use may affect parenting behavior. However, most studies have focused on child-related outcomes. This review instead examined associations between parental drinking and parenting practices. Following PRISMA guidelines, a systematic search in MEDLINE, PsycINFO, Embase, and Scopus identified 9053 articles. Of these, 222 full texts were screened by two reviewers, and 77 were included for critical appraisal. After quality assessment, 68 studies published between 1991 and 2026 were reviewed. Studies were included if they (i) measured parental alcohol use as a predictor and parenting practices as an outcome, (ii) involved offspring under 20 years, (iii) had a quantitative design, (iv) were peer-reviewed and published in English, and (v) excluded pregnancy measures and alcohol/parenting treatment interventions. Parenting factors (e.g., parent–child relationship, monitoring, communication, discipline, conflict, abuse) were categorized and grouped into general and alcohol-specific practices. Parental drinking was categorized into alcohol use disorders (AUD) and non-dependent alcohol use. Sixty-four studies reported at least one significant association between parental drinking and poorer parenting practices. Mixed results were observed for non-dependent drinking and alcohol-specific parenting. Some associations varied with parental gender. Overall, different drinking patterns appear to be linked to impaired parenting quality. Despite being the most common pattern of alcohol use, non-dependent drinking remains understudied in parenting research. The present review highlights several critical gaps in the literature, particularly regarding the relationship between non-dependent drinking, maternal AUD, and parenting practices. Moreover, contextual factors, such as socioeconomic status and gender differences, are insufficiently explored, limiting the understanding of heterogeneity in risk and outcomes. Future research would benefit from employing robust longitudinal designs and expanding geographical representation, in order to capture variation across sociocultural contexts and enhance the generalizability of findings.

This Special Issue of the International Journal of Sexual Health presents results from a survey on professional education in clinical sexology conducted by the WAS Committee for Professional Education in Clinical Sexology (WAS PES). WAS PES was first established in 2018 as a sub-committee of the Education committee, and in 2022 became a separate, ad hoc committee for professional education in clinical sexology. The committee includes members from all six of the regional federations of WAS. The committee chose to focus on clinical education and training, because this sub-field of sexology was identified as having the greatest gap between professional recommendations and training realities. The results of this survey confirm this view of professional education in clinical sexology. The survey demonstrated that there is much activity in this field, especially in Europe, North America, and South America. There are also strong programs in Australia, while programs are lacking in other parts of Asia/Oceania, the Eastern Mediterranean countries, and in both North and Sub-Saharan Africa. In this special issue, separate articles present the global results of the survey, and the results from each of the six WAS federations: Asia-Oceania Federation for Sexology (AOFS), Eastern Mediterranian Federation for Sexual Health (EMFeSH), European Federation of Sexology (EFS), Latin American Federation of Sexology and Sex Education Societies (FLASSES), North American Federation of Sexuality Organizations (NAFSO), and Sexual Health Africa (SHA). In addition to reporting on the results of the WAS PES survey, the authors of each regional report engaged in an epistemological study of the field of clinical sexology in their region. As a result, these authors highlight strengths and areas for improvement in their regions, noting the lack of governmental acknowledgement of sexology as particularly challenging. Still, a primary takeaway identified across regions is the positive and important role of clinical sexological training in enhancing WAS’s mission to advance sexual health and well-being for everyone.

Background: Substance use problems (SUP) have significant adverse consequences not only for individuals with such problems, but also for their loved ones. One important concern is exposure to violence among affected family members. This study investigates whether close family members, specifically partners or parents, of individuals with SUP, including alcohol, face increased risks of physical and sexual violence and emotional abuse within the last 5 years. We also examined a hypothesized mediation model linking SUP exposure, violence, and quality of life (QoL).Methods: We conducted a cross-sectional analysis using data from 17,640 adults aged 23 years and above who participated in the Norwegian Counties Public Health Survey 2023. Multivariable logistic regressions were performed, controlling for age and socioeconomic status, and stratified by gender. Latent regression analysis was used to examine the relationship between SUP exposure and QoL.Results: Gender-specific analyses revealed that partners or parents of individuals with SUP had significantly higher odds of experiencing physical violence (women OR 4.54; men OR 4.14), sexual violence (women OR 4.31; men OR 4.80), and emotional abuse (OR 2.96 across genders). These family members also reported lower QoL. The association between family member status and lower QoL was statistically accounted for by experiences of violence. Information on the perpetrator was not available, and the source of reported violence could therefore not be determined.Conclusion: Close family members such as partners or parents of individuals with SUP face substantial risks of violence and emotional harm and report lower QoL. Support services should offer gender-sensitive, tailored assistance that addresses family members' needs as individuals, not solely as caregivers. These findings highlight the importance of recognizing affected family members as a vulnerable population within public health initiatives.

Makt–trussel–mening–rammeverket (MTMR) ble i 2018 lansert gjennom Den britiske psykologforeningen, som et alternativ til den diagnostiske modell på psykisk helsefeltet. I artikkelen presenterer vi en utforskning av MTMR anvendt i psykisk helsearbeid. Studien var basert på intervju med tre praktikere og tre klienter med erfaring fra samtaler inspirert av MTMR. Refleksiv tematisk analyse ble anvendt og førte til følgende funntema: 1. fra meningsløs sykdom til meningsfull overlevelse, 2. forståelse av MTMR blir til gjennom kompetanse, relasjon og medvirkning, 3. bruk av MTMR gir ny erkjennelse og 4. ny erkjennelse fremmer ny respons og sosial handling. Funnene blir diskutert i lys av kravet om faglig forsvarlighet. Studien tyder på at praksis inspirert av MTMR kan bidra til endring gjennom at klientenes erfaringer anerkjennes, nye erkjennelser skapes og sosiale initiativ mobiliseres.

Mattering, the experience of feeling valued and able to contribute, is a recognised determinant of wellbeing. Perceived discrimination (PD), or unfair treatment, is socially patterned and may communicate devaluation. Anti-mattering, the subjective experience of insignificance and disregard, serves as a theoretical lens on PD, not a measured construct. Population-level studies rarely examine mattering and PD together, their socio-demographic patterning or associations with quality of life (QoL). In the 2024 Norwegian Quality of Life Survey (N = 16,396), mattering, PD, and QoL were modelled as latent constructs in a structural equation model estimating direct and indirect associations with socio-demographic predictors. Sociodemographic factors explained 11% of the variance in mattering and 31% in PD, with the largest contributions to PD observed among younger adults and those with financial difficulties, health limitations, or immigrant backgrounds. Mattering was positively associated with QoL (β = 0.55, βstd = 0.59) and PD negatively (β = −0.81, βstd = −0.29), both p < 0.001; the model explained 61% of QoL variance. The difference in explained variance suggests that PD was more strongly patterned by the socio-demographic factors included in the model than mattering. Welfare policy and practice therefore need to address mattering and discrimination relationally and structurally.

Background Sexual health is crucial to overall health and well-being, yet it is difficult for clinicians to get sufficient training in clinical sexology. Educating clinical sexologists is pivotal to improving sexual health for the public. There is limited research on sexology training availability and quality in many global regions. The current study aims to describe the state of professional education in clinical sexology around the world. Methods The World Association of Sexual Health (WAS) Professional Education in Sexology (PES) committee developed a survey for a cross-sectional study of sexology training programs, describing features such as availability, structure, and academic discipline. The web-based survey was distributed globally by PES committee members and the WAS Media committee electronically in three waves: March–October 2023, December 2023–June 2024, and September 2024–January 2025. Results A total of 344 responses from 60 countries went through careful data cleaning to ensure response validity. This yielded a final sample of 165 responses from 39 countries (Africa, n = 6; Asia-Oceania, n = 5; Latin America, n = 75; North America, n = 29; Europe, n = 48; East Mediterranean, n = 2) for inclusion in analyses. Primary reasons for exclusion were duplicate response (n = 47) and nonprogrammatic training offerings (n = 78). Surveys were mostly completed by training program directors and instructors. Most programs were certificate or continuing education courses (47%) or integrated into health professional degree programs (29%), although this varied by world region. Most programs were highly interdisciplinary, accepting students with a range of professional backgrounds. Discussion This is the first global survey of professional education in sexology and provides novel insights into features of clinical sexology training across major world regions. The results have potential to inform global standards in clinical sexology training programs and support accreditation efforts to enable access to high quality education in clinical sexology around the world. Study limitations and indications for future research are discussed.

Guided digital interventions in maternity and child health care may improve mental health outcomes by increasing user engagement and adherence. However, implementing such complex interventions remains challenging due to factors related to intervention characteristics, organizational dynamics, professionals’ ompetencies, and user engagement. Understanding the experiences of those who deliver these interventions is essential to inform implementation efforts. This study explored midwives’ and public health nurses’ experiences of a guided digital intervention and the early implementation process three months post-training. Using a qualitative design, six focus groups were conducted with 32 professionals working in maternity and child health care services and participating in a multisite cluster-randomized trial of the universal digital intervention, Mamma Mia. Interviews were based on the Consolidated Framework for Implementation Research, and data were analyzed using reflexive thematic analysis. Three themes described how professionals made sense of implementing a guided digital intervention. “Broken Expectations – Navigating the Training-Practice Gap” reflected how abstract, decontextualized training left professionals’ feeling unprepared once faced with real-world implementation. “Balancing Belief and Doubt – Navigating digital care in relational professions” captured tensions between valuing innovation and safeguarding professional values, as participants negotiated whether digital tools could align with relational care practices. “Learning by Doing and Support – Future Optimism” illustrated a gradual shift toward acceptance, as hands-on experience and collegial support helped professionals view the intervention as complementary rather than disruptive. These findings underscore that implementing digital interventions in relational care settings is not solely a technical process but a relational and interpretive one. Effective implementation should therefore support contextual adaptation, provide practical and collaborative training, foster trust, and ensure organisational alignment.

Objectives The aim of this study was to describe characteristics of professional education programs in clinical sexology, including organizers, academic affiliations, target groups, program levels, admission criteria, and jurisdictional recognition of sexology as a profession in Europe. This data will also improve our understanding of how sexology is used as a tool in education of counselors and therapists, and how sexology can be used to enhance sexual health. Methods In 2023, the WAS committee for Professional Education and Training in Clinical Sexology (WAS PES) conducted an international survey of educational programs. An inductive approach was used to generate data about educational programs worldwide. A structured questionnaire was designed in collaboration with the University of Agder and distributed digitally to WAS organizational and individual members. Initial recruitment occurred via the WAS newsletter, with subsequent participant recruitment leveraging snowball sampling to include programs that had not responded to initial recruitment efforts. Results The survey yielded 77 responses from 18 European countries. After excluding duplicates, non-clinical entries, and irrelevant submissions, 48 programs underwent further analysis. These included 10 full master’s degrees, 14 university-affiliated master’s-level courses, two sexological counseling certifications, 14 continuing education programs in psycho-sexual therapy, and eight short-term training courses. Conclusion The proliferation of clinical sexology training programs underscores the need for curricula that align with both national standards and practitioner competencies. While the European region offers diverse educational pathways, there is a critical need to standardize accreditation frameworks and clinical guidelines at the European level. The World Association for Sexual Health (WAS), in partnership with the European Federation for Sexology (EFS), European Society for Sexual Medicine (ESSM), and national societies, is positioned to lead this standardization effort in line with the Porto Proclamation of 2025.

Abstract The use of digital teaching materials (DTMs) offers opportunities for inclusive education, yet many remain inaccessible to students with visual impairments when images lack meaningful descriptions. Producing high-quality descriptions in DTMs is a labor-intensive process that requires pedagogical and subject-matter expertise, as well as an understanding of the pedagogical context and function of images. While generative artificial intelligence (Gen-AI) holds potential for automatic, on-demand image description, its quality in educational contexts remains under-explored. This study evaluates the quality of AI-generated image descriptions when models are provided with contextual information such as preceding paragraphs, teachers’ guides, curriculum goals, subject and grade-level data. We tested GPT-5.2, Claude-opus-4.5, and Gemini-3-pro using 30 images from Norwegian science and social studies curricula under image-only and context-aware conditions. Feedback from an online survey and an expert workshop assessed the clarity and effectiveness of the descriptions. Findings indicate that models generate verbose and interpretive descriptions and treat contextual information as content to include rather than a filter for omission. Key risks include elevated cognitive load for screen-reader users due to verbosity and descriptions that may alter pedagogical intent. The findings indicate that while AI aids efficiency, human oversight remains essential to ensure descriptions are accurate, accessible, and pedagogically appropriate.

Abstract Background Childhood adversities can have long-term impacts on quality of life (QoL), health, and well-being. We surveyed an adult population to assess the prevalence of three common adverse childhood experiences (ACEs): parental alcohol problems, parental mental illness, and violence from caregivers, as well as the overlap between them. We additionally examined the prevalence of adult support across ACE exposure and how this support related to perceived childhood difficulties and adult QoL. Methods This cross-sectional study used retrospective data from the Norwegian Counties Public Health Survey in Agder 2023. Data were summarized descriptively, and a Venn diagram illustrated the overlap between ACEs. We examined associations between cumulative exposure and the presence or lack of adult support and how these factors related to perceptions of childhood difficulties and adult QoL using one-way analysis of variance. Results The most prevalent ACEs were parental mental illness and parental alcohol problems (16% and 14%, respectively), while ~ 10% reported violence from a caregiver. We observed substantial overlap amongst the three ACE categories, with 2.4% having experienced all three. Adult support was inversely associated with higher levels of ACE exposure, and analysis showed a pattern of increasing perceived childhood difficulties and decreasing QoL scores. Adult support was consistently associated with the perception of a less difficult childhood and higher QoL, among subjects with the same level of ACE exposure. Conclusions Our findings emphasize the importance of adult support within the context of ACEs, and the need for enhanced measures aimed at supporting those most affected.

Abstract: Recovery research has mainly focused on optimistic, progress oriented narratives, yet such accounts often overlook experiences in which recovery is hindered rather than supported. This study examines non‑recovery stories as told by people with lived experience of recovery from mental health challenges and/or substance use in Norway. The aim was to explore how participants describe situations hindering recovery, and to develop knowledge about barriers embedded in everyday service encounters and wider welfare arrangements. The article draws on qualitative data collected in 2019 through focus groups, paired and individual interviews with a total of 29 participants. A reflexive thematic analysis was conducted. For the purposes of this paper, we selectively analysed interview segments in which participants described non‑recovery situations. Three overarching themes were developed. The first captures how medication was frequently prioritised over listening, dialogue and relational continuity. The second theme concerns encounters with professionals characterised as distant, unavailable or procedural, “like talking to a wall”, which participants experienced as invalidating and as barriers to trust, recognition and engagement. The third theme highlights how rigid welfare structures, bureaucratic demands, unstable housing and economic precarity shaped everyday life conditions, producing cycles of discontinuity, insecurity and abandonment that undermined recovery. The findings show that recovery is shaped as much by social, organisational and material environments as by individual capacities or clinical interventions. Attending to non‑recovery stories broadens understandings of recovery and underscores the need for service models that address the relational and structural conditions within which recovery is expected to unfold.

Purpose: Policies in Norway and similar countries emphasize the inclusion of next of kin in healthcare. However, research shows that many experience limited involvement and recognition. This study explores how next of kin to individuals with severe self-harm experience and make sense of healthcare encounters in a Norwegian context. Methods: The study draws on in-depth interviews with 15 parents, partners, and siblings of individuals engaging in severe self-harm. Reflexive thematic analysis was employed, guided by a phenomenological sensibility. Results: Three interconnected themes illuminated different aspects of participants’ encounters with healthcare services. “In the hands of the system” captures experiences of navigating the healthcare system while concerned for a loved one’s wellbeing. “Who do I become when excluded” highlights participants` experiences of their experiential knowledge being marginalized and how emotional involvement appeared to undermine their credibility. “The ones who stand by” reflects concerns about their own wellbeing and that of the wider family alongside a desire for greater recognition and support. Conclusions: The results suggest that healthcare encounters involve not only support and participation but also recognition of next of kin’s experiential knowledge and needs, which appears to shape their sense of legitimacy and ability to remain involved in care.

Despite growing recognition that wellbeing and recovery are entangled with everyday environments, research in mental health and/or substance use has largely focused on individual experiences or decontextualized indicators, offering limited insights into how social-material conditions of place may enable or constrain recovery processes. This gap calls for empirical studies that explore how wellbeing and recovery are enacted within the contexts of everyday life. This study explores how people with mental health and/or substance use problems engage with everyday places in ways that affect their wellbeing and recovery. Drawing on walking interviews and multi-sited field work conducted in Southern Norway, we analyse how wellbeing and recovery may emerge through situated interactions between people, materials and environments. The analysis identified three key dynamics: 1) in-place attentive responsiveness; where wellbeing and recovery emerge when participants attune and respond to socio-material conditions that a place affords; 2) in-place doing and making, where wellbeing and recovery emerge through tangible engagement in shared practices in a place; and 3) out-of-place disruption by external forces, where imposed agendas undermine place based processes of wellbeing and recovery. Together, these dynamics show how wellbeing and recovery are enacted through ongoing socio-material relations rather than located within individuals. We propose the concept of performative wellbeing to capture this place-based, relational, and materially grounded unfolding of recovery. The findings contribute to the importance of place-sensitive, relationally attuned, and materially enabling service and policy designs.

Mental health challenges are increasing among young people, making it important to understand how educational environments can support well-being and existential development. This study examines changes in mental health and meaning in life among students attending Norwegian folk high schools (FHS), a non-formal, residential model emphasising community and personal growth. Using an independent-samples pre–post design (nT1 = 670, nT2 = 833), we compared FHS and university students across a school year with validated measures (SCL-10, MAPS) and regression analyses. FHS school students showed significant improvements in mental distress and meaningfulness, whereas university students showed no change. Screen time, time in nature and gender identity predicted distress and meaning-related outcomes. More than 70% of FHS students reported reduced screen time, compared to fewer than 30% of university students. Findings suggest that FHSs may offer a protective environment for existential development amid pressures of digitalisation, performance and disconnection.

Background Child maltreatment (CM) is a significant public health concern with long-term consequences for the child, including an increased likelihood of engaging in risky health behaviors, such as substance use, as well as impaired quality of life (QoL). The relationship between CM and specific substance use patterns, particularly the use of nicotine products such as Swedish snus, remains understudied. We investigated the relationship between CM and the use of nicotine and alcohol, as well as whether use of these substances mediates the association between CM and adulthood QoL. Methods This study utilized data from the Norwegian Counties Public Health Survey for Agder in 2023. Latent regression analysis was employed to examine the association between CM and QoL, as well as potential mediated associations involving substance use, while controlling for sociodemographic factors. Results Nicotine use in the past year was significantly more prevalent among individuals with a history of CM compared to the group with no history of CM (35.8% vs. 25.6%, p &lt; 0.001). Both smoking (24.3% vs. 15.6%, p &lt; 0.001) and snus use (17.6% vs. 13.3%, p &lt; 0.001) were more common in the CM group, with differences remaining significant after adjustment for sociodemographic factors. No significant differences were found in alcohol use across various measures, including frequency of use, AUDIT-C scores, and binge drinking. Latent regression analysis showed that CM had an overall negative association with QoL [β = −0.61; 95% confidence interval (CI) −0.71, −0.51; p &lt; 0.001]. A significant mediated association involving nicotine use was also observed (β = −0.12; 95% CI −0.16, −0.07; p &lt; 0.001). Conclusion CM is associated with a higher prevalence of smoking and snus use, which are negatively associated with QoL. The findings suggest that targeted efforts to support QoL among individuals with a history of CM, including attention to nicotine use, may be relevant within broader strategies addressing living conditions and psychological wellbeing.

Aims Children and adolescents living with parental substance use problems (PSUP) are at potential risk of developing cognitive, behavioral, psychosocial and emotional difficulties affecting their health. However, little is known about how they themselves understand and promote their own health and well-being. This meta-ethnography aims to integrate and synthesize qualitative studies that have explored – from a salutogenic health-promoting perspective – how adolescents living with PSUP express health promotion and well-being, focusing on resources for positive health. Methods The seven iterative phases by Noblit and Hare were followed. Systematic literature searches yielded 13 articles. Results “Designing their own story” was identified as an overarching metaphor accentuated by three main themes that we named: (1) “controlling before opening up”; (2) “choosing trusted support”; and (3) “learning for life”. The overarching metaphor symbolizes how adolescents living with PSUP demonstrate agency in a stressful life situation, expressing a sense of control in everyday life and actively choosing whom to involve for support. Conclusions Supplementing protection and prevention, a different view on narrative of adolescents living with PSUP emerges in the conceptual framework of salutary health promotion. When support is offered, this can inform professionals, service providers and policymakers about the significance of acknowledging and exploring the resources within the adolescents themselves and in their environments. Further research is needed to gain a broader and deeper understanding of how to support adolescents living with PSUP in a health-promoting direction, recognizing their potential to improve their health and well-being in their stressful and challenging life situation.

Guided digital interventions in maternity and child health care may improve mental health outcomes by increasing user engagement and adherence. However, implementing such complex interventions remains challenging due to factors related to intervention characteristics, organizational dynamics, professionals’ ompetencies, and user engagement. Understanding the experiences of those who deliver these interventions is essential to inform implementation efforts. This study explored midwives’ and public health nurses’ experiences of a guided digital intervention and the early implementation process three months post-training. Using a qualitative design, six focus groups were conducted with 32 professionals working in maternity and child health care services and participating in a multisite cluster-randomized trial of the universal digital intervention, Mamma Mia. Interviews were based on the Consolidated Framework for Implementation Research, and data were analyzed using reflexive thematic analysis. Three themes described how professionals made sense of implementing a guided digital intervention. “Broken Expectations – Navigating the Training-Practice Gap” reflected how abstract, decontextualized training left professionals’ feeling unprepared once faced with real-world implementation. “Balancing Belief and Doubt – Navigating digital care in relational professions” captured tensions between valuing innovation and safeguarding professional values, as participants negotiated whether digital tools could align with relational care practices. “Learning by Doing and Support – Future Optimism” illustrated a gradual shift toward acceptance, as hands-on experience and collegial support helped professionals view the intervention as complementary rather than disruptive. These findings underscore that implementing digital interventions in relational care settings is not solely a technical process but a relational and interpretive one. Effective implementation should therefore support contextual adaptation, provide practical and collaborative training, foster trust, and ensure organisational alignment.

Many reports describe how children and youth are negatively impacted by substance use in their household. Less is known about how they cope. Moreover, there is a scarcity of research that analyses empirical data through a theoretical lens. The aim of the present study was two-fold: to explore the experiences and coping strategies of youth growing up impacted by a family member’s substance use, and to examine how these findings relate to pertinent theory. The participants were 17–21 years of age and had participated in a psychoeducational programme for affected family members. We conducted in-depth interviews (n = 6), applying Systematic Text Condensation in a thematic cross-case analysis. Discussions of the findings were informed by insights from the Salutogenic Model of Health. Two main themes emerged. First, growing up with substance use is a lonesome and demanding experience. Second, children and youth cope using methods that may become problematic—such as supressing emotions and trying to be self-supported—as well as strategies aimed at fostering independence and focusing on constructing a better future. By discussing our findings in the context of salutogenic theory, we gained insights into the multifaceted aspects of coping, which may inform practice and facilitate movement towards health in this population.

Introduction: Medication-Free treatment in mental healthcare aims to avoid pressure and coercion related to medication use, focusing on psychosocial interventions such as psychotherapy and milieu therapy. This approach emphasizes patient participation and voluntarism, aligning with human rights and shared decision-making principles. Knowledge about the challenges faced by mental healthcare professionals when introducing Medication-Free treatment in traditional mental health wards remains limited. This study aimed to explore the experiences of mental health professionals working in a ward that also offers Medication-Free services in order to gain a deeper understanding of this practice.Methods: A qualitative case study was conducted with two focus groups from a community mental health center ward in Eastern Norway. Data were analyzed using thematic analysis.Results: The overall theme, Medication-Free services clash with a traditional medical system, was a common thread among the three themes: 1) Working within an inflexible structure: Mental health professionals experienced frustration due to rigid procedures that limited their ability to tailor treatments to individual patient needs. 2) The relationship between power and responsibility is not well balanced: Mental health professionals perceived a significant imbalance in power dynamics, with doctors and psychologists holding most of the authority. 3) Relational work with patients does not receive sufficient focus: Mental health professionals felt that the emphasis on relational work was inadequate, impacting the effectiveness of Medication-Free treatment.Conclusion: Medication-Free services conflict with traditional medical systems due to fundamental differences in philosophy, structure, power dynamics and focus. Systemic changes are necessary to create a more flexible, empowering and relationship-focused milieu that supports both approaches effectively.

Background: Mental health problems and/or problematic substance use (including alcohol) affect not only the individuals directly involved but also their close family members. Being a concerned other, a partner, parent, or child of someone with mental health problems or problematic substance use can be emotionally demanding and may negatively impact sleep health. This study aimed to examine whether concerned others are at increased risk of sleep-related symptoms compared with individuals without such family-related burdens.Materials and methods: A cross-sectional study was conducted among 18,517 Norwegian adults (>18 years) by completing an online self-report questionnaire. Multivariable logistic regression models adjusted for age, economic capability (SES) and gender were used to examine whether being a partner or parent of individuals struggling with substance use or mental health problems or having experienced a parent with problematic alcohol use or mental health problems during childhood was associated with sleep-related symptoms.Results: During childhood, 15.8% and 13.9% reported having parents with mental health problems or problematic alcohol use, respectively. In adulthood, 1 in 6 individuals reported being a partner or parent to someone with mental health problems, and 1 in 10 reported being a partner or parent to someone with problematic substance use. Childhood exposure to parental mental health problems or problematic alcohol use was significantly associated with increased odds of sleep initiation difficulties, sleep maintenance problems, daytime sleepiness, and chronic sleep issues in adulthood (ORs ranging from 1.43 to 1.73). Similarly, being a concerned other to someone with mental health problems or problematic substance use in adulthood was associated with increased odds of having the same sleep-related symptoms (ORs ranging from 1.56 to 1.95).Conclusion: Concerned others of individuals with mental health problems or problematic alcohol or substance use had higher prevalence of sleep-related symptoms. Both current caregiving and childhood exposure to such experiences are linked to poor sleep and potential long-term health consequences. These findings highlight the need for targeted support and early interventions to improve sleep and overall well-being among concerned others.

Background: People with intellectual disabilities living in supported housing facilities are vulnerable to developing obesity and malnutrition. It is therefore essential to strengthen staff competence in providing nutrition and dietary support for people with intellectual disabilities, with particular attention to balancing the provision of appropriate health care with the promotion of residents’ autonomy and self-determination. The aim of this study was to explore social care service providers’ experiences with a teaching and learning approach that combines the use of 360° virtual reality videos with structured ethical reflection focusing on self-determination and preventive dietary work for people with intellectual disabilities. Methods: This study employed an explorative qualitative design that tested a learning intervention consisting of watching a 360o video followed by participating in a structured group reflection. Data were collected through three focus group interviews with a total of 14 participants from two Norwegian municipality-based supported housing facilities for people with intellectual disabilities. The data were analysed using inductive reflexive thematic analysis. Results: Three main themes with associated subthemes were identified: (a) the opportunity to experience and immerse oneself in a challenging situation, (b) the opportunity to expand perspectives together, and (c) Satisfaction with the teaching and learning approach. The 360o videos demonstrated immersive qualities, such as authenticity, presence and emotional engagement. Our results also showed that the teaching and learning approach heightened self-awareness, ethical sensitivity, reflection and ethical judgement related to the facilitation of self-determination for people with intellectual disabilities. Conclusions: Our results showed that the teaching and learning approach of combining 360° videos with structured ethical reflection provided an immersive experience and stimulated meaningful reflections, on which the experiential learning process depends. The participants in our study revealed rich perspectives and strong competence related to supporting residents, showing that staff members can be a potential source for increasing ethical awareness and preventing unethical practices in the support of people with intellectual disabilities regarding food and eating.

Objective: Due to the relatively rare clinical application of electroconvulsive therapy (ECT) in adolescent psychiatric patients and its underrepresentation in the literature, the aim of this study was to explore indications for ECT in adolescents by systematically describing the clinical characteristics of patients treated at the Child and Adolescent Psychiatry Department, Aarhus University Hospital. Methods: Data were extracted from the Business intelligence (BI) portal, comprising comprehensive electronic medical records. The study included 25 patients under the age of 21, who received ECT between 28 February 2020 and 28 February 2025. Treatment response was assessed using individual changes in the Manic Assessment Scale (MAS score), Brøset Violence Checklist (BVC-score), records of coercive measures, and psychiatric hospitalizations during a 200-day follow-up period. Results: Of the 25 patients, 12 were males (48%) with a mean age of 17 years. They were grouped by referral diagnosis: psychosis (n = 11), affective disorders (n = 11), and others (n = 3). Following ECT initiation, there was a marked and rapid reduction in both MAS and BVC scores. In addition, the use of coercive measures decreased by 74%. However, as patients received ECT in conjunction with pharmacological treatment adjustments, these observed changes should be interpreted as associations rather than causal effects of ECT alone. Conclusions: ECT appears to be a safe and feasible intervention in child and adolescent psychiatry, associated with improvements in clinical outcomes within the context of concurrent pharmacotherapy. These findings support consideration of ECT earlier in the treatment trajectory for carefully selected, severely ill patients.

This article examines how queer individuals in Norway navigate tensions between their sexual or gender identities and the expectations of nonaccepting religious environments. Based on ten in-depth interviews analysed using reflexive thematic analysis, the study shows how participants’ religious lifeworlds—shaped by the norms and messages within their faith communities—created deep moral conflict, shame, and fear of divine punishment. These experiences became embodied, often resulting in somatic reactions, internalized stigma, and long-term challenges related to sexuality and intimacy. Many participants encountered explicit or implicit attempts at conversion, which reinforced heteronormative orientations and restricted their imagined life trajectories. The findings demonstrate how religious moral worlds become lived and felt through the body, and how reorientation requires a profound renegotiation of both spiritual meaning and embodied memory. The article contributes valuable insights for professionals in healthcare, counselling, and social work by highlighting the specific challenges faced by queer individuals with religious backgrounds and the need for trauma-informed, faith-aware support.

Background Abusive head trauma (AHT) is a frequent cause of severe and fatal head injury in young children. There are few published studies on AHT from Scandinavia. Objective To describe the characteristics of AHT in Norway and examine whether documented prior concerns could have enabled earlier identification and prevention. Participants and Setting Retrospective study of children aged <4 years admitted with head injury and reported to the police for suspected AHT between 2003–2019. Based on medicolegal investigation, cases were classified as deemed inflicted or indeterminate. Methods Mixed-methods retrospective chart review of medicolegal case files, including medical records and police investigation reports, focusing on demographics, medical and social history, and circumstances around the time of presentation to care. Findings Of 77 children (median age 4 months; 64% male), 55 were deemed inflicted and 22 indeterminate. Inflicted cases had typically more severe injuries and poorer outcomes, with low GCS on admission and 15% mortality. In 78% of all cases no history of trauma was initially offered and in 65% there was delay before seeking care. At least one prior concern related to illness, injuries or parental coping was documented before the head injury in 55% of cases, more often in inflicted (62%) than indeterminate AHT (36%; P = 0.04). In 32% of cases there appeared to have been opportunities to intervene prior to the injury. Conclusion Most AHT cases present without a reported trauma history and with delay in seeking care. Prior concerns about the child's well-being are common, indicating potential for prevention.

Background Vulvovaginal pain comprises diagnoses as vulvodynia and vaginismus; chronic pain conditions affecting 10–15% of women globally. The condition presents significant diagnostic and therapeutic challenges due to its multifactorial aetiology, which includes sexual, biological, psychological, and social factors. Objectives This study aimed to evaluate the existing literature on hypnotherapy as a treatment for vulvovaginal pain through systematic searches and quality assessments. Methods: A systematic literature search was conducted January 3rd, 2023, using the Ovid platform to search EMBASE, MEDLINE, and APA PsycInfo databases. The included trials were assessed using the GRADE system. Results: The review identified four studies involving seventy-three participants (64 with vaginismus and nine with vulvar vestibulitis syndrome), originating from Türkiye, Saudi Arabia, and Canada, all suggested positive effects of hypnotherapy on vulvovaginal pain. The participants were predominantly premenopausal, married, and relatively highly educated, limiting generalizability. Study designs included one pragmatic randomized trial, two prospective cohorts, and one case report; all were assessed as ‘very low’ quality on the GRADE scale, with limitations relating to sample size, lack of control groups, and non-validated outcome measures. Despite these methodological issues, all studies suggested potential beneficial effects of hypnotherapy on pain reduction, sexual function, and anxiety. Conclusion: While hypnotherapy shows potential as a treatment for vulvodynia and vaginismus, the current evidence is insufficient to confirm its efficacy. Further research employing innovative study designs that combine qualitative and quantitative data is crucial to advancing understanding and improving care for women affected by these chronic pain conditions.

This paper explores three socially oriented approaches to mental health recovery: Open Dialogue (OD), Recovery Capital (RC) and the Power Threat Meaning Framework (PTMF). Each approach challenges individualistic and medicalized models by emphasizing social, relational, and material contexts. We argue that these approaches, while distinct, can complement each other in practice. PTMF provides a socio-material understanding of distress as a response to power and threat, RC identifies resources necessary for sustainable recovery, and OD offers a dialogical practice that mobilizes these resources together with the person’s social network. By initiating a “trialogue” between these approaches, we propose a processual model: understanding origins (PTMF), identifying resources (RC), and enacting change through dialogue (OD). We conclude by suggesting directions for integrating these approaches into mental health services and call for further research on their combined potential to foster socially just and contextually grounded practices.

Background Discrimination has adverse effects on people’s health and quality of life (QoL). This study aimed to identify distinct intersecting patterns of discrimination experiences, examine their associations with social categories and health factors, and assess the impact of perceived discrimination (PD) on health and QoL outcomes beyond specific self-reported reasons for PD. Methods We utilized data from the Norwegian Counties Public Health Survey (NCPHS) conducted in Agder County in 2023 and employed latent class analysis (LCA) to explore how patterns of discrimination reasons cluster. The selected classes were then further examined to determine how they differed by comparing each class to the reference class with no PD. Lastly, we assessed the estimated marginal means of each class on health and overall QoL using ANCOVA. Results The study identified six classes of PD: Massive PD, Gender/Age PD, No PD, Function/Illness PD, Ethnicity/Skin PD, and Political PD. ANCOVA analyses revealed significant differences across self-rated health, mental distress, and QoL. Notably, the Massive PD, Gender/Age PD, and Function/Illness PD groups reported significantly poorer self-rated health and QoL compared to the No PD group. All PD classes scored significantly higher in mental distress than the No PD group, with the Massive PD class exceeding the clinical cut-off, indicating elevated psychological distress. Conclusions Our findings reveal persistent health and QoL disparities between individuals experiencing PD and those who do not, despite a robust welfare system. Service providers must consider the interplay of factors such as age, gender, income, and health conditions with PD to ensure fair service delivery.

Aims: The aim of this study was to explore how professionals within the child health, education and welfare sectors perceive the process of identification and how they care for children and young people (CYP) living with problematic substance use (PSU) in their families. We also sought to understand the perceptions of engagements and needs of adolescents living with PSU in their families. Methods: We combine five focus group interviews with professionals and six individual interviews with adolescents. We employ systematic text condensation in a cross-case thematic analysis and discuss our findings, considering Bronfenbrenner’s bioecological model. Results: Professionals face barriers to identifying affected CYP on multiple levels and uncertainty about signs of adversities, corresponding to the experiences of adolescents who emphasise a need for vigilant adults. However, the results also suggest the school setting as an enabling arena for identification, follow-up and interdisciplinary collaboration. Both parties request a community of experience in support groups with peers for CYP and increased knowledge on how substance use affects family members. Conclusions: School can be an important arena for identifying CYP affected by PSU and interdisciplinary collaboration in the effort to attend to their needs. There is an identified need to educate professionals and CYP on living with substance use in the household and to promote peer support opportunities for CYP.

In mental health and substance use, assessment and the resulting diagnosis determine the choice of treatment or therapy to be used with the individual client. In health policy today, treatment should be evidence based and standardized. Health care thus draws on New Public Management principles, where only those methods and practices considered to be evidence based are accepted in the “market” of public health care. However, we view psychotherapy and mental health work as a meeting between persons that in the spirit of standardization might well be labelled “an individual case.” Psychiatric diagnoses are subject not only to standardization but also to a focus on identity and similarities, as more generally seen in Western science and philosophy. Difference arises when comparing identities; difference is secondary to identities. In this article, we draw on the philosophy of Deleuze and Guattari to explore whether an ontology of difference could be helpful in therapy. An ontology of difference speaks to our experience as therapists, researchers, and teachers that there will always be difference, and that identities are secondary to difference. Rather than providing standardized answers, knowledge is useful for speculating, experimenting, and bringing forth innovative suggestions as to what could be helpful therapy in the individual case. We do not know what psychotherapy and mental health work can become and we need tools for experimentation, suggestions, and visions of what could be helpful. This must be based on collaborative relationships with those who seek help and support. The central question is, then: What can therapy become?

Background: Healthcare professionals often face tension between caregiving values and systemic demands for efficiency and economic stability. While caregivers focus on patient well-being, hospital leaders must ensure resource and staff management—roles that can appear contradictory. Objective: This study explores how both caregivers and leaders in a large Norwegian hospital experience meaning in their work, aiming to identify shared ground for healthcare engagement. Drawing on Hartmut Rosa’s resonance theory and Tatjana Schnell’s research on meaning in life, we examine how professional experiences foster or hinder resonance—a mode of being characterized by mutual responsiveness and transformation. Methods: Twelve semi-structured interviews were conducted with nurses, doctors, and leaders using a guide informed by resonance theory. Data were analyzed thematically in a multidisciplinary team. Results: Four themes emerged: (1) healthcare as a demanding yet meaningful profession, (2) organizational challenges, (3) patient relationships, and (4) teamwork and collegial support. Across roles, participants described systemic pressures that threaten meaningful engagement, but also highlighted moments of deep resonance—particularly in patient care, collaboration, and learning. Discussion: Resonance and meaning are sustained when work aligns with moral purpose and supports relational and reflective engagement. Both caregivers and leaders seek meaning in their roles, often through shared values and relationships. These findings underscore the need for organizational structures that allow space for resonance, rather than accelerating alienation through excessive control and restructuring. Conclusions: Caring for meaning represents common ground for caregivers and leaders. A resonance-informed healthcare leadership might strengthen both staff well-being and quality of care.

Infant Mental Health and Early Childhood (IECMH) is a field of study of infants and the developing relationship and the optimal development between infants and their caregivers. Phenomenological research within the well‐being of infants and caregivers has core importance in the comprehension of the subjectivity of the infant and the attachment relationship. We aimed to explore and analyze, in a mapping review, how phenomenology has been used in IECMH research. The mapping review is a rigorous and systematic approach to identify and categorize the quantity of available evidence on a particular topic. We conducted a wide systematic review, including original articles globally and without a time limit. A total of 780 records were identified, and 167 original studies were analyzed inductively with content analysis. The studies present global variation and diverse phenomenological traditions. We identified that mothers and infants are mostly studied, whereas the father and extended family perspectives have remained scarce. Many studies lacked clear grounding in phenomenological philosophy or showed inconsistencies between method and phenomenological principles, underscoring the need for philosophically and methodologically coherent research. Phenomenological insights may deepen and enrich the relationships between professionals, caregivers, and infants.

Steder er fundamentale for menneskers liv – vi er altid til stede et bestemt sted. I denne introduktion til temanummeret om ”steder” i Psyke & Logos spørger vi, hvordan vi i psykologien kan begrebsliggøre steder. Vi foreslår, at disse begreber kan forstås at ligge inden for et spændingsfelt mellem førstehåndsperspektivet og tredjehåndsperspektivet på steder. Vi beskriver også, hvordan steder synes svære at indfange, måske netop fordi begrebet gennem dens ophav i hverdagens sprog synes at indeholde meget forskelligt. Afslutningsvis spørger vi, hvordan psykologien både indefra og med inspiration fra andre discipliner vil kunne udvikle tilgange til at undersøge og forstå steder. Nummerets artikler undersøger sted ud fra vidt forskellige tilgange – fra institutionelle praksisser og psykopatologi til hjemsted, behandling i hjemmet, skolemiljøer og virtuelle verdener.

Mennesker har behov for et hjem, uavhengig av deres livssituasjon. I denne artikkelen vektlegger vi betydningen av at kommunalt psykisk helse- og rusarbeid også foregår i boligene til mennesker som trenger hjelp. Vi redegjør for utviklingen fra asylbyggingstiden til dagens boformer med fokus på nordiske forhold. Videre ser vi nærmere på hva som skjer når profesjonelle kommer hjem til mennesker med psykiske helse- og/eller rusutfordringer og hvordan privatlivet endrer seg. Til slutt diskuterer vi risikoen for institusjonalisering av hjemmet, basert på sosiale og materielle dimensjoner. Samtidig utforsker vi behovet for en avinstituasjonalisering av hjemmet som kan understøtte menneskers selvstendighet og personlige utforming av hjemmet.

This autobiographical account traces my journey from disillusionment with traditional psychology to a deep engagement with behavior analysis, particularly the molar view of verbal behavior. Initially inspired by William Baum’s Understanding Behaviorism, I questioned cognitive explanations and sought a natural science of behavior rooted in environmental contingencies. My academic path, shaped by unconventional opportunities and persistent challenges, led to collaborations with key figures such as Baum and Hessen. These relationships helped integrate behavior analysis with evolutionary theory, emphasizing selection processes across ontogeny and phylogeny. Empirical work focused on identifying meaningful units of verbal behavior, often through pilot studies with limited resources. A pivotal study challenged the reinforcement-based interpretation of speech allocation, suggesting alternative mechanisms. Despite setbacks—including failed replications, methodological hurdles, and lack of institutional support—I continued to explore verbal behavior through a molar lens. This narrative highlights the importance of philosophical clarity, empirical rigor, and scholarly networks in advancing behavior analysis. It advocates for a multiscale, selectionist approach to verbal behavior, aiming to bridge theoretical insights with experimental practice and contribute to a more comprehensive understanding of human interaction

Utdeling av Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern i Norge

CRPD var fra 9. desember 2025 norsk lov med forrang. Artikkel 24 fremhever viktigheten av tilgang til utdanning for personer med nedsatt funksjonsevne…

Bli kjent med medlemmene i Yrkesetisk råd gjennom ærlige og personlige samtaler om etikk i hverdagen.

Intervju med Vernepleier.no om en master ved Universitetet i Agder

Design og innovasjon av teknologi har endret seg fra en designerfokusert tilnærming til en personsentret tilnærming. Mennesker med utviklingshemming er imidlertid en gruppe som har blitt både nedvurdert eller oversett i slike prosesser. Deltakende design er et eksempel på en inkluderende tilnærming der brukerinvolvering, myndiggjøring og inkludering er i fokus. I min presentasjoner fokuserer jeg på hvordan deltakelse i design av teknologi kan bidra til både bærekraftig teknologiutvikling og oppfyllelse av rettighetene til personer med utviklingshemming. Med InnArbeid-prosjektet ved Universitetet i Agder som kontekst, vil jeg også peke på en rekke brukergevinster av slik deltakelse og hvordan kunnskap fra tilrettelegging av slike prosesser kan overføres og brukes i andre kontekster.

I denne podkastserien møter du medlemmene i FOs Yrkesetiske råd i samtaler om yrkesetikk i praksis. Gjennom åpne og ærlige refleksjoner deler de erfaringer, verdier og faglige dilemmaer fra arbeid med mennesker. Podkastene utforsker hvordan etisk bevissthet preger profesjonsutøvelsen – i både hverdagslige og krevende situasjoner. Serien løfter frem hvordan FO sitt Yrkesetiske grunnlagsdokument kan brukes aktivt, og viser hvorfor etikk er avgjørende for kvalitet, tillit og trygghet i profesjonelt arbeid.

I denne episoden av FO Agder-podkasten møter vi Chris Safari. Han er vernepleier og jobber som førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. Chris er særlig opptatt av hvordan brukerinvolvering i design av teknologi kan bidra til å skape verdsatte sosiale roller – og hvorfor dette er avgjørende for å utvikle gode tjenester.Vi snakker om hvordan det er å stå på «den andre siden av gjerdet» for mennesker som ofte befinner seg i segregerte roller, og om betydningen av å arbeide kunnskapsbasert i møte med praksisfeltet. Skal vi lykkes med å utvikle tjenester som faktisk fungerer for folk, må både forskning og praksis bygge på kunnskap, erfaring og reell medvirkning.Hvordan kan vi tilrettelegge for ekte brukerinvolvering og gi rom for brukerstemmen? Ifølge Chris handler det blant annet om å være nysgjerrig på andres vegne, våge å slippe til den andres perspektiver og erfaringer – og møte hverandre først og fremst som medmennesker. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Innlegg om utfordringene i arbeidet med skikkethetsvurderinger i helse- og sosialfag sett fra universitetets perspektiv.

Workshop om Yrkesetikk knyttet til rollen som ambassadør i internasjonal soliditetsarbeid

Foredrag om sosial inkludering, Kunnskapsbasert praksis og involvering av personer med utviklingshemming i samarbeid med NAKU

Hvordan kan vi som ansatte bidra til å styrke mestringstro hos barn og familier – og samtidig ta vare på vår egen? Sesjonen inviterer til refleksjon rundt arbeid med mestringstro individuelt og i grupper, hvordan vi kan gjenkjenne fremgang i komplekse situasjoner, og hvordan vi kan stå i emosjonelt krevende arbeid med faglig trygghet og felles språk.

Presentasjon på arena for utdanningskvalitet

Faglige perspektiver, nytt lovverk og forebygging av tvang og makt i skolen

Vi vet mye om hva som virker for psykisk helse. Likevel styres hjelpen fortsatt av diagnoser, produksjon og kontroll. Det trenger ikke være sånn.

Behaviorism is the philosophy of science that asserts the possibility of a natural science of behavior. Its ontology is monistic. Its epistemology is pragmatic. It underpins the science called behavior analysis, its theories and applications. Several versions of behaviorism exist. Historically, B. F. Skinner’s version, “radical behaviorism,” has been most widely recognized. More recently, W. M. Baum’s “multiscale molar behaviorism” has gained recognition as an alternative. H. Rachlin’s “teleological behaviorism” complements Baum’s. The term “methodological behaviorism” has caused confusion, because definitions vary. It assumes dualism and maintains that only objective behavior is subject to scientific methods, and some versions promote making inferences about the inner or subjective phenomena from behavior. Many psychologists are unknowing methodological behaviorists. Like any living science, behavior analysis and its underpinning philosophy continue to evolve. Reports of the death of behaviorism are based on distorted and uninformed views of what behaviorism actually is.

Denna fenomenologiska studie bygger på tio semistrukturerade individuella djupintervjuer (oktober till december 2024) med varaktighet på 32–52 minuter. Narrativen har analyserats med hjälp av Giorgis deskriptiva fenomenologiska metod under perioden januari till juni 2025. Att vara gravid och uppleva ekonomiska utmaningar framstod som en ständig balansgång, där ekonomisk osäkerhet genomsyrade alla aspekter av livet.

Bakgrunn: En av fem i Norge opplever å bli behandlet dårligere enn andre på grunn av alder, kjønn, helse, funksjonsnedsettelse, etnisitet, hudfarge, religion, politisk syn, seksualitet eller andre grunner. Diskriminering kan føre til et tap av goder, men også til dårligere helse. Hensikten med denne studien er å undersøke sammenhengen mellom opplevd diskriminering og helse. Metode: Studien bygger på svarene fra 18,517 innbyggere som deltok i folkehelseundersøkelsen (FHUS) i Agder 2023. Deltakerne ble spurt om de har opplevd diskriminering i løpet av de siste 12 månedene og kunne oppgi ulike årsaker. Videre ble de spurt om selvopplevd helse, psykiske helseplager (SCL-5), samt andre sosiodemografiske forhold. I analysen av svarene kategoriseres opplevd diskriminering til en grunn og flere grunner, og det benyttes deskriptiv statistikk og logistisk regresjon. Resultater: Foreløpige funn antyder at diskriminering er assosiert med dårligere selvopplevd helse og økte psykiske helseplager. Deltakerne som rapporterer flere ulike årsaker til diskriminering, hadde høyere odds for dårlig fysisk og psykisk helse enn de som ikke hadde opplevd diskriminering. Konklusjoner: Studien indikerer at det er en sammenheng mellom det å ha opplevd diskriminering og dårlig helse. Videre tyder funnene på en kumulativ effekt der flere opplevde diskrimineringsgrunner øker risikoen for dårlig fysisk og/eller psykisk helse ytterligere. Nye tiltak bør utvikles på lokalt nivå for å beskytte mot urettferdig behandling.

Bakgrunn: Mange barn og unge opplever at barnevernstjenesten overtar omsorgen, noe som innebærer at de flytter fra sine biologiske foreldre og plasseres i fosterhjem. I de senere årene har omfanget av samvær mellom fosterbarn og biologiske foreldre økt. Jeg ønsket derfor å se nærmere på hvordan fosterbarn selv erfarte samvær med sine biologiske foreldre. Hensikten og problemstilling: Målet med studien er å få en dypere forståelse av hvilken betydning samvær med biologiske foreldre har for fosterbarn, sett fra deres eget perspektiv. Studien søker å bidra med kunnskap som kan støtte barnevernsfaglige profesjoner, fosterforeldre og biologiske foreldre i å tilrettelegge samvær som oppleves som meningsfulle og gode for fosterbarnet, med barnets beste som overordnet hensyn. På denne bakgrunn formuleres følgende problemstilling: «Hvordan opplever fosterbarn over 18 år samvær med biologiske foreldre». Metode: Studien benytter en kvalitativ, fenomenologisk tilnærming og bygger på seks semistrukturerte intervjuer med fosterbarn over 18 år, rekruttert gjennom en nasjonal interesseorganisasjon. Analysen er gjennomført ved hjelp av refleksiv tematisk analyse, der kunnskap forstås som konstruert i samspillet mellom data, teori og forsker (Braun & Clarke, 2022). Resultater: Studien belyser to hovedtemaer: 1.Relasjonelle aspekter som påvirker samvær 2.Strukturell- og praktisk tilrettelegging som påvirker samvær Konklusjon: Funnene viser at samværsopplevelsene i hovedsak var betinget av relasjonenes kvalitet og samhandlingen mellom sentrale aktører, samt av graden av praktisk tilrettelegging og struktur. På dette grunnlaget ble modellen Medvirkningsrom (Fedje, 2026) utviklet. Nøkkelord: Fosterbarn, fosterforeldre, biologiske foreldre, barnevernstjenesten, samvær, barnets beste, medvirkning.

Sammendrag Prosjektets bakgrunn: 10,2 % av barn i Norge vokser opp i vedvarende lavinntekt. Flere av disse barna har foreldre som mottar bistand fra Arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav). Det har de senere årene vært økt politisk oppmerksomhet rettet mot barnefattigdom og helhetlig oppfølging av barnefamilier. Hensikt: Hensikten med studien er å belyse hvordan Nav-ansatte opplever muligheter og hindringer i arbeidet med barnefamilier. Problemstilling: Hvordan beskriver Nav ansatte hindringer og muligheter i arbeidet med å hjelpe barnefamilier ut av fattigdom, og hvordan kan disse forstås i lys av strukturelle og organisatoriske rammer? Metode: Studien har et kvalitativt forskningsdesign. Det er gjennomført semistrukturerte intervjuer av fem Nav-ansatte ved ulike Nav-kontor i Agder. Datamaterialet er analysert ved tematisk analyse av Braun og Clarke (2006). Resultater: Funnene viser at Nav-ansatte opplever språkutfordringer, manglende systemforståelse hos brukerne og begrenset tid som sentrale hindringer i arbeidet. Samtidig fremheves helhetlig oppfølging, tverrfaglig samarbeid og bruk av skjønnsvurderinger som avgjørende for å kunne hjelpe familiene på en hensiktsmessig måte. Tiltak som oppleves som mest virkningsfulle er ofte ressurskrevende. Konklusjon: Studien viser at arbeidet med barnefamilier i fattigdom preges av et spenningsfelt mellom høye politiske ambisjoner og begrensede organisatoriske rammer. Funnene understreker betydningen av strukturelle forutsetninger som gir rom for tid, samarbeid og kontinuitet i oppfølgingen av barnefamilier. Nøkkelord: Barnefamilier, fattigdom, Nav, helhetlig oppfølging, strukturelle rammer. Abstract Background: 10,2 % of children in Norway grow up in families experiencing persistent low income. Several of these children have parents who receive support from the Norwegian Labour and Welfare Administration (Nav). In recent years, there has been increased political attention directed towards child poverty and the need for holistic follow-up of families with children. Purpose: The purpose of this study is to explore how Nav employees perceive opportunities and barriers in their work with families with children. Research question: How do Nav employees describe barriers and opportunities in the work of helping families with children move out of poverty, and how can these be understood in light of structural and organisational frameworks? Method: The study is based on a qualitative research design. Semi-structured interviews were conducted with five Nav employees working at different Nav offices in Agder. The data material was analysed using thematic analysis as described by Braun and Clarke (2006). Findings: The findings show that Nav employees experience language barriers, limited user understanding of the welfare system, and lack of time as central challenges in their work. At the same time, holistic follow-up, interprofessional collaboration, and the use of professional discretion are highlighted as essential for supporting families in an appropriate manner. Measures perceived as most effective are often resource-intensive. Conclusion: The study shows that work with families with children living in poverty is characterised by tensions between high political ambitions and limited organisational frameworks. The findings emphasise the importance of structural conditions that allow time, collaboration, and continuity in the follow-up of families with children. Keywords: families with children, poverty, Nav, holistic follow-up, structural frameworks

Bakgrunn: Psykiatriske avdelinger har flyttet fra eldre psykiatriske sykehusbygg til et samlet og nybygd psykiatrisk sykehus. I forbindelse med utformingen av bygget har det blitt lagt stor vekt på at utformingen og omgivelsene skal bidra til å redusere bruken av tvang. Hensikt: Oppgavens formål er å bidra til kunnskapsutvikling om sammenhengen mellom utforming og omgivelser på den ene siden og bruk av tvang i psykisk helsearbeid på den andre. Oppgaven gir innsikt i ansattes egne erfaringer og opplevelser knyttet til tvangsbruk i et nytt psykiatribygg. Problemstilling: Ansattes egne erfaringer knyttet til bruk av tvang på langtidspost i nytt psykiatribygg. Metode: Oppgaven tar utgangspunkt i en kvalitativ metode med en fenomenologisk tilnærming. Data er samlet inn gjennom dybdeintervjuer med ansatte på nybygg for psykisk helse. 7 informanter har deltatt, på tvers av profesjoner i daglig pasientkontakt. Bearbeiding av datamaterialet har utgangspunkt i refleksiv tematisk analyse, inspirert av Braun og Clarke. Funn: Svar på problemstillingen presenteres gjennom to temaer: 1) Omgivelsenes betydning for bruk av tvang. 2) Organisatoriske rammer. Konklusjon: Tilgang til treningsfasiliteter oppleves å ha forebyggende effekt, samtidig som det kan styrke relasjon mellom pasient og ansatt. Oversiktlige fellesarealer inne i enhetene omtales som overvåkende, samtidig som sikkerheten i forbindelse med utagering oppleves bedre. Bruk av mekaniske tvangsmidler på pasientenes rom problematiseres. Utforming av røykeatriet og skjermingsrom, samt åpen hovedinngang kritiseres for å bidra til økt innførsel av rusmidler og våpen. Nøkkelord: psykiatrisk personale, erfaringer, langtidspost, psykiatrisk sykehusbygg, arkitektur, tvangsbruk

Sammendrag Prosjektets bakgrunn: Etter endringer i Menneskerettsloven av 1. januar 2026, hvor FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ble inkorporert, er det særlig samfunnsrelevant å undersøke dagens situasjon for mennesker med funksjonsnedsettelser og deres muligheter for deltakelse i ulike samfunnsområder, herunder deltakelse i friluftsliv på lik linje med andre. Hensikten: Hensikten med denne studien er å undersøke hvordan Den Norske Turistforeningen (DNT) tilrettelegger for deltakelse i friluftsliv for personer med funksjonsnedsettelser, samt hvordan deltakerne erfarer og opplever tilbudet. Problemstilling: Hvordan erfarer personer med funksjonsnedsettelse deltakelse i friluftsliv gjennom Den Norske Turistforeningens (DNT) tilrettelagte arrangementer? Metode: Kvalitativ forskningsstudie hvor empirien er hentet inn gjennom seks semistrukturerte intervjuer. Analysemetoden som anvendes er refleksiv tematisk analyse av Braun & Clarke. Resultater: Funnene viser til at DNT kan fungerer som en sosial arena som fremmer tilhørighet, fellesskap og opplevelser av mestring. Gjennom deltakelse får man muligheter til å komme seg ut i friluftslivet og naturen, noe som har positiv effekt på helsen. Tilbudet bidrar til erfaringsutveksling der man kan utvikle seg. Samtidig avdekkes det forhold ved tilbudet som fremstår uferdig eller med forbedringspotensial. Konklusjon: Studien indikerer at kommunale og offentlige tjenester kan hente inspirasjon fra frivillige organisasjoners arbeid når det gjelder inkludering og tilrettelegging. Samtidig tydeliggjør funnene et behov for videre forskning på tilrettelagt friluftsliv for personer med funksjonsnedsettelser da anvendt forskning og litteratur peker på en del kunnskapshull. Nøkkelord: «Klart det går», frivillighet, funksjonsnedsettelse, friluftsliv, tilrettelegging, hjelpemidler, inkludering.

Sammendrag Bakgrunn: Sosial tilhørighet til samfunn og sosiale fellesskap er lavere for mennesker i marginaliserte grupper, noe som fører med seg sosial eksklusjon og økt sannsynlighet for fysisk og psykisk sykdom. Det er i liten grad utforsket i hvilken grad opplevelsen av sosial tilhørighet gjensidig påvirker ulike levekårsfaktorer og psykisk helse. Hensikt: Studiens hensikt er å utforske hva mennesker med psykiske helseutfordringer selv sier bidrar til sosial tilhørighet. Problemstilling: Hva sier voksne med psykiske helseutfordringer kan bidra til sosial tilhørighet? En kvalitativ systematisk litteraturstudie. Metode: Systematisk litteraturstudie, refleksiv tematisk analyse. Resultat: 5 artikler ble inkludert, totalt 101 personer ble intervjuet om deres tilknytning til samfunnet og erfaringer rundt sosial tilhørighet. Tre hovedfunn: Ønske om sterkere tilknytning til sosiale fellesskap, behov for økt fokus på det sosiales betydning i hverdagslivet, behov for videre forskning på sammenhengen mellom sosial tilhørighet, psykisk helse og levekår. Konklusjon: Det er utført få studier som ser på sammenhengen mellom sosial tilhørighet, psykisk helse og levekår, men en stadig økende interesse i forskningsfeltet for utvikling av teoretiske rammeverk som inkluderer både subjektive og objektive faktorer i helhetlige forståelsesrammer. Mennesker med psykiske helseutfordringer står i utfordrende situasjoner i deltakelse i samfunnsliv, arbeidsliv og sosiale fellesskap på grunn av marginalisering og dårlige levekår, men har selv et sterkt ønske om sterkere tilknytning. Det er et etterspurt behov fra mottakere av tjenester innen rus- og psykisk helse for et større fokus på inkludering av den sosiale dimensjonen i oppfølgings- og støttetilbudene. Nøkkelord: Sosial tilhørighet, mattering, hverdagsresponsivitet, psykisk helse, livskvalitet

Denne studien har til hensikt å utforske hvordan ungdom med krysskulturell bakgrunn erfarer sin identitetsutvikling og opplevelse av tilhørighet. Studien er kvalitativ og basert på semistrukturerte intervjuer med seks ungdommer i alderen 18-25 år. Alle deltakerne har krysskulturell bakgrunn og erfaring fra deltakelse i bevisstgjøringskurset Flexid. Datamaterialet er analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse inspirert av Braun og Clarke. Funnene presenteres gjennom tre overordnede temaområder som omhandler krysskulturell identitetsforhandling og tilhørighet, erfaringer med rasisme, andregjøring og strukturelle barrierer og Flexid som arena for identitetsutforskning, fellesskap og psykososial støtte. Studien viser at identitetsutvikling blant ungdom med krysskulturell bakgrunn er en kontinuerlig forhandlingsprosess, preget av kryssende forventninger og tilhørigheter. Identitet fremstår som situasjonsavhengig og relasjonell, mens tilhørighet ikke er gitt og må etableres og vedlikeholdes i møte med familie, jevnaldrende og samfunn. Ungdommene uttrykker et sterkt behov for å definere seg selv på egne premisser, og bli anerkjent for sin kompleksitet, fremfor å reduseres til kategorier knyttet til etnisitet eller opprinnelsesbakgrunn. Videre viser studien at erfaringer med rasisme, andregjøring og strukturelle barrierer påvirker ungdommenes opplevelse av tilhørighet og inkludering, og bidrar til å innsnevre deres mulighetsrom. Jeg argumenterer for at psykososiale belastninger fremstår som strukturelt betinget snarere enn individuelle. I møte med slike utfordringer benytter ungdommene ulike emosjonelle og relasjonelle mestringsstrategier, der støtte fra familie, venner og nære relasjoner fremstår som en sentral ressurs. Flexid oppleves som en trygg arena for fellesskap, identitetsutforskning og psykososial støtte, der ungdommenes erfaringer anerkjennes og deles uten krav om forklaring.

Studien har kvalitativ forskingsdesign og semistrukturert intervju som metode. Analysen som er brukt er Interpretative Phenomenological Analysis (IPA). Åtte barn i alderen 7-8 år blitt intervjua kring deira oppleving av å leika på skulen fyrste time kvar dag.

Bakgrunnen for studien er behovet for økt kunnskap om hvordan ansatte i psykisk helsevern opplever arbeid med pasienter som utøver vold og trusler. Slike erfaringer kan påvirke ansattes helse, motivasjon og kvaliteten i tjenestene. Studien søker å belyse hva som bidrar til at arbeidet oppleves meningsfullt, og hvordan belastningen kan reduseres. Studiens hensikt er å utforske hvordan ansatte i psykisk helsevern opplever vold og trusler i arbeidshverdagen, og hvilke forhold som gjør det lettere eller vanskeligere å stå i slike situasjoner. Studien søker å besvare følgende problemstilling: Hvordan opplever ansatte i psykisk helsevern å bli utsatt for vold og trusler, og hva gjør det lettere eller vanskeligere å oppleve dette? Datamaterialet består av dybdeintervjuer med ansatte i psykisk helsevern med erfaring fra arbeid med vold og trusler. Studien har et kvalitativt, fenomenologisk-hermeneutisk design med refleksiv tematisk analyse. Funnene viser at arbeid med vold og trusler oppleves som både belastende og meningsfullt. Relasjonen til pasientene er en sentral kilde til mening, mestring og motivasjon, men innebærer også betydelig sårbarhet. Manglende behandlingsfremgang og gjentatte voldsepisoder, særlig i arbeid med pasienter under dom, forsterker deltakernes opplevelse av maktesløshet og moralsk stress. Kollegastøtte, relasjonskompetanse og faglig forståelse fremstår som viktige beskyttelsesfaktorer, mens manglende systematisk oppfølging og uklare organisatoriske rammer øker risikoen for emosjonell belastning og omsorgstretthet. Studien viser at arbeid med vold og trusler krever målrettet ivaretakelse av ansatte på faglig, emosjonelt, relasjonelt og organisatorisk nivå. Proaktiv lederoppfølging, systematisk veiledning og rom for refleksjon fremstår som avgjørende for å bevare mening, mestring og bærekraft i tjenestene. Nøkkelord; vold og trusler, psykisk helsevern, emosjonell belastning, relasjon, personlig kompetanse, kollegastøtte, ledelse

Forskning viser at personer med utviklingshemming har høyere risiko for å utvikle psykiske lidelser sammenlignet med befolkningen for øvrig (Mazza et al., 2019; Totsika et al., 2022). Samtidig viser annen forskning at personer med utviklingshemming kan møte betydelige barrierer i tilgang på helsehjelp (Fossum et al., 2025; Karlsen et al., 2024). Miljøterapeuter i kommunale tjenester står ofte tett på personer med utviklingshemming som opplever psykiske helseutfordringer. Studiens formål er å utforske hvordan miljøterapeuter opplever dette arbeidet. Problemstillingen lyder: Hvordan opplever miljøterapeuter i kommunale tjenester arbeidet med psykiske helseutfordringer hos personer med utviklingshemming? Studien har et kvalitativt design, med en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming. Datainnsamlingen består av åtte semistrukturerte dybdeintervjuer av miljøterapeuter i kommunale tjenester. Intervjuene ble analysert ved bruk av refleksiv tematisk analyse (Braun & Clarke, 2022). Analysen identifiserte tre hovedtema: 1. Informantene opplever både ansvar og usikkerhet i møte med psykiske helseutfordringer hos personer med utviklingshemming. 2. De opplever behov for økt kunnskap om kombinasjonen av psykiske helseutfordringer og utviklingshemming, og et behov for faglig støtte. 3. Informantene opplever variasjoner i samhandlingen med andre tjenester. Når ansvar, usikkerhet og manglende støtte vedvarer over tid, kan disse forholdene virke gjensidig forsterkende og bidra til at arbeidet kan oppleves belastende. Studien viser at miljøterapeuter opplever behov for økt kunnskap om kombinasjonen av utviklingshemming og psykisk helse, faglig støtte og bedre samhandling. Miljøterapeutenes opplevelser peker mot et behov for å styrke kommunale tjenester i arbeidet med psykiske helseutfordringer hos personer med utviklingshemming. Nøkkelord: Utviklingshemming, psykiske helseutfordringer, miljøterapeuter, kommunale tjenester, samhandling

I denne forskningen har vi tatt utgangspunkt i barnevernsansattes arbeid og deres erfaringer med å jobbe med familier i høykonflik, samt hvordan dette kan skape emosjonell belastning. Videre har vi undersøkt hvilke strategier de har for emosjonell ivaretagelse i arbeidet. Studien er kvalitativ, og det ble utført ett semistrukturert intervju med syv barnevernsansatte fra fem kommuner. For å besvare vår problemstilling har vil valgt å bruke Hochschilds teori om emosjonelt arbeid som hovedteori. Vi har bruk av Braun og Clarks refleksive tematisk analysemetode. Funnene våre viser at flere av de ansatte opplevde å få kroppslige reaksjoner, både fysiske og psykiske i arbeidet med høykonfliktsaker. De ansatte hadde ulike strategier for å kunne mestre den emosjonelle belastningen de opplevde ved å jobbe i disse sakene. Noen av strategiene var bruk av mentale teknikker, fysisk aktivitet eller det å skape en struktur i arbeidshverdagen. Videre fant vi at noe av det som skapte stress var det å stå i en “spagat” mellom barneloven og barnevernsloven. Dette kunne ofte føre til at de ansatte ble usikre i vurderinger og strevde med å holde fokuset på hva som var barnets beste. Studien understreker ett behov for å anerkjenne den emosjonelt krevende jobben de ansatte gjør og gi dem rom for å kunne ivareta egen emosjonell helse. Vi ser det som en forebyggende faktor at ledelse og barnevernsansatte som jobber med emosjonelt arbeid er bevisst hvilken påvirkning dette har på dem som menneske. Ved å ha en bevisst holdning til dette vil en kunne bidra til å ivareta de ansattes emosjonelle helse. Nøkkelord: høykonfliktsaker, barneverntjenesten, emosjonelt arbeid, mestring og selvivaretakelse

Prosjektets bakgrunn Kvinner som opplever graviditet, fødsel og barseltid kan også oppleve overveldende følelser og tanker som er vanskelige å håndtere. Rundt hver 10. kvinne erfarer psykisk uhelse i svangerskap eller barseltiden. Det finnes studier om hvor mange som rammes, utfordringene det medfører og viktigheten av å oppdage det tidlig og håndtering. Det er også studier som omhandler kvinners erfaringer og opplevelser av ensomhet o.l. men det ser ut til å være lite forskning om hvordan kvinner opplever det å ha psykisk uhelse i svangerskapet eller barseltiden, og hva de opplever som støttende og hjelpsomt. Hensikt og problemstilling Hensikten med prosjektet er å undersøke hva forskning viser når det gjelder hvilke opplevelser kvinner som har opplevd psykisk uhelse i svangerskap eller barseltid har. Dette gjøres gjennom følgende problemstilling: ‘Hva viser systematisk oppsummert forskning om kvinners opplevde psykiske uhelse i svangerskap og barsel?’’ Metode Studiens design var en kvalitativ systematisk litteraturstudie, inspirert av Arksey & O’Malleys rammeverk. Det ble søkt i databaser dekket av Scopus, og studiene ble deretter eksportert inn i Endnote. Studiene ble vurdert for inklusjon ved hjelp av Critical Appraisal Skills Programme (CASP). Studienes resultater ble analysert på tvers med bruk av tematisk analyse. Resultater Syv artikler ble inkludert i studien. Kvinnene som deltok i studiene, hadde alle opplevd psykisk uhelse i tiden de var gravide eller i barseltiden. Tre følgende hovedtemaer ble valgt; 1. skam, skyld og opplevelsen av fordømmelse. 2. opplevelsen av ensomhet og (selv) isolasjon, og 3. hjelp og støtte i en sårbar tid. Konklusjon Kvinner som opplevde psykisk uhelse i svangerskap eller barseltiden beskrev at de kjente på følelser som å være en dårlig mor, skyld og skam over å ikke være så lykkelig som forventningene tilsa, fordømmelse, annerledeshet, utenforskap og ensomhet. De fleste opplevde det som støttende og hjelpsomt å bli møtt av andre med empati, forståelse, tillitt og tid. Det å ikke bli avvist når de åpnet seg om vanskelige tanker var også essensielt. Helsepersonell bør ha kunnskap om hvordan de møter kvinner som opplever psykisk uhelse i svangerskap eller barsel og egnede støttetiltak. Videre forskning bør ta for seg hvordan kvinners psykiske uhelse påvirker partner og baby, og hvilke støtteordninger som kan nyttiggjøres. Nøkkelord Psykisk uhelse, svangerskap og barsel, kvinners opplevelse og kvalitativ litteraturstudie.

Sammendrag Bakgrunn: Skole-hjem-samarbeid er forankret i Opplæringsloven og prinsipper om medvirkning, og bygger på hensynet til barnets beste. Studien undersøker foresattes erfaringer med skole-hjem-samarbeid i krevende situasjoner. Samarbeidet belyses gjennom relasjonelle perspektiver knyttet til dialog, anerkjennelse og tillit, der Martin Buber sitt skille mellom jeg-du og jeg-det inngår som et analytisk bidrag, samt kontekstuelle rammer. Hensikt og problemstilling: «Hvilke erfaringer har foresatte med menneskemøtenes og kontekstens betydning for et godt skole-hjem-samarbeid i krevende situasjoner?» Metode: Studien har en kvalitativ tilnærming med fenomenologisk utgangspunkt, basert på semistrukturerte intervjuer med fem foresatte til barn i ungdomsskolealder eller eldre. Materialet er analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Resultater: Funnene er strukturert i to overordnede hovedområder knyttet til menneskemøter og kontekst, og viser at både kvaliteten på møtene og rammene rundt samarbeidet har betydning. Å bli lyttet til, møtt med respekt og inkludert i dialog fremheves som avgjørende. Åpenhet for krevende temaer og forståelsen av barnets atferd har også betydning, samtidig som organisering, tilgjengelighet og oppfølging påvirker samarbeidet. Konklusjon: Gode relasjoner og dialog er avgjørende for et velfungerende samarbeid, men må forstås i lys av rammene de inngår i. Funnene peker på betydningen av relasjonelle forhold og strukturelle forhold som organisering og oppfølging, samt systematisk involvering av foresatte. Nøkkelord: skole-hjem-samarbeid, foresattes erfaringer, menneskemøter, relasjonell kompetanse, kontekst, krevende situasjoner Abstract Background: School-home collaboration is mandated by the Norwegian Education Act and rooted in participation, reflecting the child’s best interests. This study investigates parents’ experiences of school-home collaboration in challenging situations. The collaboration is examined through relational perspectives emphasizing dialogue, recognition, and trust. Martin Buber’s I-Thou and I-It distinction is applied as an analytical framework, in conjunction with contextual considerations. Aim and Research Question: “What experiences do parents have regarding the significance of interpersonal encounters and contextual conditions for effective school-home collaboration in challenging situations? Method: The study adopts a qualitative design with a phenomenological orientation. Data were collected through semi-structured interviews with five parents of children attending lower secondary school or above. The data were analyzed using systematic text condensation. Results: The findings are organized into two overarching domains: interpersonal encounters and contextual conditions. The results indicate that both interaction quality and the structural framework of the collaboration are important. Being listened to, treated with respect, and included in dialogue are essential. Furthermore, openness towards challenging topics and a shared understanding of the child’s behavior appear central, while organizational factors such as accessibility and follow-up also influence the collaboration. Conclusion: Relational quality and dialogue are fundamental to effective school-home collaboration; however, these must be understood within their context. The findings underscore the importance of both relational and structural dimensions, including organization, follow-up, and systematic parental involvement. Keywords: school-home collaboration, parental experiences, interpersonal encounters, relational competence, context, challenging situations

Seksualitet er en grunnleggende del av vår helse og en positiv ressurs gjennom hele livet. I følge Verdens helseorganisasjon kan seksualitetsundervising bidra til kunnskap og refleksjon rundt seksuelle rettigheter, ferdigheter og verdier som kan fremme god helse hos ungdom, hjelpe dem å utvikle trygge relasjoner og ta gode valg (World Health Organization, 2025). Tidligere forskning viser at seksualitetsundervisningen er mangelfull, ungdom ønsker seg mer av den og mer fokus på de positive aspektene ved seksualitet fremheves spesifikt (Helbekkmo et al., 2021). «Spør Først» er et undervisningsopplegg for barn og ungdom med mål om å forebygge seksuelle overgrep og fremme en positiv og trygg seksualitet. Det finnes lite forskning på opplevelsene av seksualitetsundervisning blant etniske minoriteter. Denne kvalitative studien har derfor som mål å få innsikt i hvordan ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn erfarer seksualitetsundervisingen «Spør Først». Data ble samlet fra 15 ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn delt opp i tre fokusgruppeintervjuer. De tre hovedtemaene som kom frem var: (1) Mellom kunnskap og bluferdighet, (2) verdsettelse av samtykke som en norm, men usikker på hvordan snakke om det og (3) navigere mellom universell kunnskap om seksualitet og kulturelle normer. Funnene viser at seksualitetsundervising er verdsatt og viktig, til tross for at det innimellom kan oppleves flaut og ukomfortabelt. Samtykke antas å være en selvfølge, men mangel på kommunikasjon kan føre til misforståelser. All ungdom trenger seksualitetsundervisning uavhengig av kulturell bakgrunn. Videre forskning på «Spør Først», med et større antall elever, vil være hensiktsmessig for å få en dypere forståelse av effekten av undervisningen.

Sammendrag Bakgrunn: Vi ser som lærere i videregående skole at flere elever med psykososiale utfordringer er på skolen og opplever det som et trygt sted. Dette er interessant sett opp imot fokuset på økende skolefravær. Vi vil se nærmere på hva som gjør at disse ungdommene har det bra på skolen og møter opp tross sine utfordringer. Hensikt: Hensikten med studien er å belyse hva som kan være til hjelp for at ungdommene skal komme på skolen. Vi ønsker å få frem ungdommenes stemme og hva som fremmer skolenærvær. Problemstilling: Hva opplever ungdom med psykososiale utfordringer på videregående skole som hjelpsomt for å komme på skolen? Metode: I studien har vi benyttet kvalitativ metode. Vi har gjennomført semistrukturerte individuelle intervjuer med fem ungdommer. Vi har benyttet refleksiv tematisk analyse (Braun& Clarke, 2022). Funn: Svar på problemstillingen gis gjennom følgende tema: 1) Jeg kommer på skolen fordi der er jeg en del av et fellesskap. 2) Jeg kommer på skolen fordi her blir jeg anerkjent som den jeg er. 3) Jeg kommer på skolen fordi jeg vet at læreren min har tid til meg. 4) Jeg kommer på skolen fordi jeg vet jeg kan få litt «slækk» når jeg trenger det. 5) Jeg kommer ikke på skolen bare fordi jeg må. Konklusjon: Deltakerne beskriver det som hjelpsomt å være en del av et fellesskap med trygge relasjoner, å bli anerkjent, å få «slækk» når det trengs, og lærere som bruker tid på dem. Nøkkelord: videregående skole, psykososiale utfordringer, anerkjennelse, relasjoner og tilhørighet.

I denne forskningen har vi tatt utgangspunkt i barnevernsansattes arbeid og deres erfaringer med å jobbe med familier i høykonflik, samt hvordan dette kan skape emosjonell belastning. Videre har vi undersøkt hvilke strategier de har for emosjonell ivaretagelse i arbeidet. Studien er kvalitativ, og det ble utført ett semistrukturert intervju med syv barnevernsansatte fra fem kommuner. For å besvare vår problemstilling har vil valgt å bruke Hochschilds teori om emosjonelt arbeid som hovedteori. Vi har bruk av Braun og Clarks refleksive tematisk analysemetode. Funnene våre viser at flere av de ansatte opplevde å få kroppslige reaksjoner, både fysiske og psykiske i arbeidet med høykonfliktsaker. De ansatte hadde ulike strategier for å kunne mestre den emosjonelle belastningen de opplevde ved å jobbe i disse sakene. Noen av strategiene var bruk av mentale teknikker, fysisk aktivitet eller det å skape en struktur i arbeidshverdagen. Videre fant vi at noe av det som skapte stress var det å stå i en “spagat” mellom barneloven og barnevernsloven. Dette kunne ofte føre til at de ansatte ble usikre i vurderinger og strevde med å holde fokuset på hva som var barnets beste. Studien understreker ett behov for å anerkjenne den emosjonelt krevende jobben de ansatte gjør og gi dem rom for å kunne ivareta egen emosjonell helse. Vi ser det som en forebyggende faktor at ledelse og barnevernsansatte som jobber med emosjonelt arbeid er bevisst hvilken påvirkning dette har på dem som menneske. Ved å ha en bevisst holdning til dette vil en kunne bidra til å ivareta de ansattes emosjonelle helse. Nøkkelord: høykonfliktsaker, barneverntjenesten, emosjonelt arbeid, mestring og selvivaretakelse

Bakgrunn: Lav bemanning og høyt press har lenge vært en utfordring innenfor helse- og omsorgsyrket. I tillegg til dette varsles det om «eldrebølgen» og sykepleiermangel i fremtiden som har ført til økt satsing på endring av oppgavedeling i tjenesten. Dette har bidratt til bedre ressursbruk generelt, men fraværet påvirker i større grad muligheten til å gjennomføre de pålagte oppgavene av tjenesten. Fravær erstattes ikke alltid av lik kompetanse, noe som videre medfører til økt press på gjenværende personalet. Hensikt og problemstilling: Hensikten var å belyse sykepleieres egne erfaringer fra arbeidshverdagen ved fravær av faste ansatte og synliggjøre utfordringer som kan oppstå. Problemstillingen er: «Hvordan erfarer sykepleiere arbeidshverdagen i hjemmesykepleien ved fravær av faste ansatte?» Metode og utvalg: Dette er en kvalitativ intervjustudie basert på erfaringene til fem informanter som hadde en bachelorgrad i sykepleierfaget. Analyse: Analysen ble gjennomført ved hjelp av Braun og Clarkes refleksive tematiske analysemetode. Resultater: Funnene er samlet i tre hovedtemaer. Tema 1 ble inndelt i tre undertemaer og omhandlet fraværets belastning på individnivå, det organisatoriske plan og vedkommendes egne helse. De to neste temaene omhandlet mistillit og opplevelsen av avmakt fra ledelsen ved fravær, og hvilke negative konsekvenser fraværet hadde for arbeidsmiljøet. Konklusjon: Funnene indikerte at flere sykepleiere opplevde at fraværet i stor grad påvirket deres arbeidshverdag, arbeidsbelastning, arbeidsmiljø og relasjon til ledelsen. Lav kompetanse på vakt resulterte i utfordringer ved å gjennomføre arbeidshverdagen i henhold til lovverket, samt at det førte til økt forekomst av arbeidsrelaterte helsekonsekvenser. Nøkkelord: Fravær – sykepleier – hjemmesykepleie – vikar – erfaringer

Bakgrunn: Tvangsmedisinering er en stor inngripen i en persons liv, og til tross for politiske mål om å redusere tvang innen psykisk helsevern, har tvangsmedisinering holdt seg på et høyt eller økende nivå. Hensikt og problemstilling: Målet med oppgaven er å finne ut av hva behandlerne legger vekt på når de vurderer om et menneske skal ha medisiner, med tillat bruk av tvang dersom personen motsetter seg inntak av medisinene. Oppgavens problemstilling er: «Hva erfarer behandlere som viktig, både på et individuelt og et samfunnsmessig nivå, når det vurderes å fatte vedtak om tvangsmedisinering for mennesker som har en alvorlig psykisk lidelse og bor hjemme». Metode: Studien er kvalitativ, og innhenting av data er gjort ved hjelp av semistrukturerte individuelle intervjuer av fem behandlere som alle har erfaringer med å vurdere vedtak på tvangsmedisinering på pasienter som har en alvorlig psykisk lidelse. Braun & Clarke refleksive tematiske analyse har blitt brukt som utgangspunktet ved analysen av datamaterialet. Funn: Svar på problemstilling gis gjennom fire temaer: 1) Mellom autonomi og omsorg i vurderingsarbeidet, 2) Ansvar og usikkerhet i vurderingsarbeidet, 3) Medikalisering og samfunnsmandat, 4) Relasjonens betydning i vurderingsarbeidet Konklusjon: Et gjennomgående funn var at informantene vektla balansen mellom autonomi og omsorg, betydningen av relasjon og dialog for å forstå pasientens situasjon, samt behovet for helhetlige vurderinger preget av etisk refleksjon og håndtering av usikkerhet knyttet til samtykkekompetanse, risiko og behandlingseffekt. Nøkkelord: Tvangsmedisinering, psykisk helsevern, kliniske vurderinger, autonomi, terapeutisk relasjon

Annerkjennelse av følelser hos barn

Sammendrag: Bakgrunn: Vi ser som lærere i videregående skole at flere elever med psykososiale utfordringer er på skolen og opplever det som et trygt sted. Dette er interessant sett opp imot fokuset på økende skolefravær. Vi vil se nærmere på hva som gjør at disse ungdommene har det bra på skolen og møter opp tross sine utfordringer. Hensikt: Hensikten med studien er å belyse hva som kan være til hjelp for at ungdommene skal komme på skolen. Vi ønsker å få frem ungdommenes stemme og hva som fremmer skolenærvær. Problemstilling: Hva opplever ungdom med psykososiale utfordringer på videregående skole som hjelpsomt for å komme på skolen? Metode: I studien har vi benyttet kvalitativ metode. Vi har gjennomført semistrukturerte individuelle intervjuer med fem ungdommer. Vi har benyttet refleksiv tematisk analyse (Braun& Clarke, 2022). Funn: Svar på problemstillingen gis gjennom følgende tema: 1) Jeg kommer på skolen fordi der er jeg en del av et fellesskap. 2) Jeg kommer på skolen fordi her blir jeg anerkjent som den jeg er. 3) Jeg kommer på skolen fordi jeg vet at læreren min har tid til meg. 4) Jeg kommer på skolen fordi jeg vet jeg kan få litt «slækk» når jeg trenger det. 5) Jeg kommer ikke på skolen bare fordi jeg må.   Konklusjon: Deltakerne beskriver det som hjelpsomt å være en del av et fellesskap med trygge relasjoner, å bli anerkjent, å få «slækk» når det trengs, og lærere som bruker tid på dem. Nøkkelord: videregående skole, psykososiale utfordringer, anerkjennelse, relasjoner og tilhørighet.

Denne avhandlingen undersøker hvordan tverrsektorielt samarbeid mellom barnevern, skole og tilknyttede støttetjenester forstås, erfares og praktiseres i oppfølgingen av skolegangen til elever som mottar tiltak fra barnevernet. Utgangspunktet er den vedvarende utfordringen med frafall i videregående opplæring og den systematisk dokumenterte risikoen for lavt skolefaglig utbytte i denne elevgruppen. Selv om politiske føringer fremhever samarbeid som et virkemiddel for å sikre helhetlig støtte, viser tidligere forskning at samarbeidet mellom barnevern og skole ofte fremstår fragmentert og utydelig. Avhandlingen tar sikte på å frembringe ny kunnskap om hvilke betingelser og praksiser som kan bidra til å skape mer stabile og inkluderende skoleløp for ungdom med barneverns-erfaring.