Siste publikasjoner ved Institutt for idrettsvitenskap og kroppsøving

Considering the ongoing climate crisis, climate-related abstinence behavior (CRAB), defined as an individual’s voluntary tendency to abstain from climate-unfriendly behavior, is pivotal – along with other approaches – to reduce CO2 emissions. The current study assesses CRAB across 40 different behavioral aspects (along with corresponding possibilities to enact a given, environmentally harmful behavior, the need to enact each behavior, as well as impact perceptions for each behavior). Principal component analysis on N = 467 participants suggested that the 40 behavioral aspects can be understood as domain-general. However, mixed-effects regression analysis indicated that variability in CRAB was accounted for at the person- and the behavior-specific level: (1) environmental affect, (2) the need to engage in a given, environmentally harmful behavior, and (3) the perceived impact of this behavior were significant predictors of CRAB. A latent profile analysis suggested three interpretable abstinence types. We discuss theoretical and practical implications of our findings.

Introduction: Increased bicycling is a key strategy for health and environmental goals, yet it may increase the number of cycling injuries, which is a risk factor for subsequent work disability. Low socioeconomic status (SES) is a known risk factor for both general traffic injuries and work disability, but less is known about social inequalities in long-term work disability following bicycle-specific accidents. This study assessed the risk of work disability among injured bicyclists and investigated associations with SES and injury severity. Method: We conducted a nationwide population-based case-control study, linking Norwegian Trauma Registry data (2015–2018) with administrative registries on welfare benefits and SES. The sample included 975 injured bicyclists (cases) aged 18–58 and 4,875 matched controls. Work disability, operationalized as receipt of sickness benefits, work assessment allowance, and disability pension, was assessed for four years post-injury. Injury severity was classified using the New Injury Severity Score (NISS). Results: Cases had significantly higher rates of work disability than controls. Four years post-accident, the odds of being on work assessment allowance or disability pension were more than doubled for cases (OR 2.44, 95% CI: 1.82–3.27). The odds increased markedly with injury severity (OR 7.40 for NISS ≥ 16). Bicycle injuries were more common among higher-income individuals (52% in the highest income quartile), in contrast to patterns observed for other road user groups. The relative increase in work disability associated with injury was stronger among high-income individuals (OR 3.32) than among low-income individuals (OR 1.26). Conclusions: Bicycle injuries substantially increased the odds of long-term work disability. Injured cyclists had a high socioeconomic profile, but injury severity was the strongest predictor of long-term work disability. Practical Applications: These findings indicate that assessment of the burden of cycling injuries should incorporate long-term functional and socioeconomic consequences.

Physical education is often criticized for relying on repetitive sport-based activities while neglecting broader educational aims such as personal development, conflict resolution, and sustainability. In response, this paper outlines a pedagogical approach inspired by the philosophy of Arne Næss. Drawing on principles from deep ecology and Næss’s personal approach to movement, the approach emphasizes four key tenets: redefining competition as a collaborative process, valuing movement for its intrinsic qualities, cultivating emotional control and empathy, and engaging with risk as a means of personal growth. Rather than proposing a fixed model, it offers a flexible framework that prioritizes process, reflection, and meaningful engagement. While not without practical limitations, the approach suggests how physical education might be reoriented toward simplicity, sustainability, and self-realization, providing an alternative to more performance-driven traditions.

The development of young athletes continues to be a key concern for sports organizations, coaches and policy makers. In Sweden, the public debate on the balance between early talent promotion programs and more inclusive, long-term athlete development models has recently intensified. This discussion reflects the general global tensions within youth sport systems between high performance ambitions and the goal of lifelong sport, as well as other societal goals related to sport. Taking the Swedish context as a starting point, this perspective article explores the challenges and opportunities in integrating early talent promotion with sustainable athlete development frameworks. While the Swedish case provides the empirical context, the findings and recommendations presented are intended to inform broader international and national debates. We argue that evidence-based youth sport systems can support both elite performance and broader participation goals simultaneously. We propose a nuanced, evidence-based approach that recognizes the complexity of youth athlete development and the importance of aligning scientific evidence with local cultural and organizational contexts. The focus is on creating sport environments that support athlete well-being, intrinsic motivation and diverse opportunities for participation. Rather than prescribing a one-size-fits-all solution, this article highlights principles to help national federations and clubs design systems that promote both elite performance and broad participation. Ultimately, sustainable athlete development requires contextual governance, continuous evaluation and a commitment to promoting both performance goals and the wider benefits of sport.

Artificial intelligence (AI) is increasingly entering managerial work as an assistant, advisor, coordinator, and authority, thereby reshaping not only how leaders use technology but also what the leader role becomes. In this paper, we argue that AI leadership should be understood as a work design challenge. Drawing on work design theory, the SMART model, and conservation of resources theory, we examine how AI may alter leaders’ stimulating, mastery, agency-related, relational, and tolerable work characteristics. AI can enrich the leader role by reducing administrative burden, supporting decision-making, strengthening feedback, and enabling earlier detection of employee needs. However, it may also deskill leaders, reduce autonomy, intensify monitoring, weaken social connection, and increase role overload. We propose that these changes shape leaders’ resource availability, well-being, and constructive or destructive leadership behaviors. The paper advances a future research agenda and practical recommendations for redesigning leader roles so that leaders can thrive with AI.

Physical literacy (PL) is not simply being physically active. PL can be described as the motivation, confidence, physical competence, knowledge and understanding to value and take responsibility for engagement in lifelong physical activity. We will inquire into the philosophical underpinnings of the existentialist component of why one should value and take responsibility for engagement in lifelong physical activity. We discuss this “why” question by elaborating on a philosophical and existentialistic interpretation of meaning. Our belief is that by giving meaning to our engagement in physical activities we can maintain motivation, confidence, competence, knowledge, and understanding during our lifespan. After a presentation of some initial elements of existentialism, PL and a discussion of meaning in a philosophical sense, we will continue by discussing why it is important to find meaning in physical activity, and then what constitutes a meaningful life. We argue that the quest for philosophical meaning arises from the vulnerability of human life and the meaninglessness of a material universe. We propose to offer one type of answer via Lucretius’ thoughts on death, Owen Flanagan and Thomas Nagel's reflections on developing a meaningful lifestory, and then present Friedrich Nietzsche's idea of the so-called eternal recurrence . From there, we present our interpretation of the eternal recurrence as a question one must ask oneself when confronted with questions of meaning and what one should do with one's life. In the light of Nietzsche, we attempt to discuss physical activity and the holistic idea of physical literacy as an important part of living, of human existence and one possible way of finding meaning throughout our lifespan. Finally, our inquiry will lead us to a picture that presents physical literacy not only as something important, but first and foremost as something vital .

Background Mobile health (mHealth) apps offer new opportunities to support cancer survivors in managing their health, adopting healthier lifestyles, and increasing awareness of recurrence symptoms. However, despite their potential, little is known about survivors’ use of such tools in routine follow-up care, or which factors are associated with their engagement. Objective The aim of the present study was to identify survivor characteristics associated with the use of the Lifestyle and Empowerment Techniques in Survivorship of Gynecologic Oncology (LETSGO) app. In addition, we aimed to describe engagement patterns among gynecologic cancer survivors during the first year of follow-up after treatment. Methods App data from 378 participants in the intervention group of the LETSGO multicenter clinical trial were included in the analysis. Using multiple logistic regression, we analyzed app data from the first year of LETSGO app use to identify participant characteristics associated with use. In addition, we described the frequency of user interactions with app features and identified the most frequently used features during the first year of the intervention in a subset of 49 participants with complete app log data. Results Of the 378 participants in the intervention group, 267 (70.6%) used the LETSGO app at least twice and were defined as app users. The median age of app users was 63 (53-70) years vs 70 (60-78) years among app nonusers ( P <.001). App use was associated with younger age (odds ratio [OR] 0.96 per year, 95% CI 0.93‐0.99; P =.003), higher education (OR 2.2, 95% CI 1.1‐4.6; P =.03), and having ovarian cancer (OR 2.9; 95% CI 1.1‐7.5; P =.03). The LETSGO app included a monthly reminder for symptom self-registration, and monthly peaks in the symptom monitoring feature corresponded with the timing of this reminder. App log data from the full first year of the intervention were available for 49 participants. Among these, user engagement was highest for the physical activity and activity goal-setting features, whereas the disease information feature showed steady but less frequent use. Conclusions Our findings indicate that LETSGO app use was associated with survivor characteristics such as age, education level, and cancer type. Considering user characteristics when tailoring mHealth apps may support user engagement in digital follow-up care and inform the development of mHealth tools that better align with survivors’ needs and preferences. Engagement with the LETSGO app during the first year of follow-up among a subset of participants with complete app log data was highest for the physical activity and activity goal-setting features. The pattern of symptom registration following reminders indicates that scheduled prompts may support regular app engagement, while steady use of the disease information feature suggests an ongoing need for accessible health information during follow-up.

In many populations, much of people's physical activity takes place outside clubs and organized competition, in self-organized forms that participants run themselves, from walking and strength training to skateboarding, parkour, and climbing. Policy and research tend to treat these forms as a residual category and to value them, when at all, for the same instrumental outcomes used to justify organized sport. This narrative review takes a different starting point and asks what is distinctively valuable about physical activity being self-organized. Its central argument is that the worth of these forms is bound up with the self-organizing itself. Because participants govern what they do, the activity directly supports autonomy, the basic psychological need most directly afforded by self-organizing, while mastery on one's own terms, self-expression and identity, meaning, and belonging are supported more variably. These qualities give the activity its intrinsic value, the worth it has as it is experienced, as distinct from the utility value used to justify public spending on it. Self-organization affords these qualities without guaranteeing them; whether they are realized depends on the character of the setting, the social relations within it, and the participant's access and social position. Autonomy and the immediate rewards of moving characterize the category broadly, while identity, meaning, and belonging are most fully realized in its social, scene-based forms. Drawing on research in physical activity, self-determination theory, the sociology of sport, and the philosophy of sport, the review synthesizes the evidence for each quality and distinguishes intrinsic value from intrinsic motivation. It then sets out why this value matters beyond the individual: self-organized physical activity is widespread, reaches people the organized system does not, and supports the motivation associated with lifelong participation. Evidence that qualifies the account is also weighed, including findings that participation reflects existing social position and that institutionalizing self-organized settings can erode their value. Recognizing this intrinsic value has implications for how the activity is provided for, measured, and prioritized, including provision that preserves autonomy rather than eroding it through formalization.

Purpose To estimate guideline-based aerobic physical activity and resistance training participation in an international population of people with newly diagnosed metastatic hormone-sensitive or castration-resistant prostate cancer, and to assess racial and regional differences. Methods Participants in the international IRONMAN registry (NCT 03151629) of advanced prostate cancer reported leisure-time activity at 6, 18, and 30 months post-enrolment. The proportion meeting guidelines of≥150 min/week moderate to vigorous physical activity and≥2 weekly resistance training sessions were quantified. Mixed-effects logistic regression estimated odds of meeting guidelines averaged across timepoints using all follow-up data by self-identified race (White, Black, Other) and geographic region (Europe, Australia, North America, Africa, Other). Results Among 2485 participants, 58–63% met aerobic physical activity guidelines and 19–23% met resistance training guidelines across timepoints. Resistance training participation was especially low in African geographic regions (0–3%). Participants self-identifying as Black had lower odds of meeting aerobic physical activity guidelines than White participants (crude odds ratio [cOR] 0.23, 95% CI 0.15–0.36), and participants from Africa had lower odds than those from Europe (cOR 0.08, 95% CI 0.03–0.21). Crude patterns were similar for resistance training. Aerobic physical activity disparities persisted after multivariable adjustments, and in sensitivity analyses excluding Black participants from African geographic regions, while resistance training estimates were attenuated. Conclusions Targeted strategies are warranted to increase participation rates in aerobic physical activity and resistance training among advanced prostate cancer patients self-identifying as Black, or those from African geographic regions.

I studien blir empirisk forskning på regelmessig uteskole i norsk grunnskole kartlagt. Totalt er 89 publikasjoner inkludert: 8 fagfellevurderte artikler, 5 doktorgradsavhandlinger og 76 masteroppgaver. Funnene indikerer at uteskole er utbredt, særlig på småtrinnet, og at det knyttes til helhetlig læring, motivasjon og inkludering. Forskningen er tematisk bred, men preget av kvalitative studier med små utvalg. I studien blir det etterlyst longitudinelle forskningsprosjekter med større utvalg og utvikling av vurderingsformer som fanger opp dybdelæring i tråd med læreplanens intensjoner.

Masculine job titles in job advertisements, though intended as gender-inclusive, carry a male bias that can induce a perceived lack-of-fit with the position among women. Conversely, job titles that include a feminine form may signal that women are suited, while potentially lowering the job’s perceived prestige, as femininity is associated with lower status. In a between-person experiment (N = 506) in German language, we tested how four job title forms intended as gender-inclusive affect women’s and men’s expected belongingness, perceived job prestige, and job pursuit intentions: the (1) masculine + m/w/d (German: male/female/diverse), (2) word pair (masculine/feminine), (3) feminine + m/w/d, and (4) asterisk form, a newer gender-inclusive option in German (English: wait*ress). Among women, feminine + m/w/d (vs. masculine + m/w/d) job titles increased job pursuit intentions through expected belongingness. Among men, word pairs and masculine + m/w/d (vs. feminine + m/w/d) job titles increased job pursuit intentions through expected belongingness. Prestige ratings for word pair, asterisk, or feminine + m/w/d job titles (vs. masculine + m/w/d) were lower for gender-balanced jobs, but higher for typically feminine jobs. These findings illustrate how language forms in grammatical gender languages, such as German, can affect both applicant interest and perceptions of jobs.

We review empirical research on masculinity processes in negotiations. Studies to date are typically based on the precarious manhood thesis, which suggests that men seek to demonstrate their manhood to others, or on evolutionary psychology, which suggests that men are susceptible to evolutionary pressures to compete for mates. The current empirical literature on masculinity and negotiation suggests that men negotiate assertively, or even unethically, when they perceive their manhood to be threatened. Moreover, research repeatedly has shown that men's negotiation behavior is influenced by counterpart attributes, particularly the gender of the counterpart. Future research on the role of culture, the propensity to initiate negotiations as a criterion, power, and countermeasures for unethical negotiation behavior is needed.

Background/Objectives: Higher energy and carbohydrate intakes have been hypothesized to enhance resistance training adaptations, yet empirical evidence remains mixed. The purpose of this study was to investigate whether supplemental carbohydrate–energy intake improves muscle hypertrophy and strength. Methods: Twenty resistance-trained men (26.7 ± 4.9 years old, 9.7 ± 6.1 years training experience) completed a quasi-randomized, double-blinded, counterbalanced crossover trial. Participants consumed either a daily protein-only supplement (30 g protein, 4 g carbohydrate) or a daily protein-plus-carbohydrate supplement (30 g protein, 54 g carbohydrate) for 8 weeks each, followed by crossover, while continuing their habitual training and nutrition. Primary outcomes included lean mass obtained using dual-energy X-ray absorptiometry, muscle thickness and cross-sectional area obtained via ultrasound, back squat one-repetition maximum, fatigue index, and knee extensor peak torque. Differences in estimated marginal means, controlling for order and phase effects, were analyzed via linear mixed models, with first-phase-only ANCOVAs as sensitivity analyses. Results: The carbohydrate–protein condition resulted in significantly higher daily energy (+485 kcal/d; p = 0.017) and carbohydrate intake (+33 g/d; p = 0.043) than the protein-only condition, with no differences in protein or fat intake or training volume. No significant differences between conditions were observed for any outcome, including in the sensitivity analyses. Conclusions: Modest supplemental carbohydrate–energy intake did not significantly augment muscle hypertrophy, fatigue resistance or strength in trained men within our study context. More high-powered research is needed to determine how much and under which circumstances carbohydrate–energy intake affects resistance training adaptations.

Purpose Despite physical activity (PA)'s health benefits, few adolescents meet recommended levels. This review examined associations between adolescents’ self-reported PA and sedentary behaviours (SB) and their modifiable determinants, assessing interventions across settings (school, home, mixed). Methods Five databases were searched from 2010 to 2023. Eligible studies included experimental studies assessing adolescents’ self-reported PA/SB and modifiable determinants at pre- and post-intervention. Within a social-ecological framework, Robust-Bayesian-Meta-Analyses (RoBMA) were conducted per setting, assessing heterogeneity and publication-bias. Single-study outcomes were narratively reported. A holistic classification of determinant domains was then applied to map measured determinants and targeted intervention components across individual-psychological, individual-behavioural, interpersonal, and environmental domains. Risk of bias and evidence certainty were also evaluated. PROSPERO-ID: CRD42021282874. Results Twelve RCTs and two CTs (school n = 10, home n = 2, and school-home n = 2 settings) were included. Thirteen studies (93%) incorporated theory-based approaches, and 13 studies (93%) addressed multiple determinant domains, although only four (29%) showed high-integration multi-domain designs. Of the 67 unique modifiable determinants identified, 94% were classified within individual/interpersonal categories. In particular, RoBMAs showed minimal or no pooled effects on PA/SB or determinants, except for weak evidence suggesting a small positive effect on planning in school setting, including action and coping planning, implementation intentions, or commitment to a plan of action, with substantial heterogeneity across studies. Risk of bias was due mainly to randomization and outcome measurement issues. The level of certainty from the evidence ranged from very low to low. Discussion Existing interventions predominantly target individual-level factors, with limited coordinated integration across socio-ecological domains. High-quality future trials should test whether well-designed, integrated multilevel interventions can more consistently modify diverse determinants of adolescents' PA/SB across setting and co-occur with psychosocial benefits.

Abstract: Multiverse analysis is a method that allows researchers to examine how findings from industrial and organizational psychology (IOP) vary depending on how, exactly, they collect, prepare, and analyze their data. As such, multiverse analysis represents a helpful extension to a researcher’s methodological toolkit. Unfortunately, however, multiverse analysis does not seem to be commonly used in IOP. Hence, we seek to make researchers from this discipline aware of this notable method, describe it in detail, show how utilizing it can inform theory and research practices (e. g., how to deal with outliers or control variables), and explain how it can facilitate debates in IOP. Moreover, we discuss potential arguments as to why researchers from IOP have only rarely utilized multiverse analysis in the past and provide counterarguments to address these arguments. Altogether, the goal of the current article is, thus, to support the usage of multiverse analyses.

Background Motivation and self-efficacy are well-established predictors of engagement and persistence within structured exercise programmes. Yet it remains unclear whether these psychological factors predict objective adherence metrics and associated fitness outcomes within home-based exercise programmes for older adults. Methods This study adopted a person-centred approach to examine whether distinct psychological profiles predict objective adherence and fitness outcomes following a 26-week home-based exercise programme in 88 older adults (age = 67.2 ± 5.5 years). Objective adherence was defined as compliance with the prescribed exercise volume and quantified using cumulative metabolic equivalent minutes (MET-mins) derived from heart rate data reflecting session intensity and duration across the programme, as opposed to behavioural self-report measures. Psychological profiles were generated using latent profile analysis based on autonomous motivation, controlled motivation, and exercise self-efficacy. Results Two profiles were identified: an autonomous and highly confident profile characterised by high selfefficacy and autonomous motivation, and a moderately autonomous and confident profile characterised by lower self-efficacy and autonomous motivation. Controlled motivation was similar between groups. Profiles did not differ in demographic or physiological characteristics at baseline. Adherence was high and comparable across the two profiles for all indices (e.g., cumulative MET-mins: 129 ± 66% vs. 116 ± 38%). Furthermore, both profiles demonstrated significant and comparable improvements in cardiorespiratory fitness (V̇O₂peak), handgrip strength, flexibility (chair sit-and-reach; back scratch), and mobility (8-foot up-and-go). Conclusions Baseline differences in self-efficacy and autonomous motivation among older adults did not significantly predict adherence or fitness outcomes within a structured, well-supported home-based exercise programme. The programme incorporated consistent objective monitoring of exercise behaviour, along with regular guidance and feedback from the research team delivered through scheduled participant contact. This level of structured behavioural support may have reduced the influence of psychological profile membership on exercise adherence and fitness outcomes, resulting in comparable positive outcomes across participants. Future research should investigate whether motivation profiles become more predictive of long-term adherence and sustained fitness outcomes once external behavioural support is reduced or withdrawn.

Background The menstrual cycle (MC), the use of combined oral contraceptives (COCs), and the presence of menstrual pain have long been overlooked factors in female athletes’ health. The influence of hormonal fluctuations and pain may not only alter perceived performance and trainability but could also induce changes in brain network connectivity. Objectives This study aimed to investigate whether resting-state functional connectivity (rsFC) differs between phases across the MC and COC cycle, as well as between naturally cycling (NC) subjects and COC users. A secondary goal was to explore associations between menstrual pain as a covariate and rsFC. Design Observational, longitudinal study. Methods NC women (n = 24) and COC users (n = 17) underwent a resting-state EEG recording during the early follicular phase (EFP) and pre-ovulatory phase (POV), and the active pill phase (pill phase) and inactive phase (pause), respectively. Mean characteristic path length (mCPL), clustering coefficient (CC), and mean debiased weighted phase lag index (mdWPLI) were computed for 37 participants (NC = 21; COC = 16). Phase and group differences were examined using mixed MANOVA, while mixed MANCOVA assessed the influence of menstrual pain as a covariate. Results No significant differences between MC or COC phases, as well as between groups, were found. Including menstrual pain as a covariate revealed significant phase*pain interactions for mCPL and CC, as well as significant group*pain interactions in mdWPLI. Post-hoc tests revealed a significant increase in mCPL from the pause to the pill phase. Conclusion The preliminary findings suggest that menstrual pain may influence baseline brain network states, which may have potential implications for performance and injury risk in female athletes. Therefore, considering menstrual pain is crucial in both research and applied sports contexts.

Background High-intensity interval training (HIIT) was originally designed to improve athletic performance, but a growing body of research over the past decade has highlighted its positive impact on various other health outcomes. However, concerns exist regarding HIIT’s suitability for those unaccustomed to regular exercise, as its high intensity may impact tolerance and adherence. Therefore, this study aimed to assess the associations between various objective adherence metrics and the resultant changes in peak oxygen uptake (V̇O2PEAK) and lactate threshold (LT) in older adults completing six-month home-based HIIT. Methods Healthy older adults (n = 233, 60–84 years, 54% female) were randomized to six-month, thrice-weekly home-based HIIT or a passive control group. Adherence in the HIIT group was objectively monitored using a Polar watch and heart rate sensor and quantified as frequency (sessions/week), intensity (minutes ≥ 80% HRPEAK/session), duration (session duration, min), and total adherence (cumulative MET-min; overall exercise volume summed across sessions from session duration and mean %HRPEAK). For each metric, adherence was expressed as a percentage of completion relative to the planned amount. V̇O2PEAK and LT were assessed using a modified Balke treadmill protocol to volitional exhaustion. To account for multicollinearity, partial least squares regression (PLSR) models assessed associations between adherence metrics and changes in V̇O2PEAK or LT. Results The PLSR analysis, accounting for baseline V̇O2PEAK, age, sex, and country where data-collection took place, revealed a positive association between post-test V̇O2PEAK and total adherence (Selectivity fractions (SF) = 0.70 [0.19; 0.93]), frequency adherence (SF = 0.54 [0.08; 0.86]), and intensity adherence (SF = 0.44 [0.07; 0.80]), but not with duration adherence (SF = 0.11 [− 0.08; 0.54]). For LT, PLSR analysis revealed no associations with any adherence metrics. Conclusions Superior HIIT adherence (i.e., total, frequency, and intensity) was associated with larger V̇O2PEAK gains in older adults. Notably, total adherence demonstrated the strongest predictive contribution among the adherence metrics, suggesting that overall exercise volume may be especially relevant for improving V̇O2PEAK in this context. In contrast, adherence metrics did not predict changes in LT, despite the exercise group experiencing significant LT improvements, indicating that LT adaptations were not strongly explained by variation in HIIT adherence in this sample.

Anxiety is one of the most prevalent mental health problems in athletes, yet the inclusion of athletes with clinical mental health problems in intervention studies remains limited. Furthermore, no studies to date have investigated the mechanisms of cognitive behavioral therapy (CBT) on anxiety and positive affect in athletes. Hence, the aim of the current study was to examine the effect of CBT on moderate to severe symptoms of anxiety and positive affect in athletes, as well as to investigate the mediated effects of CBT on anxiety symptoms and positive affect through rumination and acceptance. A randomized single-case multiple-baseline design was conducted with six athletes who experienced moderate to severe anxiety. Data was collected four times daily through ecological momentary assessment, and all participants received six weekly sessions of CBT. Intervention effects were analyzed using Tau and baseline-corrected Tau, and mediated effects were analyzed using a two-step approach with Tau and cross-lagged correlations. An intervention effect on anxiety was observed for two participants, while two participants showed an increase in anxiety. An intervention effect on positive affect was observed for three participants. In terms of mediation, only one participant showed evidence consistent with a mediated process in the expected direction through rumination on anxiety. These findings highlight individual variability in treatment effects and the underlying mechanisms that may help explain how interventions exert their effects. The current study underscores the complementary role of idiographic approaches alongside group-based designs in advancing evidence on individual treatment effects and underlying mechanisms.

Purpose : This study examines the progressive development of physical education (PE) curricula across 40 European countries, emphasizing conceptual ideas, curriculum goals, and content. Methods : Using a mixed-method approach, the study employed an expert-informed online survey developed through expert consultations to ensure validity and alignment with PE principles. Quantitative data were examined using descriptive distribution analyses with SPSS 29.0. Qualitative responses named national reports of country-level documentation were analyzed using inductive content analysis supported by ATLAS.ti for data organization. Results : The findings demonstrate a diverse interpretation of PE conceptualizations, which include health promotion, physical literacy, movement competence, and recreational goals. While most curricula emphasize psychomotor learning and inclusion, affective learning remains underrepresented. Variability in curricula goals and content underscores significant regional differences. Conclusion : Across Europe, PE curricula increasingly reflects a shared commitment to holistic and inclusive approaches. These approaches position PE as a vital component of contemporary education. Nevertheless, greater attention to both affective and cognitive learning dimensions remains essential to promote sustainable lifelong engagement in physical activity.

Background Training quality is essential for performance development among elite para-athletes. Despite coaches’ central role in structuring and adapting training, little research has explored their perspectives on what constitutes high-quality training. This study investigates which factors elite para-sport coaches perceive as important for achieving high training quality in daily practice. Methods Eight Norwegian coaches with experience at the Paralympic and World Championship level participated in semi-structured interviews. A reflexive thematic analysis was conducted using a hermeneutic-phenomenological approach to identify shared meanings across coaches’ lived experiences. Results Four overarching themes emerged as central to training quality: (1) a supportive training environment (including adapted facilities and integrated support teams), (2) organization and adaptation of the training process (emphasizing collaborative planning and load management), (3) coaches’ understanding of the athlete and sport (highlighting impairment-specific and sport competence), and (4) athlete ownership of training (fostering autonomy and responsibility). These factors were interrelated and influenced both the long-term training process and individual sessions. Coaches described training quality as a dynamic outcome of collaboration between coach, athlete, and support staff, involving continuous dialogue, real-time adjustments, and shared decision-making. Conclusion Elite para-sport coaches perceive training quality as a multifaceted and collaborative process. Key contributions include a well-adapted environment, flexible planning, individualized understanding of athlete needs, and athlete engagement. These findings offer practical insights for enhancing coaching practices in para-sport and underscore the importance of coach–athlete–support team synergy in optimizing performance and well-being.

This article explores three examples of kindergarten children spontaneously anthropomorphizing more-than-humans while outdoors, and the kindergarten staff’s reaction to this. The examples derive from an ethnographic study on kindergarten children who travel by boat 3 days a week to the unpopulated island of Bragdøya in Kristiansand, Norway. Mobilizing Maclure’s interpretation of Massumi’s exemplary method, we use these examples to contribute to discussions of ecological literacy by exploring how spontaneous anthropomorphism may shape the development of care and knowledge in children’s encounters with the more-than-human world. Our analysis points to spontaneous anthropomorphism being a relevant arena for helping children balance intuitive care for and knowledge about more-than-human entities. This balance might be achieved through staff members softly guiding the children toward a form of enlightened anthropomorphism, even though not all situations are suitable for such an undertaking. Furthermore, reflecting on one’s own relation to more-than-humans as a basis for supporting children in their development of care toward these entities appears to be a relevant area of reflection among pedagogical staff. Overall, acts of spontaneous anthropomorphism may constitute important pedagogical moments through which ecological literacy is negotiated and developed.

Background: Physical activity (PA) alleviates many treatment-related side effects in gynecologic cancer survivors, yet long-term PA levels remain low. Mobile health interventions can support self-management and increase PA levels; however, evidence from real-world, year-long engagement with smartphone apps in this population is still limited. Objective: The aim of this study is to describe 12-month user engagement with the PA component of a smartphone app implemented within a partially nurse-led routine follow-up in a real-world cohort of gynecologic cancer survivors. Methods: This descriptive study analyzed server-generated log data from the intervention arm of the prospective, multicenter, quasi-experimental LETSGO (Lifestyle and Empowerment Techniques in Survivorship of Gynecologic Oncology) trial (NCT04122235). Between December 2019 and July 2022, 378 cancer survivors (ovarian, endometrial, cervical, vulvar, or vaginal cancer) from 5 Norwegian hospitals were enrolled in the intervention arm and were offered the app plus a Garmin Vivofit 4 activity tracker alongside standard consultations. Primary outcomes for this study were (1) weekly PA registrations (objective step counts from the activity tracker and self-reported PAs) and (2) temporal patterns of step logging during each cancer survivor’s first 52 weeks postenrollment. Secondary analyses compared baseline characteristics of app users (≥2 wk of PA logging) and nonusers. Results: Of 378 eligible participants (mean age 63, SD 13 y; BMI 28.5, SD 6.4 kg/m²), 272 (72%) logged at least 2 weeks of PA, and 225 (60%) synchronized objective step data. Mean daily steps were 5657 (SD 2799; median 5533, IQR 3499‐7498). Step tracking dominated app use (mean 21, SD 16 logged wk), followed by self-reported walking (mean 23, SD 19 wk) and resistance training (mean 15, SD 16 wk). Weekly step-logger counts fell around study weeks 16, 32, and 44, but rebounded by 30 to 50 participants within 3 weeks, indicating episodic rather than permanent disengagement. App users were younger (mean difference –6.7 y, 95% CI –9.6 to –3.9; P<.001), more often employed (χ²1=12.7; P<.001), and more likely to have higher education (χ²2=13.6; P<.001) than nonusers. Tumor type and treatment modality were not associated with engagement. Conclusions: In a routine-care setting, nearly three-quarters of gynecologic cancer survivors engaged repeatedly with an app-supported PA module over 12 months, although mean PA levels were modest and participation was more prevalent among younger, employed, and more highly educated participants. Engagement followed an ebb-and-flow pattern, suggesting that built-in re-engagement prompts and equity-focused onboarding are needed to sustain and broaden participation. These findings support the feasibility of blended mobile health follow-up while highlighting the importance of adaptive strategies to promote long-term PA adherence and bridge the digital divide among cancer survivors.

The aim of this research is to analyse the professional learning experiences of eight physical education and sport pedagogy (PESP) academics involved in an international project focused on supporting how coaches could prioritise meaningful experiences for children aged 6–12 years in youth sport contexts. Project participants partnered with coaches from youth sport clubs to create an accessible resource that volunteer coaches could use. Our focus in this paper is on how the internationalisation of project activities supported our individual and collective learning. Using practitioner inquiry, several forms of self-generated qualitative data were gathered, including focus group discussions and artefacts. Data were analysed deductively using concepts from boundary crossing. Analysis showed that individual and collective learning occurred from interacting at boundaries between: (a) physical education and sport, and (b) geographic, political, social, and cultural contexts. Our learning was facilitated by interacting with others who worked in or occupied spaces outside the boundaries of higher education (especially coaches) and by producing boundary objects (e.g. a coaching resource). Through engaging in reflective processes and analyses of the boundaries of physical education and sport, we learned about important similarities and differences in practices between physical education and sport on the one hand, and norms and values between our own and one another’s cultural contexts on the other. In some instances, these processes led us to reframe our respective priorities and knowledge, resulting in differing perspectives of how some participants identified professionally. This research is significant because it provides needed empirical evidence about the ways that internationalisation of higher education activities in PESP can support individual and collective learning. The outcomes of this research carry implications for how other PESP academics might engage in and study learning that can arise from international activities.

To evaluate whether strength training during chemotherapy alters (1) serum cytokines and (2) skeletal muscle autophagy- and heat-shock-related proteins in women with breast cancer. Exploratory analyses assessed associations between changes in physiological outcomes (muscle strength, cardiorespiratory fitness, and capillary density) and biomarker responses, and among cytokine changes. Women with breast cancer were randomized to strength training (n = 23) or usual care (n = 17). The training group completed supervised strength training twice weekly during chemotherapy; usual care maintained habitual physical activity. Assessments were performed pre-chemotherapy (T0) and post-chemotherapy/intervention (T1). Serum cytokines (IFN-γ, IL-1RA, IL-6, IL-8, IL-10, IL-17, MCP-1, TNF-α) were quantified, and muscle biopsies were analyzed for autophagy- and heat-shock-related proteins. In the strength training group, mean ± SD IL-6 increased from 1.21 ± 0.47 to 1.69 ± 0.71 pg/mL and IL-17 from 1.24 ± 0.25 to 2.18 ± 0.87 pg/mL. IFN-γ also increased in the training group (14.4 ± 8.6 to 28.8 ± 17.3 pg/mL), however, the group×time interaction was not statistically significant. In the usual care group, IL-6 and IL-17 decreased. No changes were observed in other cytokines or in autophagy- or heat-shock-related proteins. Exploratory analyses showed no associations between changes in strength and autophagy proteins, cardiorespiratory fitness and cytokines, or capillary density and cytokines. Strength training during chemotherapy did not alter selected skeletal muscle autophagy- or heat-shock-related proteins, despite group differences in IL-6 and IL-17 over time. The clinical and mechanistic significance of these cytokine shifts remains uncertain and should be evaluated in larger studies with additional time points and complementary immune and muscle outcomes.

Purpose Identify and describe weekly physical activity (PA) trajectories in adolescent and adult childhood cancer survivors (survivors), describe characteristics of survivors following different PA trajectories, and compare PA trajectories to controls. Methods This study includes adolescent (9–18 years) survivors and controls from the Physical Activity in Childhood Cancer Survivors (PACCS) study and adult (18–49 years) survivors from the survivor fitness (SURfit) study and controls from the Norwegian National Physical Activity Survey 2. Weekly trajectories of accelerometer-measured PA were identified by multivariate latent class mixed models using daily minutes of moderate-to-vigorous and light PA (MVPA, LPA). Survivors’ characteristics related to different PA trajectories were assessed using a descriptive approach, and PA trajectories between survivors and controls were visually compared. Results We identified four PA trajectories among adolescents (Low regular; Medium, drop weekend; Medium, peak Friday; and Medium regular) and four among adult survivors (Medium regular; Medium, drop weekend; Medium regular MVPA, high regular LPA; and High, drop weekend). The main factors related to the different PA trajectories were sex, age at assessment, sleep, and (parental) education, whereas diagnosis seemed important in adolescent survivors only. In adolescents, trajectories were comparable between survivors and controls, while in adults, only three trajectories were comparable. The allocation to the different trajectories was more favorable in adolescent survivors (fewer in the Low trajectory) and adult survivors (no Low regular MVPA trajectory was identified in survivors) compared to controls. Implications for Cancer Survivors Our findings show many different behavioral approaches to accumulate PA over a week. They highlight the need for targeted PA interventions in a subset of survivors (i.e., adolescent, female survivors of CNS tumors). Developing interventions to prevent PA drops on the weekend holds high potential.

Demanding conditions expose senior leaders to difficult leadership challenges, resulting in high levels of stress and mental health issues. Whether coaching-based executive leader development programs confirm this by, in addition to leadership, also considering the leader’s health and what characterises these programs, especially the coaching component, is still an unconsolidated field of knowledge. Therefore, the current scoping review explored the characteristics and emerging key findings of coaching-based executive leader development programs for senior leaders, and their encompassing of health. The review was based on Arksey and O’Malley’s framework for searching social science literature. PsycINFO, ProQuest One Business, and Scopus were searched, identifying 258 references and 18 unique references: up to the 25th of August 2023. The review revealed a mixture of leadership aspects in the program intentions whereas health was the notable exception. Phases of blended learning and one-to-one and group coaching shaped the programs which lasted for months, up to several years. The programs enhanced leadership aspects categorised as strategic and operational, collaborative and relational, and psychological, as well as a few health-related aspects. Leaders appreciated a health focus when given the opportunity as well as safe, sound, reflexive, and perspective-giving coaching.

Haugen, T, Sandbakk, Ø, Bucher Sandbakk, S, and Tønnessen, E. Strength and speed training practices for Olympic endurance sports: Insights from world-class coaches. J Strength Cond Res 40(8): 1003–1012, 2026—This study aimed to identify common features and sport-specific variations in strength and speed training practices in Olympic endurance sports as described by world-class Norwegian coaches. A multiple case study design was used, and 12 successful male Norwegian coaches served as key informants. Together, they were responsible for athletes winning ∼400 international medals, representing long-distance running, biathlon, rowing, cross-country skiing, speed skating, road cycling, swimming, and triathlon. Data collection was based on a pragmatic 4-step procedure involving questionnaires, training logs, in-depth and semistructured interviews, followed by negotiation among researchers and coaches to assure our interpretations. The present coaches implemented strength and speed training to reduce injury risk, enhance work economy, finish/acceleration capacity, and skeletal health. The total volume of such training ranged from 20 to 200 hours·year−1, depending on sport and contextual factors. The highest volumes and resistance loads were reached during preparation phases, and the strength and speed training were implemented at varying stages of the weekly cycle. Strength sessions typically consisted of 4–8 exercises, 2–4 sets per exercise, 5–10 repetitions per set, and up to 10 repetitions in reserve. The speed training was completed in sport-specific modality with an intensity >90% of maximal velocity. The coaches emphasized strength and speed training as supportive yet secondary to endurance development, often delegating its implementation to the athletes themselves or to specialized staff. The present insights offer valuable contributions to strength and speed training practices in endurance sports and lay the groundwork for future research exploring the effectiveness of these strategies.

Importance Anterior cruciate ligament (ACL) injury is a common sports injury with substantial physical and psychological consequences. Qualitative studies have explored patient experiences, but most studies use cross-sectional designs, limiting insight into how experiences evolve throughout rehabilitation. Objective The purpose of this study was to explore patients’ experiences of ACL injury and recovery using a prospective, narrative approach, from injury to achievement of self-defined rehabilitation goals. Design This was a longitudinal qualitative study with narrative analysis. Setting The study was conducted at an outpatient sports rehabilitation clinic in Sweden. Participants: Four adults (ages 20 to 29 years; 2 male, 2 female) undergoing ACL reconstruction were included using consecutive sampling. Intervention(s) or Exposure(s) Serial 1-to-1 semi-structured interviews were conducted around injury, pre-surgery, early post-surgery, and every 2 months until each participant achieved a rehabilitation goal defined at study entry. Interviews were analyzed using Narrative Oriented Inquiry with attention to story structure, tone, positioning, and context. Main Outcome(s) and Measure(s) The main outcome were the evolving narratives of participants’ recovery experiences, expressed through first-person interpretative stories. Results The longitudinal narratives revealed shifting identities, emotions, and meanings attached to rehabilitation milestones. One participant described moving from helplessness to renewed athletic identity; another portrayed a pragmatic recovery marked by monotony and team reintegration; a third experienced progress until a second ACL injury reframed priorities; and the fourth navigated prolonged knee pain, missed timelines, and gradual acceptance. Across cases, rehabilitation was experienced not as a linear sequence but as an ongoing negotiation of trust, belonging, and confidence. Conclusions and Relevance Prospective narrative inquiry illuminated how recovery after ACL reconstruction is lived as a personal, evolving story. For physical therapists, recognizing the temporal dynamics of identity, trust, and confidence may support more individualized rehabilitation, complementing standardized protocols. These findings highlight the importance of attending to both physical and narrative dimensions of ACL recovery in clinical practice.

INTRODUCTION: Increased mental health issues among children and young people have led to the implementation of health promoting initiatives in Norwegian schools. Finding the right tools to evaluate these measures has been a challenge. The Norwegian Public Health Institute has pointed out that...

Styrketrening har blitt en veldig populær treningsform blant unge. Undervisningen i skole er ofte preget av lærerstyrte aktiviteter i korte bolker. Det er behov for undervisningsformer som engasjerer elevene mer aktivt og stimulerer til dybdelæring og medvirkning. Pedagogiske modeller som Sport Education er en form for undervisning som kan bidra til dette behovet. Det er gjennomført lite forskning på denne modellen i norsk kontekst og i et styrketreningsperspektiv. Dette er bakgrunnen for studien. Studiens hensikt er å undersøke elevers opplevelser av styrketrening organisert gjennom den pedagogiske modellen Sport Education (SE). Problemstillingen er "Hvordan oppleverelevene styrketrening i kroppsøving ved bruk av Sport Education (SE) – modellen?" Studien har et kvalitativt og praksisnært forskningsdesign utformet som en fem ukers pedagogisk intervensjon. Utvalget bestod av 13 jenter i alderen 17-18 år på VG2 studiespesialiserende med helse. Dataene ble samlet inn gjennom fire semistrukturerte gruppeintervjuer og analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse (RTA). Analysen identifiserte fire hovedtemaer; 1) Sosiale relasjoner som grunnlag for trygghet og mestring, 2) Motiverende form for undervisning, 3) En god arena for sosial og faglig læring, og 4) Roller som arena for eierskap, ansvar og utvikling. Studien konkluderer med at SE-modellen fremmer mestring, ansvar og autonomi gjennom styrketrening. Resultater tyder på at elevene får flere ulike læringsutbytter. Sosiale relasjoner fungerer som en essensiell forutsetning for læring. Modellen bidrar også til å oppfylle lærerplanens mål om elevmedvirkning og samarbeid, men forutsetter bevissthet rundt relasjonelle utfordringer i elevstyrte roller. Nøkkelord: Sport Education, SE-modellen, styrketrening, kroppsøving, erfaringsbasert læring, videregående skole og kvalitativ metode

Sammendrag Psykiske helseplager og redusert utholdenhet blant ungdom er en voksende folkehelseutfordring i Norge, forsterket av covid-19-pandemien. Selv om klatring har dokumentert sammenheng med psykisk helse, mangler kvantitative longitudinelle studier som undersøker klatringens effekt på grit i norsk skolekontekst. Denne studien undersøker hvilken effekt en fire ukers klatreintervensjon har på ungdomsskoleelevers grit, og hvordan denne endringen utspiller seg over tid på individ- og gruppenivå. Et AB single-case-design med parallell replikasjon ble benyttet med 18 elever på 8. trinn ved en ungdomsskole på Sørlandet. Data ble samlet inn ukentlig over syv uker ved hjelp av validerte måleinstrumenter for grit, mestringstro, emosjoner og sosial tilhørighet, og analysert med Bayesiansk konfirmatorisk faktoranalyse og endringspunktmodellering i RStudio. Hypotesen om at endringstidspunktet ville sammenfalle med introduksjonen av klatringen ble ikke bekreftet. Endringen materialiserte seg ikke ved intervensjonsstart, men for flertallet av elevene i uke 6, noe som indikerer at reguleringsendring ser ut til å forutsette akkumulert erfaring over tid. Mestringstro viste de mest robuste endringene med 50 prosent statistisk robuste nivåskift, mens grit viste statistisk robuste nivåskift hos 27,8 prosent av elevene. Den idiografiske analysen identifiserte fire idealtypiske responsprofiler som viser at reguleringsendring er konstrukt- og kontekstavhengig. Klatreintervensjonen har en målbar, men tidsforsinket effekt på grit. Fire uker ser ut til å være i nedre sjikt for å fremkalle stabile reguleringsendringer, og funnene understreker behovet for differensierte og langvarige pedagogiske tiltak. Nøkkelord: grit, klatring, single-case-design, bayesiansk analyse, kroppsøving, livsmestring, ungdomsskole

Bakgrunnen for studien er læreplanens vektlegging av samarbeid, samhandling og deltakelse i kroppsøving, samt forskning som viser at instruksjon fortsatt er en dominerende undervisningsform i faget. Det er også behov for mer praksisnær forskning på barnetrinnet. Hensikten med studien er å utforske hvilke erfaringer en lærer gjør seg med bruk av samarbeidslæring i kroppsøving på småskoletrinnet. Problemstillingen er: Hvilke erfaringer gjør læreren seg med bruk av samarbeidslæring i kroppsøving på småskoletrinnet? Studien har et kvalitativt og praksisnært forskningsdesign. Datamaterialet består av observasjoner fra tre kroppsøvingsøkter på 2. trinn og et semistrukturert intervju med læreren. Materialet er analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse. Analysen resulterte i tre hovedtemaer. For det første erfarte læreren at læringsoppgavenes utforming hadde stor betydning for elevenes samarbeid. Oppgavene måtte gjøre samarbeid nødvendig, men samtidig ha en vanskelighetsgrad elevene kunne mestre sammen. For det andre krevde samarbeidslæring tydelig klasseledelse og aktiv didaktisk tilrettelegging. For det tredje viste materialet at samarbeid ikke kunne tas for gitt, men måtte øves på og utvikles over tid. Studien konkluderer med at samarbeidslæring i kroppsøving på småskoletrinnet krever tydelig struktur, aktiv lærerledelse og tid. Studien gir innsikt i muligheter og utfordringer ved en tidlig og avgrenset utprøving av samarbeidslæring i en konkret kroppsøvingskontekst.

Friluftslivet har en unik posisjon i norsk kultur, og er forankret i Læreplanverket 2020 (Utdanningsdirektoratet, 2020). Forskning viser et avvik mellom ideal og praksis i friluftslivsundervisningen (Leirhaug & Arnesen, 2016). Gitt dagens utfordringer med ungdommens psykiske helse, bør friluftslivets potensial for livsmestring i videregående skole undersøkes nærmere (Bang et al., 2024; Uthus, 2020). Hensikten med denne masteroppgaven er å undersøke hvordan lærere i videregående skole erfarer at friluftsliv mulig kan fremme livsmestring for elever, med følgende problemstilling: hvordan erfarer lærere på videregående skole at friluftsliv kan fremme livsmestring for elever? Studien har en kvalitativ tilnærming og er utformet som en casestudie. Datamaterialet er frembrakt gjennom deltakende observasjon og semistrukturerte intervjuer med fire lærere ved en videregående skole i Agder, i forbindelse med en friluftslivstur. Det teoretiske rammeverket for masteroppgaven er forankret i Albert Banduras teori om mestringstro (Bandura, 1997). Utgangspunktet for dataanalysen er Braun & Clarks (2022) refleksive tematiske analyse. Resultatene fra denne masteroppgaven viser til at friluftsliv kan fremme livsmestring for elever gjennom tre hovedfunn 1) Ro i naturen, 2) Mestringsopplevelser og 3) Relasjonsbygging i naturen. Ro i naturen fremstår som en sentral arena for både fysiologisk og psykologisk avlastning for elevene. Mestringsopplevelsene elever kan erfare i naturen indikerer at naturen som arena kan utvikle mestringstro som elevene kan dra nytte av i andre sammenhenger i livet. Relasjonsbygging i naturen medfører en reduksjon av det sosiale prestasjonspresset og bedrer sosiale relasjoner mellom elever og elev/lærer. Konklusjonen viser at friluftsliv kan bidra til økt livsmestring for elever i videregående skole. Nøkkelord: friluftsliv, livsmestring, ro i naturen, mestringsopplevelser, relasjonsbygging i naturen

Friluftslivet har en unik posisjon i norsk kultur, og er forankret i Læreplanverket 2020 (Utdanningsdirektoratet, 2020). Forskning viser et avvik mellom ideal og praksis i friluftslivsundervisningen (Leirhaug & Arnesen, 2016). Gitt dagens utfordringer med ungdommens psykiske helse, bør friluftslivets potensial for livsmestring i videregående skole undersøkes nærmere (Bang et al., 2024; Uthus, 2020). Hensikten med denne masteroppgaven er å undersøke hvordan lærere i videregående skole erfarer at friluftsliv mulig kan fremme livsmestring for elever, med følgende problemstilling: hvordan erfarer lærere på videregående skole at friluftsliv kan fremme livsmestring for elever? Studien har en kvalitativ tilnærming og er utformet som en casestudie. Datamaterialet er frembrakt gjennom deltakende observasjon og semistrukturerte intervjuer med fire lærere ved en videregående skole i Agder, i forbindelse med en friluftslivstur. Det teoretiske rammeverket for masteroppgaven er forankret i Albert Banduras teori om mestringstro (Bandura, 1997). Utgangspunktet for dataanalysen er Braun & Clarks (2022) refleksive tematiske analyse. Resultatene fra denne masteroppgaven viser til at friluftsliv kan fremme livsmestring for elever gjennom tre hovedfunn 1) Ro i naturen, 2) Mestringsopplevelser og 3) Relasjonsbygging i naturen. Ro i naturen fremstår som en sentral arena for både fysiologisk og psykologisk avlastning for elevene. Mestringsopplevelsene elever kan erfare i naturen indikerer at naturen som arena kan utvikle mestringstro som elevene kan dra nytte av i andre sammenhenger i livet. Relasjonsbygging i naturen medfører en reduksjon av det sosiale prestasjonspresset og bedrer sosiale relasjoner mellom elever og elev/lærer. Konklusjonen viser at friluftsliv kan bidra til økt livsmestring for elever i videregående skole.

Sammendrag Skuddhastighet er en avgjørende prestasjonsfaktor i håndball, men det er begrenset kunnskap om effekten av standardiserte treningsprogrammer hos unge spillere. Hensikten med studien var å undersøke effekten av Norges Håndballforbunds skuddkraftprogram på skuddhastighet hos unge håndballspillere over en åtte ukers intervensjonsperiode. Studien benyttet et kvasi-eksperimentelt pre – posttest design uten kontrollgruppe. Utvalget bestod av 19 unge håndballspillere (16-19år) som gjennomførte et kastspesifikt program to ganger i uken under normal håndballtrening. Skuddhastighet, bakover medisinballkast og bevegelsesutslag (ROM) i skulder og thorax ble målt før og etter intervensjonen. Pearsons korrelasjonskoeffisient ble brukt til å undersøke sammenhenger mellom variabler. Endringer fra pre til post-testene ble analysert med parede t-tester og effektstørrelser. Resultatene viste en signifikant økning i skuddhastighet (+2,4%, d=0,64, p=0,012). Endring i bakover medisinballkast korrelerte ikke signifikant med endring i skuddhastighet (r=0,35, p=0,204), til tross for en sterk sammenheng ved pre-test (r=0,81, p<0,001). Det ble ikke funnet noen signifikante sammenhenger mellom ROM og skuddhastighet. Intervensjonen ga en moderat, men signifikant forbedring i skuddhastighet. Endringer i bakover medisinballkast og ROM kunne ikke alene forklare endringen til skuddhastighet, men indikerer at enkeltstående egenskaper ikke er tilstrekkelig. Funnene skyldes primært nevromuskulære og koordinative tilpasninger. Et helhetlig program er mer effektivt enn isolert trening for å øke skuddhastighet hos unge håndballspillere. Nøkkelord: skuddhastighet, håndball, intervensjon, eksplosiv styrke, spesifisitet, bevegelighet.

Sammendrag Tittel: Effekten av skadeforebyggende trening på kneskader hos unge fotball- og håndballspillere: en systematisk litteraturstudie Hensikt: Gi en oversikt over eksisterende forskning på skadeforebyggende trening rettet mot kneskader hos fotball- og håndballspillere i alderen 10–19 år. Videre har oppgaven et formål om å undersøke hvor mye av forskningen som er gjort på gutter versus jenter. Problemstilling: Hva viser eksisterende forsking om skadeforebyggende trening rettet mot kneskader hos fotball- og håndballspillere i alderen 10-19 år, samt hvor mye av forskningen er gjort på gutter versus jenter? Metode: Studien er en systematisk litteraturgjennomgang av kvantitative studier. Litteratursøk ble gjennomført i to databaser: Medline og SPORTDiscus (via EBSCOhost). Totalt seks artikler ble inkludert. Resultat: Resultatene viser at skadeforebyggende trening ser ut til å redusere forekomsten av kneskader hos unge fotball- og håndballspillere, men evidensen er ikke entydig. En noe større andel av forskningen ser ut til å være gjennomført på jenter, men forskjellen er liten. Konklusjon: Funnene i denne oppgaven viser at skadeforebyggende treningsprogrammer kan bidra til å redusere forekomst av kneskader og skaderisiko hos unge fotball- og håndballspillere, men at evidensgrunnlaget er preget av variasjon. Når det gjelder fordelingen av forskning på jenter og gutter, viser kartleggingen at forskningen i noe større grad rettes mot kvinnelige utøvere, men at det her ikke er tydelig nok til å trekke klare slutninger. Nøkkelord: Fotball, Håndball, Kneskader, Skadeforebyggende trening, kjønnsfordeling, ungdom

Tittel: Effekten av skadeforebyggende trening på kneskader hos unge fotball- og håndballspillere: en systematisk litteraturstudie Hensikt: Gi en oversikt over eksisterende forskning på skadeforebyggende trening rettet mot kneskader hos fotball- og håndballspillere i alderen 10–19 år. Videre har oppgaven et formål om å undersøke hvor mye av forskningen som er gjort på gutter versus jenter. Problemstilling: Hva viser eksisterende forsking om skadeforebyggende trening rettet mot kneskader hos fotball- og håndballspillere i alderen 10-19 år, samt hvor mye av forskningen er gjort på gutter versus jenter? Metode: Studien er en systematisk litteraturgjennomgang av kvantitative studier. Litteratursøk ble gjennomført i to databaser: Medline og SPORTDiscus (via EBSCOhost). Totalt seks artikler ble inkludert. Resultat: Resultatene viser at skadeforebyggende trening ser ut til å redusere forekomsten av kneskader hos unge fotball- og håndballspillere, men evidensen er ikke entydig. En noe større andel av forskningen ser ut til å være gjennomført på jenter, men forskjellen er liten. Konklusjon: Funnene i denne oppgaven viser at skadeforebyggende treningsprogrammer kan bidra til å redusere forekomst av kneskader og skaderisiko hos unge fotball- og håndballspillere, men at evidensgrunnlaget er preget av variasjon. Når det gjelder fordelingen av forskning på jenter og gutter, viser kartleggingen at forskningen i noe større grad rettes mot kvinnelige utøvere, men at det her ikke er tydelig nok til å trekke klare slutninger. Nøkkelord: Fotball, Håndball, Kneskader, Skadeforebyggende trening, kjønnsfordeling, ungdom

Bakgrunnen for studien er læreplanens vektlegging av samarbeid, samhandling og deltakelse i kroppsøving, samt forskning som viser at instruksjon fortsatt er en dominerende undervisningsform i faget. Det er også behov for mer praksisnær forskning på barnetrinnet. Hensikten med studien er å utforske hvilke erfaringer en lærer gjør seg med bruk av samarbeidslæring i kroppsøving på småskoletrinnet. Problemstillingen er: Hvilke erfaringer gjør læreren seg med bruk av samarbeidslæring i kroppsøving på småskoletrinnet? Studien har et kvalitativt og praksisnært forskningsdesign. Datamaterialet består av observasjoner fra tre kroppsøvingsøkter på 2. trinn og et semistrukturert intervju med læreren. Materialet er analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse. Analysen resulterte i tre hovedtemaer. For det første erfarte læreren at læringsoppgavenes utforming hadde stor betydning for elevenes samarbeid. Oppgavene måtte gjøre samarbeid nødvendig, men samtidig ha en vanskelighetsgrad elevene kunne mestre sammen. For det andre krevde samarbeidslæring tydelig klasseledelse og aktiv didaktisk tilrettelegging. For det tredje viste materialet at samarbeid ikke kunne tas for gitt, men måtte øves på og utvikles over tid. Studien konkluderer med at samarbeidslæring i kroppsøving på småskoletrinnet krever tydelig struktur, aktiv lærerledelse og tid. Studien gir innsikt i muligheter og utfordringer ved en tidlig og avgrenset utprøving av samarbeidslæring i en konkret kroppsøvingskontekst. Nøkkelord: Samarbeidslæring, kroppsøving, småskoletrinnet, læringsoppgaver, klasseledelse, samarbeid

Denne masteroppgaven undersøker hva jenter i videregående skole opplever som meningsfullt i kroppsøvingsfaget. Bakgrunnen for studien er at kroppsøving skal bidra til mestring, deltakelse og livslang bevegelsesglede, samtidig som forskning viser at jenter kan oppleve lavere kompetanse, sosial usikkerhet og prestasjonspress i faget. Formålet med studien er derfor å få innsikt i hvilke erfaringer jenter selv beskriver som betydningsfulle for at kroppsøving skal oppleves meningsfullt. Problemstillingen er: Hva opplever jenter i videregående skole som meningsfullt i kroppsøvingsfaget? Studien har et kvalitativt design og bygger på seks individuelle, semistrukturerte intervjuer med jenter ved en videregående skole i Sør-Norge. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse. Analysen resulterte i fem hovedtemaer: (1) meningsfullhet som relevans, nytte og utvikling; (2) mestring og kompetanse som forutsetning; (3) sosial eksponering og sammenligning som barrierer; (4) trygghet og relasjoner som grunnlag; og (5) undervisningspraksis og vurdering som rammer for mening. Studien viser at kroppsøving oppleves som meningsfullt når elevene ser nytten av det de gjør, opplever mestring, får utvikle seg og deltar i et trygt sosialt miljø. Samtidig kan sosial eksponering, uklare vurderingsrammer og manglende progresjon svekke opplevelsen av mening. Konklusjonen er at meningsfull kroppsøving for jenter skapes gjennom undervisning som er relevant, trygg, læringsorientert og utviklingsrettet. Nøkkelord: jenters erfaringer; kroppsøving; meningsfull kroppsøving; mestring; sosial trygghet; videregående skole; vurderingspraksis

Studien tar utgangspunkt i et vedvarende kunnskapsgap i forskningen på kvinnelige utøvere, hvor både kjønnspesifikke forhold og helhetlige perspektiver er belyst i en begrenset grad. Hensikten var å kartlegge mønstre i utøvernes subjektive erfaringer av fremmere og barrierer for prestasjonsutvikling, samt å undersøke om disse varierte på tvers av alder og prestasjonsnivå. Studien hadde et kvalitativt design, og datamaterialet ble innhentet gjennom et digitalt spørreskjema. Det ble gjennomført en innholdsanalyse med fokus på identifisering av sentrale mønstre i datagrunnlaget. Resultatene viser at relasjoner, treningsmiljø, motivasjon og selvregulering fremstår som sentrale fremmere for prestasjonsutvikling. Barrierene var særlig knyttet til økonomiske utfordringer, begrensede rammebetingelser, press, mentale belastninger, skader og øvrige helseutfordringer. Funnene indikerer videre at betydningen av ulike faktorer varierer med alder og prestasjonsnivå, blant annet knyttet til livsfase og endring i krav. Studien understreker behovet for helhetlig og langsiktig tilrettelegging for kvinnelige toppidrettsutøvere. Nøkkelord: biopsykososialt rammeverk, fremmere og barrierer, kvalitativ innholdsanalyse, kvinnelige toppidrettsutøvere, prestasjonsutvikling

Studien tar utgangspunkt i et vedvarende kunnskapsgap i forskningen på kvinnelige utøvere, hvor både kjønnspesifikke forhold og helhetlige perspektiver er belyst i en begrenset grad. Hensikten var å kartlegge mønstre i utøvernes subjektive erfaringer av fremmere og barrierer for prestasjonsutvikling, samt å undersøke om disse varierte på tvers av alder og prestasjonsnivå. Studien hadde et kvalitativt design, og datamaterialet ble innhentet gjennom et digitalt spørreskjema. Det ble gjennomført en innholdsanalyse med fokus på identifisering av sentrale mønstre i datagrunnlaget. Resultatene viser at relasjoner, treningsmiljø, motivasjon og selvregulering fremstår som sentrale fremmere for prestasjonsutvikling. Barrierene var særlig knyttet til økonomiske utfordringer, begrensede rammebetingelser, press, mentale belastninger, skader og øvrige helseutfordringer. Funnene indikerer videre at betydningen av ulike faktorer varierer med alder og prestasjonsnivå, blant annet knyttet til livsfase og endring i krav. Studien understreker behovet for helhetlig og langsiktig tilrettelegging for kvinnelige toppidrettsutøvere.

Studiens hensikt var å utvikle et måleinstrument for destruktiv treneratferd med tilfredsstillende validitet og reliabilitet for bruk i forskning og praksis. Studien benyttet et kvantitativt forskningsdesign gjennom utvikling og testing av et psykometrisk måleinstrument. Måleinstrumentet ble utviklet med utgangspunkt i Sigvartsen et al. (2026) sine dimensjoner for destruktiv treneratferd, og testet på et utvalg bestående av idrettsutøvere fra bredde- til elitenivå (N = 100). Analysene ble gjennomført i SPSS og inkluderte eksplorative faktoranalyser, korrelasjonsanalyser, deskriptiv statistikk og reliabilitetsanalyser for Cronbach’s alpha. Faktoranalysene resulterte i en inndeling av seks komponenter på tvers av aktiv destruktiv, passiv destruktiv og inkompetent treneratferd. Det ble identifisert sterke sammenhenger mellom flere av komponentene, samtidig som de representerte ulike former for destruktiv treneratferd. Komponentene viste akseptable til svært gode Cronbach’s alpha-verdier, noe som indikerer tilfredsstillende reliabilitet. Det nomologiske nettverket viste sammenhenger som i stor grad var i tråd med teoretiske forventninger, noe som bidro til å styrke konstruktvaliditeten til måleinstrumentet. Studien viser at destruktiv treneratferd fremstår som et flerdimensjonalt fenomen, og at måleinstrumentet indikerer tilfredsstillende validitet og reliabilitet. Studien bidrar til økt forståelse av destruktiv treneratferd og gir støtte til videre anvendelse av måleinstrumentet i forskning og praksis.

Bakgrunn: Hvordan kohesjon og andre sentrale gruppedynamiske aspekter i lag utvikler seg over tid, er et mindre undersøkt tema, selv om deres betydning for prestasjon er godt dokumentert. Et slikt utviklingsperspektiv kan avdekke flere nyanser i hvordan lag fungerer og presterer Forskningsspørsmål og hensikt: Forskningsspørsmålet er: «Hvordan utvikler kohesjon og andre sentrale gruppedynamiske aspekter seg i løpet av en hel fotballsesong?» Hensikten er å undersøke hvordan spillere opplever og erfarer at kohesjon og andre sentrale gruppedynamiske aspekter utvikler og endrer seg i løpet av en hel fotballsesong, for å få frem nyansene av gruppens utvikling over tid. Metode: Utvalget besto av 5 kvinnelige fotballspillere på toppnivå i Norge, fra tre ulike lag. Datamaterialet ble samlet inn gjennom kvalitative semistrukturerte intervjuer som ble analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse. Funn: Følgende hovedtemaer dannet gjennom analysen: Kohesjon, subgrupper, kommunikasjon og treneren. Kohesjon viser til oppgavesamhold og mål, sosialt samhold samt motivasjon og konkurranse. I tillegg til at det vises til to fremtredende subgruppeskiller, en mellom «venner» og «fotballvenner» og en mellom «startellever» og «benk». Videre vises det ulike kommunikasjonsformer slik som humor, diskusjon og konflikt samt tillit og trygghet. Til slutt vises det til trener-utøver aspekter gjennom relasjoner, kommunikasjon og tillit og trygghet. Oppsummering: Utviklingen av sentrale gruppedynamiske prosesser i lagene kommer til uttrykk gjennom kohesjon. Oppgavekohesjon utvikler underveis en hovedprioritet, mens sosialt samhold blir viktigere for lagets resiliens selv om det får mindre «plass». Parallelt utvikler andre sentrale gruppeutviklingsprosesser seg. Nøkkelord: Kohesjon, toppfotballag, gruppeutvikling og gruppedynamiske prosesser.

Introduksjon Gruppedynamikk er ett begrep som blant annet beskriver endringer som oppstår i og mellom grupper. Dette kan bli sett i idrettsspesifikke kontekster som for eksempel i fotball. Hensikten med denne studien er å utvikle en bredere forståelse av de dynamiske prosessene som oppstår i ett fotballag gjennom en fotballsesong. Problemstilling Hvordan utvikles gruppedynamiske prosesser i ett fotballag på høyt nasjonalt nivå i Norge gjennom en fotballsesong? Metode I denne studien brukes en kvalitativ metode for å konstruere ett datagrunnlag som skal analyseres for å besvare problemstillingen. Ved bruk av semistrukturerte intervju har det blitt samlet inn data som har blitt transkribert. Disse dataene ble videre analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse. Temaene som ble konstruert ved hjelp av analysen presenteres i resultatkapittelet. Resultat Analysen bidro til at det ble konstruert fire «historier» som beskriver endringer som har skjedd i de gruppedynamiske temaene. Disse har blitt identifisert som «fra sosial enhet til fragmentering», «fra utviklingsfokus til resultatpress», «lederskap: fra profesjonell avstand til emosjonell nærhet» og «troppens medlemmer: fra usikkerhet til satt enhet». Konklusjon Funnene for denne studien viser fire gruppedynamiske endringer gjennom sesongen; (1) laget går fra å være en samlet enhet til å bli mer fragmentert utover sesongen, (2) laget går fra å være relativt utviklingsorientert tidlig i sesongen til å bli mer resultatorientert, (3) lederskapet starter med profesjonell avstand fra spillergruppen, før det blir mer emosjonelt støttende utover i sesongen og (4) sesongen starter med en usikkerhet rundt medlemmer og roller i gruppen, før gruppen blir mer satt. Nøkkelord Gruppedynamikk, fotball, elite, herrer, utvikling.

Sammendrag Det er fortsatt begrenset forskning på kvinnelige utøvers behov i trener-utøver-relasjonen, særlig knyttet til psykologisk trygghet, fysiologiske behov og trenerens relasjonelle kompetanse. Hensikten med denne studien var derfor å undersøke hvordan kvinnelige utøvere opplever egne behov i møte med treneren. Studien tok utgangspunkt i to forskningsspørsmål; 1) Hvilke relasjonelle og fysiologiske behov anser kvinnelige utøvere som viktigst for å oppnå psykologisk trygghet? og 2) Hvordan opplever utøverne at trenerens kompetanse og tilpasningsevne (inkludert effekter av FIDES CEP) påvirker deres idrettshverdag og motivasjon? Studien benyttet en kvalitativ tilnærming med refleksiv tematisk analyse inspirert av Braun og Clarke, med en abduktiv tilnærming. Utvalget bestod av syv kvinnelige utøvere i alderen 16-24 år fra ulike idretter, hvor trenerne deres var tilknyttet FIDES CEP. Resultatene viste at relasjonen mellom trener og utøver hadde stor betydning for hvordan utøvernes behov ble forstått og ivaretatt. Sentrale funn var betydningen av relasjonell trygghet, åpen kommunikasjon, individuell tilpasning og trenerens relasjonelle og faglige kompetanse. Fysiologiske temaer som menstruasjon, belastning og restitusjon fikk betydning for utøverens opplevelse av trygghet og støtte i trener-utøver-relasjonen. Bruk av loggføring og systematisk oppfølgning fremstod som viktige verktøy for å styrke dialogen og legitimere kroppslige erfaringer som en del av treningsgrunnlaget. Studien understreker betydningen av relasjonsorienter biopsykososial trenerpraksis, hvor kvinnelige utøveres helhetlige behov anerkjennes og ivaretas. Nøkkelord: kvinnelige utøvere; trener-utøver-relasjon; psykologisk trygghet; biopsykososialt perspektiv; trenerkompetanse; FIDES CEP

SAMMENDRAG Bakgrunn: Forskjellene mellom kvinnelig og mannlige eliteutøvere får for lite anerkjennelse, og kunnskap om kvinnespesifikke temaer er begrenset. Et biopsykososialt perspektiv krever en helhetlig tilnærming, men kunnskap om psykologisk trygghet og dens betydning for prestasjon, trivsel og karriereutvikling hos kvinnelige elite utøvere mangler. På bakgrunn av dette er det behov for mer forskning om kvinnenes behov og betingelser i idretten for å øke forståelsen, samt redusere kunnskapsvakuumet som forekommer den dag i dag Hensikt: Utforske betingelser for psykologisk trygghet i utøver-trener-relasjonen, blant kvinnelige elite utøvere. I tillegg ble det evaluert hvordan økt biopsykososial kunnskap hos trenere, gjennom deltakelse i Female Inclusion and DEvelopment in Sport - Coach Education Program (FIDES - CEP), påvirker utøvernes idrettshverdag. Metode: Studien benyttet kvalitativt metode basert på semi-strukturerte intervjuer med syv kvinnelige eliteutøvere, rekruttert gjennom deres trenere som deltok i FIDES CEP. Intervjuene ble gjennomført over to runder, hvor sluttresultatet inneholdt 14 intervjuer som ble lydopptatt og transkribert, før de ble analysert med bruk av refleksiv tematisk analyse. Etiske hensyn inkluderte informert samtykke og konfidensialitet. Resultat: Utøvere med høy psykologisk trygghet fremhevet åpen kommunikasjon, medvirkning, tillit, menneskeliggjøring, individuell tilpasning og relasjonsbygging utenom idretten. Alle etterlyste kvinnespesifikk trenerutdanning fra ung alder. Deltakelse i FIDES CEP bidro til økt tillit, medvirkning, tilpasning og kommunikasjon, spesielt for de med mannlig trener. Spesielt lagutøvere rapporterte at trygg og tillitsfull gruppedynamikk er avgjørende. Konklusjon: Utøvere opplevd stort sett psykologisk trygghet i trenerrelasjonen, uavhengig lagstørrelse og trenerkjønn. Nøkkelfaktorer var åpen kommunikasjon, medvirkning, trygg gruppedynamikk, menneskeliggjøring og tillit. Videre forskning på psykologisk trygghet og biopsykososialt perspektiv for kvinnelige utøvere anbefales. Nøkkelord: Psykologisk trygghet, kvinnelige utøvere, biopsykososial modell, FIDES CEP, trenerutdanning, trener-utøver-relasjon

Målet med denne masteroppgaven er å undersøke elevers opplevelse og erfaringer fra friluftsliv innenfor faget kroppsøving. Problemstilling: Hvilke opplevelser og erfaringer har elever knyttet til friluftsliv i kroppsøving? Studien tar utgangspunkt i en kvalitativ tilnærming. Datamaterialet består av observasjoner og semistrukturerte intervjuer av elever på 8. og 10. trinn. Direkte elevutsagn og observasjoner vil bli anvendt for å underbygge sentrale funn i datamaterialet. Ved bruk av refleksiv tematisk analyse vil sentrale mønstre i elevenes beskrivelser bli identifisert. Det vil bli lagt særlig vekt på elevenes opplevelse av glede, engasjement, samarbeid, motivasjon, konkurranse og frihetsfølelse. Funnene viser at elevene i stor grad hadde positive opplevelser med friluftsliv i kroppsøvingsfaget. Aktivitetene ser ut til å ha lagt til rette for meningsfulle erfaringer, hvor elevene opplevede deltakelse og positive opplevelser i møte med undervisningen. Funnene tyder videre på at friluftsliv kan bidra til et læringsmiljø hvor elevene får mulighet til å utforske, samarbeide og delta på andre premisser enn i den tradisjonelle kroppsøvingsundervisningen. Samtidig viser studien at enkelte elever etterlyser konkurranse elementet for å oppleve økt engasjement i aktivitetene. Funnet indikerer dermed at elevers motivasjon og opplevelser av undervisning kan variere. Dette understreker viktigheten av bevisste didaktiske valg i planleggingen av friluftslivsundervisning, hvor aktivitetene kan tilpasses ulike elevforutsetninger og behov. Studien belyser potensialet friluftsliv har som læringsarena i kroppsøving. Friluftsliv kan skape positive opplevelser blant elever. Tilretteleggingen av varierte læringsarenaer som kan bidra til økt deltakelse og et mer inkluderende læringsmiljø vil derfor være grunnleggende. Nøkkelord: Friluftsliv, Kroppsøving, Elevopplevelser, Glede, Engasjement, Samarbeid

Innledning: Sandvolleyball er en lagidrett der laget består av to spillere, noe som skaper en tett relasjon og høy gjensidig avhengighet mellom partnerne. I slike dyader kan relasjonelle og teamdynamiske faktorer ha stor betydning for både prestasjon og trivsel. Til tross for økende interesse for teamdynamikk i idrettspsykologisk forskning, finnes det begrenset kunnskap om hvordan samarbeid og relasjoner utvikles i dyade-idretter som sandvolleyball. Hensikt: Studien undersøker hvordan utøvere og trenere i sandvolleyball erfarer teamdynamiske forhold som påvirker prestasjon, trivsel og tilfredshet i et partnerskap. Metode: Studien har et kvalitativt design basert på semistrukturerte dybdeintervjuer med tre eliteutøvere og én trener med erfaring fra internasjonalt nivå i sandvolleyball. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse. Resultat: Analysen identifiserte fire hovedtemaer: kommunikasjon, tillit, samhold og relasjonell kvalitet. Effektiv kommunikasjon fremheves som avgjørende for koordinering, problemløsning og emosjonell regulering i kamp. Tillit til partnerens pålitelighet og kompetanse påvirker både prestasjon og trivsel. Samhold og felles mål bidrar til stabilitet i partnerskapet, mens gjensidig respekt og mellommenneskelig kjemi påvirker samarbeidet over tid. Konklusjon: Resultatene indikerer at prestasjon i sandvolleyball ikke bare avhenger av individuelle ferdigheter, men også av kvaliteten i relasjonen mellom partnerne. Funnene kan bidra til økt forståelse av samarbeid i dyade-idretter og ha praktiske implikasjoner for trenere og utøvere. Nøkkelord: sandvolleyball, teamdynamikk, dyade, kommunikasjon, tillit, samhold og kvalitativ studie

Målet med denne masteroppgaven er å undersøke elevers opplevelse og erfaringer fra friluftsliv innenfor faget kroppsøving. Problemstilling: Hvilke opplevelser og erfaringer har elever knyttet til friluftsliv i kroppsøving? Studien tar utgangspunkt i en kvalitativ tilnærming. Datamaterialet består av observasjoner og semistrukturerte intervjuer av elever på 8. og 10. trinn. Direkte elevutsagn og observasjoner vil bli anvendt for å underbygge sentrale funn i datamaterialet. Ved bruk av refleksiv tematisk analyse vil sentrale mønstre i elevenes beskrivelser bli identifisert. Det vil bli lagt særlig vekt på elevenes opplevelse av glede, engasjement, samarbeid, motivasjon, konkurranse og frihetsfølelse. Funnene viser at elevene i stor grad hadde positive opplevelser med friluftsliv i kroppsøvingsfaget. Aktivitetene ser ut til å ha lagt til rette for meningsfulle erfaringer, hvor elevene opplevede deltakelse og positive opplevelser i møte med undervisningen. Funnene tyder videre på at friluftsliv kan bidra til et læringsmiljø hvor elevene får mulighet til å utforske, samarbeide og delta på andre premisser enn i den tradisjonelle kroppsøvingsundervisningen. Samtidig viser studien at enkelte elever etterlyser konkurranse elementet for å oppleve økt engasjement i aktivitetene. Funnet indikerer dermed at elevers motivasjon og opplevelser av undervisning kan variere. Dette understreker viktigheten av bevisste didaktiske valg i planleggingen av friluftslivsundervisning, hvor aktivitetene kan tilpasses ulike elevforutsetninger og behov. Studien belyser potensialet friluftsliv har som læringsarena i kroppsøving. Friluftsliv kan skape positive opplevelser blant elever. Tilretteleggingen av varierte læringsarenaer som kan bidra til økt deltakelse og et mer inkluderende læringsmiljø vil derfor være grunnleggende. Nøkkelord: Friluftsliv, Kroppsøving, Elevopplevelser, Glede, Engasjement, Samarbeid

Friluftslivsundervisning har vært en del av den norske skolepraksisen og folketradisjonen i mange år. Likevel er det gjennomført lite forskning som undersøker elevers oppfatning av faget og dets betydning for relasjonelle forhold. Studien bygger blant annet på de sosiale aspektene i Wood et al. (1976) sine teorier om stillasbygging og mer spesifikt fenomenet «peer scaffolding» hvor elever bygger læringsstillas for hverandre. Når læringsarenaen flyttes fra klasserommet til naturen og elevene får ansvar for egen læring stilles det krav til elevene som både kan utfordre og styrke de relasjonelle båndene mellom dem. Studien undersøker betydningen friluftslivsundervisning har hatt for sosiale relasjoner, sett ifra idrettselevens ståsted. Ved å gjennomføre tre semi-strukturerte kvalitative dyadeintervju har avgangselever i en idrettsfagsklasse delt sine erfaringer med friluftslivsundervisning, og hvordan undervisningen har påvirket de sosiale relasjonene i sin klasse. Det totale utvalget besto av seks informanter som alle hadde gått i samme klasse og deltatt på de samme turene i løpet av sin tid i den videregående skolen. I den tematiske analysen ble fire hovedtemaer identifisert som betydningsfulle for elevenes oppfattelse av hvordan de sosiale relasjonene hadde blitt påvirket. Basert på informantenes refleksjoner, eksisterende empiri og relevante læringsteorier, er det rimelig å anta at idrettsfagselever oppfatter at friluftslivsundervisning påvirker de sosiale relasjonene i en klasse på en fordelaktig måte. Avslutningsvis er det behov for videre forskning på område for å undersøke om funnene er overførbare til andre idrettsfagsklasser, samt til elever på andre utdanningsprogram. Nøkkelord: Friluftsliv, relasjonsbygging, videregående skole, stillasbygging, mesterlære

Studiens hensikt var å utvikle et måleinstrument for destruktiv treneratferd med tilfredsstillende validitet og reliabilitet for bruk i forskning og praksis. Studien benyttet et kvantitativt forskningsdesign gjennom utvikling og testing av et psykometrisk måleinstrument. Måleinstrumentet ble utviklet med utgangspunkt i Sigvartsen et al. (2026) sine dimensjoner for destruktiv treneratferd, og testet på et utvalg bestående av idrettsutøvere fra bredde- til elitenivå (N = 100). Analysene ble gjennomført i SPSS og inkluderte eksplorative faktoranalyser, korrelasjonsanalyser, deskriptiv statistikk og reliabilitetsanalyser for Cronbach’s alpha. Faktoranalysene resulterte i en inndeling av seks komponenter på tvers av aktiv destruktiv, passiv destruktiv og inkompetent treneratferd. Det ble identifisert sterke sammenhenger mellom flere av komponentene, samtidig som de representerte ulike former for destruktiv treneratferd. Komponentene viste akseptable til svært gode Cronbach’s alpha-verdier, noe som indikerer tilfredsstillende reliabilitet. Det nomologiske nettverket viste sammenhenger som i stor grad var i tråd med teoretiske forventninger, noe som bidro til å styrke konstruktvaliditeten til måleinstrumentet. Studien viser at destruktiv treneratferd fremstår som et flerdimensjonalt fenomen, og at måleinstrumentet indikerer tilfredsstillende validitet og reliabilitet. Studien bidrar til økt forståelse av destruktiv treneratferd og gir støtte til videre anvendelse av måleinstrumentet i forskning og praksis.

Ernæring har betydning for unge idrettsutøveres helse, prestasjonsutvikling og restitusjon. Samtidig fremstår ernæringens plass i idrettsfaglige læreplaner som varierende og delvis indirekte formulert. Formålet med denne studien var å undersøke hvordan lærere og elever erfarer undervisningen i ernæring i Toppidrett 2, og hvordan disse erfaringene samsvarer med læreplanens intensjoner og kompetansemål. Studien har et kvalitativt forskningsdesign og bygger på semistrukturerte intervjuer med fem idrettsfaglærere og åtte elever på VG2 toppidrett. I tillegg ble relevante læreplaner i toppidrett og treningslære gjennomgått. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse. Funnene viser at både lærere og elever opplever ernæring som et relevant og viktig tema i toppidrettsfaget. Samtidig får temaet en begrenset og noe ujevn plass i undervisningen. Ernæring fremstår i stor grad som et tema knyttet til restitusjon, totalbelastning og prestasjonsutvikling, heller enn som et selvstendig kunnskapsområde. Elevene beskriver undervisningen som nyttig, men utbyttet ser i større grad ut til å handle om økt bevissthet enn dypere og mer anvendbar forståelse. Lærerne ønsker å gjøre undervisningen relevant og praksisnær, men beskriver samtidig ernæring som et sensitivt og krevende tema. Studien viser et delvis samsvar mellom undervisningserfaringene og læreplanen. Samtidig kan brede og lite konkrete læreplanformuleringer gjøre ernæringsundervisningen læreravhengig. Studien peker derfor på et behov for en tydeligere og mer systematisk plassering av ernæring i toppidrettsfaget.

Sammendrag Jeg har selv hatt erfaring med destruktivt lederskap og mener trenerrollen er en viktig faktor for å skape gode idrettsprestasjoner. Hovedmålet med studien var å kartlegge hyppigheten av destruktivt lederskap. Undersøke hvor akseptabelt og hvor tolerert en slik atferd er og undersøke hvilke effekter destruktivt lederskap kan føre til. Utvalget bestod av ungdommer fra 16 til 18 år som på et tidspunkt i livet har vært aktiv innenfor en idrettsaktivitet. Oppgaven er en tverrsnittsundersøkelse der datamaterialet ble hentet inn ved bruk av en kvantitativ spørreundersøkelse på papir. Spørreundersøkelsen ble utarbeidet med hjelp av veilederne mine. Siden det er en tverrsnittsundersøkelse der forekomsten av et fenomen skal presenteres, ble det brukt deskriptiv statistikk til å føre resultater. Resultatene viste at det er relativ lav forekomst av destruktivt lederskap. Enkelte atferder oppleves mer enn andre. Resultatene viser også at det er variert grad av aksept og toleranse for de fleste negative treneratferder, med unntak av noen treneratferder. Ser vi på effekten av destruktivt lederskap viser resultatene at de fleste mener det har ingen effekt, eller negativ effekt på egen prestasjon, egen motivasjon, trivsel og glede, egen psykiske helse eller fellesskapet og samholdet i treningsgruppen. Effekt av destruktivt lederskap varierer også fra hvilken atferd som forekommer. Disse funnene indikerer at forekomsten av destruktivt lederskap blant ungdommer er lav. Ungdommenes aksept og toleranse for et slikt lederskap varierer, og effekten et destruktivt lederskap kan ha varierer også. Nøkkelord: Destruktivt Lederskap – Forekomst – Aksept – Toleranse – Effekt - Idrett

Eliteidrett stiller høye krav til prestasjon, utvikling og kontinuitet, samtidig som forskning viser betydningen av relasjoner, trivsel og sosial tilhørighet for utøvernes motivasjon og langsiktige utvikling. Treneren kan i denne sammenhengen forstås som en kulturell leder som påvirker normer, verdier og praksiser i treningsmiljøet. Studien undersøker derfor følgende problemstilling: “Hvordan navigerer treneren, som kulturell leder, mellom hensynet til prestasjon og trivsel i elitemiljøer?” Studien har et kvalitativt forskningsdesign og er gjennomført som en casestudie av to trenere i henholdsvis svømming og badminton. Datamaterialet består av observasjoner av trening og konkurranse, samt semistrukturerte intervjuer med trenerne. Analysen er inspirert av tematisk analyse og fortolket i lys av teori om kulturell ledelse, prestasjonskultur og relasjonell ledelse. Funnene viser at trenerne balanserer hensynet til prestasjon og trivsel gjennom ulike kulturelle praksiser. Begge trenerne etablerer tydelige forventninger til kvalitet, ansvar og utvikling, men gjør dette på ulike måter. I svømmemiljøet fremstår prestasjonskulturen som mer implisitt og preget av selvregulering, kontinuitet og ansvarliggjøring. I badmintonmiljøet fremstår trenerrollen som mer eksplisitt og relasjonelt orientert, med tett oppfølgning, dialog og refleksjon som sentrale praksiser. Samtidig viser begge casene at relasjoner, trivsel og fellesskap forstås som viktige forutsetninger for prestasjon og utvikling over tid. Studien konkluderer med at kulturell ledelse i elitemiljøer innebærer kontinuerlig balansering mellom krav, støtte, relasjoner og prestasjon. Nøkkelord: Kulturell ledelse, prestasjonskultur, trenerrolle, trivsel, eliteidrett, relasjoner, prestasjon

Bakgrunnen for studien vår var at det finnes lite tidligere forskning på competition og decompetition, og at det mangler forskning på assosiasjoner disse konkurranseorienteringene har til målorientert motivasjon. Problemstillingen i studien vår var: Hva er sammenhengen mellom elevenes oppfattelse av lærerens konkurranseorientering og elevenes målorienterte motivasjon? Hensikten med studien var dermed å undersøke elevenes oppfattelser av lærerens konkurranseorientering, deres målorienterte motivasjon, og korrelasjoner mellom disse. Vi gjennomførte en kvantitativ studie hvor vi benyttet både et egenutviklet måleinstrument for oppfattelsen av lærerens konkurranseorientering og et standardisert måleinstrument for elevenes målorienterte motivasjon. Utvalget besto av 415 informanter som gikk på ungdomsskolen, og hovedanalysen av datamaterialet var en lineær regresjonsanalyse. Våre funn viste at elevenes oppfattelse av at læreren har en competition-orientering predikerer mestringstilnærming, prestasjonstilnærming og prestasjonsunngåelse hos elevene. Elevenes oppfattelse av decompetition-orientering hos læreren predikerer mestringsunngåelse, prestasjonstilnærming og prestasjonsunngåelse hos elevene. Nøkkelord: Competition, decompetition, målorientert motivasjon, mestringstilnærming/unngåelse, prestasjonstilnærming/unngåelse, korrelasjoner.

Denne studien undersøker hvordan pedagogiske ansatte kan stimulere og tilrettelegge for aktiv lek for elever i 1. klasse. Studien tar utgangspunkt i at lek har en sentral plass i barns utvikling og læring, samtidig som tidligere forskning viser at lekens plass i skolen utfordres av økt fokus på faglige mål og lærerstyrte aktiviteter. Studien er gjennomført som en kvalitativ casestudie ved en barneskole som arbeider aktivt med lek i 1. klasse. Datamaterialet består av observasjoner og semi-strukturerte intervjuer med tre pedagogiske ansatte. Studien bygger på et konstruktivistisk perspektiv og analyseres med utgangspunkt i Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell. Funnene viser at pedagogiske ansatte har en viktig rolle i å legge til rette for aktiv lek gjennom organisering av tid, rom og aktiviteter, samt gjennom egen deltakelse og støtte i leken. Lærerne balanserer mellom å være observerende, støttende og deltakende, avhengig av elevenes behov og situasjon. Samtidig påvirkes mulighetene for aktiv lek av strukturelle forhold som skolens organisering, strukturelle rammer og krav til faglig progresjon. Studien viser også et spenningsfelt mellom lekens egenverdi og skolens behov for struktur og kontroll. Aktiv lek, som ofte er kroppslig, spontan og energisk, kan utfordre skolens tradisjonelle rammer for ro og orden. Oppgaven peker derfor på betydningen av bevisst pedagogisk tilrettelegging for å ivareta elevenes behov for lek i skolehverdagen.

Sammendrag Studien undersøker hvordan samarbeidslæring kan brukes som metode for å utvikle elevers bevegelseskompetanse i kroppsøving. Samarbeid har fått en sentral plass i læreplanverket, og samarbeidslæring trekkes frem som en pedagogisk tilnærming som kan fremme både faglig og sosial utvikling. Samtidig viser tidligere forskning behov for mer kunnskap om elevers egne erfaringer. Formålet med studien er å undersøke hvordan elever på mellomtrinnet erfarer et undervisningsopplegg basert på samarbeidslæring, samt hvilke styrker og eventuelle utfordringer de opplever ved denne modellen. Studien har et kvalitativt forskningsdesign med en kasusstudie og fenomenologisk tilnærming. Utvalget består av 27 elever på 6. trinn som deltok i et fire ukers undervisningsopplegg. Datamaterialet er samlet inn gjennom delvis deltakende observasjon og semi-strukturerte gruppeintervjuer, og analysert ved hjelp av tematisk analyse. Funnene viser at samarbeidslæring bidrar til økt elevdeltakelse, inkludering og læring gjennom sosial samhandling. Elevene fremhever særlig betydningen av å lære med og av hverandre, noe som styrker både forståelse og mestring. Samtidig peker funnene på utfordringer knyttet til ulik deltakelse, opplevelser av redusert aktivitetsnivå, særlig i innføringsfasen, samt behov for tydelig struktur fra lærer. Studien konkluderer med at samarbeidslæring kan være en hensiktsmessig metode i kroppsøving for å fremme både bevegelseskompetanse og sosial læring, forutsatt at undervisningen er strukturert og læreren inntar en aktiv og veiledende rolle. Nøkkelord: samarbeidslæring, kroppsøving, elevperspektiv, bevegelseskompetanse, inkludering, samarbeid, kvalitativ studie

Gjennom denne masteroppgaven har vi arbeidet strukturert og målrettet, og vært veldig bevisst på at et godt samarbeid og åpenhet har vært viktig for å få en oppgave med kvalitet. Selv om vi har hatt ulike ansvarsområder i prosessen, har samarbeidet vært preget av tett dialog og felles refleksjon. Vi har gjennom prosessen lest aktivt gjennom hverandres arbeid og gitt tilbakemeldinger på dette, som har bidratt til å styrke kvaliteten. Vi har begge vært åpne for innspill fra den andre, og lært mye av hverandre. Samarbeidet har skapt et godt og konstruktivt arbeid gjennom hele perioden. Denne studien undersøker hvordan elevenes opplevelse av konkurranse henger sammen med deres opplevelse av tilhørighet i kroppsøving. Vi undersøker dette med utgangspunkt i problemstillingen “Hvordan henger elevers opplevelse av konkurranse i kroppsøving (decompetition og competition) sammen med deres opplevelse av tilhørighet". Studien tar utgangspunkt i to ulike forståelser av begrepet konkurranse, som er competition og decompetition. Det teoretiske rammeverket studien bygger på er Self-Determination Theory og Achievement Goal Theory. Det har blitt gjennomført et kvantitativt tverrsnittdesign hvor en spørreundersøkelse har blitt besvart av 415 elever på ungdomsskoletrinnet. Studien ble gjennomført på flere skoler, og de som deltok utgjorde et bekvemmelighetsutvalg. Dataene som er samlet inn er analysert ved bruk av faktoranalyser, korrelasjonsanalyser og regresjonsanalyser. Det ble gjort ulike T-tester for å ta høyde for kontrollvariabler. Resultatet i studien viser moderat og signifikant positiv sammenheng mellom competition og tilhørighet, og en svak signifikant positiv sammenheng mellom decompetition og tilhørighet. Resultatene i studien viser at konkurranse korrelerer positivt med opplevelse av tilhørighet. Ulik oppfatning av konkurranse kan allikevel ha ulik betydning for elevene sine erfaringer i kroppsøving. I praksis innebærer funnene at kroppsøvingslærere kan bruke konkurranse som et pedagogisk virkemiddel i undervisningen på en bevisst og variert måte. Resultatene tyder på at konkurranse har en positiv sammenheng med opplevelse av tilhørighet, og at organiseringen og tilretteleggingen av aktivitetene har stor betydning. Det burde derfor legges til rette for aktiviteter som opplevelse som inkluderende, samarbeidsorienterte og tilpasset elevgruppens forutsetninger. Samtidig viser studien at elever kan oppleve konkurranse ulikt, og at faktorer som tidligere erfaringer og ferdighetsnivå kan påvirke hvordan elevene opplever de ulike aktivitetene. Dette understreker behovet for at en kontinuerlig vurderer hvordan ulike undervisningsformer påvirker opplevelse av tilhørighet.

Gjennom denne masteroppgaven har vi arbeidet strukturert og målrettet, og vært veldig bevisst på at et godt samarbeid og åpenhet har vært viktig for å få en oppgave med kvalitet. Selv om vi har hatt ulike ansvarsområder i prosessen, har samarbeidet vært preget av tett dialog og felles refleksjon. Vi har gjennom prosessen lest aktivt gjennom hverandres arbeid og gitt tilbakemeldinger på dette, som har bidratt til å styrke kvaliteten. Vi har begge vært åpne for innspill fra den andre, og lært mye av hverandre. Samarbeidet har skapt et godt og konstruktivt arbeid gjennom hele perioden. Denne studien undersøker hvordan elevenes opplevelse av konkurranse henger sammen med deres opplevelse av tilhørighet i kroppsøving. Vi undersøker dette med utgangspunkt i problemstillingen “Hvordan henger elevers opplevelse av konkurranse i kroppsøving (decompetition og competition) sammen med deres opplevelse av tilhørighet". Studien tar utgangspunkt i to ulike forståelser av begrepet konkurranse, som er competition og decompetition. Det teoretiske rammeverket studien bygger på er Self-Determination Theory og Achievement Goal Theory. Det har blitt gjennomført et kvantitativt tverrsnittdesign hvor en spørreundersøkelse har blitt besvart av 415 elever på ungdomsskoletrinnet. Studien ble gjennomført på flere skoler, og de som deltok utgjorde et bekvemmelighetsutvalg. Dataene som er samlet inn er analysert ved bruk av faktoranalyser, korrelasjonsanalyser og regresjonsanalyser. Det ble gjort ulike T-tester for å ta høyde for kontrollvariabler. Resultatet i studien viser moderat og signifikant positiv sammenheng mellom competition og tilhørighet, og en svak signifikant positiv sammenheng mellom decompetition og tilhørighet. Resultatene i studien viser at konkurranse korrelerer positivt med opplevelse av tilhørighet. Ulik oppfatning av konkurranse kan allikevel ha ulik betydning for elevene sine erfaringer i kroppsøving. I praksis innebærer funnene at kroppsøvingslærere kan bruke konkurranse som et pedagogisk virkemiddel i undervisningen på en bevisst og variert måte. Resultatene tyder på at konkurranse har en positiv sammenheng med opplevelse av tilhørighet, og at organiseringen og tilretteleggingen av aktivitetene har stor betydning. Det burde derfor legges til rette for aktiviteter som opplevelse som inkluderende, samarbeidsorienterte og tilpasset elevgruppens forutsetninger. Samtidig viser studien at elever kan oppleve konkurranse ulikt, og at faktorer som tidligere erfaringer og ferdighetsnivå kan påvirke hvordan elevene opplever de ulike aktivitetene. Dette understreker behovet for at en kontinuerlig vurderer hvordan ulike undervisningsformer påvirker opplevelse av tilhørighet.

Uteskole er en utbredt praksis i norsk skole, men forskning har i liten grad undersøkt selve forflytningen fra klasserom til læringsarenaen, transportetappen. Denne masteroppgaven undersøker hvordan affordansene langs transportetappen til uteskole samsvarer med elevenes faktiske bruk og lærernes pedagogiske intensjoner. Det er benyttet et kvalitativt design med tre datakilder; befaring, deltakende observasjon av én klasse på 7. trinn, og semistrukturert intervjuer med lærerne. Dataene er analysert ved hjelp av tematisk analyse med en abduktiv tilnærming, forankret i økologisk affordanseteori. Analysen viser at samsvaret er betinget av terrengets utforming, elevenes fysiologiske tilstand og lærernes posisjonering. I åpne, brede partier oppstår selvstendig utforskning og sosial samhandling blant elevene. Risikofylt lek og mestring av fysiske barrierer fremmer agens og relasjonsbygging. I krevende terreng og ved fysisk tretthet snevres oppmerksomheten inn, og potensielle affordanser forblir uutnyttet. Undersøkelsen viser at transportetappen har betydelig pedagogisk egenverdi. For å realisere potensialet må lærere beregne god tid, velge ruter med varierte affordanser, og innta en støttende, tilbaketrukken rolle. Nøkkelord: Uteskole, transportetappe, affordans, agens, kroppsøving

Uteskole er en utbredt praksis i norsk skole, men forskning har i liten grad undersøkt selve forflytningen fra klasserom til læringsarenaen, transportetappen. Denne masteroppgaven undersøker hvordan affordansene langs transportetappen til uteskole samsvarer med elevenes faktiske bruk og lærernes pedagogiske intensjoner. Det er benyttet et kvalitativt design med tre datakilder; befaring, deltakende observasjon av én klasse på 7. trinn, og semistrukturert intervjuer med lærerne. Dataene er analysert ved hjelp av tematisk analyse med en abduktiv tilnærming, forankret i økologisk affordanseteori. Analysen viser at samsvaret er betinget av terrengets utforming, elevenes fysiologiske tilstand og lærernes posisjonering. I åpne, brede partier oppstår selvstendig utforskning og sosial samhandling blant elevene. Risikofylt lek og mestring av fysiske barrierer fremmer agens og relasjonsbygging. I krevende terreng og ved fysisk tretthet snevres oppmerksomheten inn, og potensielle affordanser forblir uutnyttet. Undersøkelsen viser at transportetappen har betydelig pedagogisk egenverdi. For å realisere potensialet må lærere beregne god tid, velge ruter med varierte affordanser, og innta en støttende, tilbaketrukken rolle. Nøkkelord: Uteskole, transportetappe, affordans, agens, kroppsøving

Studien undersøker hvordan samarbeidslæring kan brukes som metode for å utvikle elevers bevegelseskompetanse i kroppsøving. Samarbeid har fått en sentral plass i læreplanverket, og samarbeidslæring trekkes frem som en pedagogisk tilnærming som kan fremme både faglig og sosial utvikling. Samtidig viser tidligere forskning behov for mer kunnskap om elevers egne erfaringer. Formålet med studien er å undersøke hvordan elever på mellomtrinnet erfarer et undervisningsopplegg basert på samarbeidslæring, samt hvilke styrker og eventuelle utfordringer de opplever ved denne modellen. Studien har et kvalitativt forskningsdesign med en kasusstudie og fenomenologisk tilnærming. Utvalget består av 27 elever på 6. trinn som deltok i et fire ukers undervisningsopplegg. Datamaterialet er samlet inn gjennom delvis deltakende observasjon og semi-strukturerte gruppeintervjuer, og analysert ved hjelp av tematisk analyse. Funnene viser at samarbeidslæring bidrar til økt elevdeltakelse, inkludering og læring gjennom sosial samhandling. Elevene fremhever særlig betydningen av å lære med og av hverandre, noe som styrker både forståelse og mestring. Samtidig peker funnene på utfordringer knyttet til ulik deltakelse, opplevelser av redusert aktivitetsnivå, særlig i innføringsfasen, samt behov for tydelig struktur fra lærer. Studien konkluderer med at samarbeidslæring kan være en hensiktsmessig metode i kroppsøving for å fremme både bevegelseskompetanse og sosial læring, forutsatt at undervisningen er strukturert og læreren inntar en aktiv og veiledende rolle. Nøkkelord: samarbeidslæring, kroppsøving, elevperspektiv, bevegelseskompetanse, inkludering, samarbeid, kvalitativ studie

De siste årene har norsk skole sett en bekymringsfull utvikling med synkende motivasjon og trivsel hos elever, og i stortingsmelding nr. 34 (2023-2024) løftes en mer praktisk skole frem som et tiltak. Uteskole trekkes fram som en aktuell tilnærming, men forskningen som spesifikt undersøker hvordan norske elever opplever uteskole sammenlignet med ordinære skoledager, er fortsatt begrenset. Formålet med denne studien var derfor å kartlegge og sammenligne elevers motivasjon og emosjoner på dager med uteskole versus ordinære skoledager, med utgangspunkt i problemstillingen: “I hvilken grad skiller elevers skolemotivasjon og positive emosjoner seg på dager med uteskole sammenlignet med ordinære skoledager?”. Studien har et kvasi-eksperimentelt design med gjentatte målinger på samme person, der 21 elever på femte trinn ved en norsk barneskole besvarte et daglig spørreskjema over 19 måledager. Skjemaet målte positiv og negativ affekt, samt de grunnleggende psykologiske behovene autonomi, kompetanse og tilhørighet. Datamaterialet ble analysert med deskriptiv statistikk og linear mixed models. Det ble ikke funnet statistisk signifikante forskjeller mellom uteskoledager og ordinære skoledager for noen av variablene. Elevene rapporterte gjennomgående høye verdier for positiv affekt og behovstilfredsstillelse, og lave verdier for negativ affekt. Intraklassekorrelasjonen var lav for negativ affekt, men moderat til høy for de øvrige variablene. Funnene antyder at kvaliteten på den pedagogiske tilretteleggingen, mer enn selve læringsarenaen, er avgjørende for elevers motivasjon og emosjoner.

Skuddhastighet er en sentral prestasjonsfaktor i håndball, men betydningen av bevegelighet i skulder og trunkus er usikker. Formålet med studien var å undersøke sammenhengen mellom bevegelighet og skuddhastighet, samt effekten av et åtte ukers treningsprogram basert på Norges Håndballforbunds skuddhastighetsprogram. Studien hadde et kvasi-eksperimentelt design med pre- og posttest uten kontrollgruppe. Utvalget besto av 20 håndballspillere fra videregående skole. Sammenhenger ble analysert med Pearsons korrelasjonskoeffisient, mens endringer over tid ble undersøkt med parede t-tester og effektstørrelse (Cohen’s d). Resultatene viste ingen statistisk signifikante sammenhenger mellom skuddhastighet og bevegelighet i skulder eller trunkus. Det ble imidlertid observert en statistisk signifikant økning i skuddhastighet etter intervensjonen (p = 0,016), med moderat effektstørrelse (d = 0,56). Det ble ikke funnet signifikante endringer i skulderbevegelighet, mens thorakal rotasjon viste en signifikant økning mot venstre. Funnene indikerer at bevegelighet har begrenset betydning isolert sett, og at skuddhastighet er en multifaktoriell prestasjon. Intervensjonen kan ha hatt en moderat positiv effekt, men resultatene må tolkes med varsomhet. Nøkkelord: håndball, skuddhastighet, bevegelighet, intervensjon, skulder, trunkus

Styrketrening har blitt en veldig populær treningsform blant unge. Undervisningen i skole er ofte preget av lærerstyrte aktiviteter i korte bolker. Det er behov for undervisningsformer som engasjerer elevene mer aktivt og stimulerer til dybdelæring og medvirkning. Pedagogiske modeller som Sport Education er en form for undervisning som kan bidra til dette behovet. Det er gjennomført lite forskning på denne modellen i norsk kontekst og i et styrketreningsperspektiv. Dette er bakgrunnen for studien. Studiens hensikt er å undersøke elevers opplevelser av styrketrening organisert gjennom den pedagogiske modellen Sport Education (SE). Problemstillingen er «Hvordan opplever elevene styrketrening i kroppsøving ved bruk av Sport Education (SE) – modellen»? Studien har et kvalitativt og praksisnært forskningsdesign utformet som en fem ukers pedagogisk intervensjon. Utvalget bestod av 13 jenter i alderen 17-18 år på VG2 studiespesialiserende med helse. Dataene ble samlet inn gjennom fire semistrukturerte gruppeintervjuer og analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse. Analysen identifiserte fire hovedtemaer; 1) Sosiale relasjoner som grunnlag for trygghet og mestring, 2) Motiverende form for undervisning, 3) En god arena for sosial og faglig læring, og 4) Roller som arena for eierskap, ansvar og utvikling. Studien konkluderer med at SE-modellen fremmer mestring, ansvar og autonomi gjennom styrketrening. Sosiale relasjoner fungerer som en essensiell forutsetning for læring. Modellen bidrar også til å oppfylle lærerplanens mål om elevmedvirkning og samarbeid, men forutsetter bevissthet rundt relasjonelle utfordringer i elevstyrte roller.

Tidligere forskning viser et gap mellom anbefalt og gjennomført undervisning i kroppsøving (MacPhail & Lawson, 2020), samtidig som den økende interessen for styrketrening blant ungdom har aktualisert behovet for mer faglig opplæring i området (Bakken, 2024; Dalen, 2024). Modellbasert praksis foreslås som en retning for videreutvikling av faget, med øvingsmodellen som et alternativ til en pedagogisk modell (Aggerholm et al., 2017; Hordvik & Bjørke, 2024). Hensikten med studien er å undersøke erfaringer knyttet til et undervisningsopplegg i styrketrening basert på øvingsmodellen (Aggerholm et al., 2017) gjennom praksisnær forskning (Malmström, 2023) med inspirasjon fra aksjonsforskning (Lewin, 1946). Problemstillingen lyder: “Hvordan erfarer lærer og elever på Vg3 øvingsmodellen som rammeverk for læring av styrketrening?”. Med et sosialkonstruktivistisk perspektiv og kvalitativt design benytter studien fokusgruppeintervju, individuelt intervju og deltakende observasjon for datagenerering. Videre analyseres dataen ved hjelp av refleksiv tematisk analyse (Braun & Clarke, 2022). Funnene i studien viser: (1) Øvingsmodellens utfordrende møte med virkeligheten, (2) Selvbestemmelse og refleksjon fremmer motivasjon og økt læringsutbytte, (3) En ny vri på kroppsøving, og (4) Systematisk øving fremmer bevissthet om egen utførelse. Diskusjonen tar utgangspunkt i The Joint Actions in Didactics rammeverket (Amade-Escot & Venturini, 2015) og anvender begrepene didaktisk transposisjon, didaktisk miljø, didaktisk kontrakt og analytisk verktøy for å belyse og forstå studienes funn. I tillegg diskuteres kroppslig erfaring og fremtidig relevans. Studien konkluderer med at både lærer og elever erfarte øvingsmodellen som relevant, bevisstgjørende og overførbar til egen praksis og fritid, men at den forutsetter en veilendende rolle hos lærer, tydeligere struktur, mer tid og bedre tilpassede rammebetingelser.

Denne mastergradsoppgaven undersøker hvordan elever og en lærer erfarte tester som et ledd i ferdighetsutvikling i kroppsøvingsundervisnings formet etter øvingsmodellen (Aggerholm et al., 2017; Barker et al., 2018). Oppgaven er forankret i et sosialkonstruktivistisk ståsted og benytter en kvalitativ metode, med refleksiv tematisk analyse som rammeverk (Braun & Clarke, 2020, 2022). Datamaterialet er skapt gjennom deltakende observasjoner og intervjuer med elevene og læreren i en VG2 bygg- og anleggsklasse ved en videregående skole i Agder. Analysen resulterte i følgende fem temaer: (1) Testing kan skape refleksjon, (2) Individuell utvikling kan skapes gjennom samarbeid, (3) Utfordringer oppleves som givende, (4) Øving kan skape mestring, og (5) Elevaktiv læring er positivt og gjennomførbart. Resultatene viser at både elever og lærere har hatt positive erfaringer med undervisningsopplegget, og at samarbeid mellom elever kan støtte elevens personlige utvikling. Lærer trekker frem at undervisningsopplegget har støttet utviklingen og selvstendigheten til de elevene som tidligere har unngått å delta i undervisningen. Elevene og læreren erfarte bruken av test som støttende for læring og utvikling i øving når testene ble brukt som et verktøy for refleksjon. Samarbeid mellom elever har støttet denne refleksjonen. Øvingsmodellen har gitt undervisningsopplegget et rammeverk som har støttet elevenes autonomi og ansvar for egen og andres læring og utvikling. Det foreslås at lignende undervisning undersøkes i andre klassesammensetninger, og å utforske erfaringene til flere lærere med øvingsmodellen.

Denne mastergradsoppgaven undersøker hvordan elever og en lærer erfarte tester som et ledd i ferdighetsutvikling i kroppsøvingsundervisnings formet etter øvingsmodellen (Aggerholm et al., 2017; Barker et al., 2018). Oppgaven er forankret i et sosialkonstruktivistisk ståsted og benytter en kvalitativ metode, med refleksiv tematisk analyse som rammeverk (Braun & Clarke, 2020, 2022). Datamaterialet er skapt gjennom deltakende observasjoner og intervjuer med elevene og læreren i en VG2 bygg- og anleggsklasse ved en videregående skole i Agder. Analysen resulterte i følgende fem temaer: (1) Testing kan skape refleksjon, (2) Individuell utvikling kan skapes gjennom samarbeid, (3) Utfordringer oppleves som givende, (4) Øving kan skape mestring, og (5) Elevaktiv læring er positivt og gjennomførbart. Resultatene viser at både elever og lærere har hatt positive erfaringer med undervisningsopplegget, og at samarbeid mellom elever kan støtte elevens personlige utvikling. Lærer trekker frem at undervisningsopplegget har støttet utviklingen og selvstendigheten til de elevene som tidligere har unngått å delta i undervisningen. Elevene og læreren erfarte bruken av test som støttende for læring og utvikling i øving når testene ble brukt som et verktøy for refleksjon. Samarbeid mellom elever har støttet denne refleksjonen. Øvingsmodellen har gitt undervisningsopplegget et rammeverk som har støttet elevenes autonomi og ansvar for egen og andres læring og utvikling. Det foreslås at lignende undervisning undersøkes i andre klassesammensetninger, og å utforske erfaringene til flere lærere med øvingsmodellen.

De siste årene har norsk skole sett en bekymringsfull utvikling med synkende motivasjon og trivsel hos elever, og i stortingsmelding nr. 34 (2023-2024) løftes en mer praktisk skole frem som et tiltak. Uteskole trekkes fram som en aktuell tilnærming, men forskningen som spesifikt undersøker hvordan norske elever opplever uteskole sammenlignet med ordinære skoledager, er fortsatt begrenset. Formålet med denne studien var derfor å kartlegge og sammenligne elevers motivasjon og emosjoner på dager med uteskole versus ordinære skoledager, med utgangspunkt i problemstillingen: “I hvilken grad skiller elevers skolemotivasjon og positive emosjoner seg på dager med uteskole sammenlignet med ordinære skoledager?”. Studien har et kvasi-eksperimentelt design med gjentatte målinger på samme person, der 21 elever på femte trinn ved en norsk barneskole besvarte et daglig spørreskjema over 19 måledager. Skjemaet målte positiv og negativ affekt, samt de grunnleggende psykologiske behovene autonomi, kompetanse og tilhørighet. Datamaterialet ble analysert med deskriptiv statistikk og linear mixed models. Det ble ikke funnet statistisk signifikante forskjeller mellom uteskoledager og ordinære skoledager for noen av variablene. Elevene rapporterte gjennomgående høye verdier for positiv affekt og behovstilfredsstillelse, og lave verdier for negativ affekt. Intraklassekorrelasjonen var lav for negativ affekt, men moderat til høy for de øvrige variablene. Funnene antyder at kvaliteten på den pedagogiske tilretteleggingen, mer enn selve læringsarenaen, er avgjørende for elevers motivasjon og emosjoner.

Formålet med denne studien har vært å rette søkelys mot elevers lek og kroppslige bevegelse på første trinn, og undersøke hvordan skolens rammer legger til rette for dette. Studien belyser følgende problemstilling: «Hvordan får lekende barns kropper utfolde seg i skolehverdagen?». Lek og bevegelse i skolen har vært et stort tema opp gjennom tiden, særlig etter seksårsreformen da lek skulle få større plass det første året i barneskolen (Haug, 2019). I læreplanen står lek sentralt for trivsel og meningsfull læring for de yngste elevene i skolen, og bevegelse og kroppslig læring er et av kjerneelementene i læreplanene. Dette innebærer at elevene skal være i bevegelse, og få rom for kroppslig læring gjennom lek og bevegelsesaktiviteter, som videre skal stimulere til livslang bevegelsesglede (Kunnskapsdepartementet, 2020a). Likevel opplever flere elever mye stillesitting i skolen, samt voksenstyrt lek (Schanke & Øksnes, 2022). Dette ønsker denne studien å få bredere innsikt i, ettersom barns væremåte er leken og kroppslig (Fasting, 2017). Etter en gjennomgang av tidligere forskning viser det seg at temaet om barns kroppslige bevegelser i skolehverdagen er lite undersøk i norsk sammenheng. Dette støtter opp mot studiens relevans og bidrag til forskningsfeltet. Studien er en kvalitativ observasjonsstudie, der jeg var med elevene gjennom skoledagen i en uke. Datamaterialet består av aktive observasjoner av to førsteklasser på samme skole. Rammeverket for analysen er bygget på Malterud (2025) sin STC modell (Systematisk tekstkondensering). Studien resulterte i tre hovedfunn. Det første hovedfunnet viser hvordan elevene bruker naturen som en arena for utforsking, bevegelse og lek i fellesskap. Det andre hovedfunnet synliggjør elevenes kreative og kroppslige bevegelser gjennom hele skoledagen med fokus på overgangssituasjoner. Det tredje hovedfunnet belyser hvordan skolen struktur og læreres tilrettelegging legger rammer for elevers mulighet til bevegelse og fysisk aktivitet. Funnene indikerer at barn bruker kreativitet og lekenhet til kroppslige utfoldelser gjennom hele skoledagen. Et ønske med denne studien er å sette fokus på barns kroppslige væremåte og kunne legge mer til rette for lek og bevegelse for de minste elevene

Denne studien undersøker hvordan pedagogiske ansatte kan stimulere og tilrettelegge for aktiv lek for elever i 1. klasse. Studien tar utgangspunkt i at lek har en sentral plass i barns utvikling og læring, samtidig som tidligere forskning viser at lekens plass i skolen utfordres av økt fokus på faglige mål og lærerstyrte aktiviteter. Studien er gjennomført som en kvalitativ casestudie ved en barneskole som arbeider aktivt med lek i 1. klasse. Datamaterialet består av observasjoner og semi-strukturerte intervjuer med tre pedagogiske ansatte. Studien bygger på et konstruktivistisk perspektiv og analyseres med utgangspunkt i Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell. Funnene viser at pedagogiske ansatte har en viktig rolle i å legge til rette for aktiv lek gjennom organisering av tid, rom og aktiviteter, samt gjennom egen deltakelse og støtte i leken. Lærerne balanserer mellom å være observerende, støttende og deltakende, avhengig av elevenes behov og situasjon. Samtidig påvirkes mulighetene for aktiv lek av strukturelle forhold som skolens organisering, strukturelle rammer og krav til faglig progresjon. Studien viser også et spenningsfelt mellom lekens egenverdi og skolens behov for struktur og kontroll. Aktiv lek, som ofte er kroppslig, spontan og energisk, kan utfordre skolens tradisjonelle rammer for ro og orden. Oppgaven peker derfor på betydningen av bevisst pedagogisk tilrettelegging for å ivareta elevenes behov for lek i skolehverdagen.

Bakgrunnen for studien vår var at det finnes lite tidligere forskning på competition og decompetition, og at det mangler forskning på assosiasjoner disse konkurranseorienteringene har til målorientert motivasjon. Problemstillingen i studien vår var: Hva er sammenhengen mellom elevenes oppfattelse av lærerens konkurranseorientering og elevenes målorienterte motivasjon? Hensikten med studien var dermed å undersøke elevenes oppfattelser av lærerens konkurranseorientering, deres målorienterte motivasjon, og korrelasjoner mellom disse. Vi gjennomførte en kvantitativ studie hvor vi benyttet både et egenutviklet måleinstrument for oppfattelsen av lærerens konkurranseorientering og et standardisert måleinstrument for elevenes målorienterte motivasjon. Utvalget besto av 415 informanter som gikk på ungdomsskolen, og hovedanalysen av datamaterialet var en lineær regresjonsanalyse. Våre funn viste at elevenes oppfattelse av at læreren har en competition-orientering predikerer mestringstilnærming, prestasjonstilnærming og prestasjonsunngåelse hos elevene. Elevenes oppfattelse av decompetition-orientering hos læreren predikerer mestringsunngåelse, prestasjonstilnærming og prestasjonsunngåelse hos elevene. Nøkkelord: Competition, decompetition, målorientert motivasjon, mestringstilnærming/unngåelse, prestasjonstilnærming/unngåelse, korrelasjoner.

Idrettsfag mangler forskning som tydeliggjør kontekst, særlig innenfor programfaget breddeidrett. Studiens formål var å undersøke betydningen av sosial tilhørighet for elevers mestring og læring i en breddeidrettsklasse. Temaet er særlig relevant for nåværende og fremtidige idrettslærere, idrettselever og andre med interesse for idrettsfaget. Studien har også relevans for ledere, mellomledere og andre som arbeider med relasjoner og samhandling i lærings- og utviklingskontekster. Studien benytter en kvalitativ tilnærming med casestudiedesign. Datamaterialet er samlet inn gjennom et semistrukturert individuelt intervju med klassens faglærer og fire fokusgruppeintervjuer med elever. Dataene ble analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse. Analysen utviklet tre hovedtemaer: (i) psykologisk trygghet er en forutsetning for læring, (ii) hvordan fagets egenart skaper mestring og læring, og (iii) hvordan tilrettelegging og inkludering skaper meningsfull læring. Funnene belyser betydningen av elev-elev-relasjoner for å fremme psykologisk trygghet, samt betydningen av lærer-elev-relasjonens rolle i å fremme elevenes opplevelse av tilhørighet og meningsfull undervisning. Selv om det var individuell variasjon i elevenes opplevelse av sosial tilhørighet, viser resultatene i hovedsak en positiv sammenheng mellom kvaliteten på relasjoner i klassen (elev-elev og lærer-elev), og elevenes opplevelse av sosial tilhørighet, mestring og læring. Funnene bidrar med ny innsikt i hvordan sosial tilhørighet påvirker elevers læringsopplevelser i en breddeidrettskontekst, og understreker betydningen av å legge til rette for inkludering og trygge læringsmiljøer i faget. Nøkkelord: Idrettsfag, breddeidrett, sosial tilhørighet, læring, mestring, meningsfull læring, psykologisk trygghet

Bakgrunn: Unge idrettsutøvere har særskilte ernærings- og restitusjonsbehov som skiller seg fra både den generelle befolkningen og voksne utøvere. Til tross for økt bevissthet om betydningen av tilstrekkelig ernæring og restitusjon, viser forskning at det fortsatt eksisterer et kunnskapsgap i denne gruppen. FUEL Ung-intervensjonen ble utviklet som en åtte ukers digital læringsintervensjon for å styrke idrettselevers kunnskap om idrettsernæring og restitusjon. Hensikt: Hensikten var å undersøke deltakernes opplevelser av FUEL Ung, hvilke aspekter som ble erfart som læringsfremmende og motiverende, samt hvilke faktorer som påvirket deres lærings- og motivasjonsprosesser. Metode: Studien anvendte et mixed methods design forankret i kritisk realisme. Deltakerne mottok åtte ukentlige digitale læringsvideoer om idrettsernæring og restitusjon. Utvalget bestod av 146 idrettselever ved videregående skoler, som besvarte pre- og post-tester. Det kvalitative utvalget bestod av fem deltakere som ble fulgt gjennom åtte ukentlige semi-strukturerte intervju. Data ble analysert med Mann–Whitney U-test og Spearmans rangkorrelasjon og en kritisk realistisk tilnærming til tematisk analyse (Fryer, 2022). Resultater: Deltakerne vurderte videolenge (M = 2,47), vanskelighetsgrad (M = 2,90) og hyppighet (M = 1,74) som passende. Motivasjon korrelerte signifikant med antall sette videoer (p < .001). Det ble ikke funnet signifikante forskjeller mellom kjønn eller idrettslinje. Hverdagsnære eksempler og personlig relevant innhold ble erfart som læringsfremmende. Deltakernes lærings- og motivasjonsprosesser ble påvirket av et samspill mellom motivasjon, kroppslige erfaringer, hverdagsrelatert stress og sosial påvirkning. Konklusjon: Kunnskap alene fremstår som utilstrekkelig for varig atferdsendring hos unge idrettselever. Studien gir grunnlag for videreutvikling av FUEL Ung-intervensjonen, særlig gjennom multinivåtiltak.