Siste publikasjoner ved Institutt for helse- og sykepleievitenskap

Background: Advance care planning can support frail older adults, their next of kin, and healthcare professionals by clarifying patients’ values and preferences and improving communication toward the end of life. Despite these benefits, advance care planning remains underutilized, particularly among frail older adults with complex needs. Limited research has explored healthcare professionals’ experiences with initiating it in acute geriatric settings. As part of a broader research project focused on implementing advance care planning for older adults admitted to acute geriatric hospital units, this study aimed to explore healthcare professionals’ experiences with initiating these conversations. Methods: A qualitative sub-study, nested within a cluster randomized controlled trial, was conducted with implementation teams and other healthcare professionals from the six geriatric units in the intervention arm. They had recently started engaging in advance care planning with frail, acutely ill older patients and their next of kin. Data were collected through four focus groups and four dyadic interviews, involving a total of 24 participants. The data was analysed by using reflexive thematic analysis. Results: Four themes developed as perceived benefits: (1) Amplifies the patients’ voice, (2) Improves communication with next of kin, (3) Influences treatment decisions and may avoid overtreatment (4) Contributes to meaningful work. Two themes developed as perceived challenges: (1) Uncertainty regarding the ACP documentation, (2) ACP conversations require dedicated time and focus. Conclusion: This study revealed that advance care planning conversations in acute geriatric hospital units can amplify patients’ voices and promote their participation in decision-making. Discussions about existential topics appear beneficial and rewarding for patients, next of kin and healthcare professionals, both for in-moment and future decisions. Time constraints may have led to missed opportunities to initiate ACP conversations with patients before the end of life, while documentation issues may have limited their impact on continuity of care. Trial registration https://ClinicalTrials.gov Identifier NCT05681585. Registered 03.01.23.

Although the association between neglect and an increased risk of oral disease is well established, the independent association between physical or sexual abuse and oral health has been less extensively studied. This study explored oral health condition in children suspected of being exposed to physical or sexual abuse by examining the association between abuse type and caries experience and gingival condition. It also assessed whether these associations were modified by age, sex, and ethnicity. This cross-sectional study involved 328 children, aged 1–18 years, who underwent clinical forensic dental examinations at a Norwegian Children’s House (NCH) from 2017 to 2021 (n = 328) due to suspected physical or sexual abuse. Data were collected from forensic dental and medical records at the NCH and included data from extra- and intra-oral examinations accompanied by conversations with the children. Negative binomial and logistic regression were performed for unadjusted, adjusted, and stratified analyses. Data are presented as ratios of means (RMs) and odds ratios (ORs), with 95% confidence intervals (CIs). Sexually abused children had a higher mean number of decayed teeth (DT) (RM 1.99, 95%CI 0.99–4.02) compared with physically abused children. They also more frequently received toothbrushing assistance. When stratifying by sex and ethnicity, the results revealed that sexually abused males had a higher mean number of DT compared with physically abused males (RM 4.23, 95%CI 1.37–13.12). A similar association was observed in sexually abused Ethnic Norwegian children (RM 3.53, 95%CI 1.60–7.82). Gingival condition varied by age. Sexually abused children exhibited better gingival condition before the age of four compared with their physically abused peers, but these conditions deteriorated after the age of thirteen, where the results showed an opposite association. The findings indicated that oral health condition varied according to abuse type, with poorer oral health conditions among sexually abused children than those physically abused. These results, underscore the crucial role of forensic and dental professionals in identifying oral health conditions that may signal possible abuse.

Parental practices strongly influence offspring development, and parental alcohol use may affect parenting behavior. However, most studies have focused on child-related outcomes. This review instead examined associations between parental drinking and parenting practices. Following PRISMA guidelines, a systematic search in MEDLINE, PsycINFO, Embase, and Scopus identified 9053 articles. Of these, 222 full texts were screened by two reviewers, and 77 were included for critical appraisal. After quality assessment, 68 studies published between 1991 and 2026 were reviewed. Studies were included if they (i) measured parental alcohol use as a predictor and parenting practices as an outcome, (ii) involved offspring under 20 years, (iii) had a quantitative design, (iv) were peer-reviewed and published in English, and (v) excluded pregnancy measures and alcohol/parenting treatment interventions. Parenting factors (e.g., parent–child relationship, monitoring, communication, discipline, conflict, abuse) were categorized and grouped into general and alcohol-specific practices. Parental drinking was categorized into alcohol use disorders (AUD) and non-dependent alcohol use. Sixty-four studies reported at least one significant association between parental drinking and poorer parenting practices. Mixed results were observed for non-dependent drinking and alcohol-specific parenting. Some associations varied with parental gender. Overall, different drinking patterns appear to be linked to impaired parenting quality. Despite being the most common pattern of alcohol use, non-dependent drinking remains understudied in parenting research. The present review highlights several critical gaps in the literature, particularly regarding the relationship between non-dependent drinking, maternal AUD, and parenting practices. Moreover, contextual factors, such as socioeconomic status and gender differences, are insufficiently explored, limiting the understanding of heterogeneity in risk and outcomes. Future research would benefit from employing robust longitudinal designs and expanding geographical representation, in order to capture variation across sociocultural contexts and enhance the generalizability of findings.

Aim Noncommunicable diseases (NCDs) may exacerbate mental health problems in urban populations. However, the extent to which multimorbidity of NCDs influences depressive symptoms among rural populations is unclear. This study evaluated multimorbidity patterns of NCDs and examined their relationship with depressive symptoms in individuals aged 15 years and older living in rural areas. Method A cross-sectional study using data from a representative sample of the rural Brazilian population (N = 20,973) were analysed. Latent class analysis was used to identify multimorbidity patterns across eleven NCDs. Associations between multimorbidity patterns and depressive symptoms were tested using logistic regression models adjusted for demographics, socioeconomic factors and behaviours. Results The mean age of the sample was 43.4 years and 47.3% of the participants were female. Four multimorbidity clusters were depicted: class 1: low morbidity class, class 2: musculoskeletal-cardiometabolic cluster, class 3: complex multimorbidity cluster, and class 4: cardiometabolic-oral health cluster. Higher-prevalence patterns (classes 2-4) were associated with major depression (Class 2, OR = 8.9 [95%CI 5.3–15.1]; Class 3, OR = 8.5 [95%CI 5.3–13.6]; Class 4, OR = 2.3 [95%CI 1.3–4.1]) and other depression (Class 2, OR = 2.2 [95%CI 1.3–3.9]; Class 3, OR = 4.3 [95%CI 2.4–7.4]; Class 4, OR = 1.8 [95%CI 1.2–2.9]). Conclusion Distinct clusters of multimorbidity of NDCs play a significant role in depressive symptoms in rural people. The development of depression screening and early interventions in rural healthcare services for individuals with multimorbidity may mitigate the long-term mental health problems consequences.

Scientific abstract Background Active patient involvement in health professions education (HPE) is increasingly recognized to enhance patient-centered care and improve healthcare outcomes. However, in Norway, there are no formal requirements for patient involvement in nursing education, and its implementation remains inconsistent. The study aims to explore the enablers and barriers to active patient involvement in Norwegian undergraduate nursing education, as perceived by nursing students, nurse educators, and patients/family members. Methods A collaborative research methodology was employed, involving three digital workshops and one co-creation workshop with six educators, three senior nursing students, and six patients/family members. Data were analyzed using an iterative qualitative framework to identify key themes. Findings Three main themes were generated: (1) Hesitance toward experiential knowledge were identified as a fundamental barrier, with participants highlighting a perceived hierarchy that undervalues patient expertise. (2) Lack of formal requirements, systems, and structures was seen as a significant limitation, leaving patient involvement dependent on individual educators’ initiatives. (3) Training and competency development were identified as both enablers and barriers, with participants emphasizing the need for training both patients and educators to ensure meaningful and effective involvement. Conclusion The study underscores the need for structural changes, including formal requirements for patient involvement in nursing education, faculty development programs, and training for patient contributors. Addressing epistemic injustice and fostering a culture that values experiential knowledge is critical for advancing patient involvement in HPE.

Lyme borreliosis is the most common tick-borne disease in the northern hemisphere. It is a zoonosis caused by several species of Borrelia burgdorferi sensu lato and transmitted by the bite of infected ticks of the Ixodes ricinus complex. Lyme borreliosis in North America and Europe differs in certain respects, likely reflecting the different Borrelia species that cause human disease in these locations. The earliest manifestation of Lyme borreliosis is the skin lesion erythema migrans, which develops at the tick bite site, typically 7–14 days after the bite. Some untreated patients will then (within the first few weeks or months after onset of the infection) develop additional erythema migrans skin lesions or other clinical manifestations such as borrelial lymphocytoma, nervous system involvement or carditis. Several months or even years after infection onset, Lyme arthritis or acrodermatitis chronica atrophicans may develop. The diagnosis of typical erythema migrans is clinical, whereas for all other manifestations the diagnosis is supported via serological testing. Treatment with an appropriate antibiotic will result in resolution of clinical symptoms in most patients; however, some patients experience prolonged subjective symptoms, which usually improve over time. Repeated courses of antimicrobials are not beneficial except in rare cases when there is objective evidence of treatment failure.

Background Municipal Inpatient Acute Care (MIPAC) units in Norway provide short-term inpatient services, but structural and contextual disparities, spanning resources, competence, and accessibility, may affect utilization patterns. Objectives To examine to what extent variation in the percentage of admissions involving patients aged ≥80 years across MIPAC units is associated with structural and contextual conditions. Design Cross-sectional study using aggregated register and survey data. Methods The analytical sample included 147 MIPAC units, corresponding to 68% of the 215 units in the administrative dataset. Descriptive statistics describe sample characteristics and admissions by age group. Pearson correlations assessed interrelationships and multicollinearity before regression analysis. Results The model explained 38% of the variance. Unit location, registered nurse coverage, and driving distance to the nearest emergency department were associated with the percentage of admissions involving patients aged ≥80 years. Units located in GP out-of-hours clinics had a lower percentage compared to nursing home–based units (B = -17.12, 95% CI [-23.51 to -10.73], β =-0.41, p < 0.001). Greater registered nurse coverage (B = -0.12, 95% CI [-0.22 to -0.02], β = -0.18, p = 0.021) and longer driving distance to the nearest emergency department (B = -0.07, 95% CI [-0.11 to -0.04], β = -0.31, p < 0.001) were also associated with lower percentages. The estimate for the proportion of adults ≥80 years in the MIPAC catchment area was positive, but uncertain, as the confidence interval included zero (B = 1.76, 95% CI [-0.06 to 3.57], β = 0.20, p = 0.057). Conclusion MIPAC admission patterns for the oldest patients were associated with both service configuration and local context. These findings highlight variation in the use of MIPAC services across different units. Future research should examine how structural and contextual factors are related to patterns of MIPAC utilization and explore the mechanisms underlying these associations.

Online screening tools are recommended in well-child visits to support early detection and standardized assessment, while also facilitating meaningful dialogue and collaboration with parents. However, little is known about how public health nurses experience and handle these tools in practice. The aim of this study was to explore public health nurses’ experiences with, and handling of, online screening tools in their work practices in well-child clinics and school health services. We used observations and semi-structured interviews to capture public health nurses’ experiences and practices after integration of online screening tools. Public health nurses were observed during well-child visits, and when possible, also before and after visits to provide a broader understanding of their practice. In total, eight public health nurses were observed in connection to well-child visits with families of children aged 0–7 years. Interviews were conducted over an extended time-period, with a total of 13 public health nurses participating individually or in groups. Data was analyzed using reflexive thematic analysis of verbatim transcripts and field notes. The findings from this study illustrate how public health nurses experienced tension between structural requirements and relational values when online screening tools were implemented into their practice. The relationship with families was considered the cornerstone of their work, shaping trust, continuity, and holistic understanding. While the tools offered opportunities for structured assessment and dialogue, they also introduced uncertainty about interpretation, follow-up, and professional responsibility, often diverting time and attention away from nurturing relationships. The experienced tension between standardized procedures and relational care reflected a deeper struggle to balance professional obligations with the relational connection that public health nurses regarded as foundational to their role. These dynamics are explored through three themes: When the Structures Comes Between Us, When We Get Trapped Within the Structures, and When the Structures Supports Our Practice. To realize the potential benefits of online screening tools, integration must safeguard both structural requirements and relational needs, ensuring that structures do not come at the expense of trust, relationship, and presence.

Background Demographic shifts are increasing the global demand for long-term care services, coinciding with a worldwide shortage of health care personnel. Service robots, designed to perform tasks in both professional and personal use, are perceived as a potential solution to alleviate health care personnel’s workload and enhance the quality of care. However, the existing literature is fragmented and heterogeneous, with a limited emphasis on the role of service robots in supporting residents rather than health care personnel. Furthermore, there is a lack of consistent definitions of service robotic technologies and a scarcity of studies on implementation models and frameworks. Objective This scoping review aims to map and synthesize evidence regarding the implementation of service robots as work support for health care personnel in long-term care settings. Methods A comprehensive 3-step search will be conducted in Embase, MEDLINE, APA PsycInfo, CENTRAL, Scopus, and CINAHL, along with gray literature databases and institutional repositories. Eligible sources encompass empirical studies and gray literature involving service robots, health care personnel, residents aged 65 years or older, and stakeholders such as informal caregivers within institutional long-term care. Exclusions apply to studies on home care, medical or industrial robots, and nonrobotic technologies. Data will be extracted and analyzed using the Joanna Briggs Institute methodology, with findings presented in tables, diagrams, and narrative summaries to identify gaps and inform future research and implementation strategies. Results The project has been funded for a 4-year period starting in April 2025. This protocol was developed in October 2025 and subsequently registered in November 2025. A comprehensive search strategy was formulated and completely conducted on October 24, 2025. The screening of 4884 titles and abstracts was completed in December 2025, resulting in the retrieval of 64 (1.3%) full-text articles for eligibility assessment. Subsequent phases, including data extraction, analysis, evidence synthesis, and presentation of results, will be conducted sequentially. The scoping review is expected to be finalized by June 2026. Conclusions This scoping review is expected to delineate the extent and characteristics of the existing evidence on service robots as work support for health personnel in long-term care settings. It will highlight the key reported outcomes and challenges encountered in implementation studies, as well as the theoretical frameworks, models, and concepts applied to address these issues. Trial Registration Open Science Framework QWK58; https://osf.io/qwk58/ International Registered Report Identifier (IRRID) PRR1-10.2196/89435

Background: Fathers’ experiences are seldom reflected in paediatric palliative care research, and existing studies predominantly focus on malignant conditions. Less is known about fathers’ experiences with healthcare and related support services when caring for a child with a progressive life-limiting condition. These conditions are often marked by long and unpredictable trajectories and complex care needs. Aim: To gain an in-depth understanding of how fathers experience healthcare and related support services while caring for a child with a progressive life-limiting condition. Design: A qualitative interview study grounded in phenomenological hermeneutics. Setting/participants: Thirteen Norwegian fathers of children aged 1–18 years with a progressive life-limiting condition lasting ≥ 12 months. All children lived at home and received varying levels of respite or in-home care. Results: Through the analysis, we developed three themes: 1) Being David against Goliath—battling the system, 2) Being father to a child too complex for tick-box care and 3) Striving for equal recognition as caregivers. Conclusions: Fathers caring for a child with a progressive life-limiting condition experience fragmented healthcare and welfare services, which place substantial advocacy and coordination burdens on families. More flexible, coordinated and father-inclusive paediatric palliative care pathways are needed to recognise parental expertise and support both parents as equal caregivers.

Background: Despite the rise of endoscopic approaches, the direct brow lift remains one of the most effective procedures for correcting brow ptosis for both functional and cosmetic indications. It continues to offer superior control when correcting brow shape, height, and asymmetry. However, visible scarring remains a concern. This systematic review was conducted to synthesize recent evidence on strategies that minimize visible scarring in direct brow lift surgery. Methods: A systematic literature search was performed to retrieve English-language publications from the past decade, discussing scar-minimization strategies in direct brow lift. A total of 124 records were identified through database searches in Ovid MEDLINE and Embase. Records were screened manually according to predetermined criteria, and those not in English, not addressing scarring, or not focused on direct brow lift were excluded. After this process, ten publications were included in the final qualitative synthesis. Results: The qualitative synthesis of all included publications (together comprising data on approximately 900 patients) revealed several strategies for scar minimization. (1) Incision beveling: A shallow cranially directed bevel between 20° and 45° preserves brow hair follicles and allows hair regrowth through the scar, providing natural camouflage. (2) Undermining: Gentle subcutaneous undermining in a limited 1–2 cm field, while preserving subcutaneous fat, allows tension-free advancement and maintains brow volume. (3) Periosteal suspension: Anchoring the mobilized brow flap to the frontal periosteum redistributes tension away from the dermal closure, maintaining elevation and improving scar quality. (4) Layered closure: Two- or three-layered wound closure with deep dermal anchoring and fine everting skin sutures minimizes dermal traction and scar widening. (5) Adjunctive measures: Evidence for topical silicone gel was inconclusive, whereas postoperative laser therapy and perioperative neuromodulator use demonstrated improved scar appearance. Across studies, outcomes were consistent, with high patient satisfaction, inconspicuous scars in over 85% of cases, and low complication or revision rates. Conclusions: Direct brow lift has historically been criticized for conspicuous scarring, contributing to the popularity of endoscopic techniques. Nevertheless, the traditional direct brow lift remains a fundamental skill in the oculofacial plastic surgeon’s armamentarium, offering unmatched accuracy in brow repositioning, reliability, and symmetry. Contemporary evidence demonstrates refinements that can markedly minimize scar visibility. This systematic review and qualitative synthesis allow us to continue to refine and improve our techniques to minimize scarring in direct brow lift to the benefit of our patients.

Purpose We investigated longitudinal antibody responses against 13 different Borrelia burgdorferi (Bb) antigens in patients with Lyme neuroborreliosis (LNB) and explored whether antibody profiles were linked to length of symptoms and burden of symptoms prior to and after initiation of treatment. Methods A well-characterized cohort of 106 patients of whom 85% had definite LNB were followed for twelve months, with serum and cerebrospinal fluid (CSF) sampled at baseline, six- and twelve-months follow-up. Antibodies were measured by the recomBead Borrelia IgG and IgM assay, with a subgroup examined for oligoclonal IgG production restricted to CSF. Results Antibody levels in both serum and CSF declined gradually after antibiotic treatment, with most of the reduction occurring within the first six months after treatment. Higher baseline IgM reactivity against p18 in both serum and CSF was associated with higher symptom burden prior to treatment. We found no differences in CSF antibody reactivity between patients with short (< 42 days) and long (≥ 42 days) symptom duration prior to treatment. In serum, patients with short symptom duration prior to treatment had higher IgM reactivity against p58 and higher IgG reactivity against OspC and p18. At baseline, 68% exhibited oligoclonal IgG production, falling to 41% six months after treatment. There was no correlation between oligoclonal IgG production and symptom burden. Conclusion Both specific antibody production against a variety of antigens and intrathecal oligoclonal IgG production decreased after treatment for LNB, reflecting reduced antigenic load and thus reduced neuroinflammation. IgM and IgG reactivity against p18 were indicative of a shorter symptom duration and higher symptom burden prior to treatment.

Objective To characterize cognitive symptoms the first year after tick-borne encephalitis (TBE). Methods We conducted a controlled, multicenter cohort study of 109 hospitalized patients ≥16 years with confirmed TBE in Norway. At 3 and 12 months after admission, patients completed BRIEF-A (Global Executive Composite (GEC) and subscales), Everyday Memory Questionnaire-Revised (EMQ-R), and Rivermead Post-Concussion Symptoms Questionnaire (RPQ), assessing executive functioning, memory, and post-TBE symptoms (higher scores indicate more difficulties). The primary outcomes were within-patient change in questionnaire scores from 3 to 12 months, and 12-month scores in patients compared to controls. The secondary outcomes were BRIEF-A subscale scores and proportion with clinically significant impairment. Covariates included in the analyses were age, sex, comorbidities, acute disease severity, anxiety, and depression. Results There were no significant changes from 3 to 12 months. At 12 months, scores were within the normal range, but patients had higher EMQ-R and RPQ than controls ( p <0.001). BRIEF-A GECs did not differ, but patients had higher working memory subscale scores ( p =0.002). These differences persisted after adjustment for anxiety and depression. Clinically significant impairment was more frequent in patients (odds ratios 2.29–8.19). Comorbidities, acute disease burden, anxiety, depression and female sex were associated with unfavorable 12 month outcome. Conclusion TBE patients have an overall good one-year prognosis, but a minority—characterized by higher acute disease burden and comorbidities—have persistent cognitive difficulties that may warrant follow-up. Anxiety and depression were related to unfavorable prognosis but did not account for the cognitive differences between patients and controls.

As Artificial Intelligence (AI) is incorporated into the workflow, several ethical issues and risks which can cause actual harms are being introduced. Despite the well-established frameworks of ethical AI principles, there are few practice-oriented approaches for structured interdisciplinary assessment of the ethical aspects associated with AI use and design. To supply the principles and address the increasing focus on AI-risks from an ethical perspective, an Ethical risk assessmeNt of Ai iN pracTice (ENACT) methodology is proposed. To develop ENACT together with a cross-sectoral, interdisciplinary consortium of Norwegian private and public businesses, the core principles of Design-Based Research (DBR) were applied including real context orientation, collaborative partnership and focus on testing and multiple interactions. Four aspects of the ENACT methodology were collaboratively developed and tested and are proposed in this paper including format, structure, scope and support tools. This paper describes and details three steps of the ENACT methodology and discusses its potential and limitations for qualitative ethical risk assessment of AI in organisational settings.

Background Health literacy is a resource that enables individuals to make health related choices to promote and protect their health and that of those around them. For parents, health literacy is essential to access and use information and services in ways that support their child’s health. Immigrant parents may face health literacy challenges due to language barriers, differing approaches to managing child health and parenting, unfamiliar services, and divergent expectations of services and staff. Since parental health literacy is linked to child health outcomes, addressing the needs of immigrant parents may help prevent avoidable inequities in child health. Few studies have developed and tested interventions to promote health literacy among parents with immigrant backgrounds. Based on results from a needs assessment conducted in a culturally and linguistically diverse population in Oslo, Norway, we aimed to co-create an action to promote parental health literacy. Methods We undertook a two-phase co-creation process drawing on methods from the Optimising Health Literacy and Access (Ophelia) Process and the James Lind Alliance Priority Setting Partnership. In phase one, we collected action ideas from a broad range of stakeholders; analysed and synthesised the ideas; facilitated prioritisation workshops with user representatives; and selected one idea for co-design. In phase two, we co-designed the action with user representatives; and conducted quality-improvement cycles in the clinical setting. Results In phase one, 14 immigrant parents and 59 staff from different disciplines generated 302 action ideas. Analysis reduced these to a short-list of 22 ideas which were prioritised by user representatives (parents and staff) resulting in two Top-10 lists. Five priorities overlapped and one of these was selected for development: improving communication on services provided by the family health clinic. In phase two, we operationalised this idea by co-designing short, multilingual, animated videos about follow-up at the clinic. The videos were refined through five iterative quality improvement cycles with input from 43 end users (parents and staff). Conclusions We successfully engaged user representatives, stakeholders and end users across multiple stages of co-creation and co-designed a health literacy action. The videos developed were completed to the stage of feasibility testing in the clinical setting.

Background As many newly graduated nurses lack proficiency in practical nursing skills, understanding their development during education and placements is important for delivering high-quality patient care. This study explored first-year nursing students’ reflections on practical skill performance during clinical placements, using Bjørk’s model of practical skill performance as a framework. Methods A qualitative content analysis was employed, analysing reflection notes from 22 first-year nursing students through deductive content analysis, guided by Bjørk’s model, with additional inductive content analysis to explore qualitative variation in the depth of reflection. Results The results revealed that students demonstrated patient-centred care, preparation, and the integration of technical, relational, and contextual elements. Further, that students’ reflection notes varied in how descriptively and analytically they applied Bjørk’s model. Conclusions Variability in the depth of reflections using Bjørk’s model highlights the need for tailored educational strategies to promote reflective thinking when learning and performing practical skills.

Background: Clinical placements are critical components of nursing education. Assessment tools have been developed to assess students’ competencies against preset learning outcomes (LOs), yet assessment remains challenging due to the complexity of clinical learning environments. Aim: To generate knowledge on the coherence between LOs and assessment criteria in clinical placements. Methods: A qualitative, descriptive design was applied, using practice-oriented document analysis on study plans across four nursing programmes and one assessment tool. Findings: Variations in the coherence between the documents were found. Across 23 subject plans, LOs varied widely in number and were largely general in scope. Use of the different parts of the Respons tool, and thus number of criteria, differed across placements and institutions. Conclusion: The study highlights systemic and practical challenges in assessing students’ competencies and underscores the need for continued development of assessment tools that ensure coherence between LOs and criteria, customised for the placement context.

Background: Adrenal crisis is a life‐threatening emergency. Despite preventive strategies, previous reports suggest increasing incidence and substantial mortality, but robust validated data are limited. Objective: To assess temporal trends in adrenal crisis incidence and identify associated risk factors. Methods: We studied 1040 patients with autoimmune or idiopathic primary adrenal insufficiency enrolled in the Norwegian Addison Registry. Medical records were reviewed for crisis‐related hospitalizations between 2000 and 2023. Overt adrenal crisis was defined by acute clinical deterioration with hemodynamic or biochemical abnormalities, whereas incipient crisis was defined by typical symptoms without objective abnormalities. Results: During a median follow‐up of 15 years, 660 patients (63%) experienced crisis‐related hospitalizations, and 265 (25%) had an overt adrenal crisis after diagnosis. The incidence of overt crises was 3.2 per 100 person‐years and that of incipient crises was 6.9 per 100 person‐years. Admission rates for incipient crises increased significantly over time ( p  < 0.001), whereas overt crisis rates remained stable. Among 1754 admissions, five deaths (0.3%) were attributed to adrenal crisis. Both younger and older age ( p  < 0.001) and type 1 diabetes (incidence rate ratio 2.09, 95% confidence interval 1.45–3.01; p  < 0.001) were associated with increased overt crisis risk. Daily corticosteroid dose was not associated with crisis risk. Prehospital stress dosing was used in about 50% of admissions. Conclusions: Overt adrenal crisis was uncommon and crisis‐related in‐hospital mortality was exceptionally low. Crisis risk was independent of replacement dose but increased in patients with type 1 diabetes. Strengthening education and implementation of prehospital stress dosing may further reduce the burden of adrenal crises.

Aims: This study aimed to assess associations between online gaming with others, online socialising and depressive symptoms among adolescents, and whether these associations changed before, during and after the COVID-19 pandemic (2018, 2021 and 2023). Methods: Cross-sectional data among Norwegian adolescents aged 13–19 years in 2018, 2021 and 2023, comprising a total sample of 83,453 adolescents (Oslo: n=69,164; Møre og Romsdal: n=14,289), were used in the analyses. Multivariable binary logistic regression models, stratified by sex, were used to examine associations between online gaming with others, online socialising and depressive symptoms separately for each study year. The models were adjusted for school level, having trusted friends and perceived family economy. Results: Among girls, the results showed slightly higher odds of depressive symptoms during the pandemic than before the pandemic (odds ratio (OR)=1.1; 95% confidence interval (CI): 1.1–1.2). Frequent online gaming with others and online socialising were associated with increased odds of depressive symptoms among boys (OR=1.2; 95% CI 1.1–1.4 and OR=1.5; 95% CI 1.3–1.6) and girls (OR=1.8; 95% CI 1.6–2.0 and OR=1.7; 95% CI 1.5–1.8). Among girls, weekly online gaming with others was associated with higher odds of depressive symptoms in 2021 (OR=1.4; 95% CI 1.2–1.6). Among boys with no online socialising, frequent online gaming with others was associated with increased odds of depressive symptoms (OR=1.8; 95% CI 1.3–2.3). Conclusions: Frequent online gaming with others and online socialising were associated with higher levels of depressive symptoms among both boys and girls, with stronger associations observed among girls, particularly during the pandemic.

Purpose Ethical challenges are common in geriatrics, and moral dilemmas and conflicting interests can arise in advance care planning (ACP). Respecting the wishes of frail, acutely ill older patients while acting in their best interests can be challenging. This study was nested within a cluster randomized controlled trial aimed at implementing ACP in acute geriatric hospital units. The aim of this study was to explore clinicians’ experiences of ethical challenges in geriatric units before and during this implementation project. Methods Eight semi-structured interviews—four focus groups and four dyadic interviews—were conducted with a total of twenty-four participants, including implementation teams and other clinicians from the six intervention units. These participants had engaged in ACP with frail, acutely ill older patients and, preferably, their next of kin. The data were analyzed using Braun and Clarke’s reflexive thematic analysis. Results Four themes were developed: (1) navigating prognostic uncertainty while sustaining hope, (2) providing information that enables understanding and participation, (3) managing family disagreements and emotional strain, and (4) preserving dignity towards the end of life. The findings indicate that ethical challenges were often mitigated rather than intensified through ACP conversations. Conclusion Ethical challenges in acute geriatric care arose when patient autonomy was limited by cognitive impairment, unclear preferences, or family disagreement. Earlier preparation of patients and next of kin through ACP could facilitate early identification of potential disagreements and provide a stronger foundation for dialogue in acute situations.

Abstract: Recovery research has mainly focused on optimistic, progress oriented narratives, yet such accounts often overlook experiences in which recovery is hindered rather than supported. This study examines non‑recovery stories as told by people with lived experience of recovery from mental health challenges and/or substance use in Norway. The aim was to explore how participants describe situations hindering recovery, and to develop knowledge about barriers embedded in everyday service encounters and wider welfare arrangements. The article draws on qualitative data collected in 2019 through focus groups, paired and individual interviews with a total of 29 participants. A reflexive thematic analysis was conducted. For the purposes of this paper, we selectively analysed interview segments in which participants described non‑recovery situations. Three overarching themes were developed. The first captures how medication was frequently prioritised over listening, dialogue and relational continuity. The second theme concerns encounters with professionals characterised as distant, unavailable or procedural, “like talking to a wall”, which participants experienced as invalidating and as barriers to trust, recognition and engagement. The third theme highlights how rigid welfare structures, bureaucratic demands, unstable housing and economic precarity shaped everyday life conditions, producing cycles of discontinuity, insecurity and abandonment that undermined recovery. The findings show that recovery is shaped as much by social, organisational and material environments as by individual capacities or clinical interventions. Attending to non‑recovery stories broadens understandings of recovery and underscores the need for service models that address the relational and structural conditions within which recovery is expected to unfold.

Deltakelse i podcast om kvinners arbeidshelse hos Kristiansand kommune

Kvinners arbeidshelse

Foredrag om kvinnehelse og arbeidsliv

Presentasjon om kvinnehelse og emosjonelt arbeid på konferanse i European Sociology Association (ESA)

Foredrag for Vy

Flåtten øker i antall, sprer seg til nye områder, nye flåttarter ankommer landet, og stadig flere mennesker og dyr opplever flåttbitt og sykdom. Samtidig svekkes kunnskapsgrunnlaget vårt. Forskningen på flåtten er ikke bare på et minimum, men er i ferd med å tørke ut.

Seminar June 2026 for all participants involved in the project with invited presenters.

Robotteknologi kan endre hvordan sykepleiere jobber og hvilke oppgaver de utfører. Men det er fortsatt sykepleierne som må vurdere pasientens behov og gi omsorg.

The University of Agder invites suppliers and technology providers to a dialogue meeting as part of the research project SAKO. The aim of the meeting is to explore potential technological solutions and collaboration related to the development of a service robot solution for use in nursing homes, with a particular focus on relieving staff from heavy and repetitive transport tasks in their daily work.

Over 100 forskere og 21 utviklingssentre samarbeider allerede med kommunene. Denne grunnmuren håper vi Kommunenes samarbeidsarena for forskning (KSF) vil bygge videre på.

Innlegg på Livskforsk 2026 konferansen med tema "Livskvalitetsforskningens posisjon i 2026"

Panelsamtale om forskningsformidling

Helseprofesjonsutdanningene er avhengige av gode praksisstudier. En stadig større andel av disse skal foregå i kommunehelsetjenesten, men er kommunene…

KRONIKK: Vi blir flere eldre og omsorgstrengende samtidig med at vi blir færre sykepleiere, helsefagarbeidere og annet helsepersonell. Spørsmålet er derfor hvordan kan vi sikre sårbare eldre gode tjenester også i fremtiden?

Bruken av smertestillende legemidler som Paracet og Ibux har økt blant ungdom de siste årene. Både forskere og helsepersonell er bekymret for at unge i større grad håndterer hverdagsplager gjennom medikamenter. Dette reiser viktige spørsmål om helsekompetanse, psykososiale belastninger, smerteforståelse og tilgjengeligheten av reseptfrie medikamenter. Forskere ved Universitetet i Agder og OsloMet inviterer til et åpent arrangement hvor vi løfter frem forskningsbasert kunnskap og legger til rette for en samtale om hva som skal til for å styrke ungdoms mestring og fremme trygg bruk av smertestillende medikamenter.

Debatt under Arendalsuka

Bakgrunn: Sykehus behandler i økende grad en voksende befolkning av eldre og komplekse pasienter som har flere kroniske og akutte tilstander, og som ofte har behov for kirurgiske inngrep og prosedyrer. I Norge er det vanligvis en anestesispesialist, lege i spesialisering eller anestesisykepleier som har ansvar for å gjennomføre preoperative vurderinger, gi relevant informasjon til pasienten om anestesi, og dokumentere dette i den elektroniske pasientjournalen. Tidspunktet og metoden for slike vurderinger, inkludert hvorvidt pasienten trenger en fysisk undersøkelse eller kun en gjennomgang av medisinske journalopplysninger, avgjøres ut fra pasientens helsetilstand, type kirurgisk inngrep og hvor akutt situasjonen er. Preoperative vurderinger er avgjørende for å optimalisere pasientutfall, men er ofte dårlig organisert. Derfor har flere sykehus etablert preoperative anestesipoliklinikker for å skape bedre struktur og gi pasientene mer helhetlig støtte i den preoperative fasen. Disse klinikkene er utformet for å gjennomgå kritiske aspekter ved anestesi, legge til rette for informerte samtaler med pasientene, og gi dem mulighet til å uttrykke sine preferanser og stille spørsmål. Preoperative anestesipoliklinikker har fått internasjonal anerkjennelse for sin rolle i å optimalisere pasientens medisinske tilstand før kirurgi. De anses som en sentral komponent i arbeidet med å fremme pasientsikkerhet og forbedre kvaliteten på helsehjelpen innen anestesiavdelinger. Til tross for utbredt implementering finnes det fortsatt begrenset forskning som evaluerer preoperative anestesipoliklinikkers samlede effektivitet og innvirkning på klinisk praksis. Spesielt mangler det innsikt i anestesipersonells erfaringer og perspektiver fra arbeid i disse klinikkene. Å forstå hvordan anestesipersonel oppfatter struktur, prosesser og utfall er avgjørende for å informere videre utvikling og optimalisering av preoperativ pasientbehandling. Mål: Det overordnede målet med denne avhandlingen var å øke kunnskapen om bruk av preoperative anestesipoliklinikker. Mer spesifikt var hensikten å evaluere effekten av preoperative anestesipoliklinikker og å beskrive erfaringene til helsepersonell som arbeider i preoperative anestesipoliklinikker i en sykehuskontekst. Design, metoder og utvalg: Avhandlingen har benyttet seg av flere ulike forskningsmetoder for å besvare problemstillingen, i det som omtales som et multimetodedesign i denne avhandlingen. Delstudie I: Designet av dette delstudiet var en systematisk litteraturstudie. Systematiske søk ble utført i elektroniske databaser. Inklusjonskriterier var studier publisert på engelsk eller skandinavisk språk og vitenskapelig forskning som metodisk hadde brukt enten randomisert eller ikke-randomiserte prospektive kontrollerte studier. I tillegg ble studier som apporterte utfall fra konsultasjoner ved preoperative anestesipoliklinikker der pasienten var til stede inkludert. Syv prospektive kontrollerte studier som vurderte effektiviteten av preoperative anestesipoliklinikker, ble inkludert i analysen. Delstudie II: Dette delstudiet hadde et kvalitativt deskriptivt design. Semistrukturerte individuelle intervju ble gjennomført med 13 anestesipersonell med erfaringer fra preoperative anestesipoliklinikker ved fire ulike sykehus i Norge. Intervjuene ble analysert i henhold til Braun og Clarke sin tematiske analyse. Delstudie III: Dette delstudiet var en kvantitativ retrospektiv observasjonsstudie med før- og etter-design og ble utført ved å gjennomgå pasientjournaler mellom 1. januar 2014-2017 (før etablering av en preoperativ anestesipoliklinikk) og 1. februar 2017-2022 (etter etablering av en preoperativ anestesipoliklinikk). Deskriptiv statistikk og logistisk regresjon ble benyttet for å analysere dataene. Hovedresultat: Artiklene som ble inkludert i den systematiske litteraturstudien (delstudie I) indikerte at preoperative anestesipoliklinikker er assosiert med redusert forekomst av kirurgiske kanselleringer og kortere LOS på sykehusene. Evidensen knyttet til effekten av pasientangst var imidlertid inkonklusiv, og de fleste inkluderte studier ble vurdert til å ha høy risiko for bias. Intervjuer med anestesipersonell (delstudie II) ga kvalitativ dybde og identifiserte fire hovedtemaer og ni undertemaer gjennom en aktiv analyseprosess. Deltakerne uttrykte at strukturerte preoperative konsultasjoner bidro til økt kvalitet i pasientbehandlingen, styrket teamarbeid, økte effektiviteten i kirurgiske prosesser og støtter kontinuerlig kompetanseutvikling. Videre fremhevet anestesisykepleiere det økte ansvaret ved arbeid i en preoperativ anestesipoliklinikk. Delstudie III fant at pasienter i før-preoperativ anestesipoliklinikk kohorten hadde numerisk høyere sannsynlighet for kansellering av planlagt kirurgi, men forskjellen var ikke statistisk signifikant. Median LOS var signifikant kortere i etter-preoperativ anestesipoliklinikk kohorten sammenlignet med før-preoperativ anestesipoliklinikk kohorten. Preoperativ dokumentasjon var betydelig mer omfattende og strukturert i etterpreoperativ anestesipoliklinikk kohorten. Disse dataene var statistisk signifikant. En høyere forekomst av intraoperative anestesirelaterte hendelser ble observert, men denne forskjellen var ikke statistisk signifikant. Konklusjon: Tidligere studier identifisert gjennom den systematiske litteraturstudien viser at implementering av preoperative anestesipoliklinikker reduserer kanselleringsraten og fører til kortere liggetid på sykehus. Intervjuer med anestesipersonell fremhevet at strukturerte preoperative vurderinger kan bidra til bedre kvalitet i pasientbehandlingen og støtter faglig kompetanseutvikling. Delstudie III fant kortere LOS på sykehusene, samt mer omfattende dokumentasjon i elektroniske pasientjournaler. Kanselleringen av pasienter etter implementering av preoperative anestesipoliklinikker var ikke signifikant. Samtidig viste studien at etter- preoperativ anestesipoliklinkk kohorten hadde en høyere forekomst av intraoperative anestesihendelser, et funn som bør undersøkes nærmere og som ikke var signifikant. Siden både delstudie I og III er basert på evidens av lav kvalitet, bør disse tendensene tolkes med forsiktighet og betraktes som indikative snarere enn konklusive.

Sammendragsrapporten handler om hva gatelagsfotball betyr for mennesker som har eller har ha< uiordringer knyttet :l rus. Studien undersøker hvordan deltakelse i gatelag kan bidra til tilhørighet, bedre livskvalitet og muligheter til å delta og bidra i samfunnet. Den ser også på samarbeidet mellom gatelagene, fotballklubbene og helse- og sosial- og velferdstjenestene. Studien omfang er 33 gatelag organisert under Fotballstiftelsen. Datainnsamlingen ble gjennomført fra august 2025 til januar 2026. Totalt 167 spillere deltok i en spørreundersøkelse. Det kvalita:ve materialet bygger på intervjuer med 159 spillere, 52 trenere, 31 personer innen administrasjon, samfunnsansvar og ledelse, 66 fagpersoner og 21 frivillige.

Rapporten handler om hva gatelagsfotball betyr for mennesker som har eller har hatt utfordringer knyttet til rus. Studien undersøker hvordan deltakelse i gatelag kan bidra til tilhørighet, bedre livskvalitet og muligheter til å delta og bidra i samfunnet. Den ser også på samarbeidet mellom gatelagene, fotballklubbene og helse- og sosial- og velferdstjenestene. Studien omfatter 33 gatelag organisert under Fotballstiftelsen. Datainnsamlingen ble gjennomført fra august 2025 til januar 2026. Totalt 167 spillere deltok i en spørreundersøkelse. Det kvalitative materialet bygger på intervjuer med 159 spillere, 52 trenere, 31 personer innen administrasjon, samfunnsansvar og ledelse, 66 fagpersoner og 21 frivillige.

Sammendrag Bakgrunn: Forskning viser at ungdommer fårfor lite søvn i forhold til hva somer anbefalt. I dennestudien ønsker vi å se på utfordringer ved søvn hos ungdom ialder 16 år, med utgangspunkt i innsendte spørsmål fra nettportalenung.no. Som helsesykepleiere ser vi ringvirkningene av for lite søvn, ogopplever at ungdommer mangler verktøy, eller enindre motivasjon til å gjøreendringer. Hensikt: Oppnå øktinnsikt i, og forståelse for, hvilke utfordringerungdom opplever når det gjelder søvn. Vi håper studien kan være til nyttefor helsesykepleiere, med kunnskap om hvordan de kan møte og hjelpe ungdommer som strevermedsøvn og konsekvenseneav dette. Problemstilling: Hvilke utfordringerkommer frem fra ungdommerom søvn påung.no? Metode: Idenne studienhar vi brukt kvalitativmetode. Datainnsamlingen erhentet utgjennom nettportalen ung.no og eranonymeskriftlige spørsmål. Ianalysenav datainnsamlingen harvi brukt refleksiv tematisk analyse avBraun & Clarke. Resultat: Resultatene viser atungdomssøvn utfordresav biologiske faktorer,psykiske faktorer og livsstils-og miljøfaktorer.Mange mangler kunnskap,støtte og strategier for endring. Studientydeliggjør behovetfor at helsesykepleiere jobbermersystematisk og forebyggendemedsøvn, er mertilgjengelige,og gir tidlig og gjentattundervisning om søvn i skolen. Nøkkelord: søvn, ungdom, helsesykepleie, skole, psykisk og fysisk helse

Sammendrag Prosjektets bakgrunn: Ungdom med medfødt hjertefeil kan oppleve overgangen mellom barne- og voksenavdeling som utfordrende, og forskning peker på manglende helsekompetanse og lite strukturerte overføringsprosesser som mulige årsaker til frafall fra oppfølgingen. Foreløpig er digitale løsninger lite brukt i oppfølgingen av ungdom med medfødt hjertefeil i Norge. For å lykkes med å digitalisere oppfølgingstilbudet bør viktige hensyn og forutsetninger kartlegges i forkant. Hensikt: Å undersøke hva helsepersonell og andre tjenesteytere mener er viktige hensyn og forutsetninger ved digitalisering av oppfølgingen av ungdom med medfødt hjertefeil. Problemstilling: Hvilke hensyn og forutsetninger anser helsepersonell og andre tjenesteytere som sentrale ved digitalisering av oppfølgingstilbudet til ungdom med medfødt hjertefeil? Metode: Studien anvender et kvalitativt design med en induktiv tilnærming. Data ble samlet gjennom både semistrukturerte fokusgruppeintervjuer og individuelle intervjuer. Totalt deltok 11 informanter i studien. Dataene er analysert ved bruk av refleksiv tematisk analyse, i tråd med Braun & Clarke sine seks faser. ICT4PEM, som kombinerer IKT og empowerment, er benyttet som et teoretisk rammeverk for studien. Resultater: Datamaterialet har resultert i fire hovedtemaer med tilhørende 11 subtemaer; (I) “Individuelle hensyn hos ungdom med medfødt hjertefeil”, (II) “Individuelle hensyn blant helsepersonell rundt digitalisering av pasientoppfølgingen, (III) “Organisatoriske forutsetninger for helsepersonell” og (IV) “Teknologiske forutsetninger og preferanser for digitalisering av oppfølging blant tjenesteytere.” Konklusjon: Funnene i denne studien indikerte at det var store variasjoner i individuelle behov hos ungdom med medfødt hjertefeil. Tidlig involvering i overgangen mellom barne- og voksenavdeling var en forutsetning for å øke helsekompetanse og ansvarliggjøre ungdommen. Tett samarbeid mellom helsesektor og teknologiutviklere bør være en forutsetning for å lykkes med digitalisering av oppfølgingen. Nøkkelord: Medfødt hjertefeil, transisjon, helsekompetanse, empowerment, helseteknologi, digitalisering.

Bakgrunn: Forskning viser at ungdommer får for lite søvn i forhold til hva som er anbefalt. I denne studien ønsker vi å se på utfordringer ved søvn hos ungdom i alder 16 år, med utgangspunkt i innsendte spørsmål fra nettportalen ung.no. Som helsesykepleiere ser vi ringvirkningene av for lite søvn, og opplever at ungdommer mangler verktøy, eller en indre motivasjon til å gjøre endringer. Hensikt: Oppnå økt innsikt i, og forståelse for, hvilke utfordringer ungdom opplever når det gjelder søvn. Vi håper studien kan være til nytte for helsesykepleiere, med kunnskap om hvordan de kan møte og hjelpe ungdommer som strever med søvn og konsekvensene av dette. Problemstilling: Hvilke utfordringer kommer frem fra ungdommer om søvn på ung.no? Metode: I denne studien har vi brukt kvalitativ metode. Datainnsamlingen er hentet ut gjennom nettportalen ung.no og er anonyme skriftlige spørsmål. I analysen av datainnsamlingen har vi brukt refleksiv tematisk analyse av Braun & Clarke. Resultat: Resultatene viser at ungdoms søvn utfordres av biologiske faktorer, psykiske faktorer og livsstils- og miljøfaktorer. Mange mangler kunnskap, støtte og strategier for endring. Studien tydeliggjør behovet for at helsesykepleiere jobber mer systematisk og forebyggende med søvn, er mer tilgjengelige, og gir tidlig og gjentatt undervisning om søvn i skolen. Nøkkelord: søvn, ungdom, helsesykepleie, skole, psykisk og fysisk helse

Helse- og omsorgstjenestene i Norge har økende kapasitetsutfordringer på grunn av høyere levealder, flere pasienter og mangel på helsepersonell. Framtidens utfordringer må møtes med økt digitalisering og teknologisk innovasjon. Internasjonale erfaringer viser at serviceroboter kan avlaste helsepersonell gjennom rutineoppgaver som rengjøring og transport. Det er behov for mer kunnskap om bruk og skalering av robotteknologi i helsesektoren. Dette prosjektet undersøker erfaringer med bruk av serviceroboter ved to norske sykehus, med mål om å få innsikt i forhold som kan være nyttig ved innføring og bruk. Det er utført en kvalitativ studie med semistrukturerte intervjuer av ansatte som arbeider med serviceroboter. Prosjektet har tatt utgangspunkt i det teoretiske rammeverk Service Robot Acceptance Model (sRAM) for å undersøke ansattes bruk og aksept av serviceroboter. Datamaterialet er analysert med refleksiv tematisk analyse, som gav fem tema: Kompetanse og opplæring er avgjørende for innføring og drift, Byggets utforming og robotenes utforming påvirker funksjon og logistikk, Organisering av arbeidsflyten krever samhandling, Roboter skaper både varme og frustrasjon og Robot og menneske er avhengig av hverandre. Temaet Robot og menneske er avhengig av hverandre består av tre subtema: Mennesket, den uforutsigbare faktoren, Roboten er en stabil og effektiv kollega og Robotteknologiens potensiale og begrensninger. Funnene viser at vellykket drift av roboter ikke først og fremst handler om teknologien i seg selv, men om samspillet mellom teknologi, mennesker, organisasjon og fysisk miljø. Fremtidig forskning bør undersøke hvordan robotteknologi fungerer ved mindre institusjoner med andre bygningsmessige forhold og arbeidsoppgaver enn sykehus. Det er behov for forskning på opplærings- og innføringsstrategier, samt bærekraftige modeller for teknisk støtte. Videre bør forskning analysere hvordan robotteknologi påvirker arbeidsmiljø, rolleforståelse og teamdynamikk i helsesektoren, samt hvilke robot løsninger som best ivaretar sikkerhet og behov for sårbare pasientgrupper. Nøkkelord: Brukeraksept, Human Robot Interaction (HRI), implementering, robotteknologi, sRAM

Bakgrunn: Helsetjenestene i Norge står overfor store utfordringer, blant annet knyttet til manglende sammenheng og koordinering mellom tjenestene. Individuell plan (IP) er et sentralt virkemiddel for å sikre koordinering av tjenester for brukere med sammensatte og langvarige behov. De siste årene har IP gått fra papirbaserte til digitale løsninger. Koordinator har en nøkkelrolle i å utarbeide og sørge for fremdrift i arbeidet med digital IP. Hensikt: Studiens hensikt var å innhente kunnskap om hvordan koordinatorer opplever samhandling og arbeid med digital IP, og hvordan det bidrar til samhandling av tjenester for personer med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester. Problemstilling: Hvordan opplever koordinatorer samhandling og arbeid med digital IP? Metode: Studien hadde et kvalitativt design. Det ble gjennomført semistrukturerte dybdeintervjuer med seks koordinatorer ansatt i helse- og omsorgstjenester i en stor norsk kommune. Analysen tok utgangspunkt i de seks fasene i Braun og Clarkes refleksive tematiske analyse. Funn: Funnene viser at koordinatorrollen er ulikt organisert og for flere fremstår som en tilleggsoppgave. Personvern oppleves som både en hemmer og fremmer for bruk av digital IP. Løsningen beskrives som utdatert, tungvint og lite intuitivt, noe som fører til at koordinatorene tilpasser bruken av systemet. Studien viser lite eller manglende deltagelse fra samarbeidende tjenester i digital IP. Samhandlingen foregår i stor grad utenfor systemet, og koordinatorer er i stor grad alene om utarbeidelsen av planen. Konklusjon: Funnene indikerer at digital IP er lite brukt på grunn av organisatoriske, teknologiske og samhandlingsmessige utfordringer. Videre utvikling av digital IP bør bygge på erfaringer og behov fra koordinatorer, brukere og samarbeidende tjenester for at IP skal fungere som et verktøy som skal bidra til samhandling i praksis. Nøkkelord: digital individuell plan, helseinformasjonssystem, individuell plan, koordinator, samhandling

Denne masteroppgaven har undersøkt hvilke faktorer som påvirker helsepersonells aksept for bruk av digital hjemmeoppfølging i et kommunalt perspektiv. Digital hjemmeoppfølging er en tjeneste som skjer helt eller delvis uten fysisk kontakt, der dialog og deling av data mellom pasient og helsepersonell foregår digitalt. Dette tillater at pasientene kan motta helsehjelpen uten å måtte forlate hjemmet sitt. Målgruppen er de med behov for oppfølging og/eller stort forbruk av helsetjenester. Denne tjenesten er et nasjonalt satsningsområde og det arbeides med å etablere den i landets kommuner. Dette er en ny måte å levere helsetjenester på, som kan medføre teknologiske, organisatoriske og individuelle utfordringer helsepersonell må ta hensyn til og håndtere, noe som kan påvirke deres aksept for tjenesten. Prosjektet er utført med en kvantitativ spørreundersøkelse blant helsepersonell som jobber med digital hjemmeoppfølging. Utformingen av spørreskjemaet er gjort med utgangspunkt i det teoretiske rammeverket UTAUT, hvor dataen er analysert med deskriptiv statistikk. Resultatene tyder på at helsepersonell har aksept for digital hjemmeoppfølging, men aksepten er noe lavere knyttet til den opplevde nytteverdien for effektivisering, det kliniske blikket og samhandling. Funnene viser at opplevd nytteverdi, forventet brukervennlighet og sosial påvirkning bidrar til helsepersonells brukerintensjon. Sammen med de tilrettelagte omgivelsene, bidrar dette til aksept for bruk av digital hjemmeoppfølging blant helsepersonell i kommunal sektor. Studien kunne imidlertid ikke avdekke om aksepten varierte på tvers av kjønn, alder og erfaring. Disse og andre årsakssammenhenger, og longitudinelle studier gjennom implementering og drift vil være interessant å undersøke i fremtidig forskning. Nøkkelord: aksept, digital hjemmeoppfølging, helsepersonell, kommunehelsetjeneste, kvantitativ, spørreundersøkelse, UTAUT

Bakgrunn: En aldrende befolkning og mangel på helsepersonell medfører digitalisering på langtidshjem i Oslo kommune. Nattlige digitale tilsyn benyttes, samtidig er nattbemanningen redusert. Dette fører til endrede arbeidsprosesser og endret organisering. Hensikt: Studien undersøker hvordan digitale tilsyn påvirker omsorgspraksis og samspillet mellom medarbeidere og tilsynsteknologi i langtidshjem på natt. Problemstilling: Hvordan påvirker digitale tilsyn omsorgspraksis og samspillet mellom medarbeidere og teknologi i langtidshjem på natt i Oslo kommune? Metode: Kvalitativ studie med 10 semistrukturerte intervjuer som er refleksivt tematisk analysert. Resultat: Medarbeidere bindes i større grad til teknologi etter innføringen av digitale tilsyn. Omsorgspraksisen beskrives som endret fra personsentret til oppgavefokusert. Medarbeiderne uttrykker økt stress og behov for etiske refleksjoner, samtidig opplever de økt oversikt og positive konsekvenser for pasientsikkerheten. Konklusjon: Denne studien viser at digitale tilsyn påvirker omsorgspraksis og samspillet mellom medarbeidere og teknologi i langtidshjem på natt. Digitale tilsyn kan oppleves å skape økt avstand mellom medarbeidere og beboere, samtidig som de fungerer som et nyttig verktøy for gjennomføring av nattlige tilsyn. Teamorganisering bidrar til bedre arbeidsmiljø og styrket faglig samhandling, men feil og falske alarmer forstyrrer arbeidsflyten og kan føre til alarmtrøtthet. Videre har digitale tilsyn økt dokumentasjonsbyrden gjennom dobbeltregistreringer, knyttet til manglende interoperabilitet mellom systemer. Selv om teknologien kan støtte oppgaveprioritering, er individuell alarmtilpasning tidskrevende og kan redusere tiden til direkte kontakt med beboere. Samlet indikerer funnene en dreining mot mer oppgaveorientert omsorg, påvirket av bemanning, alarmmengde og organisering. Nøkkelord: Sosioteknisk systemteori, digitalisering, langtidshjem, personsentrert omsorg.

Bakgrunn: Norge var tidlig ute med å innføre elektronisk pasientjournalsystemer sammenlignet med andre land. Likevel rapporteres det om dårlig brukervennlighet og systemer som er lite tilpasset helsepersonells arbeidshverdag. Dette gjelder spesielt i kommunene der ansatte er mindre fornøyde med sine elektroniske pasientjournalsystemer (EPJ-systemer), enn hva ansatte på sykehusene er. Hensikten til prosjektet er å besvare følgende problemstilling «Hvilke faktorer har betydning for opplevd brukervennlighet av elektronisk pasientjournal for kommunale sykepleiere og helsefagarbeidere». Dette kan gi en indikasjon på hvilke faktorer som er viktig å ta hensyn til ved anskaffelser av nye EPJ-systemer. Metode: Det er benyttet et kvantitativt forskningsdesign, hvor det ble sendt ut en spørreundersøkelse til alle kommuner i Agder. Det var 1106 respondenter som oppfylte inklusjonskriteriene til utvalget. System Usability Scale (SUS) ble anvendt for å måle opplevd brukervennlighet av elektronisk pasientjournalsystemer blant respondentene. Resultater: Opplæring, tilgjengelig pasientinformasjon og tekniske problemer er de største prediktorene for opplevd brukervennlighet i denne undersøkelsen. Konklusjon: EPJ-systemene som benyttes i kommunene i Agder i dag oppleves ikke som brukervennlige av respondentene som svarte på spørreundersøkelsen, og systemene støtter i mindre grad arbeidsprosessene de skal utføre. Sett i sammenheng med tidligere forskning tyder dette på at sentrale faktorer å ta hensyn til ved anskaffelse av nye systemer vil være tilstrekkelig opplæring, reduksjon av tekniske feil og et oversiktlig EPJ-system som er tilpasset de ansattes arbeidsflyt, slik at nødvendig pasientinformasjon er lett tilgjengelig. Nøkkelord: Brukervennlighet, elektronisk pasientjournal, helsefagarbeider, kommune, sykepleier, system usability scale.

Helse- og omsorgstjenestene i Norge har økende kapasitetsutfordringer på grunn av høyere levealder, flere pasienter og mangel på helsepersonell. Framtidens utfordringer må møtes med økt digitalisering og teknologisk innovasjon. Internasjonale erfaringer viser at serviceroboter kan avlaste helsepersonell gjennom rutineoppgaver som rengjøring og transport. Det er behov for mer kunnskap om bruk og skalering av robotteknologi i helsesektoren. Dette prosjektet undersøker erfaringer med bruk av serviceroboter ved to norske sykehus, med mål om å få innsikt i forhold som kan være nyttig ved innføring og bruk. Det er utført en kvalitativ studie med semistrukturerte intervjuer av ansatte som arbeider med serviceroboter. Prosjektet har tatt utgangspunkt i det teoretiske rammeverk Service Robot Acceptance Model (sRAM) for å undersøke ansattes bruk og aksept av serviceroboter. Datamaterialet er analysert med refleksiv tematisk analyse, som gav fem tema: Kompetanse og opplæring er avgjørende for innføring og drift, Byggets utforming og robotenes utforming påvirker funksjon og logistikk, Organisering av arbeidsflyten krever samhandling, Roboter skaper både varme og frustrasjon og Robot og menneske er avhengig av hverandre. Temaet Robot og menneske er avhengig av hverandre består av tre subtema: Mennesket, den uforutsigbare faktoren, Roboten er en stabil og effektiv kollega og Robotteknologiens potensiale og begrensninger. Funnene viser at vellykket drift av roboter ikke først og fremst handler om teknologien i seg selv, men om samspillet mellom teknologi, mennesker, organisasjon og fysisk miljø. Fremtidig forskning bør undersøke hvordan robotteknologi fungerer ved mindre institusjoner med andre bygningsmessige forhold og arbeidsoppgaver enn sykehus. Det er behov for forskning på opplærings- og innføringsstrategier, samt bærekraftige modeller for teknisk støtte. Videre bør forskning analysere hvordan robotteknologi påvirker arbeidsmiljø, rolleforståelse og teamdynamikk i helsesektoren, samt hvilke robot løsninger som best ivaretar sikkerhet og behov for sårbare pasientgrupper. Nøkkelord: Brukeraksept, Human Robot Interaction (HRI), implementering, robotteknologi, sRAM

Innføring av nye elektroniske pasientjournalsystemer (EPJ) er komplekse prosesser som stiller store krav til organisasjonen. Fagkoordinatorer vil tillegges en sentral rolle i implementeringen i den aktuelle kommunen, men det er begrenset kunnskap om hvilke forutsetninger fagkoordinatorene mener må være på plass for at de skal kunne bidra på en faglig forsvarlig måte i en kommunal kontekst. Studiens hensikt var å utforske hvordan fagkoordinatorer i en superbrukerrolle kan delta i implementeringsprosessen av nytt EPJ-system i helse- og omsorgstjenesten, og hvilke forutsetninger de mener må være til stede for at de skal kunne bidra. Studien hadde et kvalitativt design med fokusgruppeintervju som datainnsamlingsmetode. Totalt 13 av 15 fagkoordinatorer ved kommunale omsorgssentre i én middels stor kommune deltok i to fokusgrupper. Datainnsamlingen ble gjennomført i pre-implementeringsfasen. Datamaterialet ble analysert gjennom en kombinasjon av deduktiv analyse med utgangspunkt i CFIR 2.0 og induktiv refleksiv tematisk analyse. Analysen resulterte i fire hovedtemaer. Fagkoordinatorene beskriver ledelsesforankring, tydelig rolleavklaring og systematisk planlegging som grunnleggende forutsetninger. Mangel på tid, bemanning og utstyr beskrives som strukturelle barrierer. Praktisk og tilpasset opplæring fremheves som avgjørende for trygghet og mestring. Fagkoordinatorene ser seg selv som brobyggere mellom teknologi, organisasjon og menneske. Funnene viser at fagkoordinatorene ser seg selv som brobyggere mellom teknologi, organisasjon og menneske, og fremhever fysisk tilstedeværelse, motivasjonsarbeid og tilpasset opplæring som sentrale bidrag. Muligheten til å realisere disse bidragene er imidlertid avhengig av at ledelsesforankring, tilstrekkelige ressurser og tydelig rolleavklaring er på plass i pre implementeringsfasen. Nøkkelord: EPJ-implementering, helseinformatikk, kommunehelsetjeneste, ledelsesforankring, pre-implementering, organisatoriske forutsetninger, superbruker

Bakgrunn Barn som er vitne til vold i hjemmet, er utsatt for å få alvorlige psykososiale belastninger som kan ha langvarige konsekvenser for helse og utvikling (Felitti et al, 1998). Forskning viser at profesjonelle ofte underrapporter vold (Holt et al., 2022). Helsesykepleiere har derfor en sentral rolle i å forebygge og avdekke vold (Helsedirektoratet, 2025) Hensikt: Hensikten med studien er å utforske helsesykepleiers erfaringer ved mistanke om at barn er vitne til vold i hjemmet. Studien belyser de faglige, etiske og relasjonelle utfordringene som oppstår i slike situasjoner. Metode: Masteroppgaven har et kvalitativt design med en fenomenologisk- hermeneutisk tilnærming. Det er gjennomført åtte semistrukturerte intervjuer av helsesykepleiere i helsestasjon og skolehelsetjenesten. Analysen er utført med refleksiv tematisk analyse (Braun & Clarke ,2022, s. 4) Resultater: Studien avdekket tre hovedtemaer: helhetlig forståelse av vold og barnets opplevelse, intuisjon og faglig skjønn og håndtering av mistanke. Funnene viser at helsesykepleiere utvikler mistanke gjennom en helhetlig forståelse av barnets situasjon. Intuisjon og faglig skjønn er sentralt i vurderingsarbeidet, og håndtering av mistanke krever relasjonsarbeid, trygg kommunikasjon og evne til å stå i emosjonell belastning. Konklusjon: Studien viser at mistanke om at barn er vitne til vold består av en kombinasjon av observasjoner, intuisjon og faglig skjønn. Relasjonsarbeid, kommunikasjonsferdigheter og støtte fra kollegaer og ledelse er avgjørende for å håndtere mistanke. Nøkkelord: Intuisjon, relasjonsarbeid, emosjonell belastning, helsesykepleier, vitne til vold, mistanke, profesjonelt skjønn

Bakgrunn Barn som er vitne til vold i hjemmet, er utsatt for å få alvorlige psykososiale belastninger som kan ha langvarige konsekvenser for helse og utvikling (Felitti et al, 1998). Forskning viser at profesjonelle ofte underrapporter vold (Holt et al., 2022). Helsesykepleiere har derfor en sentral rolle i å forebygge og avdekke vold (Helsedirektoratet, 2025) Hensikt: Hensikten med studien er å utforske helsesykepleiers erfaringer ved mistanke om at barn er vitne til vold i hjemmet. Studien belyser de faglige, etiske og relasjonelle utfordringene som oppstår i slike situasjoner. Metode: Masteroppgaven har et kvalitativt design med en fenomenologisk- hermeneutisk tilnærming. Det er gjennomført åtte semistrukturerte intervjuer av helsesykepleiere i helsestasjon og skolehelsetjenesten. Analysen er utført med refleksiv tematisk analyse (Braun & Clarke ,2022, s. 4) Resultater: Studien avdekket tre hovedtemaer: helhetlig forståelse av vold og barnets opplevelse, intuisjon og faglig skjønn og håndtering av mistanke. Funnene viser at helsesykepleiere utvikler mistanke gjennom en helhetlig forståelse av barnets situasjon. Intuisjon og faglig skjønn er sentralt i vurderingsarbeidet, og håndtering av mistanke krever relasjonsarbeid, trygg kommunikasjon og evne til å stå i emosjonell belastning. Konklusjon: Studien viser at mistanke om at barn er vitne til vold består av en kombinasjon av observasjoner, intuisjon og faglig skjønn. Relasjonsarbeid, kommunikasjonsferdigheter og støtte fra kollegaer og ledelse er avgjørende for å håndtere mistanke. Nøkkelord: Intuisjon, relasjonsarbeid, emosjonell belastning, helsesykepleier, vitne til vold, mistanke, profesjonelt skjønn

Bakgrunn: Overvekt og fedme hos barn er en av de største helsetruslene globalt. I Norge har 15-21% av barn overvekt eller fedme, noe som kan gi alvorlige helsekonsekvenser. Helsesykepleiere har en sentral rolle i å oppdage og følge opp overvekt og fedme hos barn gjennom regelmessig veiing og måling i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Hensikt og problemstilling: Hensikten med studien er å undersøke helsesykepleieres erfaringer med foreldresamarbeid ved overvekt og fedme hos barn. Problemstillingen er: Hvordan erfarer helsesykepleiere å samarbeide med foreldre når barn har overvekt og fedme? Metode: Studien har et kvalitativt design med individuelle semistrukturerte intervjuer. Utvalget består av ni helsesykepleiere fra tre store kommuner i Agder, rekruttert gjennom strategisk utvalg. Dataene er analysert ved hjelp av Braun og Clarke sin tematiske analyse. Resultater: Tre hovedtema ble identifisert: (1) det sårbare møtet, hvor foreldre viste både motstand og mottakelighet, og helsesykepleiere også reagerte ulikt; (2) kommunikasjon og relasjon, hvor tilpasset kommunikasjon og relasjonsbygging var avgjørende, og barnet primært ble skjermet fra samarbeidet; og (3) organisatoriske og strukturelle rammer, hvor tverrfaglig samarbeid og verktøy støttet oppfølgingen. Konklusjon: Samarbeidet mellom helsesykepleiere og foreldre ved barns overvekt og fedme er komplekst og følelsesmessig krevende, men kan styrkes gjennom respektfull kommunikasjon, tidlig innsats og en trygg relasjon. Erfaring, kollegastøtte og bruk av konkrete verktøy bidrar til økt mestring. Samtidig peker funnene på mangler i tilbudet mellom tjenestenivåer, noe som kan svekke helhetlig oppfølging og gjøre foreldresamarbeidet mer krevende. Nøkkelord: Helsesykepleier, overvekt, fedme, barn, foreldre, samarbeid, erfaringer

Sammendrag Bakgrunn: Ungdom som utforsker kjønnsidentitet, møter ofte sterke normer og begrenset tilgang på trygge informasjonskilder. Denne studien undersøker hvordan ungdom uttrykker sine informasjonsbehov om kjønnsidentiteter som bryter med tokjønnsnormen gjennom spørsmål stilt til ung.no. Hensikt og problemstilling: Hensikten er å få innsikt i hvilke behov som kommer til uttrykk, og hvordan disse kan forstås i lys av identitetsutvikling, normer og relasjonelle forhold. Problemstilling: Hvordan kommer ungdoms informasjonsbehov om kjønnsidentiteter som bryter med tokjønnsnormen til uttrykk i spørsmål stilt til ung.no? Metode: Studien har et kvalitativt design og bygger på dokumentanalyse av 250 anonymiserte spørsmål hentet fra ung.no. Analysen er gjennomført som en innholdsanalyse inspirert av sosialkonstruktivisme og hermeneutikk. Resultater: Resultatene viser at ungdoms informasjonsbehov ikke fremstår som avgrensede fakta spørsmål, men som uttrykk for komplekse prosesser der språk, kroppslige erfaringer, emosjonell sårbarhet og relasjonell trygghet virker sammen. Ungdom søker både kunnskap, gjenkjennelse og støtte, og bruker digitale arenaer for å utforske erfaringer som kan være vanskelige å uttrykke i mer normstyrte omgivelser. Konklusjon: Konklusjonen er at ungdoms informasjonsbehov om kjønnsidentitet er tett knyttet til identitetsarbeid i møte med tokjønnsnormen. Studien peker på behovet for tilgjengelige, trygge og normbevisste informasjon- og støttearenaer, både digitalt og i tjenester som møter ungdom. Nøkkelord: Kjønnsidentitet, ungdom, informasjonsbehov, normer, digital støtte, helsesykepleie, ung.no

Selv om tidlig mobilisering av mekanisk ventilerte pasienter er anbefalt og dokumentert som trygt, viser litteraturen at gjennomføringen fortsatt er ujevn og påvirket av flere individuelle og organisatoriske faktorer. Det mangler imidlertid sammenstilt kunnskap om hvordan sykepleiere erfarer mobiliseringsarbeidet i møte med klinisk kompleksitet og risiko. Dette gapet i forskningen danner grunnlaget for studiens problemstilling og hensikt.

Bakgrunn: I Norge observeres en økning av antall keisersnitt i generell anestesi. Vanligvis er keisersnitt ukomplisert, men det kan oppstå komplikasjoner underveis som awareness. Forekomsten av awareness er ti ganger høyere ved keisersnitt i generell anestesi sammenlignet med andre operasjoner. Komplikasjonen kan gi psykologiske følgevirkninger. Hensikt: Utforske hvilket av legemiddelene propofol eller tiopental som gir dypest søvndybde ved keisersnitt i generell anestesi, vurdert gjennom målinger av bispektreal indeks (BIS) for å forebygge awareness. Problemstilling: “Hvilket av medikamentene propofol og tiopental gir dypest søvndybde ved akutt og elektivt keisersnitt i generell anestesi som kan forebygge awareness?” Metode: En systematisk litteraturstudie med metaanalyse og narrativ syntese av seks kvantitative studier. Innledende søk ble utført i Google Scholar, Pubmed og Cinahl. Systematisk søk ble utført i databasene Embase Ovid og Medline Ovid. Metaanalysen fokuserer på gjennomsnittlig BIS- verdier ved intubasjon. Den narrative syntesen ekstraherer hovedelementer fra studiene som besvarer problemstillingen. Resultat: Fem randomiserte kontrollerte studier og ett kvasieksperimentell studie inkluderte totalt 384 deltagere. I metaanalysen og den narrative syntesen har propofol lavere BIS-verdier ved intubasjon sammenliknet med tiopental. Fra intubasjon til forløsning viser den narrative syntesen at tiopental har høyere BIS-verdier sammenlignet med propofolgruppen. Postoperativt intervju, Evans Score og Isolated Forearm Technique (IFT) kan identifisere awareness. Propofol viser lavere vitale målinger fra intubasjon til forløsning. Konklusjon: Propofol gir dypere søvn og lavere risiko for awareness enn tiopental ved keisersnitt. BIS- monitorering er gullstandard for overvåking av søvndybde, men andre måleinstrumenter og kartleggingsverktøy bør være tilleggssupplement. Nøkkelord: Awareness, BIS, generell anestesi, keisersnitt, propofol, tiopental

Abstrakt Bakgrunn: Remifentanil, et svært potent opioid, benyttes gjerne som analgesi under kneartroskopi. Bruk av remifentanil kan føre til remifentanil-indusert hyperalgesi, som innebærer økt postoperativ smertefølsomhet. Grunnet risikoen for hyperalgesi, er strategier for å redusere bruken av remifentanil essensielle, og anestesisykepleieren innehar en sentral forebyggende rolle. Hensikt: Å utforske anestesisykepleieres erfaringer og tilnærminger med å forebygge remifentanil-indusert hyperalgesi hos pasienter som gjennomgår kneartroskopi. Forståelse av disse erfaringene kan forhåpentligvis bidra til å styrke postoperativ smertekontroll. Design: Et kvalitativt, eksplorativt og deskriptivt design. Metode: Data ble innhentet gjennom fokusgruppeintervjuer ved to sykehus i Sør-Norge. Et av intervjuene ble gjennomført ved deltakernes anestesiavdeling, og det andre digitalt over Zoom. Data ble analysert ved å benytte Braun & Clarke’s refleksive tematiske analyse. Resultater: Ni anestesisykepleiere deltok. Deltakere beskrev usikkerhet knyttet til forståelsen av remifentanil-indusert hyperalgesi. Funnet gjenspeilet varierte oppfatninger av hvilke remifentanil- doser og tidsgrenser som kan føre til hyperalgesi samt utfordringer med å skille hyperalgesi fra vanlig smerte. Organisatoriske faktorer ble beskrevet som årsaker til begrenset oppmerksomhet rundt hyperalgesi. Forebyggende tiltak var preget av individuelle erfaringer og preferanser, lokal anestesikultur og organisatoriske utfordringer, og varierte mellom avdelingene. Konklusjon: Tiltak for å unngå høye doser remifentanil peroperativt er iverksatt i klinisk praksis, men varierer mellom sykehusene, og knyttes sjelden eksplisitt til forebygging av hyperalgesi. Hyperalgesi har generelt lite oppmerksomhet i klinisk praksis, som antyder et behov for klare evidensbaserte retningslinjer og faglig utdanning, for å styrke målrettet forebygging og klinisk kunnskap relatert til remifentanil-indusert hyperalgesi. NØKKELORD Anestesisykepleier, forebygge hyperalgesi, kvalitativt studie, remifentanil-indusert hyperalgesi, smertebehandling.

Bakgrunn: Globalt økende forekomst av overvekt og fedme blant barn og ungdom er en stor folkehelseutfordring med konsekvenser for fysisk og psykisk helse. Til tross for dette er det få studier som har fokusert på barn og ungdoms egne erfaringer og opplevelser knyttet til å leve med disse utfordringene. Hensikt: Studiens hensikt er å skape innsikt i og beskrive hvordan barn og ungdom opplever det å leve med overvekt eller fedme. Metode: Denne studien ble gjennomført som en systematisk litteraturstudie, ved bruk av metasyntese, basert på Sandelowski og Barrosos tilnærming. Det systematiske litteratursøket ble utført 24. juni 2025 i databasene CINAHL og Medline. Braun og Clarkes refleksive tematiske analyse ble benyttet. Studien er rapportert i samsvar med PRISMA 2020-sjekklisten. Resultater: Ti artikler ble inkludert, bestående av 118 barn og ungdom i alderen 6–20 år. Gjennom analysen ble tre temaer relatert til opplevelser av å leve med overvekt og fedme utviklet: “Experienced sense of self”, “Feeling alone in a big body” and “Carrying the burden”. Konklusjon: Studien illustrer at barn og ungdom opplever vektstigma i stor grad, som igjen påvirker både deres fysiske, psykiske og sosiale helse. Dette fremhever viktigheten av at voksne i møte med barn har kunnskap om deres opplevelse og kompetanse til å ivareta denne gruppen. Videre er det behov for systemisk endring både i skole, helsetjenesten og samfunnet for øvrig, samt ytterligere forskning på hvordan en kan hjelpe barn og ungdom med overvekt eller fedme bedre. Nøkkelord: barn, fedme, litteraturstudie, metasyntese, opplevelser, overvekt, ungdom

Bakgrunn: Å bli foreldre innebærer en grunnleggende livsstilsendring preget av ansvar, sterke følelser og økte forventninger. I småbarnsperioden har foreldres erfaringer, praksis og behov for støtte stor betydning for både egen mestring og barnets utvikling. Samtidig preges dagens foreldrerolle av tidspress og idealer knyttet til et intensivt foreldreskap. Hensikt: Studiens hensikt var å utforske småbarnsforeldres opplevelser av foreldrerollen og deres erfaringer med helsestasjon som støtte i denne fasen. Metode: Det ble brukt et kvalitativt forskningsdesign som er inspirert av fenomenologisk- hermeneutisk vitenskapstradisjon. Det er gjort semistrukturerte intervjuer av 10 foreldre med små barn fra 0-5 år. Analysemetoden som er brukt er refleksiv tematisk analyse av Braune & Clarke. Resultater: Studien avdekker tre hovedtemaer: Å navigere i en krevende foreldrerolle, å leve i spenningsfeltet mellom arbeidslivets krav og familiens behov og når behovet står i kontrast med strukturen. Funnene viser at foreldre opplever høyt press, begrenset støtte i hverdagen og et behov for mer individuelt tilpasset oppfølging, særlig knyttet til psykisk helse og veiledning i foreldrerollen. Konklusjon: Vår forskning viser at småbarnsforeldre opplever foreldrerollen som krevende og mange strever med å balansere samfunnets forventninger med egne idealer. Foreldrene beskriver en følelse av å stå mye alene, med begrenset støtte fra nettverket sitt. Psykisk helse og emosjonelle utfordringer får lite plass i helsestasjonens oppfølging, og det er et ønske om mer individuelt tilpasset veiledning, særlig i perioder der forventninger og krav til foreldreskapet øker. Samtidig peker studien på at helsesykepleiers mulighet til å gi slik støtte påvirkes av rammevilkår som tid og ressurser. Nøkkelord: Foreldrerollen, helsesykepleier, veiledning, mestring, foreldrestress, helsefremming, forebygging

Prosjektets bakgrunn: Ungdom tilbringer store deler av hverdagen på sosiale medier. Det digitale miljøet er en viktig del av deres psykososiale miljø i en periode preget av identitetsutvikling. Kunnskapsgrunnlaget om hvordan sosiale medier påvirker selvfølelsen er sprikende, og gir derfor begrenset innsikt i ungdoms egne erfaringer med fenomenet. Det illustrerer behovet for forskning som løfter frem ungdommens perspektiver og belyser hvilke faktorer som påvirker deres selvfølelse. Hensikt og problemstilling: Metasyntesens hensikt er å undersøke hva eksisterende forskning sier om ungdoms erfaringer med hvordan sosiale medier påvirker deres selvfølelse. Metode: Designet for masterstudien er en kvalitativ systematisk litteraturstudie med metasyntese. Litteratursøket ble gjort i Scopus og CINAHL i tråd med PRISMAretningslinjene. Studiene ble kvalitetsvurdert med Critical Appraisal Skills Programme, og analysen fulgte refleksiv tematisk analyse. Resultater: Metasyntesen viser at sosiale medier påvirker ungdommens selvfølelse gjennom: (1) sosialt press og behovet for å opprettholde en digital fasade, (2) eksponering for kroppsidealer og utseendepress, og (3) det digitale miljøets påvirkning på selvfølelsen. Ungdom beskriver eksponeringen for idealiserte bilder og sosial sammenligning som belastende, men opplever også at sosiale medier kan gi støtte, tilhørighet og rom for identitetsutforskning. Konklusjon: Sosiale medier kan både svekke og styrke ungdoms selvfølelse, og påvirkningen formes av et samspill mellom individuelle sårbarheter, sosial respons og digitale normer. Metasyntesen understreker behovet for nyanserte helsefremmende og forebyggende tilnærminger, der helsesykepleiere, skoler og andre profesjoner har en nøkkelrolle i å fremme digital mestring og forebygge digitalt utenforskap.

Digitalisering av kommunale helse- og omsorgstjenester løftes frem som et sentralt tiltak for å møte økende press knyttet til demografiske endringer, kompetansemangel og krav til effektiv ressursutnyttelse. Digital hjemmesykepleie (DHS) er en tjenesteform der oppfølging av pasienter gjennomføres via skjerm som et alternativ eller supplement til fysiske besøk. Tønsberg kommune er den første i Norge som har etablert en egen digital hjemmesykepleiesone. Erfaringer herfra viser at tjenesten er implementert, men at videre skalering er utfordrende. Det er betydelig variasjon i henvisningspraksis mellom hjemmesykepleiesonene. Hensikten med studien er å undersøke hvordan helsepersonell i hjemmesykepleien opplever skalering av DHS, samt identifisere mekanismer som fremmer eller hemmer denne prosessen. Studien har et kvalitativt, eksplorativt design med en interpretativ casestudie. Datainnsamlingen ble gjennomført gjennom semistrukturerte intervjuer med ni helsepersonell i ulike hjemmesykepleiesoner i Tønsberg kommune. Dataene ble analysert ved kvalitativ innholdsanalyse og fortolket i lys av Normalization Process Theory. Funnene viser at helsepersonell oppfatter DHS som et nyttig supplement som kan avlaste tjenesten og styrke pasienters selvstendighet. Samtidig uttrykkes usikkerhet knyttet til pasientsikkerhet, teknologiens begrensninger og vurdering av kliniske tegn via skjerm. Variasjonen i henvisninger mellom soner knyttes til tidspress, ulik forståelse av tjenestens hensikt, varierende opplæring og manglende systematikk i vurderingsarbeidet. Positive erfaringer, kollegastøtte og tydelig organisering styrker motivasjonen, mens usikkerhet og manglende struktur begrenser skaleringen. Studien konkluderer med at skalering av DHS avhenger av samspillet mellom organisatoriske rammer, teknologiske forutsetninger og individuelle vurderinger. Videre skalering forutsetter tydeligere struktur, sterkere forankring og mer systematisk støtte i praksis.

Bakgrunn: Det estimeres at omtrent 20-30 % av barn under 5 år har en form for søvnvanske. Gjennom sitt mandat og yrkesrolle har helsesykepleiere et ansvar å tilby oppfølging og veiledning til familier som strever med barnas søvn. Tidligere forskning viser at både helsesykepleiere og foreldre opplever at helsesykepleier ikke får gitt ønskelig oppfølging og råd når det gjelder søvnutfordringer. Hensikt: Hensikten har vært å nærmere undersøke hvilke erfaringer helsesykepleiere har i møte med foreldre under søvnveiledning. Problemstillingen er: Hvilke erfaringer har helsesykepleiere med veiledning av foreldre som strever med barnas søvn? Metode: Oppgaven har et kvalitativt design og en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. Det er gjennomført 8 intervjuer med helsesykepleiere på helsestasjoner i Agder. Datamaterialet er analysert ved hjelp av Braun & Clarkes metode for refleksiv tematisk analyse. Resultater: Studiens analyse avdekker tre hovedtemaer: Helsesykepleier har en veiledende funksjon, helsesykepleier opplever manglende ressurser og foreldrenes motivasjon er avgjørende for endring. Konklusjon: Studien viser at helsesykepleiere opplever søvnveiledning som viktig, men at ressurser i form av fagkompetanse og tid kan påvirke relasjon og veiledning negativt. Helsesykepleierne ønsker at søvnveiledning får et kunnskapsløft ved at de får mer kurs og systematisk opplæring. Det argumenteres for at helsesykepleiere kan være i behov av økt faglig tyngde og egnede verktøy i møte med foreldre som strever med barnas søvn. Nøkkelord: Søvn, veiledning, helsesykepleier, foreldre, barn

Sammendrag: Prosjektets bakgrunn: Ungdom med medfødt hjertefeil kan oppleve overgangen mellom barne- og voksenavdeling som utfordrende, og forskning peker på manglende helsekompetanse og lite strukturerte overføringsprosesser som mulige årsaker til frafall fra oppfølgingen. Foreløpig er digitale løsninger lite brukt i oppfølgingen av ungdom med medfødt hjertefeil i Norge. For å lykkes med å digitalisere oppfølgingstilbudet bør viktige hensyn og forutsetninger kartlegges i forkant. Hensikt: Å undersøke hva helsepersonell og andre tjenesteytere mener er viktige hensyn og forutsetninger ved digitalisering av oppfølgingen av ungdom med medfødt hjertefeil. Problemstilling: Hvilke hensyn og forutsetninger anser helsepersonell og andre tjenesteytere som sentrale ved digitalisering av oppfølgingstilbudet til ungdom med medfødt hjertefeil? Metode: Studien anvender et kvalitativt design med en induktiv tilnærming. Data ble samlet gjennom både semistrukturerte fokusgruppeintervjuer og individuelle intervjuer. Totalt deltok 11 informanter i studien. Dataene er analysert ved bruk av refleksiv tematisk analyse, i tråd med Braun & Clarke sine seks faser. ICT4PEM, som kombinerer IKT og empowerment, er benyttet som et teoretisk rammeverk for studien. Resultater: Datamaterialet har resultert i fire hovedtemaer med tilhørende 11 subtemaer; (I) “Individuelle hensyn hos ungdom med medfødt hjertefeil” (II) “Individuelle hensyn blant helsepersonell rundt digitalisering av pasientoppfølgingen" (III) “Organisatoriske forutsetninger for helsepersonell” (IV) “Teknologiske forutsetninger og preferanser for digitalisering av oppfølging blant tjenesteytere” Konklusjon: Funnene i denne studien indikerte at det var store variasjoner i individuelle behov hos ungdom med medfødt hjertefeil. Tidlig involvering i overgangen mellom barne- og voksenavdeling var en forutsetning for å øke helsekompetanse og ansvarliggjøre ungdommen. Tett samarbeid mellom helsesektor og teknologiutviklere bør være en forutsetning for å lykkes med digitalisering av oppfølgingen. Nøkkelord: Medfødt hjertefeil, transisjon, helsekompetanse, empowerment, helseteknologi, digitalisering.

Bakgrunn: Problematferd i ungdomsårene kan ha betydelige konsekvenser for både individ og samfunn. Årsaksforholdene er komplekse og sammensatte, og kunnskap om risikofaktorer er avgjørende for å forstå underliggende mekanismer og forebygge uheldig utviklingsforløp. Formål: Undersøke forekomst av problematferd blant norske ungdommer i henhold til alder og opplevd familieøkonomi, samt analysere sammenhenger mellom foreldremonitorering, lærerstøtte, mobbing, skoletrivsel, depressive symptomer og forekomst av problematferd. Metode: Studien er basert på tverrsnittsdata fra Ungdata-undersøkelsen (2024-2025) der 140 683 ungdomsskoleelever i Norge (svarprosent: 83%) besvarte et elektronisk spørreskjema. Multivariate logistiske regresjonsanalyser, stratifisert etter kjønn og justert for klassetrinn og opplevd familieøkonomi, ble brukt for å undersøke mulige assosiasjoner mellom lav foreldremonitorering, lav sosial støtte fra lærer, mobbing, lav skoletrivsel og depressive symptomer som eksponeringsvariabler, og problematferd som utfall. Resultater: Lav grad av foreldremonitorering var assosiert med vesentlig høyere odds for hærverk (jenter OR 4,4; gutter OR 2,9), stjeling (jenter OR 3,6; gutter OR 2,4), fyll (jenter OR 3,7; gutter OR 2,9), hasjbruk (jenter OR 4,4; gutter OR 3,2) og det å rømme hjemmefra (jenter OR 6,3; gutter OR 4,3). Videre viste studien økt odds for alle former for problematferd blant deltagere som rapporterte lav sosial støtte fra lærer (OR 2,0-3,4) mobbing (OR 1,2-1,9), lav skoletrivsel (OR 1,2-1,7) og depressive symptomer (OR 1,7-3,5). Konklusjon: Studien viste at problematferd forekommer hyppigere blant eldre ungdom og blant ungdom med lav opplevd familieøkonomi. Foreldremonitorering, lærerstøtte, skolemiljø og psykisk helse fremstår som sentrale beskyttende faktorer. Funnene gir et viktig kunnskapsgrunnlag for forebyggende arbeid og tidlig identifisering av ungdom i risiko. Nøkkelord: Ungdom, problematferd, foreldremonitorering, lærerstøtte, mobbing, skoletrivsel, depressive symptomer, helsesykepleier

Bakgrunn: Globalt økende forekomst av overvekt og fedme blant barn og ungdom er en stor folkehelseutfordring med konsekvenser for fysisk og psykisk helse. Til tross for dette er det få studier som har fokusert på barn og ungdoms egne erfaringer og opplevelser knyttet til å leve med disse utfordringene. Hensikt: Studiens hensikt er å skape innsikt i og beskrive hvordan barn og ungdom opplever det å leve med overvekt eller fedme. Metode: Denne studien ble gjennomført som en systematisk litteraturstudie, ved bruk av metasyntese, basert på Sandelowski og Barrosos tilnærming. Det systematiske litteratursøket ble utført 24. juni 2025 i databasene CINAHL og Medline. Braun og Clarkes refleksive tematiske analyse ble benyttet. Studien er rapportert i samsvar med PRISMA 2020-sjekklisten. Resultater: Ti artikler ble inkludert, bestående av 118 barn og ungdom i alderen 6–20 år. Gjennom analysen ble tre temaer relatert til opplevelser av å leve med overvekt og fedme utviklet: “Experienced sense of self”, “Feeling alone in a big body” and “Carrying the burden”. Konklusjon: Studien illustrer at barn og ungdom opplever vektstigma i stor grad, som igjen påvirker både deres fysiske, psykiske og sosiale helse. Dette fremhever viktigheten av at voksne i møte med barn har kunnskap om deres opplevelse og kompetanse til å ivareta denne gruppen. Videre er det behov for systemisk endring både i skole, helsetjenesten og samfunnet for øvrig, samt ytterligere forskning på hvordan en kan hjelpe barn og ungdom med overvekt eller fedme bedre. Nøkkelord: barn, fedme, litteraturstudie, metasyntese, opplevelser, overvekt, ungdom

Bakgrunn: Globalt økende forekomst av overvekt og fedme blant barn og ungdom er en stor folkehelseutfordring med konsekvenser for fysisk og psykisk helse. Til tross for dette er det få studier som har fokusert på barn og ungdoms egne erfaringer og opplevelser knyttet til å leve med disse utfordringene. Hensikt: Studiens hensikt er å skape innsikt i og beskrive hvordan barn og ungdom opplever det å leve med overvekt eller fedme. Metode: Denne studien ble gjennomført som en systematisk litteraturstudie, ved bruk av metasyntese, basert på Sandelowski og Barrosos tilnærming. Det systematiske litteratursøket ble utført 24. juni 2025 i databasene CINAHL og Medline. Braun og Clarkes refleksive tematiske analyse ble benyttet. Studien er rapportert i samsvar med PRISMA 2020-sjekklisten. Resultater: Ti artikler ble inkludert, bestående av 118 barn og ungdom i alderen 6–20 år. Gjennom analysen ble tre temaer relatert til opplevelser av å leve med overvekt og fedme utviklet: “Experienced sense of self”, “Feeling alone in a big body” and “Carrying the burden”. Konklusjon: Studien illustrer at barn og ungdom opplever vektstigma i stor grad, som igjen påvirker både deres fysiske, psykiske og sosiale helse. Dette fremhever viktigheten av at voksne i møte med barn har kunnskap om deres opplevelse og kompetanse til å ivareta denne gruppen. Videre er det behov for systemisk endring både i skole, helsetjenesten og samfunnet for øvrig, samt ytterligere forskning på hvordan en kan hjelpe barn og ungdom med overvekt eller fedme bedre. Nøkkelord: barn, fedme, litteraturstudie, metasyntese, opplevelser, overvekt, ungdom

Innføring av nye elektroniske pasientjournalsystemer (EPJ) er komplekse prosesser som stiller store krav til organisasjonen. Fagkoordinatorer vil tillegges en sentral rolle i implementeringen i den aktuelle kommunen, men det er begrenset kunnskap om hvilke forutsetninger fagkoordinatorene mener må være på plass for at de skal kunne bidra på en faglig forsvarlig måte i en kommunal kontekst. Studiens hensikt var å utforske hvordan fagkoordinatorer i en superbrukerrolle kan delta i implementeringsprosessen av nytt EPJ-system i helse- og omsorgstjenesten, og hvilke forutsetninger de mener må være til stede for at de skal kunne bidra. Studien hadde et kvalitativt design med fokusgruppeintervju som datainnsamlingsmetode. Totalt 13 av 15 fagkoordinatorer ved kommunale omsorgssentre i én middels stor kommune deltok i to fokusgrupper. Datainnsamlingen ble gjennomført i pre-implementeringsfasen. Datamaterialet ble analysert gjennom en kombinasjon av deduktiv analyse med utgangspunkt i CFIR 2.0 og induktiv refleksiv tematisk analyse. Analysen resulterte i fire hovedtemaer. Fagkoordinatorene beskriver ledelsesforankring, tydelig rolleavklaring og systematisk planlegging som grunnleggende forutsetninger. Mangel på tid, bemanning og utstyr beskrives som strukturelle barrierer. Praktisk og tilpasset opplæring fremheves som avgjørende for trygghet og mestring. Fagkoordinatorene ser seg selv som brobyggere mellom teknologi, organisasjon og menneske. Funnene viser at fagkoordinatorene ser seg selv som brobyggere mellom teknologi, organisasjon og menneske, og fremhever fysisk tilstedeværelse, motivasjonsarbeid og tilpasset opplæring som sentrale bidrag. Muligheten til å realisere disse bidragene er imidlertid avhengig av at ledelsesforankring, tilstrekkelige ressurser og tydelig rolleavklaring er på plass i pre- implementeringsfasen. Nøkkelord: EPJ-implementering, helseinformatikk, kommunehelsetjeneste, ledelsesforankring, pre-implementering, organisatoriske forutsetninger, superbruker

Sammendrag Helsepersonell i psykiatrien utsettes daglig for vold og trusler i arbeidshverdagen. Det er begrensede muligheter for å øve på og forbedre seg på slike situasjoner. For å møte dette behovet er virtuell virkelighet (VR) blitt tatt i bruk ved enkelte arbeidsplasser som et supplement i opplæringen i håndtering av vold og trusler. VR gir mulighet til å simulere virkelighetsnære situasjoner i trygge omgivelser. Samtidig er det begrenset kunnskap om hvordan helsepersonell opplever læringseffekten av VR. Hensikten med studien er å undersøke helsepersonells erfaringer med VR og hvordan dette oppleves som et læringsverktøy i håndtering av vold og trusler i arbeidshverdagen. Problemstillingen som besvares er: “Hvordan opplever helsepersonell ved psykiatrisk avdeling VR som et læringsverktøy i håndtering av truende situasjoner?” Studien er gjennomført som en kvalitativ undersøkelse med semistrukturerte individuelle intervjuer. Utvalget består av åtte informanter, hvorav alle er helsepersonell, ansatte ved et sykehus og med erfaring fra psykiatrisk arbeid og bruk av VR. Dataene er analysert ved hjelp av abduktiv tematisk analyse, med Kolbs læringssirkel som teoretisk rammeverk. Resultatene viser at helsepersonell opplever VR som et nyttig læringsverktøy ved at det gir mulighet til å øve på å reflektere over kunnskap og ferdigheter. VR-basert opplæring i håndtering av truende situasjoner beskrives som mindre krevende og mer læringsfremmende enn tradisjonelle undervisningsformer. Samtidig viser funnene variasjon i bruk av teknologien. Bildekvalitet, manglende realisme og fysisk ubehag kan påvirke brukeropplevelsen og dermed begrense læringsutbyttet. Nøkkelord: Helsepersonell, Kolbs læringssirkel, kompetanseutvikling, kvalitativ studie, simulering, vold og trusler, virtuell virkelighet (VR).

Sammendrag Prosjektets bakgrunn: Digitalisering i helsesektoren er et sentralt satsningsområde i norsk helsepolitikk, med mål om å styrke tilgjengelighet, kvalitet og effektivitet i tjenestene. DigiHelsestasjon er en digital kommunikasjonsløsning som skal forbedre samhandling mellom innbyggere og helsestasjon- og skolehelsetjenesten. Tidligere forskning og nasjonale rapporter viser imidlertid at gevinster ved digitale løsninger ikke oppnås automatisk, men avhenger av faktorer som opplæring, organisatorisk støtte og faktisk bruk. Hensikt og problemstilling: Hensikten med studien er å undersøke hvordan opplevd opplæring og arbeidsbelastning henger sammen med helsepersonells tilfredshet med DigiHelsestasjon i Oslo kommune. Metode: Studien har et kvantitativt tverrsnittdesign basert på spørreundersøkelse blant helsepersonell i helsestasjon- og skolehelsetjenesten i Oslo kommune. Data er analysert ved bruk av deskriptiv statistikk, korrelasjonsanalyse og multippel regresjonsanalyse. Variasjon er vurdert med standardavvik. Resultater: Resultatene viser en moderat positiv sammenheng mellom opplevd opplæring og tilfredshet (r = 0.42), og en sterkere sammenheng mellom redusert arbeidsbelastning og tilfredshet (r = 0.50). Regresjonsanalysen viser at begge faktorene bidrar til å forklare tilfredshet, men at redusert arbeidsbelastning er den sterkeste prediktoren (β = 0,394). Modellen forklarer om lag 29% av variasjonen i tilfredshet. Konklusjon: Både opplæring og arbeidsbelastning har betydning for tilfredshet, men redusert arbeidsbelastning fremstår som mest avgjørende. Opplæring fungerer som et grunnlag for trygg bruk, mens opplevd redusert arbeidsbelastning i arbeidshverdagen i større grad påvirker tilfredshet med løsningen. Funnene understreker betydningen av kompetanseutvikling og organisatorisk tilrettelegging. Nøkkelord: Arbeidsbelastning. DigiHelsestasjon. Helsestasjon- og skolehelsetjenesten. Helseteknologi. Opplæring. Tilfredshet

Helsepersonell i psykiatrien utsettes daglig for vold og trusler i arbeidshverdagen. Det er begrensede muligheter for å øve på og forbedre seg på slike situasjoner. For å møte dette behovet er virtuell virkelighet (VR) blitt tatt i bruk ved enkelte arbeidsplasser som et supplement i opplæringen i håndtering av vold og trusler. VR gir mulighet til å simulere virkelighetsnære situasjoner i trygge omgivelser. Samtidig er det begrenset kunnskap om hvordan helsepersonell opplever læringseffekten av VR. Hensikten med studien er å undersøke helsepersonells erfaringer med VR og hvordan dette oppleves som et læringsverktøy i håndtering av vold og trusler i arbeidshverdagen. Problemstillingen som besvares er: “Hvordan opplever helsepersonell ved psykiatrisk avdeling VR som et læringsverktøy i håndtering av truende situasjoner?” Studien er gjennomført som en kvalitativ undersøkelse med semistrukturerte individuelle intervjuer. Utvalget består av åtte informanter, hvorav alle er helsepersonell, ansatte ved et sykehus og med erfaring fra psykiatrisk arbeid og bruk av VR. Dataene er analysert ved hjelp av abduktiv tematisk analyse, med Kolbs læringssirkel som teoretisk rammeverk. Resultatene viser at helsepersonell opplever VR som et nyttig læringsverktøy ved at det gir mulighet til å øve på å reflektere over kunnskap og ferdigheter. VR-basert opplæring i håndtering av truende situasjoner beskrives som mindre krevende og mer læringsfremmende enn tradisjonelle undervisningsformer. Samtidig viser funnene variasjon i bruk av teknologien. Bildekvalitet, manglende realisme og fysisk ubehag kan påvirke brukeropplevelsen og dermed begrense læringsutbyttet. Nøkkelord: Helsepersonell, Kolbs læringssirkel, kompetanseutvikling, kvalitativ studie, simulering, vold og trusler, virtuell virkelighet (VR).

Denne masteroppgaven har undersøkt hvilke faktorer som påvirker helsepersonells aksept for bruk av digital hjemmeoppfølging i et kommunalt perspektiv. Digital hjemmeoppfølging er en tjeneste som skjer helt eller delvis uten fysisk kontakt, der dialog og deling av data mellom pasient og helsepersonell foregår digitalt. Dette tillater at pasientene kan motta helsehjelpen uten å måtte forlate hjemmet sitt. Målgruppen er de med behov for oppfølging og/eller stort forbruk av helsetjenester. Denne tjenesten er et nasjonalt satsningsområde og det arbeides med å etablere den i landets kommuner. Dette er en ny måte å levere helsetjenester på, som kan medføre teknologiske, organisatoriske og individuelle utfordringer helsepersonell må ta hensyn til og håndtere, noe som kan påvirke deres aksept for tjenesten. Prosjektet er utført med en kvantitativ spørreundersøkelse blant helsepersonell som jobber med digital hjemmeoppfølging. Utformingen av spørreskjemaet er gjort med utgangspunkt i det teoretiske rammeverket UTAUT, hvor dataen er analysert med deskriptiv statistikk. Resultatene tyder på at helsepersonell har aksept for digital hjemmeoppfølging, men aksepten er noe lavere knyttet til den opplevde nytteverdien for effektivisering, det kliniske blikket og samhandling. Funnene viser at opplevd nytteverdi, forventet brukervennlighet og sosial påvirkning bidrar til helsepersonells brukerintensjon. Sammen med de tilrettelagte omgivelsene, bidrar dette til aksept for bruk av digital hjemmeoppfølging blant helsepersonell i kommunal sektor. Studien kunne imidlertid ikke avdekke om aksepten varierte på tvers av kjønn, alder og erfaring. Disse og andre årsakssammenhenger, og longitudinelle studier gjennom implementering og drift vil være interessant å undersøke i fremtidig forskning. Nøkkelord: aksept, digital hjemmeoppfølging, helsepersonell, kommunehelsetjeneste, kvantitativ, spørreundersøkelse, UTAUT

Sammendrag: Prosjektets bakgrunn: Ungdom med medfødt hjertefeil kan oppleve overgangen mellom barne- og voksenavdeling som utfordrende, og forskning peker på manglende helsekompetanse og lite strukturerte overføringsprosesser som mulige årsaker til frafall fra oppfølgingen. Foreløpig er digitale løsninger lite brukt i oppfølgingen av ungdom med medfødt hjertefeil i Norge. For å lykkes med å digitalisere oppfølgingstilbudet bør viktige hensyn og forutsetninger kartlegges i forkant. Hensikt: Å undersøke hva helsepersonell og andre tjenesteytere mener er viktige hensyn og forutsetninger ved digitalisering av oppfølgingen av ungdom med medfødt hjertefeil. Problemstilling: Hvilke hensyn og forutsetninger anser helsepersonell og andre tjenesteytere som sentrale ved digitalisering av oppfølgingstilbudet til ungdom med medfødt hjertefeil? Metode: Studien anvender et kvalitativt design med en induktiv tilnærming. Data ble samlet gjennom både semistrukturerte fokusgruppeintervjuer og individuelle intervjuer. Totalt deltok 11 informanter i studien. Dataene er analysert ved bruk av refleksiv tematisk analyse, i tråd med Braun & Clarke sine seks faser. ICT4PEM, som kombinerer IKT og empowerment, er benyttet som et teoretisk rammeverk for studien. Resultater: Datamaterialet har resultert i fire hovedtemaer med tilhørende 11 subtemaer; (I) “Individuelle hensyn hos ungdom med medfødt hjertefeil”, (II) “Individuelle hensyn blant helsepersonell rundt digitalisering av pasientoppfølgingen, (III) “Organisatoriske forutsetninger for helsepersonell” og (IV) “Teknologiske forutsetninger og preferanser for digitalisering av oppfølging blant tjenesteytere.” Konklusjon: Funnene i denne studien indikerte at det var store variasjoner i individuelle behov hos ungdom med medfødt hjertefeil. Tidlig involvering i overgangen mellom barne- og voksenavdeling var en forutsetning for å øke helsekompetanse og ansvarliggjøre ungdommen. Tett samarbeid mellom helsesektor og teknologiutviklere bør være en forutsetning for å lykkes med digitalisering av oppfølgingen. Nøkkelord: Medfødt hjertefeil, transisjon, helsekompetanse, empowerment, helseteknologi, digitalisering.

Bakgrunn: Demografiske utfordringer og mangel på arbeidskraft peker på behovet for digital transformasjon i kommunehelsetjenesten. Kommuner strever med å hente ut gevinster ved innføring av helseteknologi. Mangel på helhetlig strategi utgjør en barriere, samtidig som bruk av teknologi stiller krav til kompetanse og digital modenhet. Hensikt: Studien undersøker hvordan opprettelse av e-helseteam påvirket digital modenhet i en norsk kommune. Problemformulering: Hvordan kan opprettelse av et e-helseteam fremme digital modenhet i en kommune? Metode: Kvalitativ enkelcasestudie i en kommune som har opprettet et e-helseteam. Metode for innsamling av data var individuelle kvalitative intervjuer med temabasert intervjuguide. Utvalget bestod av ni informanter med bakgrunn fra sentraladministrasjonen, helsetjenestene, IT og digitalisering, samt ansatte i e-helseteamet. Resultater: Analysen identifiserte to hovedtemaer og syv undertemaer som viser hvordan e-helseteam fremmer digital modenhet, men samtidig synliggjør barrierer i kommunens strukturer. Oppsummering: Opprettelse av e-helseteam kan fungere som en drivkraft for digital transformasjon, og medvirke til en endringskultur som fremmer digital modenhet i kommunehelsetjenesten. Samtidig kan det synliggjøre barrierer knyttet til struktur, samhandling og manglende digitalt eierskap, og gi innsikt i hvordan andre kommuner kan møte tilsvarende utfordringer.

Bakgrunn: Demografiske utfordringer og mangel på arbeidskraft peker på behovet for digital transformasjon i kommunehelsetjenesten. Kommuner strever med å hente ut gevinster ved innføring av helseteknologi. Mangel på helhetlig strategi utgjør en barriere, samtidig som bruk av teknologi stiller krav til kompetanse og digital modenhet. Hensikt: Studien undersøker hvordan opprettelse av e-helseteam påvirket digital modenhet i en norsk kommune. Problemformulering: Hvordan kan opprettelse av et e-helseteam fremme digital modenhet i en kommune? Metode: Kvalitativ enkelcasestudie i en kommune som har opprettet et e-helseteam. Metode for innsamling av data var individuelle kvalitative intervjuer med temabasert intervjuguide. Utvalget bestod av ni informanter med bakgrunn fra sentraladministrasjonen, helsetjenestene, IT og digitalisering, samt ansatte i e-helseteamet. Resultater: Analysen identifiserte to hovedtemaer og syv undertemaer som viser hvordan e-helseteam fremmer digital modenhet, men samtidig synliggjør barrierer i kommunens strukturer. Oppsummering: Opprettelse av e-helseteam kan fungere som en drivkraft for digital transformasjon, og medvirke til en endringskultur som fremmer digital modenhet i kommunehelsetjenesten. Samtidig kan det synliggjøre barrierer knyttet til struktur, samhandling og manglende digitalt eierskap, og gi innsikt i hvordan andre kommuner kan møte tilsvarende utfordringer.

Sammendrag Bakgrunn De fleste barn og unge i Norge har det fint, men fortsatt er det noen som oppgir at de opplever ulike former for uhelse. Det ligger i både skolens og skolehelsetjenestens mandat å støtte og hjelpe barn og unge og deres familier i den utstrekning de har behov for. Dette kan blant annet gjøres gjennom tverrfaglig samarbeid i og utenfor kommunen. Stortinget og regjeringen har i flere omganger hatt fokus på å styrke det tverrfaglige samarbeidet rundt denne gruppen. Hensikt Hensikten med studien er å undersøke kontaktlæreres erfaringer med samarbeidet med helsesykepleiere, og å identifisere suksessfaktorer og hinder i et slikt samarbeid. Problemstilling: Hvilke erfaringer og oppfatninger har kontaktlærere om samarbeidet med helsesykepleiere på barneskolen? Metode Masteroppgaven har en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming og det er gjennomført ni intervjuer med kontaktlærere i barneskolen. Det er brukt refleksiv tematisk analyse av Braun og Clarke (2022) i analysen. Resultater Kontaktlærerne i studien hadde flere tanker og oppfatninger om hvilke faktorer som bidro til et godt samarbeid, samt hvilke faktorer som hindret samarbeidet. Studien resulterte i fire hovedtemaer: De organisatoriske forholdenes betydning, mange hatter og oppgaver, relasjoner og personlige egenskapers betydning, alle i laget har et felles mål om barnets beste. Konklusjon Kontaktlærerne så på helsesykepleier som en verdifull samarbeidspartner. De ønsket en tydeligere rolleavklaring og pekte på ulike forhold som henholdsvis fremmer og hemmer samarbeid. Både helsesykepleiere, ledere og beslutningstakere har et ansvar for å påvirke samarbeidet mellom helsesykepleiere og kontaktlærere i en positiv retning. Nøkkelord Samarbeid, tverrfaglig samarbeid, kontaktlærer, helsesykepleier og barneskole

Bakgrunn: Om lag 7 % av fedre utvikler barseldepresjon. Foreldres psykiske helse bør ifølge de nasjonale faglige retningslinjene for helsestasjonstjenesten være et gjennomgående tema på alle konsultasjoner, og helsesykepleier har en viktig rolle for å forebygge og oppdage barseldepresjon. Hensikt: Å få innsikt i erfaringer og refleksjoner helsesykepleiere har omkring barseldepresjon hos fedre. Problemstilling: «Hvilke erfaringer og refleksjoner har helsesykepleiere med barseldepresjon hos fedre?» Metode: Kvalitativt design med åtte semistrukturerte individuelle dybdeintervjuer av helsesykepleiere som jobber på helsestasjon 0-5 år. Datamaterialet er analysert med Braun og Clarkes tematiske analysemetode.    Resultater: Analysen resulterte i fire hovedtemaer: 1.Barseldepresjon hos far er vanskelig å avdekke: Det er ulike barrierer for å avdekke barseldepresjon hos far og helesykepleierne ønsker mer kunnskap om temaet. 2.Behov for kartleggingsverktøy og samarbeid med andre tjenester: Edinburgh postnatal depresjonsskår (EPDS) oppleves nyttig på mange måter, imidlertid ønskes et tilpasset verktøy for fedre. 3.Betydningen av å åpne opp for samtale om psykisk helse: Helsesykepleier bør tidlig bygge tillit og relasjon til far og hjemmebesøket er en nøkkelkonsultasjon. 4.Betydningen av å inkludere far: Det er viktig å se familien som en helhet. Tilknytning mellom far og barn blir trukket frem som en viktig faktor knyttet til fars psykiske helse.     Konklusjon: Funnene understreker behovet for økt kunnskap om temaet og systematisk inkludering av fedre i helsestasjonstjenesten. Barseldepresjon er vanskelig å avdekke, og det er behov for egnet kartleggingsverktøy. Nøkkelord: helsesykepleier, helsestasjon, erfaring, refleksjon, barseldepresjon, far, forebygge  

Sammendrag Bakgrunn: Økende andel eldre i befolkningen vil føre til økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester, samtidig som tilgjengelig arbeidskraft forventes å avta. Dette skaper behov for løsninger som kan avlaste helsepersonell og bidra til mer effektiv ressursbruk. Kunstig intelligens (KI) trekkes frem som et mulig virkemiddel, men erfaringer med implementering av teknologi i helsetjenesten er varierende. I apoteksektoren er KI foreløpig i liten grad tatt i bruk, noe som gjør det relevant å undersøke farmasøyters perspektiver. Hensikt: Studien har som formål å undersøke hvordan farmasøyter beskriver sin tillit til KI-støttede verktøy i arbeidshverdagen, samt hvilke faktorer som påvirker deres vilje til å ta teknologien i bruk. Metode: Studien har et kvalitativt design basert på semistrukturerte intervjuer med seks farmasøyter fra norske apotek. Dataene er analysert ved hjelp av kvalitativ innholdsanalyse. Funn: Funnene viser at tillit til KI er en kompleks prosess påvirket av teknologiske, organisatoriske og individuelle faktorer. Informasjonstroverdighet fremstår som den viktigste faktoren, særlig knyttet til etterprøvbarhet og muligheten til å verifisere informasjon mot faglige kilder. Aktualitet og relevans er også sentrale. Videre fremheves integrasjon i eksisterende systemer og behov for opplæring og støtte som avgjørende for bruk. KI oppfattes som et nyttig støtteverktøy, men har begrensninger i komplekse kliniske situasjoner. Konklusjon: Tillit til KI avhenger ikke bare av teknologiens kvalitet, men også av hvordan den implementeres og tilpasses praksis. KI forstås som et supplement til farmasøytens kompetanse, hvor det faglige ansvaret fortsatt ligger hos farmasøyten. Nøkkelord: kunstig intelligens, farmasøyter, tillit, apotekpraksis, beslutningsstøtte og helseteknologi

Digitalisering av kommunale helse- og omsorgstjenester løftes frem som et sentralt tiltak for å møte økende press knyttet til demografiske endringer, kompetansemangel og krav til effektiv ressursutnyttelse. Digital hjemmesykepleie (DHS) er en tjenesteform der oppfølging av pasienter gjennomføres via skjerm som et alternativ eller supplement til fysiske besøk. Tønsberg kommune er den første i Norge som har etablert en egen digital hjemmesykepleiesone. Erfaringer herfra viser at tjenesten er implementert, men at videre skalering er utfordrende. Det er betydelig variasjon i henvisningspraksis mellom hjemmesykepleiesonene. Hensikten med studien er å undersøke hvordan helsepersonell i hjemmesykepleien opplever skalering av DHS, samt identifisere mekanismer som fremmer eller hemmer denne prosessen. Studien har et kvalitativt, eksplorativt design med en interpretativ casestudie. Datainnsamlingen ble gjennomført gjennom semistrukturerte intervjuer med ni helsepersonell i ulike hjemmesykepleiesoner i Tønsberg kommune. Dataene ble analysert ved kvalitativ innholdsanalyse og fortolket i lys av Normalization Process Theory. Funnene viser at helsepersonell oppfatter DHS som et nyttig supplement som kan avlaste tjenesten og styrke pasienters selvstendighet. Samtidig uttrykkes usikkerhet knyttet til pasientsikkerhet, teknologiens begrensninger og vurdering av kliniske tegn via skjerm. Variasjonen i henvisninger mellom soner knyttes til tidspress, ulik forståelse av tjenestens hensikt, varierende opplæring og manglende systematikk i vurderingsarbeidet. Positive erfaringer, kollegastøtte og tydelig organisering styrker motivasjonen, mens usikkerhet og manglende struktur begrenser skaleringen. Studien konkluderer med at skalering av DHS avhenger av samspillet mellom organisatoriske rammer, teknologiske forutsetninger og individuelle vurderinger. Videre skalering forutsetter tydeligere struktur, sterkere forankring og mer systematisk støtte i praksis.