Vis sammendrag
Denne rapporten er skrevet på oppdrag fra Helsedirektoratet og omhandler ufullstendig helse- og omsorgshjelp og kompetansebehov i norske sykehjem. Rapporten er basert på et forskningsprosjekt som er gjennomført av Senter for omsorgsforskning (SOF) i perioden september 2021 til desember 2022. BAKGRUNN OG PROBLEMSTILLINGER Tidligere forskning viser at ufullstendig helse- og omsorgshjelp er vanlig i helse- og omsorgstjenestene i kommuner. Misforhold mellom bemanning og hjelpebehov/pleietyngde, samt kompetanseutfordringer i tjenestene, kan være medvirkende årsaker til at helse- og omsorgshjelpen blir ufullstendig. Det har vært påpekt behov for flere studier om ufullstendig helse- og omsorgshjelp i sykehjem, og ledelsens perspektiv er trukket frem som et av hullene i forskningen på området. Følgende fire problemstillinger har vært styrende for arbeidet med denne rapporten: 1. Hvilken forekomst og typer av ufullstendig helse- og omsorgshjelp finnes i norske sykehjem? 2. Hvilke sammenhenger kan identifiseres mellom ufullstendig helse- og omsorgshjelp i sykehjem og karakteristika ved ansatte? 3. Hvilke sammenhenger kan identifiseres mellom ufullstendig helse- og omsorgshjelp i sykehjem og personalressurser, karakteristika og organisasjonsmessige forhold ved kommunene, sykehjemmene og dets beboere? 4. Hvordan håndterer ledere i sykehjem balansen mellom pasientbehov, kompetanse og kapasitet? METODE For å svare på disse spørsmålene har vi brukt både kvantitativ (problemstilling 1-3) og kvalitativ metode (problemstilling 4). Den kvantitative delen av prosjektet er basert på en elektronisk spørreundersøkelse blant pleiefaglig helsepersonell (n = 715) i 46 sykehjem, samt registerdata. I spørreundersøkelsen anvendte vi den norske versjonen av Basel Extent of Rationing of Nursing Care for nursing homes (BERNCA-NH), som består av 20 enkeltspørsmål fordelt på fire hovedområder for ufullstendig helse- og omsorgshjelp: rutinemessig pleie, pleie ved behov, psykososial omsorg og dokumentasjon. For å få en oversikt over sykehjemspasienter, tjenestebruk, ansatte og stillingstyper fikk vi utlevert aggregerte registerdata fra Kommunalt pasient og brukerregister (KPR) og KS’ PAI-register. I tillegg innhentet vi offentlig tilgjengelig data og statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) om kommunenes sentralitet og sykehjemsektoren i Norge. Utvalgte registerdata ble sammenstilt med data fra spørreundersøkelsen. Data ble analysert med beskrivende statistikk og bivariate analyser. For å undersøke hvordan ledere i sykehjem håndterer balansen mellom pasientbehov, kompetanse og kapasitet (problemstilling 4), gjennomførte vi en kvalitativ intervjustudie. Data er basert på 13 individuelle intervjuer og fire fokusgruppeintervju med totalt 16 ledere fra sykehjem hvor vi hadde gjennomført spørreundersøkelsen. De fleste lederne deltok både i individuelle og fokusgruppeintervju. Data ble analysert med kvalitativ innholdsanalyse. RESULTATER Resultater fra spørreundersøkelsen viser at det å utelate helse- og omsorgshjelp er vanlig blant ansatte i sykehjemmene. Ser vi på de fire hovedområdene av omsorgsoppgaver i BERNCA-NH, rapporteres det hyppigst utelatte oppgaver for områdene «psykososial omsorg» og «dokumentasjon». Ser vi derimot på enkeltspørsmål, finner vi hyppig utelatte oppgaver innenfor alle områder. De to oppgavene som oftest utelates, er tett relatert til pasientens medbestemmelse og individuelle behov. Til sammen 67 % av respondentene oppga at de noen ganger eller ofte i løpet av de siste syv vaktene ikke kunne gjennomføre aktivitet som pasientene selv ønsket, mens 63 % oppga at de noen ganger eller ofte lot pasientene vente mer enn fem minutter etter at de hadde ringt etter hjelp. Resultatene viser at omsorgsoppgaver som kroppsvask, munn- og tannstell og assistanse ved måltider, også utelates relativt hyppig. Om lag 45 % oppgav at de ikke har kunnet utføre munn- og tannstell noen ganger eller ofte i løpet av de siste sju vaktene, mens om lag 40 % oppgav dette for kroppsvask. Til sammen 58 % oppgav at de gjorde oppgaver for pasienter som de egentlig kunne klare selv (f.eks. å vaske seg eller kle på seg) på grunn av mangel på tid. Se for øvrig tabell 8. Med unntak av sykehjemmets størrelse (ansatte ved de største sykehjemmene rapporterte noe sjeldnere utelatte oppgaver knyttet til «psykososial omsorg»), fant vi få forskjeller i utelatt helseog omsorgshjelp når vi sammenlignet grupper ut fra karakteristika ved kommuner og sykehjem. Så vi derimot på karakteristika ved pasientene, fant vi at ansatte ved sykehjem med de eldste pasientene (≥ 85 år) noe sjeldnere rapporterte utelatte oppgaver innenfor alle hovedområder enn ansatte ved sykehjem der gjennomsnittsalderen var under 85 år. Tilsvarende fant vi at det noe sjeldnere ble rapportert utelatt helse- og omsorgshjelp av ansatte ved de sykehjemmene hvor pasientene hadde størst bistandsbehov knyttet til egenomsorg, kognitiv svikt og sosial fungering. Før vi kan sannsynliggjøre årsaker og sammenhenger må det gjennomføres analyser som kontrollerer for potensielt andre samvirkende bakgrunnsfaktorer. Vi identifiserte en rekke forskjeller i forekomst av utelatt helse- og omsorgshjelp når vi sammenlignet grupper ut fra karakteristika ved ansatte. Størst forskjell fant vi mellom yrkesgruppene. Sykepleiere og vernepleiere rapporterte oftere utelatte oppgaver enn helsefagarbeidere, mens helsefagarbeidere rapporterte oftere utelatte oppgaver enn assistenter – på samtlige områder. Videre fant vi at kvinner oftere rapporterte utelatt helse- og omsorgshjelp enn menn, og at ansatte som hadde faste stillinger, oftere rapporterte utelatte oppgaver enn ansatte i midlertidig stillinger. Mens ansatte som jobbet tilsvarende heltidsstilling oftere rapporterte utelatt helse-og omsorgshjelp knyttet til «psykososiale behov», rapporterte de som jobbet mindre stillinger hyppigere utelatt helse- og omsorgshjelp knyttet til «dokumentasjon». Videre rapporterte ansatte med kortest erfaring fra helsetjenesten, samt de med kortest erfaring på nåværende arbeidssted, sjeldnere utelatt helse- og omsorgshjelp enn ansatte med lengre erfaring. Til sist fant vi at ansatte som jobbet flest vakter ved korttidsavdelinger, oftere rapporterte utelatt helse- og omsorgshjelp enn ansatte som jobbet mest ved langtidsavdelinger. Vi fant ingen vesentlige forskjeller i forekomst av utelatt helse- og omsorgshjelp når vi sammenlignet aldersgrupper eller grupper av ansatte med og uten videreutdanning. I intervjustudien ga de 16 lederne uttrykk for at helse- og omsorgshjelpen i deres sykehjem i hovedsak holdt et faglig forsvarlig nivå. Samtidig var de opptatt av at kvaliteten på tjenesten kunne vært bedre. Flere beskrev den som ufullstendig eller utilstrekkelig når det gjaldt å gi pasientene helhetlig og personsentrert omsorg og et meningsfullt innhold i pasienthverdagen. I intervjuene identifiserte de en rekke oppgaver som utelates eller settes på vent, og vi har delt disse inn i fire grupper: 1) oppgaver som aktiviserer både fysisk og sosialt; 2) rutineoppgaver; 3) bonusoppgaver; 4) avvik. Oppgavene som utelates eller settes på vent kan berøre grunnleggende behovsområder hos pasientene, men gjennomgående anså lederne disse oppgavene som ikke livsviktige eller hverdagslige. Oppgaver som aktiviserer, både fysisk og sosialt, og som bidrar til meningsfylte opplevelser for den enkelte pasient, mente de ble nedprioritert. Det synes dermed å være stor enighet om at oppgaver som innebar relasjonelt arbeid og mellommenneskelige møter ofte ble forsømt. Forklaringer som gis på dette ble koblet til travelhet, tilstander hos pasientene, lav kontinuitet i personalgruppa, pandemi, kultur og arbeidsmiljø, manglende kompetanse, organisatoriske forhold, og sykehjemmets fysiske utforming. I intervjuene fremkom det at lederne anvendte en rekke ulike strategier for å tilrettelegge for god helse- og omsorgshjelp. Disse strategiene rettet seg både mot ansatte som utøvde den direkte helsehjelpen og mot politikere og høyere ledernivå i kommunen. Overfor ansatte vektla de det å holde seg orientert, å sikre daglig bemanning og riktig oppgavefordeling, å bevisstgjøre ansatte på roller og ansvar, å støtte og veilede til god faglig praksis, samt å bygge kultur for åpenhet og læring. I samhandlingen med overordnet ledelse og politisk nivå ble det beskrevet strategier som det å orientere om faktiske forhold i tjenesten, argumentere for ressursbehov og å medvirke i langsiktig strategiarbeid for tjenesten. AVSLUTTENDE BETRAKTNINGER Sammenliknet med andre studier fra sykehjem som har målt utelatt helse- og omsorgshjelp med det samme spørreskjemaet som vi har brukt, rapporterer ansatte i vårt utvalg i større grad at helse- og omsorgsoppgaver utelates. Det betyr ikke at slike ufullstendige praksiser berører alle pasientene, men at de skjer forholdsvis ofte innenfor sentrale livsområder for dem. Resultatene indikerer at ufullstendig helse- og omsorgshjelp kan ha sammenheng med karakteristika ved sykehjemmene, de ansatte og pasientene, men det er nødvendig med ytterligere analyser hvor det kontrolleres for andre bakgrunnsfaktorer før vi kan konkludere om statistiske sammenhenger. Intervjuene med lederne bidrar til å forstå og forklare ufullstendig helse- og omsorgshjelp i sykehjemmene. Tidspress og travelhet er en medvirkende faktor, og dette kan blant annet henge sammen med egenskaper ved pasientgruppen, lav grunnbemanning, sykefravær og vikarbruk, lav kontinuitet og ansattes kompetanse. Lav kontinuitet henger dessuten sammen med at kun 22 % av de ansatte har 100 % stilling, mens den gjennomsnittlige stillingsprosenten er på 67 % (ifølge tall fra PAI-registeret). Underveis i intervjuene framkom det at utelatte oppgaver også omfattet pasientenes grunnleggende behov. Dette er i samsvar med svarene fra spørreundersøkelsen blant de ansatte som viste at også rutinemessige pleie, som kroppsvask og munn- og tannstell, utelates noen ganger/ofte (se tabell 8). Ansatte med lengre jobberfaring, stabilitet i stillingene, heltidsarbeid og høy kompetanse rapporterte i større grad ufullstendig helse- og omsorgshjelp enn de med kortere jobberfaring, mindre stabilitet i tjenestene, deltidsstilling og lavere kompetanse. Dette kan tolkes som at jobberfaring, stabilitet i stillingene, heltidsarbeid og høy kompetanse bidrar til at ufullstendig helse- og omsorgshjelp blir lagt merke til og erkjent. Først når noe erkjennes kan man gjøre noe med det. En annen tolkning kan være at ansatte med lengre jobberfaring, stabilitet i stillingene, heltidsarbeid og høy kompetanse har et arbeidsinnhold eller jobbfunksjon som gjør at de i større grad må utelate disse typer av oppgavene. Det å utelate hjelp til sårbare sykehjemsbeboeres grunnleggende behov er uansett alvorlig og kan representere en trussel mot pasientsikkerheten og forsvarligheten i tjenesten. Dette er både et individuelt ansvar, et virksomhetsansvar og et myndighetsansvar. Nasjonale og kommunale myndigheter og ledelsen ved det enkelte sykehjem må gi de ansatte rammevilkår som gjør det mulig for dem å oppfylle plikten til forsvarlig yrkesutøvelse. Den høye forekomsten av ufullstendig helse- omsorgshjelp vist i denne studien er etter vår vurdering et varsko om behovet for å etablere nye og konkrete tiltak og virkemidler som reduserer problemet. Det er etter vår vurdering også viktig å skape en åpenhetskultur omkring disse utfordringene, herunder å utvikle konkrete varslingsrutiner og organer for dette lokalt, slik at faktiske mangler synliggjøres og dermed kan gripes fatt i.
