Bakgrunn og erfaring
Jeg er utdannet lege fra Universitet i Oslo, og siden jeg ble ferdig med studiene i 2013 har jeg jobbet som lege i sykehus. Jeg ble spesialist i barne- og ungdomsmedisin i 2022. Ved siden av min stipendiatstilling jobber jeg som overlege på Barne- og ungdomsavdelingen ved Sørlandet Sykehus Kristiansand.
Jeg startet min ph.d. i etikk ved Universitetet i Agder i 2025. Mitt forskningsprosjekt har den foreløpige tittelen: "Du kan ikke tvinge meg! Profesjonsetiske utfordringer i behandlingen av barn og unge som selvskader" (se under "forskning" for mer informasjon).
Min tidligere akademiske erfaring er relativt begrenset. Som medisinstudent var jeg del av en forskningsgruppe ved Norges Idrettshøgskole som forsket på effekten av antioksidanter på treningseffekt.
Jeg ble tidlig interessert i medisinsk etikk, og har vært medlem av Klinisk Etikk-komitée ved SSHF siden 2017. I år ble jeg også valgt inn i Rådet for legeetikk.
Ansvarsområder
Jeg er tilknyttet institutt for religion, filosofi og historie. Mitt interesseområdet er medisinsk etikk, og jeg er særlig interessert i hvordan kunnskapen fra etikken kan overføres til praksis.
Forskning
Selvskading blant barn og unge er et stort samfunnsproblem. Internasjonale studier angir at mellom 10 og 20 % av ungdom skader seg selv. Dette medfører enorme kostnader for helsevesenet og svært mye lidelse for pasienten og familien rundt.
Når unge mennesker kommer til akuttmottak på grunn av potensielt livstruende selvskading,
When young people who self-harm is brought to the emergency room after potentially life-threatening events, for example intoxications, the doctors who treat them face several ethical dilemmas. For example, they will have to weigh the legal obligation to save and protect lives against the patient’s autonomy, and evaluate what is best for the patient, not just in the emergency setting, but in the long run. This includes the potential need to use force if the patient doesn’t consent to treatment. To treat the patient against their will can very well seem necessary to save their life; but may inflict harm in the long run, taking away from the process where the patient learns to make good choices for themselves. For the doctor on call, these decisions can be morally challenging. To add to the pressure, the decisions will often have to be made in a setting where time is a limiting factor and other patients are waiting for necessary treatment.
Despite that these situations are common, it seems to be a lack of consensus on how to best handle these patients in an emergency room setting. We also know little about what resources doctors working in emergency rooms have to navigate these situations.
The research object in my ph.d. project is the situation that arise when a young person comes to the emergency room after a potentially life-threatening act of self-harm and the ethical dilemmas that come into play in this situation. I am investigating the research objects through four research questions:
1. What knowledge is there about the ethical dilemmas that arise when treating self-harm in the emergency rooms, and the doctors’ abilities to resolve these?
2. How do patients who have been hospitalized due to self-harm reflect on their encounters with the health-care system in these situations?
3. How do doctors working in hospitals reflect on their own practice and attitudes towards this patient group?
4. Using the knowledge from RQ 1-3; what professional ethical perspectives can contribute to better the treatment of young people who self-harm?
In addition to a scoping review (RQ1), I will perform qualitative interviews with former patients (RQ2) and doctors (RQ3) to help inform a normative professional ethical discussion. The aim is to point out professional ethical perspectives that can better the treatment of this patient group, and to do so based on empirically informed arguments.