– Jeg har ofte reflektert over hvordan det kan ha seg at generasjonen som har levd gjennom denne store omveltningen av omgivelsene sine, ikke sitter på et mangfold av fortellinger, sier Victoria Østerberg.
I vinter forsvarte hun sin doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder: Plastifisering av livets langs kysten fra 1950 til 1990: En undersøkelse av Ågerøya, Landøy-Udøy og Loshavn-Eikvåg over tre halvgenerasjoner.
Ressurs og problem
I dag er plast i havet og langs skjærgården omtalt som et stort miljøproblem. Spesielt den nye kunnskapen om mikroplast har fått oppmerksomhet. Skolebarn og andre ryddegrupper fyller store sekker med ilanddrevet søppel, nesten utelukkende av plast. Dette har vekket bred bekymring for de langsiktige konsekvensene av plast som havner i naturen uten at den brytes ordentlig ned.
– Som miljøhistoriker tar jeg utgangspunkt i at vi i dag ser på plast som problematisk, og at det er politiske ambisjoner om å begrense bruken av de største kildene til plastforbruk, slik som emballasje, sier Østerberg.
Så hvordan endte vi her? Hvilken rolle har plast spilt i å endre norsk kystkultur? Og når ble plasten til noe forgjengelig? Østerberg har sett nærmere på spørsmålene med utgangspunkt i tre kystsamfunn på Sørlandet.
Vendepunktet
I disse samfunnene ble en rekke ulike plastmaterialer introdusert i løpet av 50-tallet. Det skulle imidlertid gå noen år før de virkelig store endringene inntraff.
– Jeg har blitt veldig interessert i andre halvdel av 60-tallet og de første årene på 70-tallet. Da var det veldig mange endringer av praksiser. Det som før ble sett på som normalt, det som de fleste drev med, endret seg kjapt, forteller hun.
Gjennom intervjuer og samtaler med 22 tidsvitner, en gjennomgang av avisartikler, samt bilde- og videomateriale, fortelles historien om plast som en stadig mer integrert del av hverdagslivet.
Båter, fiskeutstyr og utemøbler av plast er eksempler på hvordan vedlikeholdsarbeid ble enklere med den nye teknologien. Dette gjorde kystlivet mer tilgjengelig for en ny gruppe fritidsbrukere med lite forhåndskunnskap eller tid til å ta vare på ting som lett råtnet.
Likevel var det ikke slik at plasten i seg selv introduserte en bruk og kast-mentalitet. Vedlikehold var fortsatt en viktig del av kystkulturen og brukne plastredskaper ble reparert med en god dose kreativitet. Plast førte også til ny kunnskap om hvordan de ulike materialene reagerte i vann og i sollys, og hvilke ulike formål de kunne brukes til.
– Vendepunktet kom da plastmaterialet ble så billig at det var enklere å kaste det og kjøpe nytt enn å reparere og sørge for at det holdt lengst mulig, sier Østerberg.
Borte fra fortellingen
Den billige plasten gjorde seg i første omgang gjeldene gjennom at stadig flere dagligvarer ble pakket i plastemballasje fra slutten av 1960-tallet. At dette fikk synlige konsekvenser for forsøpling, var tydelig for mange allerede den gang. Østerberg viser til en rekke avisoppslag fra begynnelsen av 1970-tallet om plastsøppel i elver og ved kysten. Også rett i nærheten av lokalsamfunnene hun har undersøkt, ble det vist til hvordan plast utgjorde en stor andel av søppelet.
– Derfor har det overrasket meg hvor få fortellinger informantene har om dette.
Østerberg har flere forslag til hvorfor fortellingene mangler. Blant annet vurderer hun:
– Jeg tenker det handler mye om hvilke fortellinger som forsterkes over tid. I disse kystsamfunnene er det i større grad ideen om det autentiske kystlandskapet fra seilskutetiden som fortelles om, og som fortsatt preger omgivelsene. Plast passer ikke inn i dette narrativet.
Et nytt perspektiv
Avhandlingen til Østerberg har som mål å bidra til dagens samtale om plast som miljøutfordring – som et tilskudd til de naturvitenskapelige og teknologiske tilnærmingene.
– Det er nyttig å få frem nyansene og bredden i hva plastifiseringen har betydd også for samfunnet. Da får vi rom for en annen type refleksjon.
– Jeg mener det er nødvendig å snakke om plasten som del av levd liv. Et samspill som har utviklet seg over tid. I dag er teknologien så tett sammenvevd med rutinene våre at det kan være vanskelig å forestille seg noe annerledes. Men vi bør stille spørsmål om hvordan disse praksisene har verdi for oss, eller hvordan de kan videreutvikles. Det handler om mer enn å erstatte eller fjerne enkeltstående kjemikalier.
Åpen om eget engasjement
Østerberg legger ikke skjul på at hun gjennom avhandlingen har fått et sterkere ønske om å engasjere seg for å skape mer bærekraftige måter å leve på. Hun har blitt aktiv i miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender, men har med vilje holdt seg unna plasttematikken. I prøveforelesningen ble hun utfordret på å drøfte miljøhistorikerens samfunnsrolle, og kom frem til at hun kanskje hadde vært for opptatt av å skille mellom rollen som forsker og som aktør i samfunnet.
Miljøhistorikere har ofte ambisjoner om å involvere seg i pågående miljøutfordringer. Det kan de gjøre ved å formidle forståelse for hvordan menneske og resten av naturen både har endret og vært avhengig av hverandre over tid.
– Som historiker er rollen ikke å peke mot spesifikke løsninger, men å legge til rette for en bedre samtale om mulige løsninger, sier Østerberg.
– Ved å skape forståelse for at dagens plastbaserte praksiser er et resultat av spesifikke historiske omstendigheter, er håpet at rommet for å endre praksis oppleves større.