Mange mennesker som har en alvorlig psykisk lidelse, ønsker å delta i arbeidslivet. Likevel er det bare mellom ti og tjue prosent av dem som har lønnet arbeid.
Individuell jobbstøtte (IPS) er en metode for å hjelpe personer i denne gruppen ut i jobb. I korte trekk handler det om at deltakerne skal gå rett ut i jobb, og få opplæring i arbeidsoppgavene og oppfølging på selve arbeidsplassen. Metoden er utbredt både i Norge og i resten av verden.
– Studier viser at flere kommer i jobb gjennom IPS, sammenlignet med andre tilbud til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, sier Ellen Ånestad Moen.
Hun har tatt en doktorgrad på samarbeidet mellom deltakere, helsepersonell og veiledere i NAV som samarbeider om individuell jobbstøtte.
.jpg)
Behov for forbedringer
En annen måte å gi arbeidstrening på, har vært å gi opplæring i skjermede bedrifter. Dette har ifølge Moen vist seg å ikke fungere like godt, siden opplæringen ofte ikke har særlig overføringsverdi til andre jobber.
– Det kan for oss alle ta opptil ett år å komme inn i rutinene på en ny jobb. En alvorlig psykiske lidelser kan gjøre det ekstra krevende både å sette seg inn i arbeidsoppgavene og det sosiale samspillet med kollegaene. Det er derfor viktig at innsatsen legges ned der kompetansen skal brukes, sier Moen.
Men selv om individuell jobbstøtte er det som fungerer best for rehabilitering av alvorlig syke mennesker, er det fortsatt mange som ikke får dette tilbudet, som ikke kommer i jobb, eller som slutter i jobben igjen etter kort tid.
– Det er behov for forbedringer, sier Moen.
Hun gjennomførte en systematisk litteraturstudie, observerte 16 samarbeidsmøter mellom jobbsøkere, behandlere, jobbspesialister ansatt i helsetjenesten og veiledere fra NAV. I tillegg intervjuet hun flere av dem. Til sammen deltok 291 jobbsøkere, 107 jobbspesialister, 21 behandlere og 19 veiledere i forskningen.
– Det som var litt rart, var at jeg startet med en opplevelse om at alle var positive til IPS. Behandlerne var positive til at pasientene fikk denne muligheten, og NAV-veilederne opplevde at det var et godt tilbud. Men likevel var begge gruppene veldig stille og passive i møtene, sier Moen.
Undervurderer egen betydning
Men hvorfor blir det slik? Det har mye å gjøre med at deltakerne hadde ulike forventninger til møtene og dermed i praksis var i forskjellige møter, ifølge forskningen til Moen.
For jobbsøkerne var økonomien det viktigste, men samtidig det mest usikre. Flere var bekymret for hva som ville skje med støtten fra NAV om de ikke mestret jobben de fikk gjennom IPS.
– Jobbsøkerne sier veldig tydelig at de oppsøker NAV for å få en trygg økonomisk situasjon. Og uttrygg økonomi kan få dem til å gi opp forsøke på å komme i arbeid, noe som vil resultere i at de får en uføretrygd, sier Moen.
Denne gruppen ønsket seg altså økonomiske avklaringer fra NAV, og håpet at behandleren de hadde med i møtet kunne hjelpe dem.
Men NAV-veilederene var ikke nok oppmerksomme på betydningen av økonomisk trygghet og oppfattet seg i tillegg som litt utenforstående i IPS. Samtidig la behandlerne vekt på at dette var pasientenes møte, og ville ikke si for mye på grunn av taushetsplikten.
– Både behandler og NAV-veileder undervurderer sin betydning i møtet. Det er lite kunnskap om behandlernes hverdag hos NAV, og lite kunnskap om NAV-veiledernes hverdag hos behandlere, sier Moen.
Lite oppmuntring til samarbeid
Forskeren mener motsetningene mellom virkelighetsforståelsen i helsevesenet og NAV er undervurdert.
– Pasientene trenger at dette samarbeidet skal fungere. Det er politisk vilje for at det skal skje, men ingen insentiver for å gjøre det i praksis, sier hun.
Som et eksempel peker hun på hvordan alle er enige om at arbeid har en viktig funksjon for den psykiske helsen. Likevel måler helsetjenesten bare antall konsultasjoner i IPS, ikke hvor mange som kommer i jobb.
– Det trengs et reelt samarbeid. Pasienten har rettigheter både hos helsetjenesten og hos NAV, rettigheter som de trenger begge parter for å få oppfylt. Om vi skal få til dette må det være mye større forståelse for at dette er et felles ansvar, sier Moen.