– Fengselet skal være et onde, og skal være avskrekkende. Men sykepleierne skal fremme helse i dette systemet, og der er det en spenning. Jeg var interessert i å finne ut av hva sykepleierne selv tenker om det, sier professor Terje Emil Fredwall.
Det jobber rundt 120 sykepleiere i norske fengsler i dag. De er ansatt av kommunen fengselet ligger i, men har sin arbeidshverdag i fengslet.
Han jobber ved UiAs Senter for omsorgsforskning, og har nylig utgitt boka «Sykepleie på bortebane». Boka handler om sykepleiere som jobber i norske fengsler. Dette er et område som lenge har vært oversett av forskere.
Betydningen av håp
Fredwall har intervjuet 16 sykepleiere, som jobber ved 9 forskjellige høysikkerhetsfengsler i Norge. De fortalte om gode øyeblikk på jobb, utfordrende dager og relasjonene til fangene, som er deres pasienter. Selvmord, selvskading, medisinbruk og søvnproblemer er noe av problematikken de tar opp i boka. Sentralt i dette arbeidet er håp.
– Dette med håp var noe jeg egentlig ikke hadde tenkt å skrive særlig mye om. Men håp dukket opp i alle intervjuene, og som oftest var det sykepleierne selv som kom inn på det. De snakket om håp som en viktig drivkraft i eget arbeid, og som noe de opplevde hadde avgjørende betydning i fengselet. Og det er jo slett ikke så rart. For i en institusjon som fengselet, som har slik potensiale til å skape håpløshet og nøre opp under fortvilelse, blir det særlig viktig å ha noen som kan redusere håpløshet og understøtte håp. Håp er noe vi mennesker kan gjøre sammen. Og det opplevde jeg at sykepleierne var svært reflekterte om, sier Fredwall.
– Ikke hvem som helst
Ett av kapitlene i boka handler om håp, og hva det betyr innenfor murene. Det er skrevet sammen med Åsne Knutson de Presno ved UiAs institutt for helse- og sykepleievitenskap. Også Inger Beate Larsen ved UiAs institutt for psykososial helse har bidratt til to kapitler.
– Det å få innblikk i hvordan disse sykepleierne utøver og reflekterer om faget og rollen sin har vært utrolig spennende. Disse sykepleierne er ikke hvem som helst, og de er virkelig verdt ei bok, sier Knutson de Presno.
Budsjetter kuttes
Det å være ansatt i kommunen, men jobbe i fengselet, betyr at sykepleiernes ressurser er knyttet til kommuneøkonomien. Kommunene får øremerkede midler til sykepleierne fra Helsedirektoratet, men det er også forventet at kommunene bidrar med egne midler. Det får dermed konsekvenser for fangene om kommuneøkonomien går dårlig.
Det går også andre veien. Kutt i Kriminalomsorgens budsjetter gjennom mange år har ført til færre fengselsbetjenter på jobb, mer alenetid på cella, reduksjon i tilbud og tjenester, og økning i vold og trusler.
– Dette preger sykepleiernes hverdag. Mange av dem er glade i jobben sin og jobber der lenge, men det merkes når ressursene kuttes. I noen av fengslene forteller sykepleierne at det er umulig å gi noe annet enn akkurat nødvendig helsehjelp med ressursene de har, sier Fredwall.
Han håper boka kan gi økt oppmerksomhet til viktigheten av sykepleieres arbeid i fengsler.
– En av sykepleierne jeg intervjuet forsto ikke hvorfor det ikke var mer fokus på det de jobber med. Jeg ønsker at boka kan belyse og gi mer kunnskap om jobben de gjør, og hva det betyr i den norske fengselshverdagen, sier Fredwall.