Show summary
Denne avhandlingen presenterer en kvalitativ casestudie av veileder-bruker-samtaler i Norsk arbeids- og velferdsadministrasjon (Nav), med unge voksne, som av ulike årsaker befinner seg i marginale arbeidsmarkedsposisjoner. Avhandlingen svarer på et kunnskapsbehov om aktiveringsprosesser med unge under 30 år, særlig relatert til deres agens i interaksjon med profesjonelle hjelpere. Avhandlingens mål er å videreutvikle kunnskap om 1) sosialt arbeid med unge i sårbare situasjoner og 2) aktiveringsarbeid som en kontekstuell og relasjonell aktivitet. Avhandlingens data stammer fra et praksis- og kunnskapsutviklings-prosjekt i Nav (2013-2016), hvor målet var å bistå unge brukere med sammensatte behov inn i jobb eller annen aktivitet (Bø-Rygg & Oltedal, 2017). Utover ordinære tjenester og tiltak, innebar prosjektkonteksten ekstra tidsressurser og utprøving av kartleggingsmetoder. En forsker-gruppe produserte et bredt empirisk materiale, inklusiv observasjons-, samtale-, og intervjudata, i rammen av prosjektet. I 2015 startet jeg opp i et doktorgradsstipendiat som forutsatte analyser av det produserte materialet. Ettersom samtaledataene ikke hadde vært gjenstand for detaljerte analyser, og fordi samhandlingsdata i tillegg er etterspurt i forskningslitteraturen om unges aktiveringsprosesser (Altonen et al., 2017; Frøyland et al., 2022), vurderte jeg at slike analyser kunne bidra med viktig kunnskap om et understudert tema: aktiveringssamtaler med unge i marginale posisjoner overfor arbeidsmarkedet. Samtalematerialet utgjør 16 timer og 48 minutter med lydopptak av veileder-bruker-samtaler. Avhandlingen drar også veksel på de andre datakildene fra den opprinnelige forskningsstudien, men i hovedsak som bakgrunns-materiale for å få bedre forståelse av samtalematerialet. Jeg har undersøkt materialet som en case av "forsterket aktivering" (Hardoy et al., 2017), og jeg har benyttet grounded theory analyseteknikker og teorier om sosial og institusjonell interaksjon i analyseprosessen. Forsterket aktivering refererer her til en oppfølgings-type som omfatter hyppig kontakt, veiledningsaktiviteter og kontroll av jobbsøk-aktivitet, hvor bruk av sanksjoner også kan forekomme (Hardoy et al., 2017, s. 170). Denne oppfølgingstypen rettes ofte mot unge, og gir vanligvis mulighet for individtilpasset oppfølging (Frøyland et al., 2022; Hardoy et al., 2017; Hyggen et al, 2018). Forsterkede aktiveringsinnsatser som rettes mot unge voksne kan forstås i lys av et større samfunnsinkluderings-prosjekt, hvor både menneskelige og samfunnsøkonomiske interesser og behov søkes ivaretatt. Sosialt arbeid utgjør en sentral akademisk disiplin og profesjon på inkluderingsfeltet. Profesjonen fremmer en deltakende metodikk, hvor arbeidet formes av både sosialarbeiderens og brukerens kunnskaper, kapasiteter og responser (Hall et al., 2014; IFSW, 2014; Shulman, 2016). Praksisvarianter av "forsterket aktivering" forstås følgelig (i denne avhandlingen) som noe som skapes i gjensidig interaksjon mellom sosialarbeider og bruker. Forsterkede aktiveringsinnsatser kan undersøkes som del av en policyimplementeringsprosess (Lipsky, 1980/2010). I avhandlingen forstås denne prosessen som en rekke pågående handlinger og interaksjoner med flere beslutningspunkter, inklusiv i frontlinjeinteraksjoner (Hupe & Hill, 2016). Forskning peker på fire kontekster som har særlig betydning for hvordan politikk blir seende ut i praksis: en policy-, styrings-, organisasjons- og profesjonskontekst (Caswell et al., 2017a). Denne avhandlingen er også opptatt av en relasjonell kontekst, ettersom forskning viser at brukeren innvirker på frontlinjebeslutninger (Bartels, 2013; Caswell et al., 2017b; Djuve & Kavli, 2015; Jensen, 2017; Johannessen, 2019). Analyser av frontlinjeinteraksjoner er egnet til å utvikle kunnskap om kompleksitet i politikkimplementerings-prosesser, gjennom å synliggjøre koblinger mellom for eksempel organisatoriske forhold, uformelle praksismønstre og situerte interaksjoner (Brodkin, 2008). Avhandlingen søker å besvare følgende problemstilling: Hvordan arter forsterket aktivering seg i spenningsfeltet mellom aktiveringspolitikk og relasjonelt sosialt arbeid? Problemstillingen har blitt konkretisert i to forskningsspørsmål: (1) Hva tematiseres, gjøres relevant og forhandles i aktiverings-samtaler med unge i Nav, og hvordan gjøres det? (2) Hvilke muligheter ligger i arbeidsrettet veiledning når det gjeldermålet om jobbinklusjon og ansvarlige beslutningsprosesser? Ansvarlighet forstås her som at formelle beslutninger er upartiske og samtidig lydhøre overfor brukerens unike situasjon (Lipsky, 1980/2010), og at samhandlingsprosessen involverer gjensidige muligheter til å forstå hverandre og påvirke beslutninger (Bartels, 2013). Avhandlingens problemstilling har blitt undersøkt via tre vitenskapelige artikler. Artikkel 1 undersøker hvordan Nav-veiledere og unge voksne snakker om arbeidstreningstiltak som virkemiddel for jobbinklusjon. Bakgrunnen her er at effektstudier viser at arbeidstreningstiltak, det mest brukte arbeidsmarkedstiltaket for unge i Norge, har ingen eller negativ effekt på unges jobbovergang (Frøyland et al., 2022). Artikkelen nyanserer dette bildet, ved å identifisere to situerte læringsdialogstyper som aktualiserer unges gevinster av å delta i arbeidstreningstiltak. Kunnskap om slike læringsdialoger kan bidra til å utvikle kunnskapsbasen for aktiveringsarbeid, som i litteraturen er beskrevet som mangelfull (Hagelund, 2016, van Berkel et al, 2010). Erfaringsorientert læringsdialog fremmer generell arbeidslivs-kompetanse, mens målorientert læringsdialog fremmer yrkesspesifikk arbeidslivskompetanse, hvor de unges læringsprosess sikres gjennom et tre-parts-samarbeid. Artikkelen argumenterer for at en integrert læringsdialog kan bidra til at unge via tiltak tilegner seg kompetanse med overføringsverdi til andre jobbkontekster. En integrert læringsdialog synes særlig verdifull for unge som mangler formell kompetanse og har negative mestringserfaringer med seg i "ryggsekken", ettersom dialogen innebærer at brukerens yrkesmål og tilretteleggingsbehov sees i sammenheng og konkretiseres. Artikkel 2 undersøker hvordan Nav-veiledere og unge voksne etablerer et felles samhandlingsmål og fordeler ansvar i relasjonen, og hvilken rolle et kartleggingsverktøy spiller i dette. Bakgrunnen her er forskning som viser at veiledningssamtaler i Nav har en uforutsigbar struktur, og at brukeren i liten grad påvirker valg av samtaletema (Halvorsen et al., 2018; 2020). Bruk av samtaleverktøy som systematisk vektlegger brukerens stemme, kan være et nyttig virkemiddel for å sikre brukermedvirkning og ansvarlige beslutningsprosesser (Molander et al., 2012). Kunnskap om kartleggingsverktøys medierende funksjon i samhandlingssituasjoner er derfor et viktig bidrag til sosialt arbeids kunnskapsbase (Parker, 2015). Artikkelen viser at det anvendte verktøyet medierer samtalesituasjonen ved å fremme en selvutviklingsdialog, hvor brukeren systematisk gis et narrativt rom for å tematisere problemstillinger i sitt dagligliv. Videre gir verktøyet en forutsigbar samhandlingsstruktur, samtidig som verktøyet skaper spesifikke samhandlingsutfordringer. Ettersom psykologisk kompetanse anses som en viktig komponent i ansettelsesbarhet-konstruksjonen (Williams et al., 2016), argumenterer artikkelen for at dersom det spesifikke verktøyet skal brukes i unges jobbinklusjonsprosesser, bør det integreres i en overbygning som også tar hensyn til strukturelle faktorer. Artikkel 3 undersøker hvordan Nav-veiledere og unge voksne håndterer ambivalens mot "neste steg" i aktiveringsprosesser. Bakgrunnen her er teori og forskning som postulerer at ambivalens er til stede innenfor multistakeholder organisasjoner (Lipsky 1980/2010; Ashforth et al., 2014), og innenfor relasjoner, noe som skaper et behov for kunnskap om hvordan ambivalens utvikles og håndteres i frontlinjeinteraksjoner (Hillcoat-Nallétamby & Philips, 2011). Artikkelen viser at begge parter uttrykker ambivalens mot spesifikke handlingsalternativer. Unge voksne uttrykker ambivalens når det gjelder arbeidstreningstiltak, mens veiledere uttrykker ambivalens mot konkrete jobbmuligheter og forslag om uførepensjon. Artikkelen viser at ambivalens håndteres gjennom flere strategier, men at en dominansrespons (overtalelse) brukes mest. Veilederne overtaler brukere om at arbeidstrening er det mest realistiske neste steget, hvor denne strategien risikerer å overse faktiske jobbmuligheter for noen brukere. Brukere argumenterer imot arbeidstrening som neste steg, hvor noen også overtaler sin veileder om at uførepensjon er det eneste aktuelle neste steget. Artikkelen viser at unge voksne tar en mer eksplisitt forhandlingsposisjon når det gjelder retten til uførepensjon enn når det gjelder retten til å jobbe. Artikkelen argumenterer for at det er en sammenheng mellom hvordan ambivalens håndteres interaksjonelt – og beslutninger som tas om neste steg. Artikkelen bidrar med kunnskap om hvordan kontekstuelle og relasjonelle forhold kan bidra til at brukere i aktiveringsprosesser forblir i midlertidige løsninger i stedet for å bevege seg mot skole eller jobb. Dette er derfor et viktig bidrag til kunnskapsgrunnlaget for både sosialt arbeid og aktiveringsarbeid. Samlet sett gir avhandlingen innblikk i hvordan aktiveringssamtaler med "sårbare" unge i Nav arter seg, innenfor en case av "forsterket aktivering" (Hardoy et al., 2017). Overordnet viser studien en praksis som er orientert mot selvutviklingsarbeid, arbeidstrenings- og behandlingsaktiviteter mer enn mot konkrete jobber og utdanningsløp. Dette kan handle om flere forhold, blant annet om ideologiske endringer i fundamentet for den nordiske velferdsstatsmodellen, ambisiøs politikk med konkurrerende målsettinger, og institusjonelle prosedyrer og krav, samtidig som partenes fortolkninger av det institusjonelle rammeverket, og dynamikken i hjelperelasjonen, spiller en rolle. Avhandlingen argumenterer for at agens og samproduksjon inngår i den identifiserte aktiveringspraksisen, selv om løsninger på brukernes ulike situasjoner følger et standardisert løp. Studiens funn gir et grunnlag for å diskutere implikasjoner av den identifiserte aktiveringspraksisen, både for sosialt arbeid med unge i sårbare situasjoner, for "sårbare" unge selv, i en brukerrolle overfor offentlige aktiveringstjenester, samt for forsterkede innsatser som rettes mot ung-voksen-overgangen. Gjennom dette bidrar avhandlingen til å styrke kunnskapsgrunnlaget for både aktiveringsarbeid og for sosialt arbeid med unge i marginale posisjoner overfor utdanningssystem og arbeidsmarked.