The Voice-vinner Knut Marius om drømmer og realiteter etter tv-suksess

- Det tar ikke lang tid fra det ene talentprogrammet er ferdig til nye ansikter dukker opp over tacofatet hver fredag. Å gå ut som vinner fra en slik konkurranse og tro du blir verdensstjerne fungerer ikke.

- To dager etter er det bare å roe ned, og begynne planleggingen. Jeg meldte meg på for å vise Norge hva jeg er god for, noe jeg føler jeg fikk gjort, men skal man etablere seg som artist er det da arbeidet begynner. Det er veldig viktig at man ikke slipper alt man har i hendene, men tar vare på arbeidsgivere og kontakter man allerede har. Man må være en fyr folk ønsker å kontakte.

- Hvordan var året etter The Voice?

- En av de store omveltningene er at ansiktet mitt plutselig er noe folk forbinder med noe helt konkret – det krever en del å vende seg til å bli gjenkjent. Jeg ser også at det har hjulpet veldig på karrieren. Etterspørselen har blitt vesentlig større med profileringen jeg fikk gjennom The Voice-sendingene, og det har på mange måter ført til at jeg har realisert drømmen om å kunne leve av å synge. Det er jeg utrolig glad for. Samtidig har det vært et veldig lærerikt år. Jeg jobbet forholdsvis aktivt som musiker også før TV-konkurransen, men nå møter jeg bransjen på en helt annen måte enn da jeg var litt sånn ”gladamatør”. Et realistisk møte både på godt og vondt – mest godt – som har gitt meg en helt ny innsikt i musikk-Norge og bransjen jeg har kastet meg inn i. Dermed har det også blitt en del refleksjon og arbeid med å finne min plass blant alle disse artistene.

- Plateutgivelse med Universal var en del av premien – hvordan var innspillingsprosessen?

- Med Universal i ryggen fikk jeg den musikalske produsenten fra The Voice som min plateprodusent. Vi begynte å ”preprodde” sammen, fant ønskede musikere og sendte låter frem og tilbake. Noen skrev arrangement, andre produserte lyder og beats. Fokuset var hele tiden å få mest mulig gjort i forkant av selve innspillingen. Innspillingsprosessen i studio gikk derfor forholdsvis raskt, og det var vel ikke stort mer enn 5-6 rene innspillingsdager. Det meste av arbeidet ligger i forkant og etterkant. På dette området har nok musikkbransjen forandret seg stort de siste tiårene. Å være kreativ selv og ha muligheten til å gjøre innspillinger ved hjelp av egne musikkprogrammer og hardware som lydkort og mikrofoner utenfor studio, utgjør en viktig del av dagens plateproduksjoner. Tiden der band flyttet inn i studio og gjorde det meste av produksjonen der over flere måneder nærmer seg nok forbi. Dagens musikere må være forholdsvis selvhjulpne når det kommer til musikkteknologisk programvare, og må kanskje være enda flinkere enn før til å spille på lag utfra digitale preprodfiler når det først gjelder.

- Hvordan har responsen på albumet vært?

- Blandet, og jeg merket kanskje enda mer enn før hvor synlig jeg har blitt. Kritikere var kjapt på banen for å kommentere albumet, og både positive og negative tilbakemeldinger ble blåst voldsomt opp. De positive blir man selvfølgelig glad for, men de negative gir meg kanskje enda mer. Da blir jeg forbanna, inspirert og produktiv, med en virkelig «drive» til å fortsette. Jeg kan vel ikke si at jeg ”breaket” med egen musikk i fjor, men utgivelsen har resultert i en god del jobber. Salget i seg selv har vært helt greit, noe som gjør at jeg ønsker å lage mer. Planen er å komme med en ny plate i løpet av året.

- Hvilke erfaringer fra musikkstudiene bruker du i musikertilværelsen? 

- Studiet ga meg en bred og god sjangerforståelse og et stort overskudd musikkteoretisk og musikkhistorisk. Det har jeg nytte av i mange sammenhenger, siden jeg gjør så varierte jobber. Jeg har spilt med en del folk fra jazzutdanningene i Trondheim og Oslo også, og ser mye av det samme her. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at det er noe helt unikt med Kristiansand når det gjelder moderne populærmusikk. UiA-studentene har mye kunnskap om grunnleggende prinsipper for moderne musikk. Rytmisk musikk ved UiA fokuserer kanskje også litt i større grad på utvikling av egenarten til det som skal bli en artist, og for meg som nå har bodd i Oslo en periode er det gøy å se hvordan nye kull med nye, utdannede musikere fra UiA utfordrer etablerte musikere i Oslo og erobrer jobber med stor variasjon.

- Hvordan vil du beskrive studietiden ved Universitetet i Agder?

- Det er et utrolig godt miljø som gir en utrolig positiv hverdag både spillemessig og sosialt. Å være en del av dette miljøet har vært et privilegium både i studietiden og i ettertid. Sjangerbredden er helt unik. Vil du starte rockeband, har du 5-6 personer på blokka som er fantastiske på det – vil du starte funkband har du 5-6 personer som er fantastiske på det.  Disse mulighetene gir deg en solid trygghet i bandsammensetninger, og en styrke når man går inn i musikertilværelsen etter endt studium.

- Er det noe du savner, eller gjerne skulle lært mer om?

- Det er ingenting jeg føler andre musikkstudenter har hatt mer av, men jeg har inntrykk av at samtlige musikkinstitusjoner kunne tatt mer tak i bransjen man kommer ut i. Lære å ta bevisste valg med tanke på hvilken rolle man ønsker å ha etter studiene; vil man bli tekniker, studiomusiker, produsent eller soloartist? Det handler om å finne sin nisje, vite hva som kreves, og være forberedt på å møte bransjen. Man lever litt i en «boble» mens man studerer – man blir uten tvil bedre, men det kommer en realitet i ettertid. Studielån skal inn i stedet for ut, regninger skal betales og samtidig skal man leve ut drømmen om å leve av musikken. Realiteten kan være kjempepositiv, men det å forberede seg mentalt og ta noen valg i studietida gjør at man er sikrere på at man vet hva og hvor man vil når man er uteksaminert.

- Hvorfor valgte du musikkstudiene ved Universitetet i Agder?

- Min fire år eldre bror flyttet til Kristiansand rett etter videregående for å studere klassisk sang ved UiA. Da det var min tur til å bli student, fikk jeg høre fra ham at det fantes et studium her som var helt perfekt for meg, nemlig rytmisk musikk. Jeg sjekket det nærmere, søkte, og reiste ned til opptaksprøver. Etter opptaksprøvene var jeg ikke i tvil om at det var her jeg ville studere. Hadde jeg ikke vært så heldig å komme inn på første forsøk ville jeg nok prøvd igjen hvert eneste år, om jeg så ikke hadde kommet inn før jeg var 29…

- Hva er det som er så spesielt med musikkmiljøet?

- Den unike kombinasjon av dyktige lærere med en vanvittig kjærlighet til studentene, og den støtten jeg får fra lærerne her gjør at jeg selv etter at jeg flyttet til Oslo ser på Kristiansand som mitt andre hjem. Som student blir du satt på prøve, får mye lærdom, og arbeidet man legger ned blir tydelig satt pris på. Det å nå bli kalt kollega når jeg møter på tidligere lærere i gangene på campus er stas. Det er heller ikke mulig å snakke om lærerne på rytmisk musikk uten å nevne Tore (Bråthen, insituttleder), som tok imot oss på en fantastisk måte, svarte på alle spørsmål, kjørte bil og ringte om det var noe. En uendelig drivkraft som enhver arbeidsplass må sette stor pris på. Han må ha ti telefoner, ti talerør og ti hender! Jeg må også nevne Hilde (Norbakken, vokallærer). Hun ble både sanglærer og psykolog for meg! Vi hadde mange gode samtaler, og hvordan hun fikk meg til å se og lære ting er helt utrolig. Jeg savner virkelig henne i Oslo. Hilde er min mentor, og det har hun i grunnen vært siden første gang jeg møtte henne.

- Hva er planene fremover?

- I all hovedsak å komme med ny egen musikk, og både lage og utøve musikk i flere forskjellige settinger. Red Hot (et av bandene Knut Marius er med i) skal snart ut med et helt nytt album som blir veldig spennende, og ellers har jeg i det siste jobbet litt med musikkteaterprosjekter. Det kan det nok bli mer av i framtida også. 

Foto: Heltorp