Anne Mette Seines

Navn: Anne Mette Seines
Studier: Master i historie (UiA), men også religion og PPU (UiA)
Stilling: Doktorgradsstipendiat
Arbeidssted: Universitetet i Agder

Hvorfor valgte du studiet?  

Historie har alltid interessert meg. Så da jeg begynte på universitetet hadde jeg allerede et samfunnsengasjement og historiefaget hadde mange spennende emner i studiekatalogen som jeg var nysgjerrig på. I flere emner på bachelorstudiet fikk vi trening og erfaring i å gå på «oppdagelsesreise» i den norske arkivarven og en helt ny og utrolig spennende verden av muligheter åpnet seg. Det sto lenge mellom å skrive master i religion eller historie, men også her var det arbeid med historisk arkivmateriale som motiverte meg og ledet meg til å skrive en master om fattige «sinnssyke».  

Hva lærte du på studiet? 

På studiet studerte jeg alt fra bysantinsk historie til hekseprosesser og den særsørlandske pandemihistorien, og opplevde at denne variasjonen som særlig verdifull fordi jeg og mine medstudenter ofte endte opp med å facineres av totalt forskjellige tema. På kollokviegrupper, i klasserom og senere i masterkullet var det så spennende og lærerikt å følge med på andres tankerekker og studie- eller forskningsprosesser.  

Kjerne i historiefagets fasinasjon for meg er muligheten til å finne en helt «ny» historie å fortelle, eller til å skape flere nyanser til allerede kjente historier basert på nytt arkivmateriale, anvendelse av nye metoder eller teorier på et kjent materiale. Historiefaget handler ikke (lengre) om pugging av navn, årstall og begivenheter, det handler om forståelse av årsakssammenhenger, motivasjoner, erfaringer, drømmer og intensjoner. Historiefaget handler om å avkode, dokumentere og forklare sammensatte fenomen i tid og rom. 

Hvor jobber du og hva er dine arbeidsoppgaver? 

Nå jobber jeg som doktorgradsstipendiat på Institutt for religion, filosofi og historie UiA. Det finnes ulike typer stipendiatstillinger, men min er i all hovedsak knyttet til ren forskning. Prosjektet mitt heter Poison in Scandinavia og er en studie av skandinaviske apoteks giftprotokoller. Jeg arbeider hovedsakelig med arkivmateriale fra Danmark, Sverige og Norge i tiden fra 1795 til 1970 og analyserer dette for å avdekke skiftende praksiser og forståelse av det som ble definert som gift av gjeldende lovverk. Jeg er også med i en rekke forskernettverk og utveksler erfaringer og kunnskap med etablerte og fremadstormende forskere over hele verden, men viktigst i hverdagen er nok samarbeidet innad i forskergruppen vår Environmental Humanities her på UiA.  

Hvordan fikk du jobben? 

En doktorgrad er i utgangspunktet et forskningsprosjekt du, eller noen andre, har designet og søkt om midler til å gjennomføre. Jeg identifiserte mulighetene for mitt forskningsprosjekt da jeg oppdaget en tidligere uutforsket kildeserie fra norske apotek. Jeg brukte deler av dette materialet da Professor May Britt Ohman Nielsen inviterte meg til å skrive en artikkel sammen med henne for noen år tilbake. Etter at jeg kvantifiserte og analyserte bare et par slike protokoller med et meget spennende resultat forsto vi potensialet for å lage en mye større forskningsoppgave på denne typen materiale. Jeg skrev deretter en prosjektbeskrivelse og søknad som jeg sendte til UiA da det senere ble lyst ut en stipendiatstilling i historie. Det er alltid rift om slike stillinger, så min første prosjektskisse nådde ikke til topps verken første eller andre gang, men tredje gang kom jeg til intervju, og nådde helt til topps. 

Hva liker du best med jobben? 

Jeg føler meg ofte som min barndoms store helt Frøken Detektiv når jeg er på jobb, og jeg møter mange spennende og hittil ukjente historiske fakta og nyanser. Jeg bruker utrolig mye tid på å transkribere og kvantifisere informasjon fra gamle og støvete protokoller over til å bli analyserbare data i store databaser. Men det aller gøyeste er når mine «big data» skal analyseres og bli til synlige trender, endringer og nye historiske koloritter som jeg får gleden av å fortelle. Historiene blir deretter fortalt som tekst eller på konferanser.  

På hvilken måte opplever du at utdanningen er relevant for jobben? 

Selv om jeg ikke har forfulgt de forskningsmulighetene jeg så fra emnene i kriminalhistorie fra 1600-tallet, globalhistorie eller oldkirkens historie har alle emnene noen elementer som jeg stadig bruker som referansepunkter. Dette er enten fordi jeg vet hvor eller hvordan jeg skal finne en relevant og korrekt referanse til noe jeg kommer over i mitt prosjekt, eller det er en tilnærming eller metode jeg har lært der. Men oftest er det fordi en utdannelse i historie tar deg gjennom de lange linjene i historien og har gitt deg evnen til å forstå årsakssammenhenger og lært deg historisk empati. Emnet i 1600-talls kriminalitet introduserte meg også for gotisk håndskrift som vi også fikk mulighet til å lære, en egenskap som har vært uvurderlig i min jobb. Dette er en del av det som så fint heter multimetodisk arbeid og som er en av historiefagets virkelige styrker.