What the hell

Michikazu Matsune er opprinnelig fra Japan, men har i mange år hatt bosted i Wien, han er i tillegg til å være performancekunstner koreograf og i de to ukene studentene jobbet med Matsune ble de i stor grad koreografert. Arbeidene hans er preget av mye humor, men har en sterk politisk undertone. Matsune forsøker med en viss tvetydighet og absurditet å peke på ulike samfunnsstrukturer og ved å benytte seg av humor klarer hans verk å kritisere samtidig som de har noe ubestemmelig i seg. Den første uken med Michikazu ble gjennomført i Kristiansand, denne uken skulle sette fundamentet for fremføringen i Bergen og var preget av ulike øvelser både lukket i gruppen og i offentlig rom. Jeg har aldri vært utøvende innenfor performancekunst og ville benytte denne uken til å utfordre meg selv innenfor et nytt kunstnerisk felt. En performativ handling kan gjerne se enkel ut fra utsiden, men det å stå i det fysisk og psykisk i offentlig rom kan for mange være ekstremt utfordrende. Jeg deltok i en performativ øvelse i Kristiansand sentrum hvor vi skulle gå ekstremt sakte, baklengs, i en samlet gruppe. Ruten vi gikk tar med normal gange ca. 4 minutter, vi brukte 1 time. Personlig var dette en grusom opplevelse, jeg ble kvalm og ville helst være et helt annet sted, etterhvert vandret jeg derimot inn i en form for meditasjon, jeg forsøkte å stenge ute det offentlige rommet jeg var i og fokuserte på bevegelsene mine. Etterpå fikk jeg høre at en eldre dame hadde henvendt seg til Michikazu og sagt at ansiktene til menneskene i gruppen så vennlige ut, hun trudde derfor vi demonstrerte og ved å gå baklengs ønsket vi å gå tilbake til en tid hvor menneskene var vennlige mot hverandre. Det var utrolig flott å høre at jeg hadde vært med på å gi henne en slik opplevelse.

Jeg oppdaget den første uken at jeg ikke er en performancekunstner, og i Bergen ble min deltakelse å dokumentere gjennomføringen av perfomance og reaksjoner som oppstod fra publikum. Med tittelen «What the hell» gikk 10 studenter rundt i sentrum av Bergen med hver sin treplate malt hvit, hvor det stod HELVETE med svarte bokstaver. De hadde en fastsatt rute, men i løpet av denne ruten utfordret de det vante bevegelsesmønster i offentlig rom. Men mest av alt så vekket de interesse hos publikum og det var ekstremt mange som henvendte seg både til de i gruppen og meg selv. Som i Kristiansand og vår «gå sakte baklengs» performance var det flere i Bergen som trudde vi utførte en demonstrasjon, bompenger, vindmøller, klima og religion ble nevnt flere ganger. Det var også flere som reagerte sterkt negativt og mente blant annet at vi burde skamme oss. Det var også interessant å se hvordan publikum mente at performance deltakerne gikk over en grense, mens de selv kunne si hva som helst til deltakerne. At deltakerne ble til en viss grad fritt vilt både for fotografer og kommentarer, og ved å skille seg ut blant det vante i offentlig rom virket det som om publikum ikke så menneskene bak treplatene med HELVETE. Jeg merket meg likevel at de fleste var positive til det de så og flere forbipasserende møtte øynene mine og smilte og lo. Jeg opplevde at jeg hadde flere fine menneskemøter, i stillhet og med en form for forståelse gjennom øyekontakt og smil.