Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Maggi Asbjørnsen

Maggi Asbjørnsen
samtidsteater
Fakultet for kunstfag
08. desember 2022

Uro og fellesskap gjennom teater prosjektet Gatelangs

I tre måneder i høst, har studenter fra kunstfag på UiA, Maggi Asbjørnsen, Kristin Stokka Troxel, (begge master kunstfag, 2år) og Gabriela Melo Larsen (bachelor samtidsteater 3 år) vært involvert i Scenekompaniet Gatelangs gjennom støtte fra Studenter i innovasjons- og forskningsprosjekt på UiA. Gatelangs forestillingen “Det er fint å slippe å bære alt” ble vist på Aladdin scene 23-25 november 2022.

I tre måneder i høst, har studenter fra kunstfag på UiA, Maggi Asbjørnsen, Kristin Stokka Troxel, (begge master kunstfag, 2år) og Gabriela Melo Larsen (bachelor samtidsteater 3 år) vært involvert i Scenekompaniet Gatelangs gjennom støtte fra Studenter i innovasjons- og forskningsprosjekt på UiA. Gatelangs forestillingen “Det er fint å slippe å bære alt” ble vist på Aladdin scene 23-25 november 2022.

Gatelangs er et teaterprosjekt startet av førsteamanuensis Marianne Nødtvedt-Knudsen, kunstfag, UiA og Sunniva Solheim, Sammen-senteret, Kristiansand. Marianne har lang erfaring med teater i fengsel og Sunniva har teater bakgrunn og jobber som daglig leder på dagsenteret for personer med rus historikk i Kristiansand. De ville prøve å gjøre teater for og med mennesker på gata og inviterte både mennesker med rus historikk og andre i Kristiansand til å være med i prosjektet, samt studentene Gabriela (scenografi), Maggi (koreografi) og Kristin (visuell kunst).

Gatelangs scenekompani har møttes hver tirsdag kveld hvor vi ble sakte men sikkert kjent med hverandre og temaet “uro” gjennom dramaleker og kaffepauser. Det var flere fra rus miljøet som var med i løpet av perioden, men de aller fleste ble bare med ett par ganger, likevel ble vi kjent med hverandres historier, og en del av materialet vi endte opp med i forestillingen kom også fra disse som var med i gruppa for en kortere periode. Vi hadde også et medlem som satt i fengsel i hele perioden men som deltok ved å skrive tekster til forestillingen. 

Kristins inspirasjon for å delta i Gatelangs har med relasjonell kunst å gjøre. “Jeg har stor tro på fellesskap av mange slag og synes det er utfordrende og givende å skape/være med i kunstneriske fellesskap med mennesker fra forskjellige situasjoner og livsfaser.” Som Gatelangs brosjyren skriver: noen av oss har ADHD, noen av oss har begynt på nytt, noen av oss har aldri stått på en scene, noen av oss har angst osv. var det et fellesskap med mange utfordringer men også mange styrker. Etter hvert som vi ble kjent med hverandre og lærte at vi kunne stole på hverandre, turte vi vise både styrker og svakheter og prøve ting vi ikke kunne fra før. 

Kristin fikk etterhvert ansvar for å utvikle en stor uro som skulle være del av scenografien, sammen med Mike Stokka-Troxel. De brukte flere uker på å utvikle en 5x4m stor uro som hang over scenegulvet. “Det var utfordrende for meg som visuell kunstner å lage noe så stort som skulle uttrykke de forskjellige temaene i stykket. Vi gikk mange runder og hadde flere ideer før vi fant det vi lette etter. Det var lærerikt å prøve ut ideer og ikke gi seg i prosessen, men å vente på det som ønsket å vise seg frem… det skjedde til sist da jeg tok bilder av øynene til deltakerne og lot de bli en del av uroen.”  Skulpturen ble et scenografisk uttrykk på scenen som utfordret publikum ved at de også ble stirret på - og skapte muligens en uro i publikum også? 

Gabrielas ønske med å delta i Gatelangs-prosjektet var å undersøke i praksis hvordan en devised-teater (fellesskapsteater) forestilling blir skapt med ikke-profesjonelle kunstnere. «Jeg har alltid vært veldig interessert i hvordan opplevelsen av å delta i et fellesskapsteater-prosjekt med profesjonelle og ikke-profesjonelle aktører er, spesielt med mennesker med så forskjellig bakgrunner og livserfaring».  

I løpet av perioden med Gatelangs prøvde vi å skape en trygg arena hvor vi kunne dele våre livshistorier. Alle kunne bidra på hver sin måte. Å stå på scenen var ikke et krav. «Min første tanke da jeg deltok i prosjektet var å bare være bak scenen, for å observere prosessen med en teaterstudents perspektiv, og for å hjelpe til med scenografien. Men i løpet av prøveperioden begynte det å vokse frem et ønske om å bidra også på scenen som skuespiller. Det skjedde spesielt på grunn av at forestillingen reflekterte deltakernes historier, drømmer og livserfaring i både dramaturgi, estetiske og visuelle sceneelementer». 

Det var også veldig lærerikt med scenografien, som hadde en veldig sterk felleskaps-betydning. «Da jeg også ble invitert til å bidra som scenograf, ble det bestemte å lage to store lappetepper, med fokus på bærekraftig scenografi. For å designe disse teppene, brukte jeg gamle kaffesekker, deler av brukte  tekstiler, avlagte klær og strikkede plagg laget av deltakerne, slik at teppene ble til med «deler av oss alle». Å ha alle involvert i prosessen var veldig spesielt, og jeg tror at publikum sikkert kunne føle det gjennom de forskjellige elementene på scenen. 

Maggi ble med på gatelangs for å utfordre sine egne grenser, og i møte med de andre deltakere lærte hun at det var mange som hadde samme mål. Det å treffe ulike typer mennesker, gjennomføre teaterøvelser utenfor komfortsonen, lage teater sammen og stå på scenen fører til utvidede grenser, personlig mestring, samhold og vekst.

Arbeidet med prosjektet tilbød nye perspektiver knyttet til koreografi og dans. En oppdagelse var at det er mye av teatralsk devising som ligner på koreografiske metoder og da kunne det kjennes overflødig eller unødvendig å tilby koreografiske innfallsvinkler når Marianne og Sunniva hadde stålkontroll på bevegelser, formasjoner, innganger og utganger til gruppen. En annen oppdagelse var at det å ha uro i kroppen, riste på hodet og riste på neven, kunne ligne en dans, og det var inspirasjonen bak dansen ‘shake shake shake’.

Det var viktig å ta vare på de ulike kroppenes behov og å innse at det er mye å huske og holde styr på når hele stykket sys sammen. Det gjaldt å finne måter å skape trygghet slik at alle kunne føle seg komfortable på scenen. Vi fant måter å lage ting sammen, det var ikke mangel på vilje, ideer eller danseglede hos deltagerne. Alt vi skapte av bevegelser hadde rom for personlig uttrykk og utfoldelse. Vi fant også måter å følge hverandre på slik at vi kunne være trygge på scenen. Det ble en veldig sterk følelse av samhold og støtte under prosessen og forestillingene.

De tre forestillingene våre var godt besøkte, med over 200 gjester på Aladdin Blå. Det som  gjorde sterkest inntrykk på de medvirkende var nok publikums reaksjon på stykket, publikum gav uttrykk for å ha opplevd sterke og ekte møter med liv levd, og flere fortalte at de hadde blitt veldig rørt av det de så og hørte, av fellesskapet, det visuelle miljøet, gleden og de forskjellige narrativene som kom fram. Vi, Maggi, Gabriela og Kristin har også blitt dypt rørt gjennom dette prosjektet der vi opplevde å se at kunst kan forene og utvikle oss både som studenter og mennesker når vi møter hverandre og tør å skape noe sammen.