0
Hopp til hovedinnhold

Anne-May Fossnes

 Anne-May Fossnes
Master i Kunstfag
Fakultet for kunstfag
17. desember 2018

Trefelling i Graskjerrveien

Forprosjektet TRÆET (OG DØDEN) av Jeppe Kristensen skal utforske det å lage teater med tilstedeværelse og refleksjon som hovedrelasjon mellom publikum og forestilling.

Prosjektet skal gjennom å utføre en trefelling undersøke teksturer og kvaliteter i dette teaterspråkets elementer. Slik som bilder, klang, rytme, lukter og betydninger og assosiasjoner som oppstår. Prosjektet spør seg hvordan vi skaper en fortelling, betydning og refleksjonsrom hos publikum omkring det å felle et tre. Handlingen skal være gjennomkomponert, fra å gå ut i skogen, finne treet, felle treet, kviste, barke og forme det til en firkantet søyle. Deretter kuttes opp til kubber, males svarte med tjære og brennes. Dagen etter er treet. Jeg er invitert med til utviklingsarbeidet for å dokumentere med levende og stille bilder hva som skjer, og også utvikle mitt eget uttrykk gjennom bildene. Nedenfor følger et innblikk i fellingen av et tre en vinterdag.

Vi skal felle et tre i dag. I min skog, i Graskjerrveien.

Det er til et teaterprosjekt. Jeg vet ikke helt om det er et spesiellt tre jeg har lyst til å felle. Det er ikke et tre jeg tenker at det hadde vært greit å få hugget ned. Jeg har nok ved.

Jeppe kommer klokken kvart over ti og han mener at jeg bor langt inne i skogen. Vi drikker ikke opp kaffien, men tar med oss tre økser og to kamera ut for å finne et tre.  Kanskje ett som alikevel skal ryddes. Også skal det ikke være for stort, fordi vi skal bruke øks. Det må også kunne falle greit uten å henge seg fast i andre trær.

Vi vandrer en stundt rundt i skogen. Det er ikke slik at jeg har lyst til å felle et tre. Men så har jeg lyst alikevel fordi det bør tynnes i skogen slik at vi får mer lys.

Eller fordi jeg har lyst til å se hvordan man former en trestokk firkantet. Eller fordi det er et spennede prosjekt. Det er fint å bare vandre rundt også.

Å ikke se skogen for bare trær.

Å ikke se trærne for bare skog.

Hva betyr en skog? Og for hvem?

I år har det vært hogst på naboeiendommen min og jeg tenker at det er hugget fint, selv om det er en hogst hvor de fleste trærne er tatt.                                                                Samtidig virker det som det ikke som om det er brukt noen kunnskap om, eller følelse for hvilke trær man skal spare eller stier man skal ta hensyn til.                                          Menneskene som hugger har ikke vokst opp med denne skogen.                                                                                                                                                                           

Da Jeppe var 15 år, ringte den kongelige skogforvalteren i Danmark til Dronningen og fortalte at nå var flåte en klar.

Kongen av Danmark besluttet rundt begynnelsen av attenhundretallet, etter at England hadde brent Danmarks flåte, at det skulle plantes nye eiketrær til en ny flåte. Og 1990 var trærne klare for å bli til skip. 

Vi finner to furuer, jeg vil gjerne at vi skal felle det som allerede er merket med et blått kryss. Det har vært planen å felle dette treet, men jeg husker ikke hvorfor før jeg ser de to gjerdekrokene som sitter i det. Det er uansett for stort, men kanskje vi kan ta det rett på siden av, en litt tynnere furu. Vi går for det.  

Metall mot tre, jevne dunk og spraking.

Jeppe lurer på hvordan det er å være bever. Det ser hardt ut å hugge, tenkt at noe levende, som vokser, kan være så hardt.                                                                                      Jeppe prøver å bruke den øksen som egentlig er til barking. Jeg filmer. Treet skjelver enda så hardt det er. Det skjelver i hele trekroppen. Nabotrærne skjelver tilbake.

Så er det falt.

Jeg filmet det fra to vinkler. Når jeg hører på klippene senere merker jeg at fuglene synger som bare det og sola titter frem i mellom de andre trærne..

Treet har fått en annen plass på stedet vi er.

Øksen til å barke treet brekker ved der øksehodet treffer skaftet og etterpå ble det kaldt. Nå ligger treet der, delvis nakent etter barkingen.                                                       Neste gang vi ser det er kanskje begynnt å bli grått der det nå er hvitt.                                                                                                                                                                          Hvis ikke min søster hjelper meg å kappe det opp med motorsagen slik at vi likevel kan lage ved.

Etterord

Det som står frem som det vi snakket mest om underveis i denne utprøvingen er hvordan mennesker og dyr og det som er levende, beveger seg i skogen. Om bevegelsene er ødeleggende eller skapende. Assosiasjonene knyttet til våre, menneskelige, bevegelser i skogen skapte grunnlag for mye fundering over forskjellig menneskelig aktivitet, forskjeller mellom før og nå, mellom Danmark og Norge og mellom skogbruker og forsker/kunstner. Men letingen etter et tre, de rytmiske dunkelydene, det å kjenne på den glatte, nakne stammen etter øksens kutt, skapte også tanker om hvilken tid som skal til for at treet skal bli 25 år gammelt. Og hvor lang tid det tar før det blir til ingenting, enten ved hjelp av ild eller forråtnelse. En annen hastighet enn min egen, kanskje.

Å bruke levende bilder som medium i denne prosessen åpner opp min forståelse for at det finnes mange perspektiv i dette, kanskje minimalistiske (sett i teatersammenheng) handlingsforløpet. Jeg satt opp et kamera som filmet et oversiktsbilde der vi fant furua som vi bestemmte oss for å felle. Samtidig gikk jeg med et annet kamera med mikrofon rundt i landskapet. Jeg fant et sted et par meter unna rotenden av treet hvor jeg forsøkte å filme huggingen og selve fallet. I bildene jeg fikk ser man ikke alltid at treet har et huggesår, bare øksen som kommer og går i rammen. Når treet er falt og stubben står igjen, er det som et subtilt tomrom oppstår der treet stod, landskapet er i de samme fargesjatteringene, men en mørkere vertikal stripe er forsvunnet fra bildet. 

Anne-May