0
Hopp til hovedinnhold

Kristian Vernegaard

Kristian Vernegaard
Sosial identitet og mestring i barnehagelærerutdanningen
Fakultet for humaniora og pedagogikk
12. februar 2018

SPSS - hva, hvordan og hvorfor

Det første spørsmål som faller meg inn er ”hvordan havnet jeg her?”... Er man i stand til å se det store bilde, vil man forstå hvor stor en tillitserklæring det er fra en forsker, å ”gi vekk” hele undersøkelsen sin..

Forhåpentligvis er dette ikke en for kontroversiell begynnelse, men etter mine personlige erfaringer, er det de færreste som drømmer om en karriere som vitenskapelig assistent.  Med hånden på hjertet må jeg innrømme, at da jeg var yngre, ville jeg gjerne være dyrlege eller pilot. Skru tiden frem cirka 20 år, og her sitter jeg – nyutdannet lærer med en mastergrad og et vitenskapelig assistent jobb, hvor dagene blir brukt til blant andet SPSS plotting.

     For de de som ikke vet hva SPSS plotting er, kan det beskrives som;  å gjenskape svarene fra spørreskjemaene i et analyseprogram, også kalt ”Statistical Package for the Social Sciences” eller SPSS.

 

     Det første spørsmål som faller meg inn er ”hvordan havnet jeg her?” Under studietiden skrev jeg både bachelor og  master med fokus på kvantitativ analyse. Det ble derfor mye plotting. Opp igjennom studiet har jeg fokusert på motivasjonsteorier – primært indre motivasjon, og jeg må vel erkjenne, at SPSS plotting ikke er dominert av indre motivasjon. Når dette er sagt, er det og langt fra ensbetydende med mistrivsel.

     SPSS plotting gir en unik mulighet til å jobbe hvor som helt og når som helst. Derfor er man nødt til å være selv disiplinert og være i stand til å ta ansvar, da ingen står og overvåket en og kontrollerer om jobben blir gjort.  Greier man dette, er det og en jobb som er lett å kombinere med både studie og andre jobber.

 

     I mitt tilfelle kombinerte jeg et vikariat på en skole og SPSS plotting. Dette betød at alarmen ringte rundt halv syv, fem dager i uken.  Derfra var det å komme seg til jobb og fullføre dagens gjøremål på skolen. Når elevene var sendt hjem for dagen, kunne neste arbeidsoppgave begynne.

     Her kommer friheten til den vitenskapelige assistent inn, for om jeg ønsket å dra på trening eller begynne direkte på plottinga stod jeg fritt til å velge. Personlig liker jeg å få det overstått og ble sittende på kontoret og jobbet der – kaffen var allerede traktet og klar.

    

     For å vende tilbake på SPSS plotting og hvorfor jeg sitter her, må man først forstå hvordan et forskningsprosjekt henger sammen.

     En eller flere personer har en ide (hypotese), om hvordan verden henger sammen. I studier hvor man er interessert i individers oppfattelse av enkelte situasjoner, kan forskere enten gjennomføre intervju (kvalitativ) eller spørreundersøkelser (kvantitativ).

     Kvantitativ dataundersøkelse har sin styrke i antall individer, som har svaret på spørreundersøkelsen. Derfor bruker forskeren mye tid på å tilegne seg flest mulige respondenter. Målet er å kunne generalisere svaret til en større befolkningsgruppe og dette gjøres ved å ha mange respondenter.

     Jeg mottar da ALLE spørreskjemaene, og som tidligere beskrevet er min jobb å manuelt gjenskape besvarelsene i analyseprogram.  Og ja, jeg er fullt klar over at dette høres lite stimulerende ut, men stopper man og tenker over det store ansvar den vitenskapelige assistent faktisk sitter med, vil de fleste bli overrasket. Det er en enorm arbeidsmengde i timer som er blitt brukt på utviklingen av spørreskjemaet og på besvarelsene av respondentene. Disse tallene, som jeg plotter inn, vil skape arbeidsgrunnlag for forskeren de neste par år. Er man i stand til å se det store bilde, vil man forstå hvor stor en tillitserklæring det er fra en forsker, å ”gi vekk” hele undersøkelsen sin. 

 

     Når datafilen er ferdig, blir den overlevert til forskeren. Første kommentar fra forsker er da ofte ”Er dette den eneste kopi?!”. Som relativt ansvarlig vitenskapelig assistent, kan man berolige med ”Nei, det ligger og en kopi på min datamaskin, en kopi i ekstern harddisk og en i skyen”. Når pulsen har senket seg, avsluttes hele samarbeidet med ”Tusen takk. Husk å avlever timeliste”.

     Da skilles assistenten og forskerens veier, og begge er klare for nye oppgaver. Det aller siste som slår en er; dette var 207.192 tastetrykk – kan nesten ikke vente til neste prosjekt begynner på mandag.