0
Hopp til hovedinnhold

Besiana Hadri

Besiana Hadri
Master i Kunstfag
Fakultet for kunstfag
05. november 2019

Samtaler rundt helvete

Den 20. Oktober ankommet vi på master i kunstfag Bergen By der vi skulle delta i BIT Teatergarasjens festival; Meteor 2019. Vår deltagelse var et samarbeid med kunstneren Michikazu Matsune og hans prosjekt What The Hell. I løpet av uken jobbet vi inne i studio og ute i det offentlige rom. Prosjektet resulterte i interessante samtaler i det offentlige rom.

Inne i studio forberede vi oss til den endelige performancen som skulle foregå ute i det offentlige rom fredag den 25. oktober og lørdag den 26. oktober. Vi malte store treplater med teksten: Helvete i blokkbokstaver. Før turen til Bergen hadde vi jobbet en ukes workshop med What the Hell, der vi blant annet gikk baklengs ned Markens i Kristiansand. Dette kunstprosjektet har gitt meg muligheten til å bearbeide kunstfaglig formidling i det offentlige rom med diverse betraktere, utvikle praktisk-estetisk arbeid og jobbe tverrfaglig med diverse uttrykksformer og virkemidler. I løpet av uken i Bergen planla vi hvordan vi kunne gå frem i det offentlige rom med HELVETE skiltene. Vi reflekterte rundt hvilke typer reaksjoner vi kom til å møte på og hvordan vi skulle svare på diverse spørsmål.

Ute i det offentlige rom møtte vi på mange forskjellige reaksjoner. Den første dagen med utprøvinger endte jeg opp i forskjellige samtaler. Det var utfordrende å gå rundt med skiltet de første omgangene. Vanligvis er man vandt til å være anonym i det offentlige rom og man går hver sin vei med et mål for dagen. Her var målet å gå rundt med et skilt, på ulike måter, i et gitt rom. Jeg holdt det bak ryggen, på skulderen og under armen. Vekten på skiltet gjorde at jeg konstant måtte bytte bæremåte. Det var interessant å se hvordan et objekt med skrift på kunne bringe så mange ulike reaksjoner. Alle var svært nysgjerrige. Det virker som jo mer du skiller deg ut i offentligheten, jo lettere er det for folk å komme bort å prate med deg. Det var lettere å gå rundt med skiltet fordi jeg gjorde det sammen med medstudenter. Jeg tror ikke jeg hadde klart det om jeg måtte gå rundt alene. Stedene vi gikk påvirket også hvordan det føltes å bære skiltet. Inne på senteret som heter Galleriet synes jeg det var lettere fordi det var et mindre og mer avlukket område.

Den ene dagen prøvde jeg å se hva som ville skje om jeg kun gjemte meg bak skiltet. Så lenge en ikke fikk øyekontakt ville ikke folk komme bort å prate med meg. Den siste dagen var jeg mer komfortabel, skiltet hadde nesten blitt en del av meg. Flere spurte meg hvorfor jeg gikk rundt med skiltet, og jeg stilte dem diverse spørsmål tilbake. «Hvorfor tror du jeg gjør det?» og «Hva betyr HELVETE for deg?» var noen av spørsmålene jeg stilte dem. Det var mest interessant å se andre reflektere rundt det. Svarene var svært forskjellige. Det endte opp med at jeg hadde noen fantastiske samtaler sammen med mennesker jeg ikke kjente. Fremmede som ikke lenger virket så fremmede, i det vi sto der med et skilt mellom oss. Adskilt men allikevel i en samtalene. Vi samhandlet i et rom man vanligvis ikke samhandler med hverandre. Samtalene gjorde at svaret på hvorfor jeg gikk rundt med skiltet endret seg. Kanskje disse samtalene var grunnen. Refleksjoner mellom to ukjente mennesker rundt et og samme ord.