Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Stian Borg-Stoveland

Stian Borg-Stoveland
Evolusjonsbiologi
Fakultet for teknologi og realfag
30. oktober 2018

"Questing" hos flått - evolusjonært betinget?

Flått lever et ganske kjedelig liv. Den tilbringer i hovedsak all sin (aktive) tid sittende på et gresstrå og venter på et vertsdyr som skal sveipe innom nært nok til den kan klamre seg fast til det. På flåttspråket kalles denne oppførselen "questing" - flåtten er på en måte ute på oppdrag der den sitter. 

Sommeren 2018 fikk jeg gleden av å være med førsteamanuensis Lars Korslund på et av hans forskningsprosjekt på flått. Formålet med den biten av prosjektet jeg var med på var å replikere et eksperiement utført av en gruppe forskere for noen år siden. 

Flått lever et ganske kjedelig liv. Den tilbringer i hovedsak all sin (aktive) tid sittende på et gresstrå mens den venter på et vertsdyr skal sveipe innom nært nok til den kan klamre seg fast til det. På fagspråket kalles denne oppførselen "questing" - flåtten er på en måte ute på oppdrag der den sitter. 

Det er gjort lite eller ingen forskning som tar for seg å forstå "questing" fra et evolusjonært perspektiv. "Questing" er en oppførsel som man vet er temperaturavhengig, hvor graden av "questing" øker sammen med temperaturen, men kun opp til et punkt hvor luften blir for tørr og flåtten må søke ned mot lavere og mer skyggefull vegetasjon for å hydrere seg. "Questing" adferden har en aktiveringstemperatur og det er variasjon i forhold til når ulike populasjoner aktiveres og starter "questing". Det viser seg at populasjoner som lever i kaldere klima har en lavere terskel for å starte "questing" i forhold til populasjoner med tilhold i varmere områder. Forskning på dette feltet frem til nå har vært gjenstand for tidkrevende manuelt arbeid. Tomlin et. al. publiserte i 2014 et arbeid hvor de blant annet utarbeidet en metode som gjorde det mulig å studere flere individ fra samme, eller ulike, populasjoner under kontrollerte forhold. Det var denne metoden jeg nevnte innledningsvis og var utgangspunkt for mitt engasjement som sommervikar hos Universitetet i Agder.

Jeg leste artikkelen i forkant for å gjøre meg kjent med metodene, og husker jeg tenkte "dette virker jo enkelt". I utgangspunktet var det jo det også: Lage til noen glassrør med en lengde på 15 cm og en diameter på ca 1 cm. Lag så et stativ glassrørene kan stå i, putt én flått i hvert rør og plasser i klimaskap (som jeg brukte en god del tid sammen med), observer og registrer adferd.

Oppsettet tok mye lengre tid enn jeg hadde regnet med. Bare det å kutte glassrør uten at halvparten sprakk tok sin tid, og det var mye prøving og feiling. Da det omsider var gjort måtte alle rørene varmeblåses for å slette ut de skarpe kantene som var igjen etter kuttingen. Varmebehandlingen gjorde at det dannet seg litt sot på innsiden av alle rørene, så de måtte deretter vaskes. Mange sprakk også av varmebehandlingen, så flere måtte kuttes. Deretter skulle rørene tettes i den ene enden med ca 2-3 cm gips. Igjen tenkte jeg at det må jo være en enkel sak.. Vel, prøv å pippeter gips ned i en tynn glassylinder, helst uten å søle på innsiden av røret. Sølte gjorde jeg, så det måtte vaskes, igjen. Etterhvert fikk jeg plassert glassrørene i stativ, og etter en dag i felt fikk jeg samlet inn nok flått til alle rørene. 

Alt gikk selvsagt ikke på skinner. Vi fikk ikke de resultatene vi var ute etter i det hele tatt. Så da var det å begynne detektivarbeidet med å luke ut kilder som kunne være årsak til manglende resultat. Og slik gikk dagene, prøving og feiling. 

Er det noe jeg har lært fra de 3 ukene jeg var engasjert, så er det at ting tar tid og ting går ikke som du tror de skal gå. Det var veldig interessant og lærerikt å se hvor mye arbeid som faktisk kreves for å gjennomføre et relativt enkelt eksperiment. Jeg fikk innblikk i hvordan man arbeider med forskning, og sitter igjen med mye lærdom som jeg er sikker på kommer til nytte neste gang jeg skal i gang med noe lignende. Det er viktig å tenke flere steg fremover i planleggingen for å unngå å måtte gjøre flere ting om igjen. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at som forsker så vet man egentlig ikke helt hva man driver med (no offence), men man vet hva man vil! Det krever smarte løsninger og til tider veldig kreativ tankevirksomhet for å komme dit. Det var dette som gjorde det hele til en veldig morsom, kreativ og opplysende erfaring.

 

Tusen takk for at jeg fikk muligheten til å være med å bidra til dette prosjektet, jeg gjør det mer enn gjerne igjen! Takk også til Leif Kristian Sortedal og Philip Thomassen for god hjelp underveis og ikke minst hyggelig selskap på lab.

Stian Borg-Stoveland