0
Hopp til hovedinnhold

Ingvild Sommerfelt og Nadia Moen

Ingvild Sommerfelt og Nadia Moen
Global utvikling og samfunnsplanlegging
Fakultet for samfunnsvitenskap
14. desember 2018

På leting etter "de gode hjelperne" i Norge

Da har vi fullført vårt første prosjekt som forskningsassistenter ved Universitetet i Agder. Vi har hatt gleden av å bistå PhD-stipendiaten June Fylkesnes som skal forske på “citizen initiatives for global solidartity”; små, private, personlige utviklings- og humanitære hjelpeinitiativ som har utspring i Norge. Oppgaven vår har vært å lete fram primærdata om denne typen initiativ gjennom “online research”. Ved hjelp av ulike registere og søkearena har vi funnet kontaktinformasjon til initiativ som faller innenfor dette feltet og loggført nødvendige data.

Informasjonen vi har funnet skal senere brukes som grunnlag for en kvantitativ spørreundersøkelse som initiativene vil få tilsendt.

Å ha vært del av et forskningsprosjekt som assistenter har vært en overraskende lærerik, samt svært underholdende, prosess. Vi har både blitt imponerte og berørte over hvor mange enkeltpersoner i Norge som ønsker å hjelpe andre enn personer i sin nærmeste krets - men vi har også fått oss en god latter titt og ofte. Sammenlagt har prosjektet gitt oss mye nytt å tenke over, da vi gjennom denne jobben har fått god tid til å reflektere over flere aktuelle tema, som blant annet tilgjengelighet av informasjon, at det er mye som er “klisje” innenfor bistandsfeltet, og at det er stor variasjon i distribusjonen av «gode hjelpere» i landet vårt. For det første opplever vi en tendens eller trend der folk blir «forelsket» i det landet de besøker, enten de er på ferie eller reiser på en eventyrlysten utveksling. Vi opplever også at det et mønster på hvor i landet disse initiativene kommer fra - for eksempel ser det ut til at på Sørlandet og Vestlandet finnes det mange initiativtakere som ønsker å gjøre hverdagen bedre for barn i Sør. Videre opplever vi at det ofte handler om barn og utdanning, og at det er få andre konkrete tiltak som helsehjelp, sosiokulturell støtte eller bistand etter naturkatastrofer. Vi kan kun spekulere over om dette er fordi barn og utdanning er “lettere å ha med å gjøre”, heller enn syke barn eller voksne rammet av krig og traume.

Når det gjelder distribusjon av “gode hjelpere” i landet vårt finner vi færre private initiativer i større byer som Oslo, der det heller florerer av større initiativer som ikke passer inn i vår målgruppe. Men samtidig, da vi leter blant et hav av organisasjoner, opplever vi at de aktuelle initiativene er lette å “spotte” etter hvordan “typiske” navn de er registrert under. Vi la merke til at ingen av initiativene har samme navn, til tross for at de opererer på mer eller mindre identiske måter og i samme områder i verden. Derfor vil vi ikke vise til konkrete eksempler – da vi ikke vil utlevere enkeltpersoner. Altså opplever vi en trend blant små og humanitære hjelpeinitiativer etter navnet på organisasjonen - hvor enkelte ordlegginger kan betegnes “mainstream” og “klisje”. Samtidig ser vi en tendens til at navn som er lite konkrete og klisjepregede sjeldnere har nok informasjon til at vi kan ta de med i beregning - noe som får oss til å spekulere over om disse ikke har fått til driften av sine private initiativ. De initiativene som har navn med litt “tyngde”, for eksempel refererer til den aktuelle landsbyen eller barnehjemmet, virker til å gjøre det bedre enn de som navngir etter blomster eller andre uspesifikke fenomener. Dermed ser vi også at det er mange initiativer som ikke virker til å være oppe og går lengre, da nettsidene deres er nede eller det er lite/ingen informasjon ute. Noe som gjør dem “ubrukelige” for oss når vi trenger kontaktinformasjon. Likevel kan det være at initiativene er så private at de ikke har et ønske om å vokse i (offentlig) omfang - slik at, selv om en skulle få en oversikt over alle Norges private initiativer, vil det likevel kunne være store mørketall. Mange velger også å beskrive seg selv kun ved å definere hva en NGO er (altså ofte statlige, politisk og religiøs uavhengige). Vi får inntrykk av at de anser seg selv som en NGO, selv om mange av disse passer bedre under beskrivelsen «CIGS».

Av utfordringer har vi opplevd at det er vanskelig å vite i hvor stor skala initiativet operer. Nettsidene kan være godt utviklet og framstå mye mer profesjonelle enn andre sider som tilhører initiativer som i realiteten er vesentlig større. Videre har det vist seg at de ulike initiativene fremstår svært forskjellig når det gjelder tilgjengelighet. Oppdatert kontaktinformasjon har ofte vært tidkrevende å finne fram til.  Det er også betydelig variasjon i hvilken informasjon initiativene har utgitt på nettsider og Facebooksider. Noen oppgir konkrete mål med retning innen kirurgi eller lignende, mens andre kun forteller kort om et generelt ønske om å hjelpe mindre privilegerte barn.

Prosessen har vært lærerik og givende. Vi har begynt å se omfanget av denne typen initiativer i lille Norge, og fått et innblikk i hvilke problemstillinger de fleste slike initiativer tar for seg. Som forskningsassistenter har vi tilegnet oss ny kunnskap på en annen måte enn hva vi har gjort gjennom studiene. Dette gir oss god motivasjon og økt interesse for egne research-prosjekter og fremtidig masteroppgaver.  Dette har gitt oss mersmak til å delta på flere forskningsprosjekter i fremtiden - da også gjerne innenfor bistandsfeltet.