0
Hopp til hovedinnhold

Vibeke Andersen Gran

Bachelor Faglærer i Teater
Fakultet for kunstfag
12. juni 2019

"Mod alle odds"

Forestillingen var både morsom og tragisk, gjorde meg bekymret og ga meg håp. Det er noe veldig unikt med å oppleve teater der menneskene på scenen forteller om og byr på seg selv som privatpersoner. Og spesielt i denne forestillingen, der det er barn som representerer seg selv.

Refleksjonsnotat om etterarbeid med forestillingen ”Mod alle odds” av Fix & Foxy
Tidlig Februar reiste min lille klasse og jeg sammen med doktorgradsstipendiat Nina Helene Jakobia Skogli og masterstudent Tine Therese Lerøy til København for å se ”Mod alle odds” av Fix & Foxy. Vi hadde lest om forestillingen i forkant og var allerede godt satt inn i konseptet til forestillingen: barn som forteller om hvordan deres fremtid kommer til å se ut, basert på statistikker. Disse statistikkene var igjen basert på barnas egne sosiale og økonomiske bakgrunner. Jeg synes konseptet var svært interessant og spennende, og gledet meg veldig til å se forestillingen.
Vi så den først fredag kveld, ganske raskt etter vi ankom København. Og vi så den på nytt lørdag ettermiddag. Forestillingen var både morsom og tragisk, gjorde meg bekymret og ga meg håp. Det er noe veldig unikt med å oppleve teater der menneskene på scenen forteller om og byr på seg selv som privatpersoner. Og spesielt i denne forestillingen, der det er barn som representerer seg selv. De er unge og sårbare, har store ambisjoner og verden for sine føtter. De forteller om drømmene sine for fremtiden. Og så forteller de om hvordan virkeligheten deres sannsynlig kommer til å bli – ifølge statistikken. Og den er ikke like bra.
Jeg hadde to svært forskjellige opplevelser. Første gang jeg så forestillingen følte jeg meg rett og slett nedstemt etterpå. Jeg synes det var helt grusomt å se unge drømmende barn få dommer om at livet deres ikke kommer til å gå så bra. De presenterer sine egne og hverandres vonde skjebner: ikke lykkes karrieremessig, ikke få seg partnere, ikke få egne barn, selvmord, tidlig død etc. Det hele føltes veldig overveldende.

Det første vi gjorde etter forestillingen var å sette oss ned på en restaurant og prate fritt om det vi hadde opplevd. Da var jeg sliten i hodet og følte meg veldig preget av alvoret i forestillingen. Jeg synes det var en veldig trist opplevelse å se disse barna fortelle om en realistisk fremtid som ikke var så god. Kanskje fordi jeg er idealist? Jeg er jo en drømmer som liker å se muligheter. Jeg holder svært av de skandinaviske verdiene: med en velferdsstat der alle kan få til hva enn de vil så lenge de jobber hardt nok for det. Og denne forestillingen tok tak i nettopp disse verdiene og rikket ved dem. På en svært brutal måte, med barn som får drømmene sine knust.

Det var veldig interessant å oppleve at de andre satt igjen med en ganske annen stemning enn meg. De hadde opplevd at forestillingen bar med seg mer håp. At den heller forsøkte å nå ut til publikum ved å engasjere oss. At den ville bevisstgjøre oss på at verdiene vi har i samfunnet vårt med ”den amerikanske drømmen” ikke er det som skjer i praksis. Og at vi må gjøre noe, men vi vet ikke hva. Det hele føltes litt håpløst, som om at det er et stort apparat over oss som er umulig å få gjort noe med. Jeg kjente igjen mye av det de andre snakket om, men barnas vonde skjebner var det som satt mest igjen i tankene mine.

Vi skulle skrive ned tanker vi hadde rundt forestillingen hver for oss, som vi skulle ha ferdig til nytt møte lørdag formiddag. Da hadde vi en mer ”organisert” prat, der vi fikk ordet en etter en og skulle dele våre nye refleksjoner og tanker etter å ha opplevd forestillingen. Jeg opplevde at ting var ganske likt som dagen før. Vi hadde gjort en del og opplevd en del annet siden vi pratet sist, så tankene mine hadde nok gått til mye annet i mellomtiden. Forskjellen fra kvelden før var vel heller at ting var litt ”ryddigere” og muligens tydeligere formulert for min del. Jeg gledet meg til å se forestillingen igjen. Jeg var spent på om jeg kom til å få en annen opplevelse enn kvelden før.

Og det gjorde jeg. Jeg visste jo hva jeg hadde i vente, men likevel ble jeg veldig følsom denne gangen. Jeg hadde bestemt meg på forhånd for å fokusere på å finne håpet i forestillingen. Noe av det første jeg la merke til, var at jeg var blitt mer vant med dansk, og forstod dermed i større grad hva barna sa. Det var noen vitser som jeg dagen før ikke hadde klart å forstå på grunn av språket, som jeg nå tok. Humoren var en veldig god kontrast, som ga en lekenhet til det ellers svært alvorlige konseptet i forestillingen. Dette skapte en balanse i forestillingen for min del. Jeg skjerpet også ørene veldig mot forestillingens slutt. De andre hadde snakket om at nettopp slutten hadde gitt dem mye håp.

Og jeg kjente mye mer på dette håpet etter å ha sett forestillingen en gang til. Denne opplevelsen ble et veldig godt eksempel på at teater kan oppleves veldig forskjellig fra gang til gang. Selv bare innenfor 24 timer. Det kan være dagsform: mangel på søvn eller mat, det kan være litt annerledes energi på scenen, språkbarriere og mye mer. Jeg har veldig mye glede av å se teater flere ganger, og dette var en god påminner på hvorfor man bør gjøre det.

Dagen etter, etter å ha sett forestillingen for andre gang, skulle vi samles i et møterom på hostellet. Da skulle vi leke ”flasketuten peker på”. Dette ble gjort ved at noen stilte et spørsmål først som omhandlet forestillingen, så snurret vi flasken og den som flasken pekte på skulle få svare på spørsmålet. Dette ble gjort uten innspill. Jeg synes denne øvelsen var veldig interessant, og ble positivt overrasket over hva som skjedde. Når man ikke vet om man skal eller ikke skal svare, rekker man ikke å forberede seg på hva man skal si. Jeg opplevde at vi alle lyttet bedre til hverandre. Både på grunn av at man ikke planla (og dermed ikke tenkte så mye på seg selv mens de andre snakket), men også fordi man ikke kunne komme med innspill. Hver og en fikk virkelig snakke ut hva en selv opplevde, og refleksjoner rundt dette, og jeg opplevde at alle lyttet veldig godt. Men på den andre siden: når det er opp til tilfeldighetene hvem som skal svare på et spørsmål, kan det være at den som svarer egentlig ikke har så mye å si, mens noen andre sitter inne med mye usagt.

Vi reiste hjem igjen til Norge, og det gikk noen dager før vi møttes igjen på UiA. Da hadde vi en øvelse som gikk ut på at vi kollektivt skulle gjenfortelle forestillingens gang. Dette ved å flytte på diverse gjenstander som fungerte som markører for de forskjellige aktørene på scenen. Samtidig skulle vi fortelle hva som skjedde. Dette opplevde jeg som ganske kaotisk. Forestillingen var svært fragmentert, og det var vanskelig å huske hva som skjedde når. Og når 5 mennesker, samtidig, skal forsøke å fortelle, tar man fort ordet fra hverandre, henger seg opp i forskjellige detaljer og det blir vanskelig å huske rekkefølge på ting. Plutselig hadde vi brukt svært lang tid på å forklare en ganske liten del av forestillingen. Litt som Nina selv sa, så gjorde nok denne øvelsen det veldig tydelig hvor fragmentert forestillingen faktisk var. Men det å plassere ting samtidig som man fortalte gjorde det også lettere å huske detaljer. Jeg tror det hadde vært mer virkningsfullt om færre gjorde øvelsen om gangen. Kanskje bare en?

Noen dager senere igjen, møtte vi Nina på nytt. Da skulle vi spille Exquisite Cadaver, som er en selskapslek oppfunnet av Surrealistene på begynnelsen av 1900-tallet. Den går ut på at man først tegner et hode på toppen av et ark, så bretter man arket sånn at bare en liten del av tegningen er synlig for nestemann som så tegner videre. Man tegner og bretter, og sender rundt til alle. Denne leken fører til mange underlige tegninger av figurer.

Vi skulle gjøre en liknende versjon, men med tekst. Nina skrev ned noen spørsmål på tavlen som kunne fungere som inspirasjon, og så skulle vi begynne å skrive. Vi holdt på i 10 minutter før vi brettet kanten så bare litt av slutteksten kom til syne, og sendte videre. Da vi var ferdige, samlet Nina inn alle tekstene og vi fikk beskjed om at vi ikke kom til å lese de igjen før om noen uker. Jeg kan dermed ikke konkludere på om vi skapte noe ”godt” materiale av dette, men jeg kan si noe om opplevelsen.

4 Ettersom vi skrev for hånd kunne vi ikke gå tilbake på teksten vår og omformulere ting eller starte på nytt. Og ettersom vi bare fikk 10 minutter, så måtte vi jo bare komme i gang med å skrive. Dermed fikk man ikke så god betenkningstid før man startet på teksten. Kanskje det får frem en annen type tekst, som er mer muntlig? Det var også et interessant øyeblikk hver gang klokken ringte, og jeg måtte gi fra meg teksten som jeg endelig var kommet godt i gang med. Jeg var i en god ”flow” og skulle akkurat til å komme med et veldig godt poeng. Men jeg skulle sende videre, og fikk så en liten bit av en annen tekst. Da var det bare å omstille seg og gjøre et dypdykk i noe helt annet. Det ble en slags stream of conciousness-tekst som jeg ikke kjenner til resultatet av enda. Det er jeg spent på.

Det er veldig interessant å jobbe så mye med en forestilling i etterkant. Det har jeg aldri vært borti før. Teaterets langvarige virkning på publikum er et felt som det er lite forskning på. Og den lekne inngangen til å prate om forestillingen er både forfriskende og spennende. Jeg lærer mye i møtet med disse øvelsene: for eksempel hvordan man prater om teater. Da vi lekte flasketuten peker på, tror jeg vi alle la merke til hvor gode lyttere man blir når man ikke får muligheten til å forberede seg. Jeg oppdager veldig mye interessant i dette arbeidet, og er spent på veien videre.