0
Hopp til hovedinnhold

Vibeke Andersen Gran

Vibeke Andersen Gran
Bachelor Faglærer i Teater
Fakultet for kunstfag
10. desember 2018

Lille Europa og dets håp for fremtiden

Det er ganske interessant å se tilbake på og reflektere over hva som faktisk skjedde. Kanskje jeg er veldig selvsikker på faget mitt? Eller kanskje bare fordi jeg er fra Norge? Og er et produkt av vår kultur, med ytringsfrihet?

I september 2018 reiste min bittelille klasse og jeg ned til Marseille i Frankrike. Vi skulle være med å bidra under en teaterfestival organisert av Platform Shift+. Deltakerne var ungdommer (stort sett i videregående-alder) som hadde reist sammen med sine ledere, fra land over hele Europa. Målet med prosjektet var å bli kjent med hverandre, og hverandres kulturer, historie, politikk og samfunn - og derfra skape en forestilling sammen. Platform Shift+ var igangsetteren for prosjektet, og sammen skapte vi en utendørs teaterforestilling med navnet “Europe at play”.
Gjennomføringen av dette foregikk ved at vi alle bidro på forskjellige felt. Både lederne, ungdommene og oss studentene fikk velge selv hvilken plattform vi ønsket å jobbe med. Det var flere grupper: “puppets”, “technology”, “costume and stage design”, “physical theatre” eller “acting”. Min drøm er å bli regissør, så valget mitt falt ganske naturlig på å jobbe med ”acting”-gruppen.
I starten følte jeg at jeg ble tilsidesatt av de andre lederne. Kanskje fordi jeg var så ung? Fordi jeg var jente? Jeg ble en slags observatør som så og hørte på hva som skjedde. Jeg var jo bare en student, og mitt ansvarsområde i dette prosjektet var ikke så avgrenset at jeg visste hva slags spillerom jeg hadde. Jeg opplevde at den kunstneriske prosessen ga lite rom for innspill. Så på et punkt bestemte jeg meg for å si noe.
”I’m sorry to interrupt, but I have an idea. Can I try something?”
Og ideen min falt i smak. Gruppen likte hvordan jeg tenkte. Og etter det ble ting veldig annerledes. Det ble tydelig for meg at jeg ble en av lederne, og opplevde at jeg hadde jobbet meg opp en respekt, og fikk tillitt både fra de unge og de andre lederne. Det var en fantastisk følelse. Vi lederne pratet godt oss imellom, spurte hverandre om de andres meninger, og jeg følte meg veldig likestilt.
Det er ganske interessant å se tilbake på og reflektere over hva som faktisk skjedde. Hva som gjorde at jeg bestemte meg for å ta ordet. Kanskje jeg er veldig selvsikker på faget mitt? Eller kanskje bare fordi jeg er fra Norge? Og er et produkt av vår kultur, med ytringsfrihet?
Det jeg bet meg mest merke i under dette prosjektet er kulturforskjellene mellom de ulike landene. Det var helt fascinerende å se hvordan deltakerne fra de forskjellige landene, hadde med seg hver sin måte å skape og utvikle sceniske uttrykk på. Det var tydelige kontraster mellom ungdommene jeg jobbet med, ut fra hvilken nasjonalitet de hadde. Det er selvfølgelig viktig å huske på at de unge bare er noen få representanter, og kan ikke rettferdig representere hele landet sitt, men det var likevel mønstre som gikk igjen. Spesielt de Estlandske og Portugisiske stakk seg ut for meg.
Estland har en historisk bakgrunn med Sovjetunionen og Russland, som de kanskje egentlig ikke vil bli assosiert med. Det er ikke lenge siden Estland ble et fritt land. Deres siste revolusjon, ”Den syngende revolusjon” fant sted ikke lengre tilbake i tid enn i 1991! Lederen fra Estland, som var på acting-gruppen, hadde faktisk deltatt i denne protesten selv. De Estlandske var veldig opptatt av å gjøre ting - i mangel på bedre ord: bra. De var disiplinerte, jobbet svært fokusert og var resultatorienterte. Selv under oppvarmingslekene var hovedfokuset å gjennomføre lekene på riktig måte: gjøre ting raskere, og holde fokus. Og de var jo veldig dyktige; det skal de absolutt ha.
Portugiserne var selvsikre og trygge i det de gjorde. De var rett på med hva de tenkte og hva de ville. De hadde ingen problemer med å ta plass, og de hadde ingen problemer med å stille spørsmål. De gjennomførte oppgavene med en trygghet på at det de gjorde funka - og det gjorde jo det. Jeg ble så fascinert, og delte disse erfaringene og oppdagelsene ved hotellfrokosten til de andre norske. En av fakultetslærerne fra UiA, fortalte oss at i Portugal er det helt vanlig at man i teaterkompanier slår de unge sammen med de eldre. Kanskje dette fører til en trygghet blant de unge? Ettersom de var vant til å bli behandlet på samme vis som de eldre og erfarne?
Vi gjør det jo ganske annerledes i Norge, tenkte jeg. Jeg tenkte faktisk veldig mye på landet mitt og samfunnet mitt, og verdiene mine. For eksempel tenkte jeg mye på dette når vi skulle fylle på drikkevann. Jeg kunne ikke drikke vann fra vannkraner i Marseille, fordi jeg kommer fra Norge. I hjemlandet mitt har vi veldig rent vann, og vannet i andre land kan gjøre oss syke. Jeg følte meg ikke så bra når jeg skulle forklare det til de andre ungdommene. Vannet ble liksom et veldig synlig eksempel på hvor velstående vi nordmenn er.
Det var interessant, og sørgelig, å snakke med ungdommene og høre hvordan samfunnet er i deres hjemland. Flere land har jo akkurat gjennomgått revolusjoner og store politiske konflikter, og ligger langt tilbake i tid - sammenlignet med Norge. Spesielt når det kommer til rasisme, feminisme og skeive menneskers rettigheter. I Norge ser unge opp til Noora fra SKAM fordi hun turte å si ifra når hun var uenig i en sak, og etter min oppfatning er dette en holdning som verdsettes i stor grad blant unge. Men i noen andre land, bør du være forsiktig med hva du sier i det offentlige rom. Du kan bli slått ned.
Vi hadde en felles kunnskapsutveksling angående hverandres hjemland og historie. Etterpå samlet vi oss i gruppene. Vi i acting-gruppen hadde en felles idemyldring angående foregående samtale. Hva inspirerte oss? Hva slags scener vil vi skape? Ungdommene fløt over av gode tanker og ideer, og jeg ble positivt overrasket over hvor interesserte de var i politikk og samfunn. Ei av de portugisiske jentene rakk opp hånden. Det hadde gjort inntrykk på henne at vi i Norge fikk første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland, i 1981. Og det var ikke den portugisiske jenta alene om. Mange land hadde ikke kommet så langt i kampen for likestilling.
En dag rundt middagsbordet, nede ved restauranten, satt jeg og pratet med en italiensk jente. Hun fortalte meg at hun var så glad i Norge, og måten samfunnet vårt fungerer. Hun satt så pris på verdiene vi har, og at hun håpte virkelig at Italia kunne komme like langt en dag. Og da ble jeg utrolig stolt av landet mitt.
Jeg vet du har hørt det tusen ganger før, men vi er så utrolig heldige alle vi som er født i Norge. Jeg er født og oppvokst i et demokratisk land med ytringsfrihet. Jeg får 8000 kroner i måneden av staten bare fordi jeg er student. Det at jeg er kvinne betyr ikke at jeg ikke kan bli regissør. Og jeg kan faktisk bli syk om jeg drikker annet enn flaskevann i Marseille.
Vi har kommet så utrolig langt i kampen for menneskerettigheter og likestilling. Mellom kjønn, raser, kulturer, seksuelle orienteringer, kjønnsidentiteter og mer. Og det er så utrolig viktig at vi som samfunn fortsetter disse kampene. Mennesker fra tidligere i historien har gått gjennom så utrolig mye for at vi skal ha de mulighetene og rettighetene vi har i dag. De har våget å stå opp mot samfunnet for det de tror er rett. Det minste vi kan gjøre er å sette pris på alt de har gjort for oss. Det koster så lite å møte opp på 8. mars-markeringen, eller delta i Pride-paraden. Rettighetene vi har i dag har ikke kommet av seg selv, og det er heller ingen selvfølge at verdiene forblir hvis vi glemmer viktigheten av de.
Og vi må heller ikke glemme det resterende. Kampen stopper ikke innenfor det offentlige, og heller ikke innenfor Norge. Vi må stå frem som et forbilde for resten av verden. For det finnes ei italiensk jente som er redd for å si hva hun tror på i hjemlandet sitt. Og som et håp for fremtiden, har hun vårt land i tankene. Det er som i en teaterproduksjon: vi er masse mennesker som er fullstendig avhengige av hverandre hvis vi skal få dette til.
Oppholdet i Marseille har gitt meg gode erfaringer innenfor lederskap og teaterarbeid med unge. Men det som gjorde mest inntrykk på meg, var å få møte disse ungdommene. Som kommer fra helt andre bakgrunner enn meg, og lever i helt andre samfunn. På slutten av forestillingen, ”Europe at play”, gikk ungdommene opp på en scene, og stilte seg foran en mikrofon. Og så fikk de dele et ønske, og et håp om en bedre fremtid. Og det gjorde utrolig inntrykk på meg.
Tusen takk for muligheten!