Innføring av velferdsteknologi i Agder

I en verden hvor selv helsetjenester blir mer og mer automatisert virker det paradoksalt at en vitenskapelig assistent manuelt må taste inn hvert ord som blir sagt. Bokstav for bokstav, minutt for minutt. Men noen må gjøre jobben, talen fra opptaket lar seg ikke feste til papiret på noen annen måte. Jeg takknemlig for å bli gitt denne unike muligheten til å få innsikt i den vitenskapelige prosessen og mener flere studenter burde bli involvert i slike forskningsprosjekter. 

Jeg husker første gang jeg hørte om metning i kvalitativ forskning, da slo det meg som et merkelig konsept. Med metning menes det fenomenet som oppstår når man intervjuer så mange personer om et tema at det ikke vil komme noen ny forståelse ved å intervjue flere. Sannelig må det da være mer å hente fra disse unike individene? Det virket usannsynlig at man kunne gå tom for unike erfaringer, tenkte jeg. Når det første intervjuet var transkribert satt jeg igjen med en følelse av fasinasjon og spenning. Vedkommende hadde gitt utrykk for mange reflekterte synspunkt og jeg opplevde en stor læring gjennom rollen som transkribent. Jeg gledet meg umiddelbart til det neste intervjuet og i tiden i mellom de første transkriberingene gikk jeg med den samme følelsen av forventning som når det går en gripende krimserie på TV. Hva skjer i neste episode? Vil erfaringene til den neste personen stå i strid med den forrige? Hva slags utdanning og erfaring har vedkommende? Kan dette påvirke refleksjonene som blir uttrykt? 

Denne forventningen vedvarte, men i løpet av det fjerde eller femte intervjuet merket jeg at nyanser og variasjoner i refleksjonene ble mer like. Jeg kunne ved flere anledninger nesten forutse hva informanten kom til å si i intervjuet. Det som hadde vært en gripende og unik historie ble etter mange intervjuer plutselig omgjort til mer generelle betraktninger hvor informantenes refleksjoner og erfaringer fremsto som ganske like og bydde på få overraskelser. Hadde dette vært gjort for underholdningens skyld så tror jeg det ville vært spikeren i kista for produsenten, men siden disse intervjuene er gjort i et forsøk på å belyse ny kunnskap så er det nettopp nå det blir mest spennende! Det som virkelig er fascinerende, er at så ulike personer fra helt forskjellige steder, har hatt opplevelser som har gitt like refleksjoner. Dette må jo være en indikasjon på at forskerne er i ferd med å belyse en form for sannhet? Og hva med de refleksjonene som ikke var like? De var ikke enige om alt, og hva gjør at noen aspekter ved deres opplevelser skiller seg, mens andre er like? Hva slags konklusjoner kommer forskerne til å trekke fra dette? Det får jeg forhåpentligvis svar på i neste sesong.