0
Hopp til hovedinnhold

Anna Zubkova

Anna Zubkova
Master i kunstfag
Fakultet for kunstfag
12. desember 2019

Hvordan kan jeg fortelle deg slik at du forstår?

Om å co-produsere et foredrag om et kunstprosjekt.

66°30′5″ N 25°44′5″ E
3-5 juni 2019
Rovaniemi, Finland
Universitetet i Lapland
Arctic Arts Summit

Jeg var heldig å bli invitert av førsteamanuensis Anna Svingen-Austestad ved fakultet for Kunstfag til å delta Arctic Art Summit i sommer 2019. Konferansen fant sted i en by som ligger på grense med polarsirkelen – Rovaniemi i Finland. I Arctic Arts Summit 2019 ble utfordringene og omstendighetene i Arktis sett på som 'laboratorium' der bærekraftig kunst- og kulturpolitikk utvikles i samarbeid med alle de arktiske regionene; et møtepunkt hvor kunstnere og representanter for kunst og kulturpolitikk diskuterte temaet og fremmet sirkumpolært samarbeid.

Under Arctic Arts Summit ville kunstnere fra R a k e t a diskutere hvordan kunstprosjektet OZERO SCHOOL kunne fungere som en (smittsom) organisme.

Dette sier R a k e t a selv om sitt kunstprosjekt:

«А village, а forest, а water. OZERO (SCHOOL) is an artist run initiative or organism with nodes in the Arkhangelsk region in the Northern Russia and Östersund /Jämtland in Sweden.

The initiative simultaneously interacts with the local inhabitants, environment and existing institutions, while also seeking to break new ground and open for other voices/paths. With reference to the pedagogy of Jean-Jacques Rousseau and his treatise Emil, or on education [Èmile, ou De l’èducation] from 1763 [1762], the paper will discuss how the (school) by motoring analogy and semblance can function like a highly-contagious organism. As such it might offer alternative ways of doing sustainable development.».

I september 2018 var jeg med på kunstprosjektet OZERO SCHOOL i regi av kunstnernettverket R a k e t a samt med deltakere fra Moskva (Russland) og Norge. Samtidig var jeg med på et forskningsprosjekt ledet av Anna Svingen-Austestad, førsteamanuensis ved Fakultet for Kunstfag, Institutt for visuelle og sceniske fag ved Universitetet i Agder.

Denne gangen var oppgaven min å være med på og både å delta og skape et foredrag og presentasjon. Hvordan kan jeg fortelle deg om det jeg opplevde i en landsby –      Ust’-Pocha i Arkhangelsk region i Russland slik at du forstår?

Å lage en slik presentasjon vil jeg beskrive som å lage en performance. Det blir kanskje vanskelig å forstå, men det har jeg opplevd i Ust’-Pocha er umulig å sette ord på. Dette må oppleves. Derfor var det nødvendig å ha med i presentasjonen noe som kunne vekke følelser hos publikumet. En film som ble visst innføringsvis var basert på en sang sunget av en lokal innbygger for oss.

En russisk sang lydde under stjernehimmelen. Hva kunne den bety og hvorfor rørte den oss til tårer der og da? Er dette nattens sang? Kanskje dette er vuggesangen som mødre synger for barna sine om natten, en intim sang assosiert med minner fra hjemmet? Gir det en følelse av trygghet og skaper en hjemmekoselig atmosfære? For meg et lignende og samtidig helt annet hjem…

Ved å stå under stjernehimmelen og lytte til denne sangen, begynner man å sammenligne, skape sine analogier.

Selve prosessen av å skape en presentasjon-performance av (OZERO SCHOOL) var basert på det unike hver deltaker har med seg. Vi skulle benytte et språk, nettopp hvert sitt morsmål - språk som et barn lærer uten å forstå. Hensikten med dette var å sette tilskuere/ andre deltakere av konferansen i en situasjon hvor man lytter til, ser, føler uten å forstå ord. I dette øyeblikket settes analogiens apparat igang i kroppen for å forstå verden vi er kastet inn i. Nettopp denne metoden gir oss mulighet å forstå bedre naturen- vår mor.

Et klipp fra teksten:

«… -  Как мне тебе рассказать чтобы ты меня понял? Как мне тебя услышать?

-  How can I tell you so you will understand? How can I listen to you?

-  Яким чином я можу розповісти тобі щоб ти зрозумів? Як мені тебе почути?

-  Korleis kan eg fortelle deg sånn at du forstår? Korleis kan eg lytte til deg?

-  Hur kan jag berätta så att du förstår? Hur kan jag lyssna på dig?... »

Arktis er etter min mening noe som jeg vil sammenligne med en «vugge». Som om et barn lærer sitt morsmål, skal man observere og sammenligne ting og tegn som omgir det. Derfor er det viktig å observere den med det genuine man ble født med - våre egne bein, hender og øyne. Ved å kjenne på kroppen, oppleve ting fysisk vil det gi oss det første materialet for vår kunnskap basert på følelser.

Deltakelse i Arctic Arts Summit har gjørt et fascinerende inntrykk på meg, jeg lærte mye om hvordan man finner bærekraftige løsninger for å bevare naturen. Denne erfaringen vil jeg bringe videre med meg i mine neste prosjekter.