Forskning på tause barn i barnehage og skole

Vi har vært så heldig å få lov til å delta i UiAs FoU prosjekt ”Kapasitetsbygging i barnehagen når barn unngår å snakke” ved forsker Heidi Omdal. Takket være midler fra Universitetet har vi som er studenter på spesialpedagogikk 2, lært mye om temaet selektiv mutisme og kapasitetsbygging og fått et innblikk i en forsker hverdag. Barn med selektiv mutisme unngår å snakke i situasjoner der verbal tale er forventet. Et eksempel er at barnet snakker hjemme og med sine venner, men ikke i skolen eller barnehagen. Her finnes det stor variasjon, noen velger å snakke med andre barn i barnehagen eller skolen, men ikke voksne, mens andre er helt tause i skolen og barnehagen. Omdals forskning vektlegger å jobbe med selektiv mutisme som en fobi og at det er viktig at de voksne har god kunnskap om hvordan de tilnærmer seg barnet.

Gjennom å delta i Omdals forskningsprosjekt har vi fått stor innsikt i hvordan voksne på best mulig måte kan legge til rette for barn med selektiv mutisme. Vi har blant annet gjennomført intervjuer med pedagoger, fagarbeidere, foreldre og besteforeldre som sammen er barnets nettverk. Vi innhentet informasjon som vi håper kan komme til nytte i videre arbeid med hva som fremmer god utvikling for barnet. I løpet av høsten var Heidi og Janne i Bergen for å lære av foreldre, lærere, psykologer og andre fagfolk som har fått gode resultater i sitt arbeid med tause barn. Der så de at foreldrene ofte satt med en følelse av å være alene og de ønsket mer kunnskap og støtte fra samfunnet generelt. De fortalte at selv i barnets nærmeste omgangskrets kunne det være lite forståelse for barnets utfordringer og at måten barnet ble sett på i skolen eller barnehagen var helt avgjørende.

Gjennom prosjektet har vi lært at pedagoger, fagarbeider og assistenter i skole og barnehage kan utgjøre en stor forskjell. Ved å være forventningsfull til at barnet skal begynne å snakke, men samtidig ikke legge et for stort press på barnet. Man må ha tålmodighet og tenke små delmål og trappetrinn underveis, og vite at det å komme ut av tausheten kan ta lang tid. En tilnærmingsmetode kalles defokusert kommunikasjon. Her er innholdet i samtalen det sentrale, men barnet skal ikke være i direkte fokus. Man forsøker å skape en god relasjon gjennom positivt samspill der man inkluderer barnet og legger til rette for at det kan delta i samtale. Man skal stille åpne spørsmål, gjerne reflektere rundt et tema og dersom barnet viser initiativ til samtale skal man ha nedtonet respons.

Et annet element som er viktig i arbeidet med barn med selektiv mutisme er at alle som jobber med barnet har en felles forståelse og kunnskap om de utfordringer som barnet står overfor. Nettopp derfor er det viktig å øke kunnskapen og formidle innholdet i forskning om selektiv mutisme til alle som jobber i skole og barnehage. Dette vil gjøre dem bedre forberedt den dagen de møter et taust barn. I Norge er Heidi Omdal den eneste forskeren på området. Hennes doktorgradsavhandling resulterte i boken ”The child who doesn´t speak” (2014).

Både foreldre og fagpersonell som vi har vært i kontakt med har etterlyst en fagbok på norsk og 2. Desember kom Heidi Omdals bok  ”Når barn unngår å snakke” (2016). Vi mener at denne boka bør være en naturlig del av pensum i alle former for pedagogutdannelse samt tilgjengelig for personalet i skoler og barnehager. Vi har sett hvor viktig det er at denne forskningen finnes og har satt stor pris på å få lov til å delta i prosjektet. Takk til Heidi Omdal og UiA for at dere har gitt oss denne muligheten.

Janne Lervik Fidje og Marianne Engen Matre