Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

rita irene larsen

rita irene larsen
Spes ped 2
Fakultet for humaniora og pedagogikk
15. desember 2017

DE TAUSE BARNA

Jeg har høsten 2017 vært så heldig å få være med i forskningsprosjektet til Heidi Omdal ved Universitetet i Agder; «Foreldrenettverk når barn unngår å snakke».

Det å få være med i dette nettverket har gitt meg en mye større forståelse for diagnosen selektiv mutisme (SM) enn hva jeg kunne fått ved bare å lese teori. Det å møte hvert unike barn, foreldre og søsken, samt en del skole- og barnehagemiljø rundt barna har vært berikende og interessant. Det har synliggjort den komplekse problematikken rundt de mange utfordringene SM innebærer. Dette prosjektet har også gitt meg et lite innblikk i en forskers arbeidsmetoder.

 

Foreldrenettverket ble opprettet i begynnelsen av 2017 og var dermed godt i gang da jeg kom inn som student fra spesped 2 i august. Nettverket besto av rundt 9 familier som har barn med selektiv mutisme. SM innebærer at barna er tause i noen settinger, ofte i skole og barnehage, samtidig som de gjerne snakker helt normalt med familien sin hjemme. Hensikten var at familiene i nettverket skulle lære av hverandre ved å dele erfaringer og sammen utforske muligheter for å hjelpe barnet sitt med å begynne å snakke og delta på lik linje med andre barn og unge i barnehage- og skolemiljøet, og på ulike arenaer på fritiden. De møttes både til hyggelige sosiale treff med hele familien, samt at det var jevnlige samlinger kun for foreldrene, der man snakket litt mer strukturert på et møterom. Informasjonen og erfaringene til familiene ble strukturert etter Egans (2014) problemløsningsmodell. Denne modellen har tre ledd og går kort ut på å ta utgangspunkt i hvordan nåværende situasjon oppleves, for deretter å utforske den situasjonen man ønsker seg og hvilke handlingsstrategier som kan være nyttige og bør utforskes for å klare å komme dit. Modellen er også fleksibel og kan tilpasses enhver situasjon ved at man ikke er låst i de ulike leddene, man kan bevege seg frem og tilbake og tilpasse behov, mål og strategier til utviklingen underveis.

 

Min jobb i dette prosjektet har vært variert. Jeg har vært med på observasjon av barn, samt brukt mye tid på transkribering av intervjuer. Jeg har deltatt på foreldresamlinger og familietreff der jeg lyttet med engasjement og stor interesse. Jeg har også tatt aktivt del i samtalene og bidratt med mine egne ideer, erfaringer og innspill. Sett fra mitt ståsted som barnehagelærer i barnehage synes jeg det er tankevekkende at mange av disse barnas taushet har oppstått i overgangen mellom liten og stor avdeling i barnehagen. Der tenker jeg at barnehagene har en stor oppgave med å bli mye mer bevisst på enkelte barns sårbarhet i denne situasjonen og legge til rette for at dette skal bli en trygg overgang for alle. Det er også uholdbart når det viser seg at foreldre ikke har fått beskjed om at barnet deres er helt taust i barnehagen før det har gått flere uker! Her trengs betydelig bedre kommunikasjon i foreldresamarbeidet og bedre samarbeid mellom de voksne på de ulike avdelingenene i barnehagen. Selektiv mutisme ser ut til å forverres jo lengre barnet går fastlåst i sin taushet og prinsippet om tidlig innsats (St.Meld.18, 2010-2011) bør absolutt gjelde her.

Selektiv mutisme er en relativt ukjent diagnose, og det kan se ut som det er mangel på kunnskap om evidensbaserte strategier ute i skolene og barnehagene. Disse barna bråker jo ikke, og kan dermed fort «forsvinne». Det blir gjerne opp til foreldrene å stå på for å bli hørt, sett og forhåpentligvis få hjelp. Kvaliteten på hjelpen som gis virker veldig tilfeldig og ujevn, og i noen tilfeller kan det virke som skolene nærmest har resignert. Tiltakene som settes inn avhenger i stor grad av kapasiteten til den aktuelle skolen og de enkelte foreldres ressurser. Kunnskap om selektiv mutisme er særdeles viktig for å unngå at barnas taushet misforstås som en form for viljestyrt «frekkhet», og i verste fall skaper irritasjon hos den voksne. Profesjonelle voksne bør vite hvordan de best kan møte barnet for å hjelpe det ut av tausheten. Noe som er viktig er det å opprettholde en positiv forventning om at barnet snart vil snakke uansett hvor lang tid det tar. Humor og lek kan også være effektive virkemidler for at barnet slipper den sterke kontrollen.

Det å forske videre på dette oppleves som viktig og meningsfullt. Jeg mener at mer kunnskap om selektiv mutisme burde kunne føre til forebyggende tiltak i barnehager og skoler som skaper så trygge miljøer og overganger at vi forhåpentligvis kan klare å unngå at noen barn blir tause.

Foreldrene i nettverket har besluttet å starte ei nettside for foreldre til barn med selektiv mutisme. Tanken er å danne et felleskap der de ønsker å samle, strukturere og spre informasjon om temaet til både direkte berørte familier og forskjellige instanser i samfunnet som jobber med barn.