Da helvete kom til Bergen

«Tilgi meg, fader, for jeg har syndet.»  Vel, JEG har ikke syndet.  Og for øvrig er det ingen som HAR syndet heller.  Det var først og fremst ment som et oppriktig forsøk på en catchy ... POENGET er at vi masterstudenter på Kunstfag har deltatt på en kunstfestival i Bergen by.  Og enkelte av oss har opplevd moralske kvaler i etterkant.  Ikke jeg.  Jeg kan ikke understreke det nok.  Men en av oss i klassen, som ønsker å forholde seg anonym, hvilket er hvorfor jeg tar til ordet på hans ... eller hennes vegne.  La oss kalle ham/henne for Stig René. 

Før jeg beveger meg noe som helst videre, tror jeg en liten håndfull med kontekst er på sin plass.  Hva er det jeg egentlig snakker om?  Jo, nå skal du høre.  Vi som går førsteåret på masterstudiet Kunstfag her på UiA var på et ukeslangt studieopphold i Bergen i oktober.  Dette var i samarbeid med BIT Teatergarasjen og Meteor 2019 – en internasjonal teaterfestival i Bergen.  Vi deltok på denne festivalen under ledelsen av japanske Michikazu Matsune – en performance-artist bosatt i Østerrike.  Hans bidrag, «What the Hell», var et prosjekt som handlet om å undersøke hva som forstyrrer det offentlige rom og hvordan.  Hvilke uskrevne regler opererer vi med?  Hva er akseptert, hva er ikke akseptert?  Hva skjer når den vanlige herren/fruen i gata faller ut av sin sedvanlige hverdagssyklus?  Vi hadde i forkant av Bergensturen workshop´et disse konseptene i en uke hjemme i Kristiansand.  Spørsmålet var hvordan disse idéene manifesterte seg i våre performance-økter 24. til 26. oktober i gamle Bjørgvin?  Jo, hva om vi tar et knippe tre-plater, maler dem hvite, og maler på et obskønt ord i store, sorte bokstaver?  Hvilket var nøyaktig hva vi gjorde.  Og vi holdt lengre økter med brainstorming over hvilket ord som ville vært mest optimalt.  Vi landet på «helvete» - et ord med nok spark i, samtidig som det fantes verre banneord der ute.  Men alt dette var den enkle delen. 

Den vanskelige delen var den faktiske performancen – å gå rundt i Bergen sentrum, bærende på disse skiltene – for vi hadde nemlig ett hver.  Det er en ting å bare eksistere i det offentlige rom for mangfoldige timer – men hva skulle vi si til dem som ønsket å vite hva det var vi holdt på med?  Dette var også noe vår kjære sensei, Michikazu Matsune, hadde lengre diskusjoner med oss om.  Kanskje skulle vi bare ignorere dem?  Kanskje skulle vi spørre «hva tror DU helvete betyr»?  Uansett hva, skulle vi helst unngå å si den faktiske sannheten – at vi var kunst-studenter ute på performance.  Og med dette vil jeg ta til ordet for våre skjøre sjel, Stig René.  Det som er viktig å forstå når det gjelder Stig Renés person er at han best kan beskrives som en sart, liten tøffel med ryggraden til en konfliktsky glassmanet.  Han mener selv han er en usynlig personlighet som trives med å være usynlig, men jeg tror egentlig ikke på ham.  Faktisk tror jeg han selv føler han har låst seg inni et skall han egentlig vil bryte ut av.  Jeg tror han ønsker å være mer synlig og mindre reservert – og i det henseende har studieturen til Bergen vært en form for katarsis-prosess.  Stig René derimot frykter studieturen har vært gateway-druget inn mot vinningskriminalitet og lugubre forretningsforbindelser.  Du skjønner nemlig det at Stig René har oppdaget et nytt aspekt ved seg selv – han er en lystløgner.

Jeg tror nok jeg skal spe på med litt mer kontekst igjen.  Det var altså denne performancen «What the Hell» og Meteor-festivalen.  For her opplevde Stig René å virkelig føle seg mellom barken og veden.  På en side ønsket han på ingen måte å skuffe sin japanske mentor med å bare spytte ut sannheten; men samtidig var ikke Stig René komfortabel med å prøve å initiere en filosofisk debatt med hvem enn som konfronterte ham om «Helvete-skiltet».  For folk flest var ikke nødvendigvis alltid i humør for sånt.  Misforstå ikke, jeg er en filosofiens disippel.  Men vi er ikke Sokrates i agoraen i Athen, vi er søkkvåte kunststudenter i et fuktighetsutfordret Bergen.

Så hva gjorde Stig René, der han ble presset opp i et metaforisk hjørne?  Panikken slo til, og Stig René kom plutselig bare til å si noe.  Han fant rett og slett bare på noe.  Strikket sammen en fortelling uten noen som helst rot i virkeligheten, men som likevel lød sannsynlig.  Og folk trodde på ham.  Der hvor noen medstudenter ble kjeftet på og bedt om å dra dit hvor pepperen gror, ble Stig René overøst av lykkeønskinger fra smilende bestemødre som han, om enn troverdig, hadde løyet rett opp i trynet.  Han begynte å fortelle at han var fra et språkråd.  Så var han student i et forskningsprogram, noe han overhodet ikke var.  Etterhvert prøvde han seg på en fortelling om at det var et PR-stunt for en rimelig kjent, norsk rap-duo.  Så sa han at det var et lignende PR-stunt for et amerikansk klesmerke som prøvde å etablere seg her i Norge.  Og de trodde på ham.  «Å ja, sier du det!», sa noen.  «Så spennende!  Dere får ha lykke til!» sa noen andre.  Når folk ikke forstår noe, blir de engstelige.  Det er rett og slett en nyanse av fremmedfrykt.  Får man ikke svar og en eller annen form for betryggelse i møtet med et slikt usikkerhetsmoment, kan følelser fort slå ut.  I negativ forstand.  Derfor ga Stig René dem betryggelsen de så etter – selv om forklaringene han ga var like sanne som at kunst-studier og jobbsikkerhet går hånd i hånd.  Men det var ikke bare Stig René heller.  Etterhvert begynte flere i klassen også å «teame» opp sammen rundt en fortelling om hva vi gjorde og hvorfor.

Men nettopp her kommer vi innpå det jeg selv vil påstå var hva denne klasseturen egentlig handlet om – samhold og møtet med mennesker.  Vi i klassen var som «a band of brothers and sisters» mot resten av verden – Michikazu-sensei var kong Leonidas og vi var hans 300 spartanere mot en overveldende bølge av ti tusen persere – eller bergensere, i dette tilfellet.  Vi fant trygghet i hverandre - og gjennom å oppleve noe særdeles unikt sammen, ble vi knyttet sammen på en måte få klasser kan.  Og når sant skal sies, så forholdt ikke performance-innslaget seg som et «oss mot verden»-scenario.  Noen ganger ble folk sure, sinte eller sendte dels giftige blikk, men folk flest tok det hele med et smil – og om ikke annet, interesse.  Det ble et møte.  Det fikk folk til å våkne.  Det vekket tanker.  Hva vi sa til dem, hadde som sagt noe å si, men på den andre siden var det ikke dette som var viktig.  Poenget var at vi fikk dem ut av hverdagsrytmen.  Vi var noe som ikke helt passet inn.  Og det skapte nysgjerrighet.  Vi florerte på sosiale medier.  For et par døgn, ble vi en blipp på radaren for hva som skjedde i Bergens byliv – hvilket, apropos, førte til at vi slo av en prat med Bergens Stian Blipp.  Og havnet på instagram-kontoen hans, attpåtil.  Utrolig hva noen malte skilt kan føre med seg.

«What the Hell» var en opplevelse som jeg nok aldri vil glemme - sammen med en god gjeng av mennesker som det er meg en spesiell stolthet å kunne kalle mine venner.

Jeg vil helt avslutningsvis benytte anledningen til å sende en liten oppfordring til vår kjære Stig René:  Ta deg sammen nå.  Det er desember.  Vi har eksamen og alt.  Nå parkerer vi fosterstillingen, får på oss noen bukser og skjerper oss. HELVETE heller, altså.

Takk for meg.